Angrer du på samlivsbrudd?

[Million]

Angrer ikke et sekund på at jeg ba om skilsmisse. Det er 9 år siden nå, og har ikke angret et øyeblikk siden da.

Jeg klarer meg helt fint som singel, og jeg ønsker ikke ny partner. Fikk nok etter de årene i det ekteskapet.

[AnonymBruker]

Det var han som gikk fra meg. Men hvis det er fordi du tror du skal treffe en ny og alt blir fantastisk, bør du tenke deg om. Du kan ende opp alene. Det må du ta høyde for. 
Min erfaring med menn i den alderen er at de ikke vet hva de vil. Jeg opplever å bli kontaktet av gifte menn (folk jeg kjenner, ikke Tinder) med uklare hensikter. De vil møtes for å ta en kaffe eller gå på tur.
 Jeg  ser de virker miserable i sine ekteskap og så skal de sondere terrenget. Jeg tenker da må de gjøre det slutt og flytte ut, så får vi se. Men det vil de ikke for den sjansen tør de ikke ta

For de tør ikke være alene. Eksmannen min har også prøvd å få meg tilbake. 

Anonymkode: 8179f...30f

[AnonymBruker]

Dersom du heller vil være singel enn i det forholdet, tror at du da blir lykkeligere - selv om din sjelvenn og følgesvenn resten av livet skulle ende opp med å bli en katt - så bør du skille deg. 

Når det kommer til om gresset er grønnere på den andre siden, så har jeg jo hørt begge deler. De som angrer fordi de har innsett at de aldri vil finne noe som var i nærheten av det de hadde igjen. Og så er det de som finner noe mye bedre - eller har det mye bedre som singel - og bare angrer på at de ikke gjorde det mye tidligere.

Anonymkode: 9d67f...d51

[AnonymBruker]

Angrer ikke. Gikk etter 20 år. 5 år siden nå. Hatt en kjæreste i 3 år, nå singel . Trives godt alene også. 

Anonymkode: f23f8...b07

[AnonymBruker]

Interessant tråd, kan jeg også spørre hvordan dere opplever at det gikk med partneren deres?

Jeg er mann, 40+, i et sexløst, men velorganisert vennekteskap. Jeg kjenner ofte på ekte kjærlighet, men lengter etter noe mer. Særlig en dame som jeg begjærer, og som ikke spøker vekk absolutt hvert eneste forsøk på kos. På det beste føler jeg meg respektert, men sjeldent elsket. Det har vi vært gjennom familierådgivning og slikt to ganger før, men hun kommer bare fra en iskald, norsk familie. Kjærlighetsløst fra A til Å.

Men så ser jeg de rundt meg. Nesten alle våre venner er skilt. Først blir de syltynne og driver med selvransakelse i månedsvis. Så finner kanskje den første ny partner, som er megakjipt for den andre. I tillegg er det mye styr med barna og de vet jo å utnytte forskjellene mellom de nye familiekonstellasjonen på det groveste. 

Det ser ut som om det å gå fra hverandre er dyrt og jævlig.

Samtidig er det nok deilig å ha barnefri annenhver uke, og det må jo være kjekt å treffe nye folk. Men så er alle de beste folka allerede i forhold, slik at utvalget blir litt som så. Du vil ha Michelin mat, men kun McDonald's er åpen. Meh.

Så jeg prøver heller å gjøre det beste ut av forholdet mitt, men, du verden, så jævlig mye energi det krever å holde en stadig deprimert, men også vanvittig priviligert dame i 40-åra oppe.

Anonymkode: e580c...550

[AnonymBruker]

En god og trygg familiehverdag er undervurdert.

Jakt på sex og sporadiske små forelskelser er overvurdert. 

Høres ut som du er i midtlivskrisa eller en eller annen form for samlivskrise der du jakter etter noe nytt og spennende.
Du bør se det an, og ikke forhaste deg. 

Gresset er overhodet ikke grønnere på den andre siden for de aller aller fleste. 

Anonymkode: fa21b...2fb

[AnonymBruker]

43 da jeg ble skilt, det var jeg som gikk for brudd etter 26 år sammen som kjærester/samboere og gift i 5 år. Fant ut at jeg ville skilles 2 uker etter vi giftet oss. Angret som en hund at vi giftet oss, men tok som sagt 5 år før skilsmissen var et faktum. Drittlei av å gjøre ALT og være sammen med en tafatt mann som ikke gadd noe som helst. Angrer overhodet ikke. 

K47

Anonymkode: 4ec5b...2ec

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Interessant tråd, kan jeg også spørre hvordan dere opplever at det gikk med partneren deres?

Jeg er mann, 40+, i et sexløst, men velorganisert vennekteskap. Jeg kjenner ofte på ekte kjærlighet, men lengter etter noe mer. Særlig en dame som jeg begjærer, og som ikke spøker vekk absolutt hvert eneste forsøk på kos. På det beste føler jeg meg respektert, men sjeldent elsket. Det har vi vært gjennom familierådgivning og slikt to ganger før, men hun kommer bare fra en iskald, norsk familie. Kjærlighetsløst fra A til Å.

Men så ser jeg de rundt meg. Nesten alle våre venner er skilt. Først blir de syltynne og driver med selvransakelse i månedsvis. Så finner kanskje den første ny partner, som er megakjipt for den andre. I tillegg er det mye styr med barna og de vet jo å utnytte forskjellene mellom de nye familiekonstellasjonen på det groveste. 

Det ser ut som om det å gå fra hverandre er dyrt og jævlig.

Samtidig er det nok deilig å ha barnefri annenhver uke, og det må jo være kjekt å treffe nye folk. Men så er alle de beste folka allerede i forhold, slik at utvalget blir litt som så. Du vil ha Michelin mat, men kun McDonald's er åpen. Meh.

Så jeg prøver heller å gjøre det beste ut av forholdet mitt, men, du verden, så jævlig mye energi det krever å holde en stadig deprimert, men også vanvittig priviligert dame i 40-åra oppe.

Anonymkode: e580c...550

Synes du det er i orden å leve som venner i ca 40 år til? Det er mange som gjør det men de er misfornøyde. 

Anonymkode: 8179f...30f

[AnonymBruker]

Bli

Anonymkode: efda3...ae5

[AnonymBruker]

Bli! Levde som venner/fiender i 13-15 år. Jeg er nå 48, han 55. Prøvde parterapi og familievernkontor uten at det hjalp noe nevneverdig. Vi fant til slutt ut at vi skulle slutte å fokusere på problemer, ulikheter, uenigheter og å klandre den andre for alt vi «gikk glipp av». Vi så samtidig alle utfordringer og skuffelser omgangskretsen som ga opp gikk gjennom. Ikke minst barna deres! Nå har vi det bedre enn noen gang, vi er kjærester og har vært sammen i 30 år. Angrer ikke et sekund på at vi ikke ga opp, selv om livet var et rent helvete i noe som føltes som en evighet. 

Anonymkode: b03e4...e6b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.6.2025 den 16.25):

Interessant tråd, kan jeg også spørre hvordan dere opplever at det gikk med partneren deres?

Jeg er mann, 40+, i et sexløst, men velorganisert vennekteskap. Jeg kjenner ofte på ekte kjærlighet, men lengter etter noe mer. Særlig en dame som jeg begjærer, og som ikke spøker vekk absolutt hvert eneste forsøk på kos. På det beste føler jeg meg respektert, men sjeldent elsket. Det har vi vært gjennom familierådgivning og slikt to ganger før, men hun kommer bare fra en iskald, norsk familie. Kjærlighetsløst fra A til Å.

Men så ser jeg de rundt meg. Nesten alle våre venner er skilt. Først blir de syltynne og driver med selvransakelse i månedsvis. Så finner kanskje den første ny partner, som er megakjipt for den andre. I tillegg er det mye styr med barna og de vet jo å utnytte forskjellene mellom de nye familiekonstellasjonen på det groveste. 

Det ser ut som om det å gå fra hverandre er dyrt og jævlig.

Samtidig er det nok deilig å ha barnefri annenhver uke, og det må jo være kjekt å treffe nye folk. Men så er alle de beste folka allerede i forhold, slik at utvalget blir litt som så. Du vil ha Michelin mat, men kun McDonald's er åpen. Meh.

Så jeg prøver heller å gjøre det beste ut av forholdet mitt, men, du verden, så jævlig mye energi det krever å holde en stadig deprimert, men også vanvittig priviligert dame i 40-åra oppe.

Anonymkode: e580c...550

Det høres ut som en trist situasjon å være i, men jeg har ikke noen oppløftende ord til deg. Her i omgangskretsen ble det skilsmisse- rush i 40 årene, og kvinnene har taklet det fint og har det bra, enten alene eller med ny partner, men det er trist å oppleve hvordan mennene som var i omgangskretsen så lenge at man bryr seg om dem har det. 

I starten var det liksom optimisme og de trente og var sosiale. Det å være singel skulle være så kjekt og fritt. Så har de stagnert, omtrent samtidig som kvinnene begynte å date og bli klar for å treffe en ny igjen, og nå slår det litt i magen å oppleve de tidligere hyggelige mennene som temmelig bitre og desillusjonerte. Ene slo helt om til å bli så ugrei og bitter at han har laget et helvete for eks og datter, selv om han ved bruddet var enig i at det var best å gå fra hverandre. 

Så kvinnene har blomstret opp. Mennene har visnet. 

Er du skikkelig ulykkelig synes jeg likevel du bør gå videre, men da bør du også være bevisst på at det å bli singel som godt voksen mann ikke er det samme som å være ung, fri og frank. 

Anonymkode: af304...f37

[Irak]

Angrer ikke. Gikk etter 15 år. Nok var nok. Hadde ikke noe mer å gi.

[Snok1]

AnonymBruker skrev (På 22.6.2025 den 1.25):

Bli! Levde som venner/fiender i 13-15 år. Jeg er nå 48, han 55. Prøvde parterapi og familievernkontor uten at det hjalp noe nevneverdig. Vi fant til slutt ut at vi skulle slutte å fokusere på problemer, ulikheter, uenigheter og å klandre den andre for alt vi «gikk glipp av». Vi så samtidig alle utfordringer og skuffelser omgangskretsen som ga opp gikk gjennom. Ikke minst barna deres! Nå har vi det bedre enn noen gang, vi er kjærester og har vært sammen i 30 år. Angrer ikke et sekund på at vi ikke ga opp, selv om livet var et rent helvete i noe som føltes som en evighet. 

Anonymkode: b03e4...e6b

Jeg er skilt, var den som gikk og har aldri sett meg tilbake.

Likevel beundrer jeg par som dere som ikke gir opp og som finner kjærligheten på ny med samme partner. Jeg heier på dere!

[Uanonym bruker]

Jeg tror det er viktig for "vellykket" brudd at årsakene til at man går, handler om forholdet man er i, og ikke om ting man håper å oppnå på utsiden av det. Går man fordi man tror gresset er grønnere på andre siden, kan man lett ende opp med å angre. Går man fordi man lever i et genuint dårlig forhold der man ikke har det bra, er sjansen stor for at det er det rette å gå.

Så råder deg til å tenke over det forholdet du faktisk er i, og ta avgjørelsen utifra det, og ikke et forhold eller en framtid du ser for deg/håper å få. 

Når man har levd sammen lenge, er det også mange andre ting enn kun parforholdet som binder en sammen, som barn (selv om de er voksne, vil en skilsmisse splitte familien) og hverandres familier samt felles omgangskrets. Mange som skiller seg i godt voksen alder, ender opp ensomme. Har man et skikkelig dårlig forhold der man har det vondt, vil det selvfølgelig være verd det. Men ikke nødvendigvis om problemet er at man "lever som venner", som du beskriver.