Er jeg egoistisk?

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Samboer har fått tilbud om jobb som for han er drømmejobben. Han får da mulgheten til å holde på med det han liker, å jeg er enig i at han skal gripe muligheten. Noen sjangser må man ta i livet.

Jobben ligger ca 100 mil fra her vi bor nå, å tar han denne jobben så vil det bety at han i perioder må bo hjemmefra. Dette er vi også enige om. Vi er stort sett enig i det meste.

Samboer har en sønn som nesten er voksen (blir 18 til sommeren), og samboer trodde at sønnen fortsatt kunne bo hos oss selv om han var borte mesteparten av tiden.

Sønnen er vokst opp uten grenser og regler, han har ADHD og tar ikke mediisiner for det. Sønnen hører aldri på meg eller respekterer husets regler. Han kommer og går som det passer han, og tror stort sett han kan gjøre som han vil hele tiden. Samboer kan av ulike grunner ikke være for hard mot gutten eller stille for mange krav. Ja det høres dumt ut, men sånn er det blitt.

Jeg har sagt til samboer at jeg ikke er intressert i å ha det daglige ansvaret for gutten i de periodene han er borte p.g.a. jobb. Jeg vil faktisk ikke se gutten i mitt hjem så lenge samboer ikke er hjemme.

Er det egoistisk av meg, eller er det flere som ville vært foruten slitsomme og uoppdragne stebarn så lenge foreldrene ikke var til stede?

[Gjest Gjesta]

Jeg forstår det slik at din stesønn nå bor fast hos dere og tar utgangspunkt i det, selv om du ikke har skrevet det spesifikt.

Du har valgt å bo sammen med din samboer. Din stesønn er hans sønn og det har han ikke valgt. Ditt hjem er (så vidt jeg forstår) også din stesønns hjem, og jeg begriper ikke hvordan du kan tro at du har rett til å kaste ham ut. Skal han virkelig nektes adgang til sitt hjem fordi faren er borte i perioder?

Har du tenkt på hvordan du ville ha det i din stesønns sted?

[Gjest Gjest]

Vil vel tro at det har å gjøre med din trygghetsfølelse? Jeg kan ikke si annet enn at jeg faktisk forstår deg. Så lenge du ikke kommer noen vei med det du sier og de grensene du forsøker å sette. Det blir jo meningsløst å dumpe en jobb på deg som dere begge vet at du ikke mestrer. Men dere blir vel da nødt til å finne en annen løsning som fungerer for gutten?! Jeg ville blitt nervøs i en sånn situasjon.

[Gjest Gjest]

Sønnen er ikke ditt ansvar nei, og dersom han gjør deg utrygg i tillegg, ja så får faren finne på en annen løsning.

[Gjest Gjesta]

Det står ingenting om at trådstarter vil føle seg utrygg, bare at denne stesønnen oppfattes som slitsom og uoppdragen.

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Jeg forstår det slik at din stesønn nå bor fast hos dere og tar utgangspunkt i det, selv om du ikke har skrevet det spesifikt.

Du har valgt å bo sammen med din samboer. Din stesønn er hans sønn og det har han ikke valgt. Ditt hjem er (så vidt jeg forstår) også din stesønns hjem, og jeg begriper ikke hvordan du kan tro at du har rett til å kaste ham ut. Skal han virkelig nektes adgang til sitt hjem fordi faren er borte i perioder?

Har du tenkt på hvordan du ville ha det i din stesønns sted?

←

Ja, vet at jeg har valgt en mann med barn. Men jeg mener at uoppdragne og ufyslige barn får være hos de som har oppdratt dem. Det er da for mye forlangt at andre skal påta seg den byrden.

Her er det også snakk om mine barn og påvirkning. De skal da heller ikke tåle å bli overkjørt til stadighet p.g.a. stesønn. De har fakrisk også rett til en god hverdag. Å et ubehandlet ADHD barn kan være en tikkende bombe, noe jeg ikke vil ha i hus når jeg er alene for mine barns del. Han er nesten voksen og både stor og sterk, så skulle det klikke for han så har ikke jeg noe å stille opp med.

Stesønnen og jeg går også så dårlig overens at jeg umulig kan gi han den hverdagen han trenger.

[Gjest Gjest]

Det ville kanskje vært tålelig om gutten tok medisiner? Jeg vet i hvert fall om flere som har fått adferd endret til det bedre, og økt livskvalitet ved hjelp av medikamenter.

[Gjest Gjesta]

Ja, vet at jeg har valgt en mann med barn. Men jeg mener at uoppdragne og ufyslige barn får være hos de som har oppdratt dem. Det er da for mye forlangt at andre skal påta seg den byrden.

Her er det også snakk om mine barn og påvirkning. De skal da heller ikke tåle å bli overkjørt til stadighet p.g.a. stesønn. De har fakrisk også rett til en god hverdag. Å et ubehandlet ADHD barn kan være en tikkende bombe, noe jeg ikke vil ha i hus når jeg er alene for mine barns del. Han er nesten voksen og både stor og sterk, så skulle det klikke for han så har ikke jeg noe å stille opp med.

Stesønnen og jeg går også så dårlig overens at jeg umulig kan gi han den hverdagen han trenger.

←

Men du går med på at din mann flytter uten at dette behovet er dekket for din stesønn? Han burde jo være det første dere tenkte på, før avgjørelsen om at din mann skal flytte blir tatt.

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Det står ingenting om at trådstarter vil føle seg utrygg, bare at denne stesønnen oppfattes som slitsom og uoppdragen.

←

Føler meg ikke trygg med han i hus når ikke pappan er tilstede. Å jeg lar aldri stesønnen være alene hjemme med mine barn.

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Men du går med på at din mann flytter uten at dette behovet er dekket for din stesønn? Han burde jo være det første dere tenkte på, før avgjørelsen om at din mann skal flytte blir tatt.

←

Nei jeg går ikke med på at samboer takker ja til denne jobben uten at behovet for sønnen er dekket. Gutten må da flytte til sin mor der det ikke finnes grenser og regler. Noe som er ille å være vitne til, men vi kommer ingen vei med moren. Gudene skal vite at vi har prøvd.

Spørsmålet mitt var ikke hva vi skulle gjøre med sønnen, men om jeg er egoistisk som ikke vil ha ansvaret for samboers sønn når han ikke er hjemme.

[Gjest Gjest]

Jeg synest du er en smule egoistisk, ja, men jeg forstår deg også på en måte. Men å kreve han ute av huset mens far er borte synest jeg er litt vel drøyt. Fnes det ikke andre muligheter?

[Brunhilde]

Jeg velger å forholde meg til det spørsmålet du stiller i overskriften på innlegget og da er mitt svar at ja, du er egoistisk.

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Jeg synest du er en smule egoistisk, ja, men jeg forstår deg også på en måte. Men å kreve han ute av huset mens far er borte synest jeg er litt vel drøyt. Fnes det ikke andre muligheter?

←

Ja den andre muligheten er at jeg å mine barn ikke kan være i huset når samboer er på jobb.

[Gjest Gjest]

Må innrømme at om trådstarter føler seg utrygg og beskriver ham som en tikkende bombe, enten det er reelt eller hennes følelser rundt situasjonen, da forstår jeg innstillingen veldig godt.

Man tenker da først og fremst på å beskytte de minste barna dersom man tror at de kan utsettes for noen form for risiko.

Dersom han (vet et uhell, i et anfall) skulle skade noen av ungene er det forsent å angre etterpå.

Man må nesten ha lov til å tenke i forkant i sånne situasjoner.

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Må innrømme at om trådstarter føler seg utrygg og beskriver ham som en tikkende bombe, enten det er reelt eller hennes følelser rundt situasjonen, da forstår jeg innstillingen veldig godt.

Man tenker da først og fremst på å beskytte de minste barna dersom man tror at de kan utsettes for noen form for risiko.

Dersom han (vet et uhell, i et anfall) skulle skade noen av ungene er det forsent å angre etterpå.

Man må nesten ha lov til å tenke i forkant i sånne situasjoner.

←

Må også få tillegge at stesønnen gikk til angrep på en lærer når han gikk på barneskolen, og skadet da denne læreren så stygt at læreren var sykemeldt i lang tid etter overfallet.

[Gjest Gjest_Stemor_*]

Å jeg har mindreårige barn som går på barneskolen. Jeg føler at de også må tas hensyn til.

[Gjest Gjest]

Ja, du er kanskje egoistisk, men noen ganger må man være det for å beskytte seg selv og sine. Skjønner godt at du føler deg utrygg, er ikke enkelt med en slik ungdom i huset. Men her er det faren som har ansvaret, og han burde ikke være borte i så lange perioder uten å sørge for at både dere og sønnen hans har det bra. Altså; det er opp til han å finne en løsning som kan passe for dere alle, mener jeg. Du skal ikke sitte med frykten for at noe skal skje mens han er borte fra det ansvaret han faktisk har. Denne gutten har tydeligvis behiv for hjelp. Han trenger å bli sett og han kan med stor sannsynlighet får god hjelp av medisiner. var jeg deg, ville jeg tatt kontakt med legen deres, sammen, for å finne en løsning, for gutten er tydeligvis et problem uansett om samboeren din er der eller ikke. Gutten merker sikkert og at han ikke er velkommen når hans far ikke er der, noe som sikkert ikke gjør saken bedre for gutten heller. Nå er jo gutten voksen og myndig, og egentlig skal han jo kunne bo for seg selv og ta ansvar for seg selv. Men han trenger voksne som kan sette grenser, virker det som. Dere må ta tak i dette, synes det er rart at dere/ hans far ikke har gjort noe for lenge siden. Men jeg synes som sagt ikke at faren skal begynne i noen jobb hvor han er så lenge borte, uten å sørge for at dette problemet er ordnet opp i.

[Gjest Qlio]

Jeg er stemor til en jente på snart 9 år.

Hun har ikke ADHD eller noen andre sykdommer, og hjemme har de andre regler.

Her blir vi flinkere og flinkere til å gjennomføre våre regler når hun er her, for at hun skal være en del av familien og ikke en VIP-gjest. Men om det er avtalt samvær og Qliomannen ikke kan ta det, er det slettes ingen selvfølgelighet at jeg skal ta henne? Som regel blir jeg spurt, og som regel går det greit, men hun er faktisk ikke mitt barn og innimellom legger også jeg planer.

Så nei, jeg synes ikke du er egoistisk.

Du skal ta hensyn til "barnet" når det er der (din er vel snart voksen), men det er ikke og kommer aldri til å bli ditt barn. Jeg vet ikke om du har fått denne beskjeden like ofte som meg, men det er jo sant? Om du er utrygg selv og mht til andre barn, bør du ikke være alene med din stesønn. Om mor er uskikket og far ikke tilstede, bør man kanskje tenke avlastningshjem eller kontakt med barnevernet? Tanker som slenges ut.

Er ADHD konstatert?

I såfall, hvorfor får han ikke medisiner?

Uansett hva folk her sier; hjemme skal man være trygg.

[Gjest Gjesta]

Jeg er stemor til en jente på snart 9 år.

Hun har ikke ADHD eller noen andre sykdommer, og hjemme har de andre regler.

Her blir vi flinkere og flinkere til å gjennomføre våre regler når hun er her, for at hun skal være en del av familien og ikke en VIP-gjest. Men om det er avtalt samvær og Qliomannen ikke kan ta det, er det slettes ingen selvfølgelighet at jeg skal ta henne? Som regel blir jeg spurt, og som regel går det greit, men hun er faktisk ikke mitt barn og innimellom legger også jeg planer.

Så nei, jeg synes ikke du er egoistisk.

Du skal ta hensyn til "barnet" når det er der (din er vel snart voksen), men det er ikke og kommer aldri til å bli ditt barn. Jeg vet ikke om du har fått denne beskjeden like ofte som meg, men det er jo sant? Om du er utrygg selv og mht til andre barn, bør du ikke være alene med din stesønn. Om mor er uskikket og far ikke tilstede, bør man kanskje tenke avlastningshjem eller kontakt med barnevernet? Tanker som slenges ut.

Er ADHD konstatert?

I såfall, hvorfor får han ikke medisiner?

Uansett hva folk her sier; hjemme skal man være trygg.

←

Javisst, men gjelder det bare de "voksne" i hjemmet? Eller har ikke også barna krav på et trygt hjem?

Det er tross alt ikke guttens feil at han har ADHD, og jeg synes ikke han skal straffes for det.

Jeg er helt enig i at det ikke er stemors, men fars, ansvar å finne en god løsning for sønnen sin.

Og til stemoren: Jeg vet ikke om egoistisk er det rette ordet, og det er mulig jeg har vært for krass i svarene mine til deg. Men ditt hjem er en gang denne guttens hjem også, på godt og vondt, og jeg synes ikke du har rett til å kreve at han skal flytte fordi faren ikke er der.

[Gjest gjesta]

Hvorfor er det så galt og være egoistisk. Gutten er så gammel at han må kunne bo hos moren når faren er borte. Det er da ikke ditt ansvar og oppdra en annens voksne sønn?