Hvordan tvinge depresjonen bort?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Hvor mange måneder brukte du før du hadde mer regelmessighet i det, med flere ganger i uka, der du gjorde noe? Og når du sier "bare være på trening" mener du da bare å være på treningssenteret eller hva? 

Anonymkode: 53f0d...336

Tror det tok 3-4 måneder før jeg klarte å trene regelmessig. Jeg var ganske langt nede da jeg begynte. Men merket forbedring ganske kjapt da jeg var i stand til å trene 10min (løping) en gang i uka.

Jeg har et eget rom hjemme med 3d mølle. Jeg var ikke i stand til å hå ut av huset i starten, så det ble redningen for meg. Jeg started med å bare være i rommet. Tok på treningsklær, mediterte. Eller så satt jeg bare der og tenkte på hva jeg kunne gjøre. Som sagt, jeg var veldig langt nede og depresjonen hadde slått ut fysisk. Så jeg hadde vondt i alle ledd og ble utslitt av hver minste lille ting.

Anonymkode: 345b7...06f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hvis det å trene hjelper mot depresjon, så må det vel være like godt å trene hjemme?

Ja, men nei. All trening hjelper. Men å komme seg ut av huset er en viktig del av det. Det gir deg andre ting å se på, lukte på, høre og kjenne på. Det får deg bort fra hula hjemme. Det trener deg selv i å gå ut. Etterhvert kanskje oftere blant folk.

Anonymkode: 2335e...a3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

 

Finnes det noe som kan gjøre det enklere? Noe som gjør det litt mer håndterbart? 

Anonymkode: 6ea56...776

Jeg slet med å gå inn og ut av depresjon i noen år. Da jeg var på det sykeste, så var alle planer lagt for å avslutte alt. Jeg hadde planlagt tid+sted og samlet opp det jeg trengte av diverse legemidler.

Jeg følte selv jeg hadde prøvd det meste. Hadde god støtte fra en fleksibel arbeidsgiver, oppsøkte psykolog,  gode venner og en kone og barn jeg elsker over alt på jord.

 

Det som ble «redningen» min og veien ut, var et par venner som mer eller mindre tvang meg med på trening. De kom hjem til meg, pakket bagen min og førte meg ut i bilen og inn på trening. Der pushet de meg igjennom en tung, tung styrketreningsøkt. Den kvelden ble den beste kvelden min på mange år. De kom tilbake dagen etter og «kidnappet» meg med igjen. 
 

Etter dette klarte jeg selv å komme meg på trening. Jeg har siden trent 3-4 styrkeøkter i uken og løper en del på tredemølle hjemme. Har ikke hatt antydning til å falle tilbake inn i depresjon siden.  Ingen legemidler, ingen psykolog, kun trening.

Anonymkode: 8706a...b86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja, men nei. All trening hjelper. Men å komme seg ut av huset er en viktig del av det. Det gir deg andre ting å se på, lukte på, høre og kjenne på. Det får deg bort fra hula hjemme. Det trener deg selv i å gå ut. Etterhvert kanskje oftere blant folk.

Anonymkode: 2335e...a3c

Jeg har ikke noe problem med å gå ut da, så lenge det ikke er for å gå ut for å trene. Det gjør meg ingenting å gå ut for å dra på butikken, og jeg har ikke bil så tar alltid buss. Og jeg drar ut minst fire ganger i uka for samtale på diverse kontor, og da må jeg også ta buss og gå rundt i gatene. Bor i en by. Så jeg er ute så å si hver dag utenom i helgene. Bare ikke for å trene. Jeg har alltid hatet kombinasjonen trening/fysisk aktivitet og folk. 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg slet med å gå inn og ut av depresjon i noen år. Da jeg var på det sykeste, så var alle planer lagt for å avslutte alt. Jeg hadde planlagt tid+sted og samlet opp det jeg trengte av diverse legemidler.

Jeg følte selv jeg hadde prøvd det meste. Hadde god støtte fra en fleksibel arbeidsgiver, oppsøkte psykolog,  gode venner og en kone og barn jeg elsker over alt på jord.

 

Det som ble «redningen» min og veien ut, var et par venner som mer eller mindre tvang meg med på trening. De kom hjem til meg, pakket bagen min og førte meg ut i bilen og inn på trening. Der pushet de meg igjennom en tung, tung styrketreningsøkt. Den kvelden ble den beste kvelden min på mange år. De kom tilbake dagen etter og «kidnappet» meg med igjen. 
 

Etter dette klarte jeg selv å komme meg på trening. Jeg har siden trent 3-4 styrkeøkter i uken og løper en del på tredemølle hjemme. Har ikke hatt antydning til å falle tilbake inn i depresjon siden.  Ingen legemidler, ingen psykolog, kun trening.

Anonymkode: 8706a...b86

Så heldig du er som har slike venner. Jeg kjenner ingen som kommer til å komme og tvinge meg ut på trening eller noe annet heller. 

Jeg er blitt fortalt at jeg må bruke medisiner, men føler ikke at jeg er noe mindre verdt av den grunn da. Selv om mange ikke trenger å bruke det. 

Anonymkode: 6ea56...776

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg liker veldig godt å gå tur på natten, eller veeeldig tidlig på morgenen.

Anonymkode: 2335e...a3c

Kanskje det hadde vært noe, problemet er at jeg nå legger meg rundt 2130-22 og står opp ca. kl 11-12. 

Anonymkode: 6ea56...776

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg setter pris på alle råd altså, jeg blir bare veldig frustrert når mange av rådene er om helt uoverkommelig og uoppnåelige mål for meg. Jeg føler meg bare enda mer dritt. Det er min feil for jeg burde fått det til og det er min feil at jeg ikke får det til fordi jeg er en ubrukelig dritt som bare må skjerpe meg og faen jævla fitte er det jeg er som ikke bare kan skjerpe meg!!! 

Jeg beklager. Jeg er lei meg for at jeg ikke setter stor nok pris på rådene, det er jo bare godt ment, og jeg har bedt om råd til hvordan jeg skal gjøre ting som er bra for meg. Men så skriver folk hva jeg skal gjøre, men ikke hvordan, fordi det er ikke noe å forklare hvordan for det er bare å gjøre det. Men så er det ikke det fordi depresjon gjør alt fem hundre ganger tyngre og vanskeligere og bare det å være i livet er vanskelig. Jeg beklager!

Anonymkode: 6ea56...776

Ikke vær så hard mot deg selv ❤️ du er jo syk akkurat nå. Ville du vært like hard mot en person som hadde knekt begge føttene og armene? Depresjon har samme virkningen, men den er usynlig. Og siden den er psykisk, så er det alt for lett å klandre seg selv når man ikke får til ting. 

Har man en knekt fot, kan man ikke bare "skjerpe" seg frisk. Har man influensa kan man heller ikke bare "skjerpe" seg frisk. Slik er det med depresjon også. Man må ta en ting om gangen, i det tempoet man klarer.

Både trening og husvask kan vente til du føler deg litt bedre. 

Jeg kunne aldri begynt å trene da jeg var helt på bunnen. Måtte først bli i stand til å dusje. Så ta et steg om gangen. Dette får du til. Bare ikke si stygge ting til deg selv, for det hjelper ihvertfall ikke. Det er sykdommen som snakker, ikke du ❤️

Anonymkode: 345b7...06f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

problemet er at jeg nå legger meg rundt 2130-22 og står opp ca. kl 11-12. 

Trenger du 14-15 timer sammenhengende søvn, eller kan du dele den opp i to søvnperioder i stedet? Sove fra 21 til 5, gå/jogge/løpe 1 time, så sove igjen fra 7 til 12?

Anonymkode: 2335e...a3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Ja, men nei. All trening hjelper. Men å komme seg ut av huset er en viktig del av det. Det gir deg andre ting å se på, lukte på, høre og kjenne på. Det får deg bort fra hula hjemme. Det trener deg selv i å gå ut. Etterhvert kanskje oftere blant folk.

Anonymkode: 2335e...a3c

Kan bare svare for egen del. For meg er det helt avgjørende at jeg kommer meg ut av huset. Har prøvd å trene på gulvet med Youtube, tredemølle, sykkel m.m i stua. Det funker i to dager så går det helt i ball, blir demotivert og tenker bare negative tanker om alt som gjør at jeg blir sittende inne i utgangspunktet. Veien til sofaen og kjøleskapet blir altfor kort og det gir ingen meningsfull trening slik det gjør om man kommer seg ut. 

Føles som en stor byrde letter med en gang jeg kommer meg over dørstokken. Kan gå tur i timesvis, være lenge på treningssenteret osv. Trenger ikke nødvendigvis være skikkelig trening heller, bare det å komme seg ut og få frisk luft klarner opp tankene og jeg kan løse alle verdensproblem mens jeg går for meg selv. Og blir det for mye tanker setter jeg på en god podkast eller noe bråkete musikk.

Anonymkode: 2fc18...733

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Tror det tok 3-4 måneder før jeg klarte å trene regelmessig. Jeg var ganske langt nede da jeg begynte. Men merket forbedring ganske kjapt da jeg var i stand til å trene 10min (løping) en gang i uka.

Jeg har et eget rom hjemme med 3d mølle. Jeg var ikke i stand til å hå ut av huset i starten, så det ble redningen for meg. Jeg started med å bare være i rommet. Tok på treningsklær, mediterte. Eller så satt jeg bare der og tenkte på hva jeg kunne gjøre. Som sagt, jeg var veldig langt nede og depresjonen hadde slått ut fysisk. Så jeg hadde vondt i alle ledd og ble utslitt av hver minste lille ting.

Anonymkode: 345b7...06f

Tusen takk for svar. Av en eller annen grunn er det motiverende å høre tidsperspektiv synes jeg alltid, da tenker jeg sånn "okei, om 3-4 måneder er det kanskje annerledes her også". 😅

Til TS: Skjønner at du er lei deg for å ikke "sette nok pris på svarene", men det er det en depresjon gjør med oss, vi blir negative, ser bare hindringer, det er ikke fordi det er DEG. 

Anonymkode: 53f0d...336

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Kan bare svare for egen del. For meg er det helt avgjørende at jeg kommer meg ut av huset. Har prøvd å trene på gulvet med Youtube, tredemølle, sykkel m.m i stua. Det funker i to dager så går det helt i ball, blir demotivert og tenker bare negative tanker om alt som gjør at jeg blir sittende inne i utgangspunktet. Veien til sofaen og kjøleskapet blir altfor kort og det gir ingen meningsfull trening slik det gjør om man kommer seg ut. 

Føles som en stor byrde letter med en gang jeg kommer meg over dørstokken. Kan gå tur i timesvis, være lenge på treningssenteret osv. Trenger ikke nødvendigvis være skikkelig trening heller, bare det å komme seg ut og få frisk luft klarner opp tankene og jeg kan løse alle verdensproblem mens jeg går for meg selv. Og blir det for mye tanker setter jeg på en god podkast eller noe bråkete musikk.

Anonymkode: 2fc18...733

Sorry, skulle sitere den over. Skjønner ikke alltid helt det siteringsgreiene. Men svaret mitt er likevel relevant.

Anonymkode: 2fc18...733

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Kanskje det hadde vært noe, problemet er at jeg nå legger meg rundt 2130-22 og står opp ca. kl 11-12. 

Anonymkode: 6ea56...776

Tror heller du må lete litt etter det som fungerer for deg, i stedet for å lete etter problemer. Se etter løsninger i stedet for hinder...

Anonymkode: 2fc18...733

[AnonymBruker]

Tren, hardt!! Jeg har slitt med depresjon og angst hele livet, og for meg kom vendepunktet da jeg begynte med CrossFit. Tragisk nok så la de om treningene til nesten bare par-økter, og det ble krise for meg😬 Jeg klarer ikke det der to og to greiene, da sluttet jeg🙈 og så kom depresjonen tilbake….. Nå må jeg bare komme meg tilbake i boksen for jeg vet at det hjelper💚

Anonymkode: 317f1...6ee

[AnonymBruker]

Personlig trener med kunnskap om situasjonen/diagnosen, om du har penger til det, kan kanskje være noe?

Anonymkode: 2335e...a3c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Tren, hardt!! Jeg har slitt med depresjon og angst hele livet, og for meg kom vendepunktet da jeg begynte med CrossFit. Tragisk nok så la de om treningene til nesten bare par-økter, og det ble krise for meg😬 Jeg klarer ikke det der to og to greiene, da sluttet jeg🙈 og så kom depresjonen tilbake….. Nå må jeg bare komme meg tilbake i boksen for jeg vet at det hjelper💚

Anonymkode: 317f1...6ee

Om de bruker KrigerBox-programmet er skal det bare være 1-2 partnerøkter i uken. Er enig i at partnerøkter er noe herk, spesielt på dårlige dager. Innimellom bare presser jeg meg gjennom de, men kun når jeg ser det er få påmeldt. Jeg sliter mest med at jeg ikke får til helt det sosiale spillet med å velge seg en partner. Men de gangene jeg har meldt meg på, har jeg som regel blitt positivt overrasket. Som et alternativ, er det også mulig å skygge/være tredjemann på et lag. Da gjør man som de andre, bare for seg selv på siden av. Pleier å si at jeg har vondt i en muskel og må ta det litt rolig akkurat den dagen

Anonymkode: 2fc18...733

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg setter pris på alle råd altså, jeg blir bare veldig frustrert når mange av rådene er om helt uoverkommelig og uoppnåelige mål for meg. Jeg føler meg bare enda mer dritt. Det er min feil for jeg burde fått det til og det er min feil at jeg ikke får det til fordi jeg er en ubrukelig dritt som bare må skjerpe meg og faen jævla fitte er det jeg er som ikke bare kan skjerpe meg!!! 

Jeg beklager. Jeg er lei meg for at jeg ikke setter stor nok pris på rådene, det er jo bare godt ment, og jeg har bedt om råd til hvordan jeg skal gjøre ting som er bra for meg. Men så skriver folk hva jeg skal gjøre, men ikke hvordan, fordi det er ikke noe å forklare hvordan for det er bare å gjøre det. Men så er det ikke det fordi depresjon gjør alt fem hundre ganger tyngre og vanskeligere og bare det å være i livet er vanskelig. Jeg beklager!

Anonymkode: 6ea56...776

Du må bare begynne i det små. Velg deg ut en ting som du tenker er gjennomførbart også gjør du det i to uker. Når du synes det går greit så legger du til en liten ting til.

Sollys er jo veldig bra for en deprimert hjerne. Her tenker jeg du kan få mye igjen for relativt (RELATIVT, altså det vil jo fremdeles føles veldig tungt for deg) liten innsats. Kanskje du kunne begynne med å være ute og få litt lys i øynene i en halv time hver dag. 

En annen ting som koster lite er å småspise litt. F.eks. et par never med nøtter, noen få druer eller noe annet smått. Dette gir også hjernen en liten boost mtp. å føle seg bedre. Begge disse er lavterskeltips for når alt er blytungt som jeg fikk på DPS.

Og du, vær så snill... Vær litt grei med deg selv i tankene. Du er ikke verken ubrukelig eller *****. Du er god og verdifull. Du er syk akkurat nå. Ikke vær slem med deg selv på toppen av sykdom og alt. Det er så urettferdig gjort.

 

Anonymkode: 8ee94...a1d

[AnonymBruker]

Må da være mulig å sette seg nye mål i livet enten du er i 20-årene eller 50-årene eller eldre .

Anonymkode: a2729...72e

[AnonymBruker]

ECT og trening

Anonymkode: 1a403...fef

[AnonymBruker]

Støtter det med trening, det har også hjulpet meg. Men jeg har tilbakevendende depresjon og angst til tross for trening, men det hjelper jo så klart. Blir verre hvis jeg ikke trener.

Anonymkode: 23745...758

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Skal søke den opp, takk for tips. 

Jeg vet jo alt det du skriver om at det skal være bra. Jeg har lenge tenkt at jeg skal gjøre noen styrkeøvelser her hjemme, men gulvet er så skittent og da må jeg støvsuge først også blir det ikke fordi jeg ikke orker å støvsuge. Men kanskje jeg bare skal drite i det og gjøre øvelsene på det skitne gulvet. Et annet "problem" med trening er at man da egentlig må dusje, noe jeg sjelden orker, men samtidig bryr jeg meg ikke så mye om at jeg er skitten, så det går vel bra det også. Selv om det føles litt ekkelt når det begynner å klø og sånn.

Jeg har bipolar lidelse så har fått høre av psykiater at jeg absolutt bør ta medisiner. Ikke antidepressiva, bruker litium for stemningsleiet og seroquel mot psykotiske symptomer. 

Jeg sliter med å gå ut for å gå tur. Tenker hver dag at jeg skal gå en tur, men så stopper frykten for å møte på naboene meg. Som ikke gir mening for jeg klarer å dra på feks butikken.

Jeg er egentlig student, men har studert på deltid i det siste og nå er det jo sommerferie. Er ikke hjemme alene hele dagen likevel da, har som regel et møte med folk fra kommunal helsetjeneste eller poliklinisk dps hver dag. Prøver også å møte venner.

Jeg har så vidt jeg vet heldigivs bare gode venner. Samtidig er det greit hvis de ikke vil være rundt meg siden jeg er deeprimert det skjønner jeg godt. Jeg vil ikke være rundt meg selv jeg heller, men har ikke noe valg. 

Anonymkode: 6ea56...776

Var sånn i mange år selv, sleit med ptsd, angst og depresjoner. Sov mer enn jeg var våken.

Fikk bare nok en dag, men har ikke den perioden enten bodd i blokk eller tett nabolag så det var ikke bare å komme seg ut uten å møte på noen. Det hjalp om jeg hadde musikk på ørene når jeg gikk ut, da får jeg ikke ledig for småprat.

Pleide å sykle endel, syklet til en hoppbakke som var lite brukt også pleide jeg å løpe opp og ned der til jeg nesten spydde. Tok meg en pause også på igjen før jeg syklet hjem igjen.

Var langtidssykemeldt og hadde nesten ingen venner, ingen utdanning og en samboer som ikke brydde seg. Litt av et liv. 

Begynte så smått å jobbe med noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle like. Det sleit meg helt ut, så når jeg kom hjem kl 14 så kunne jeg sove helt til neste dag, men da var jeg i gang med noe. Jobbet ca 70-100% et år før jeg følte jeg hadde overskudd til mer i livet. Byttet til en roligere jobb og orket da å trene etter jobb annen hver dag og en dag helg. Denne gangen turte jeg å begynne på treningssenter. 

Spol frem til nå, ca 10 år senere så har jeg ikke et fnugg av de samme psykiske problemene. En veldig sosial arbeidsplass, noen barn jeg følger godt opp og flere gode venner. 

Det hele begynte med å sykle til en hoppbakke der det ikke fantes folk 😁

Anonymkode: 46774...03a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det som ble «redningen» min og veien ut, var et par venner som mer eller mindre tvang meg med på trening. De kom hjem til meg, pakket bagen min og førte meg ut i bilen og inn på trening. Der pushet de meg igjennom en tung, tung styrketreningsøkt. Den kvelden ble den beste kvelden min på mange år. De kom tilbake dagen etter og «kidnappet» meg med igjen. 

Sånne venner skulle man hatt!

Anonymkode: 0c61d...d1c