alines dagbok

[aline]

Må bare si jeg føler med deg   Jeg kjenner meg desverre godt igjen i de følelsene du har nå; jeg drev meg selv alt for langt jeg også. Når jeg først gav meg tror jeg at jeg brukte stort sett 2mnd bare på å gråte fordi jeg var så sliten. Men du har vært åpen hele tiden; noe jeg ikke var og det er veldig til din fordel!

Kom deg bort fra jobben NÅ, den er ikke verdt helsen din! Prat med nettverk ditt, gråt ut evnt sorg og sørg for at kroppen for hvile.

Ønsker deg all lykke!

←

jeg har gråten i halsen altfor ofte for tiden, uten å være i situasjoner der jeg tør slippe det ut.

jeg liker ikke å gråte i utgangspunktet, selv om jeg er på god vei til å lære meg det nå.. har ikke det helt store valget nå, det kommer bare av og til.

også begynner jeg vel å innse at det kanskje er en av de få måtene å faktisk avreagere på, å få det ut på.

så jeg er vel litt forberedt på at det kan bli litt mye grining en tid fremover nå, og tror virkelig jeg trenger det. uten å bli redd for det.

og ja, jeg er åpen og prater mye om problemene mine, men jeg føler ikke like mye på dem. det er det som er så spesiellt med akupunkturen, jeg kan ikke snakke meg rundt den.

det kommer følelser som jeg ikke kan kontrollere, jeg klarer ikke bestemme selv når jeg er lei meg og når jeg blir nedfor, det bare kommer uten at jeg har mye jeg skulle ha sagt om det.

det er vel det jeg trenger tror jeg.

Det som er viktig i sånne sammenhenger er å ta vare på seg selv.

Er man syk - er det helt greit å tillate seg å være det også. 

Ingen er tjent med at dere kjører dere helt ned (aller minst dere selv) - og ingen er uunværelige på jobb.

Men hvorfor ikke ringe legen nå - så er det gjort.

←

det var det der med å tenke på seg selv først da, sånn i handling.

[aline]

←

[Sky Diva]

Å, jeg føler sånn med deg!

Tror du egentlig har trengt den 100 % lenge nå, men du er jo tydeligvis veldig sta og bestemt på å klare mer enn du burde trenge

Stakkars deg jente! Syns ikke du skal gå på jobb i morgen. Nå når du har vært i kontakt med legekontoret, fortalt hvordan det er og alt så har du krav på å få sykemelding som gjelder fra i morgen av selv om du ikke slipper til hos legen før onsdag. (det er jo ikke din feil at han ikke har tid før det, er du sjuk så er du sjuk!) Dette lærte jeg en gang jeg trengte umiddelbar sykemelding men heller ikke slapp til. Det gikk så fint så.

HÅPER virkelig du lar deg selv få ro og hvile nå! Og får du tilbud om den andre jobben synes jeg du skal kreve noen uker fri før du begynner! Du har LOV å kreve det! Du må ta hensyn til deg selv nå. Hvis du får deg ny jobb så har de også godt av at du kommer til hektene. Og det høres vel nesten ut som om du ikke burde jobbe helt ennå...? Kanskje du trenger en lengre periode med helt pause fra alt. Bare tenke på å bli frisk!

Får helt vondt når jeg leser hvordan du har det nå.

Ønsker deg alt godt!

[Sky Diva]

PS, du må huske på at det er en grunn til at de har funnet opp dette med sykemeldinger og at vi har et system som tar seg av oss når vi blir syke.

En veldig veldig viktig ting som terapeuten min lærte meg var: DU HAR RETT TIL Å VÆRE SYK! Det er en rettighet!

Håper du får noe oppfølging av psykolog evt også medisinering i tillegg til akupunkturen.

Tenker på deg

[aline]

er vel generellt imot medisiner, tror det mer tar vekk symptomene istedenfor å jobbe konstruktivt med problemet. og for min del så føler jeg at medisinering blir feil.

men ja, er sta.

det er derfor jeg strekker meg for langt, jeg mener sterkt at jeg bør jobbe ut tiden, gjøre ting på "den rette måten", takle motgangen og bare komme meg videre.

jeg bagatelliserer problemene mine fordi det er skummelt og tenke på hvor alvorlige de faktisk er, og da dytter jeg det litt vekk og tenker at jeg er jævla sytete og hypokonder og masete og svak.

også prøver jeg å fjerne det negative bildet ved å presse meg til å strekke meg lenger en jeg egentlig har godt av.

egentlig har jeg vel funnet ut at jeg kunne tenke meg ett opphold på modum bad nervesanatorium...

har hørt om det og lest endel, og det høres ut som ett behandlingssted som hadde passet meg bra og hvor jeg kunne kommet meg helt vekk fra hverdagen og jobbet konstant med det som er problemet, uten å være på ett "sykehus" og uten medisinering.

men etter hva jeg har lest så må man ha prøvd lokale tilbud før man blir prioritert hos dem, og å bli innlagt eller noe sånt på en psykiatrisk avdeling her, er ikke noe jeg ser for meg som ønskelig. Da må jeg liksom plassere meg som syk på en helt annen måte og ett helt annet nivå en jeg egentlig føler jeg hører hjemme.

for selv om jeg er ille, virkelig ille for tiden, så føler jeg at en slik psykiatrisk sak kunne gjort ting værre.... men det er vel kanskje fordi jeg har litt fordommer mot endel psykiatriske avdelinger eller institusjoner.

men jeg skal prate litt med legen min når jeg kommer inn.... høre litt hva han tenker, og om han har noen tanker rundt det med modum og evt om det finnes noe tilsvarende.

[Gjest Turi]

Du skal ikke blåse av medisinering for depresjoner. De kan lette nok på mørket og tåka til at man nettopp klarer å begynne å jobbe med problemer man ellers fornekter. Jeg har sett flere eksempler på at folk som BURDE vært medisinert ikke blir det, og jeg har sett eksempler på folk som har blitt medisinert og hatt enorm nytte av det. Det er ikke noe hokus-pokus i slik medisinering - det er ikke lykkepiller som gjør at man glemmer det vonde og *vips* blir alt normalt. Det er hjelp for å komme over kneika.

Det er IKKE et nederlag å medisineres for angst og/eller depresjoner!!!!

Men det er legen som vurderer om du skal ha det. JEg sier ikke at det ville hjulpet deg. Vil bare at du ikke er negativ til noe du kanskje ikke vet så veldig mye om...

[aline]

joda, det er vel heller fordi jeg har hørt så mange som har brukt det og fått bivirkninger, blitt "flate" og ikke kommet noe lenger fordi de bare ikke føler noe særlig lenger.

også fordi jeg føler det er veldig mange som gir det litt for lett, men også fordi psykologene når jeg gikk i terapi rådet meg tildels fra å bruke det.

vet også om folk som virkelig har hatt bruk for det, men føler nok mer at en konstant type behandling lik det di gjør på modum virker rett.

men jeg skal prate generellt med legen min på onsdag.

[Gjest Turi]

Vel - jeg kjenner folk som har vært innlagt på psykiatrisk og vært medisinert over lengre tid som ikke har de erfaringene med å bli "flat", men som tvert om har klart å jobbe seg tilbake til et relativt velfungerende liv (uten medisiner) over laaaang tid. Om du blir "flat" vil jeg anta du er feilmedisinert. Men igjen - jeg er ingen ekspert - ønsker bare at du ikke stenger veien.

Situasjonen du var i da du gikk i terapi var på mange måter (ihvertfall sett utenfra) VELDIG annerledes enn situasjonen du er i i dag. Det er mørkere nå, da du gikk i terapi var du ikke så mørk, ting var mer konstruktivt og du hadde noe å jobbe med som hjalp deg fremover. Nå har du stoppet opp. Sier fremdeles ikke at medisinering er riktig for deg, håper jo at du klarer å jobbe gjennom det uten. Men du bør være åpen for de behandlingsmetodene som finnes.

Snakk med legen din du, han virker som en klok mann som er åpen på din problemstilling/sykdom, og stort bedre kan du jo ikke få dem

[aline]

situasjonen nå er helt annerledes en den var når jeg gikk i terapi ja, helt klart.

men det som gjør meg usikker på hva som blir rett, er at jeg faktisk tror på at det akupunkturbehandlingen er noe av det som trigger litt nå.

det vi jobber med der er nettopp det å føle, når jeg går i terapi, så kan jeg på en måte føle tryggheten ved å kun føle det jeg selv bestemmer, jeg kan kontrollere både hva som kommer og hva jeg tør føle, noe som gjør at jeg stort sett prater og prater og forteller og forstår, men så er det vel kanskje mer prat en faktisk å tørre å føle.

med nålene så er det ikke jeg som har kontrollen, det er akupunktøren.

og det er ikke jeg som bestemmer, jeg kan ikke på samme måte bestemme selv om jeg vil føle eller ikke, fordi følelsene ER der, uten at jeg klarer å styre dem.

jeg har følt følelser som jeg aldri før har turt å føle før, men det som er ok nå er jeg likevel beholder den fornuftige og sterke siden.

det blir en ganske merkelig situasjon, for følelsesmessig er jeg så langt nede og så mørk og føler følelser som skremmer livskiten ut av meg, samtidig som jeg kjenner at ja det er skummelt at jeg føler de følelsene, men jeg er også sikker på at jeg er sterk nok i den sterke delen at jeg beholder kontrollen og ikke gjør de sinnsyke tingene som kommer i følelsene av og til.

så jeg føler følelsen, men har likevel, faktisk samtidig, den fornuftige stemmen som holder igjen og har kontroll likevel.

det som er frustrerende er nok akkurat det at jeg ikke har kontroll...

så jeg vil nok ihvertfall vente med medisinering til jeg har gitt akupunkturen sjans til å også bygge opp igjen, for nå jobber vi med det tøffeste.

og å bruke medisiner samtidig som akupunkturen blir helt feil, og jeg er nok ikke klar til å gi opp akupunkturen.

men, som sagt.

legen har kanskje tanker som ikke jeg/vi engang har tenkt på, han overrasker jo stadig, og ja, han er en oppegående og klok mann.

[Sky Diva]

Man skal aldri bli medisinert uetn samtidig å gå i terapi. Da er det ikke noe poeng med det.

Kanskje du skulle gått i terapi ved siden av å få nålene...? Hatt noen å prate med når følelsene kommer til overflaten...

[aline]

jeg skal høre litt med legen min, også skal jeg høre litt med akupunktøren min.

det jeg føler er viktig er at det blir en helhet ihvertfall, ikke at det blir terapi i sitt spor og akupunkturen i sitt spor også blir det bare enda mer kaos.

er det noe jeg ikke trenger nå så er det ihvertfall mer kaos.

men jeg skal til legen på morgenen på onsdag og akupuntøren senere på dagen på onsdag, så onsdag blir en interessant dag.

tror det kan være godt med en å blåse ut på etterpå ja søs, avreagere litt, lufte tanker og tørre å innse litt alvoret i det.

[aline]

ble hjemme idag likevel jeg..

måtte ta en sjefsavgjølse igår kveld, for når natta nærmet seg så begynte kroppen å gå i fistel igjen.

panikkfølelse, kvalm, urolig.

klarte ikke å følge med på noe, bare satt å surret i hodet.

det virker nesten som at jo mer jeg aksepterer at jeg faktisk er syk, jo værre blir det....

men det var det samme som skjedde når jeg gikk i terapi.

jo mer det trengte seg på, jo mer måtte jeg akseptere at det var der og at det var ett problem, og jo mer jeg aksepterte jo værre ble det. i en periode.

det var da jeg ble sykemeldt en måned det.

det føles litt godt å være hjemme idag, selv om jeg sitter med litt dårlig samvittighet.... føler at jeg skulker, selv om jeg vet at det ikke er det jeg gjør.

også tenker jeg mye over hva søren jeg skal gjøre om jeg blir bedt inn på andregangsintervju..... hadde jeg vært frisk eller bare litt bedre en jeg er, så hadde jeg ikke vært i tvil. og det kan være en kjempebom å si nei.

men jeg vet virkelig ikke om jeg er i stand til å møte opp på ett andregangsintervju... langt mindre i stand til å begynne å jobbe igjen om kun kort tid.

så så langt krysser jeg fingra for at jeg ikke hører noe... så lenge slipper jeg å forholde meg til det.

og det intervjuet på fredag er jeg også litt usikker på ...

men men.. trene litt nå, det pleier å skuffe unna litt tanker og rot.

[Gjest Litjmæ]

Så bra at du er hjemme i dag da. Håper du finner ut hva som blir best for deg i samarbeid med lege og akkupunktør og det som er. Noen ganger er det bare hvile som hjelper. Ikke tenke på alle ting man burde og skulle ha gjort, bare tenke på at det beste for en selv nå er å slappe av til energilageret er påfylt og stressmomenter er borte.

[LilleBille]

Innom som raskest bare for å si god morgen.. her er det kaos - men heldigvis bare på skrivebordet og sånn.

Føler med deg som sliter så mye med følelser og tanker - og tror det er lurt at du lytter til deg selv og er hjemme i dag - og ikke minst er det UTEN dårlig samvittighet - er du syk så er du syk - ferdig med det.

[aline]

samvittigheten driver og tripper uti der en plass da, men prøver å jage den vekk som beste jeg kan.

får bare vente litt til i morgen med å finne ut hva som skjer fremover.

følelsene spretter opp og ned som en jojo... ene øyeblikket føles det godt, tanken på å ikke skulle jobbe der igjen. føler at jeg kan bli mye bedre bare av å komme meg vekk derfra.

men så kommer det biter av mørket igjen også, for det er ikke bare å slutte og så er alt fikset liksom.

men føler meg mye bedre i dag en jeg gjorde i går ihvertfall.

og om de ringer og ber meg på andregangsintervju, så tror jeg kanskje jeg skal dra på andregangsintervju.... også ser vi på det fra det.

tror jeg.

men det får tiden vise.

det er jo ikke sikkert jeg kommer så langt engang, og det hadde også vært greit akkurat nå.

skal ut å danse idag ihvertfall, det gleder jeg meg til. trening kjenner jeg er godt, både for kroppen og for psyken.

[Gjest Litjmæ]

Dansing er bra Jeg storkoste meg på salsa på fredag, det blir definitivt flere ganger!

[aline]

phju....

har vært hos legen.

har fått 100% sykemelding fra idag og foreløpig frem til 4. desember dersom ikke ting skjer.

og han har sendt søknad om psykologstøtte hos dps (tror jeg det heter, står vel for distrikts sykiatrisk senter eller noe slikt tror jeg).

der skal det være psykologer, psykiatere, sykepleiere, sosionomer etc som trår til der det trengs. og det skal være mulig å komme inn på kortere tid en om man må søke seg til psykolog ellers.

for som jg sa til legen, må jeg stå på venteliste i 6-8 mnd slik det har vært hos vanlige psykologer, så kommer jeg ikke til å trenge det! enten fordi jeg har klart å ignorere meg vekk fra at jeg har problemer, eller fordi det har gått andre veien=rett ned.

sa også ifra at jeg ønsket å fortsette å bruke akupunktur, men at jeg trengte den hjelpen til å lære meg å takle følelsene akupunkturen slipper frem.

så om jeg klarer å få det til å fungere sammen hadde vært best for meg.

bare psykolog er værre, rett og slett fordi jeg kutter ut å føle til vanlig.

akupunkturen får frem følelser jeg ikke tør ta frem og akseptere til vanlig, men jeg aner ikke hvordan jeg skal takle dem, ergo trenger jeg psykologhjelpen for å lære hvordan jeg skal komme meg videre.

så jeg innbiller meg at bruker jeg begge, så henter jeg ut det beste fra hver behanling og får behandlet meg på en bedre måte.

krysser ihvertfall fingre og tær for det.

[LilleBille]

Så bra at du kan konsentrere deg om deg selv - og slipper de siste dagene på jobben som bare trakk deg ned.

Hvis en kombinasjon av flere behandlinger kan gi deg noe ekstra - er jo det opplagt det beste.

Håper du får komme til hos DPS kjapt - og at du får hjelp.

[aline]

buhu...

hvorfor skal alt komme når jeg ikke takler det?

nå ringte en tidligere sjef av meg, som jeg trivdes veldig godt med å jobbe under, hun har en avdeling med flere av de jentene jeg jobbet med for mange år siden, topp jenter! helt grei jobb.

hun fikk ledig en stilling den 15. november og hadde umiddelbart tenkt på meg.

men som jeg sa, jeg skulle mer en gjerne jobbe hos henne! det er kjempehardt å si nei, men jeg MÅ fikse opp i litt ting i meg selv først, ellers risikerer både en ny arbeidsgiver og jeg selv at jeg bare detter utfor igjen.

nå har jeg muligheten til å rydde opp og kanskje fikse noe av det som er mine problemer, og jeg kan gjøre det uten at det går utover noen arbeidsplass.

hun ble heldigvis overbevist om at jeg mer en gjerne vil jobbe hos henne når jeg er på beina igjen, så jeg lovet å ringe henne når jeg vet litt mer om hvordan ting går. hun er så søt, prøvde overbevisning i høy grad.

men jeg må få hjelp, og jeg må ha tid til å få hjelp, eller havner jeg bare her igjen om noen år.

men gud det føles vanvittig vanskelig å si nei til en jobb på ett sted jeg vet jeg ville kost meg, med kollegaer jeg vet jeg liker og en sjef jeg vet jeg liker og som har omsorg for de under seg.

og hun vet om at jeg sliter, og vil likevel veldig gjerne ha meg der, selv om jeg driver behandling hos psykolog.... men jeg har jo ikke engang startet.. og jeg kjenner jo meg selv, tar jeg den så kommer jeg til å skyve bort hjelp og behandling, rett og slett fordi det er sånn jeg er satt sammen.

andre først, om noen har noen forventninger eller jeg tror de har det, så meg til sist, når andre er gjerne litt mer en fornøyd.

[aline]

egentlig prøver jeg å se på alt som er vanskelig om dagen som prøvelser!

når bussen er halvfull og det er plenty ledige toseter, men folk allikevel skal sette seg ved siden av meg... så konsentrer jeg meg om at "det er en prøvelse!"

det er en prøvelse, en test for meg for å se hvor mye jeg klarer, for å klare mer en jeg tror uten å knekke.

så jeg tenker hardt det nå også, det er bare en prøvelse! for å vise at jeg er sterk nok til å gjøre det som faktisker er rett!

det kommer flere muligheter, når det er rett for meg å ta dem!

*jobber hardt med å overtale seg selv*