Er min mor i ferd med å bli dement?

[AnonymBruker]

Min mor i midten av 70-årene er blitt så rar! Kjenner jeg blir litt frustrert noen ganger, og ikke minst lei meg. Hun er kald, selvopptatt og misforstår veldig mye.

Jeg ble så lei meg over responsen hennes da jeg nylig ble lagt inn på sykehus med premature rier i uke 34. Da jeg fortalte det til henne i telefonen begynte hun å le (???) og spurte om man virkelig ble innlagt for sånt. Da svarte jeg at det var vel ikke så rart i og med at barnet fremdeles er prematurt. «Men det var vel ikke så vondt?» «jo mamma, rier er ganske vondt» «jaja, jeg sitter og ser på sommerhytta jeg». 

Et annet eksempel er fra min far hadde bursdag for litt siden. Vi var 10 stk som skulle komme. Jeg og mine kom en time før alle andre pga små barn og barnas rutiner. Vi ga gave til pappa, og mens han sitter og åpner gaven kommer mamma og bryter inn, superstresset over at han må hjelpe henne med å finne telefonnummeret til pizzasjappa de skulle bestille mat fra. Prøvde å forklare at det var for tidlig å bestille mat da det fortsatt var en time til resten skulle komme, men hun fortsatte å veive med telefonen.

Hvorfor er hun sånn? Burde jeg kontakte fastlegen hennes?

 

Anonymkode: b813f...e84

[AnonymBruker]

Syntes ikke det er noen tydelige tegn på demens. 

Å bestille pizza en time før gjestene kommer, kanskje to før man skal spise. Gjør jo ingenting, da man kan si hvilket klokkeslett, man ønsker de klare.

Anonymkode: 7ef47...3bd

[AnonymBruker]

Dersom hun har vist litt av sånne rare sånne tendenser hele livet, er det jo ikke noe nytt, dersom dette er aldeles nye takter er det bekymringsfullt. 

Anonymkode: 1484b...7e7

[AnonymBruker]

Tenker hun bare har for lite stimuli. Min mor er sånn. Hun er 76 og har blitt så selvopptatt at jeg tenker narcissist…🙄Ethvert forsøk på en samtale vris umiddelbart over til henne. Hun finner også på sykdommer og symptomer og har ille gehør eller forståelse for andre. Tvert i mot er det nærmest en konkurranse. Jeg er glad i Mamma, men liker henne ikke lenger.

Hun hører også dårlig, som utløser stress, de fleste gjør vel kanskje det (?).

 

Anonymkode: db448...8b1

[AnonymBruker]

Dersom du/dere er bekymret og synes denne oppførselen er ulikt henne så ville jeg vært bekymret, ja. Demens har ofte fått utvikle seg lenge før man får diagnosen. Er det andre tegn du har sett hos henne? 

Har du forsøkt å ta det opp med henne, denne merkelige reaksjonen på at du var innlagt med premature rier f.eks? 

Jeg ville stolt på magefølelsen min her og fått henne til legen. 

Anonymkode: 0b8a2...29e

[AnonymBruker]

Har du snakket med din far om dette? Tror jeg ville startet der. 

 

Anonymkode: 8f4d0...ccd

[hvaduikkeser]

Har hun alltid vært sånn eller er dette nytt? Hva med å spørre faren din om hva han tenker? 

[Carrot]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Tenker hun bare har for lite stimuli. Min mor er sånn. Hun er 76 og har blitt så selvopptatt at jeg tenker narcissist…🙄Ethvert forsøk på en samtale vris umiddelbart over til henne. Hun finner også på sykdommer og symptomer og har ille gehør eller forståelse for andre. Tvert i mot er det nærmest en konkurranse. Jeg er glad i Mamma, men liker henne ikke lenger.

Hun hører også dårlig, som utløser stress, de fleste gjør vel kanskje det (?).

 

Anonymkode: db448...8b1

Det du beskriver er jo på en måte klassiske tegn da, forskning har jo vist at det er en sammenheng mellom hørsel og demens for eksempel.. Sammen med personlighetsendring, stress, indre uro osv.. Det er bare å google og lese seg opp tenker jeg.. for eksempel:
Symptomer og tidlige tegn
Men det er mange andre og sikkert bedre linker altså! 

Endret 11. juni 2025 av Carrot

[AnonymBruker]

Mange eldre endrer seg endel. Tror nok mye av dette går på tanker og at livet nærmer seg slutten, og at det er bekymringer, stress og angst. Når en i tillegg går mye hjemme, så kan det fort bli en tung sirkel. En blir selvopptatt. Det kan være moren din synes det var voldsomt at du måtte på sykehus, når hun anser deg som ung og frisk og at hun føler at hun har mye større bekymringer i livet, altså at hun føler at det du opplevde "er da ingenting". Min mor har ikke demens, ikke min mormor heller, men merker jo at de ikke reagerer like voldsomt på ting, og at de tar lettere på ting som jeg synes kan være vanskelige. Blir alltid litt redd når folk skriker ut om demens med en gang. Hadde følt meg veldig overkjørt hvis noen gikk bak min rygg for å få meg utredet ut fra 2-3 litt rare episoder. En endrer seg når en blir eldre - men det trenger ikke ha noe med demens å gjøre! 

Jeg endret meg også da jeg kom i overgangsalderen. Da glemte jeg mye, gjorde og sa mye rart og var tåkete i hodet. Hadde noen gått bak min rygg og prøvd å få dement-diagnose på meg, så hadde jeg aldri snakket med dem igjen. Det skal litt mer til!

Min svigerfar hadde demens i mange år, så jeg vet litt hva jeg snakker om. 

Anonymkode: e5082...457

[AnonymBruker]

Rart å lese at folk synes det er helt i orden å begynne å LE av at barnebarnet var i ferd med å bli født prematurt. Svigermor reagerte med å komme til oss, avlaste med 3-åringen, lage middag og holde rundt meg med «jenta mi, hvordan går det med deg?». Også er reaksjonen fra min egen mor at hun ler og forteller om hva hun ser på tv. Vil jo si svigermors reaksjon er langt mer innenfor normalen. 

Men men. Har over en lengre periode holdt mamma på en armlengdes avstand pga avvikende adferd og får vel bare fortsette å forvente minimalt fra henne. Skulle nesten ønske det var en diagnose som kunne gjøre at hun er sånn. Har nesten ikke lyst til å fortelle henne når det nye barnebarnet faktisk er kommet til verden en gang…

Dere som nevner at jeg burde blande inn min far, han er snart 90 og kanskje enda verre med fysisk sykdom på toppen. Ingen fornuft å hente der.

ts

Anonymkode: b813f...e84

[AnonymBruker]

Det virker mer som at du ønsker din mor skal være mer lik svigers og at det gjør vondt for deg at hun ikke stiller opp mer

At hun lo kan jo også handle om redsel, man reagerer ulikt

Du sier at din far har nok med sitt. Men du trenger jo bare å spørre han om han har lagt merke til endring med din mor. Men er du redd for at hun begynner å bli dement ville jeg absolutt vært åpen mot ham, det er han som vil få merke det mest

Jeg skal love deg at du ønsker ikke at din mor skal få demens/alzheimers det er utrolig tøft. 

Anonymkode: 3faec...55d

[AnonymBruker]

Det er umulig for utenforstående å svare på, men min svigermor kunne oppført seg helt likt. Hun kunne også ledd og sagt noe flåsete om hun var usikker på hvordan hun skulle reagere. 

De blir eldre og mer slitne, hun har altså en nesten 90 år gammel mann med fysisk sykdom som gjerne krever at flere oppgaver havner på henne? Kanskje hun føler seg ensom og at hun ikke mestrer ting hun har hatt full kontroll på før? Burde hun fått avlastning til din far? 

Det kommer en alder for foreldrene våre der de trenger oss mer enn vi trenger de, selv om vi kanskje står midt i småbarnsliv etc. Kanskje du må ta et steg ut å se det større bildet her? 

Anonymkode: 4b965...3e2

[AnonymBruker]

Er dette relativt store personlighetsendringer, så kan du jo ta en snakk med lege ja. Man trenger ikke å male henne som dement sånn med en gang, og du trenger ikke å involvere henne med en gang heller. Men det er lurt å ta det opp med en fagperson.

Anonymkode: fb243...5d9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Mange eldre endrer seg endel. Tror nok mye av dette går på tanker og at livet nærmer seg slutten, og at det er bekymringer, stress og angst. Når en i tillegg går mye hjemme, så kan det fort bli en tung sirkel. En blir selvopptatt. Det kan være moren din synes det var voldsomt at du måtte på sykehus, når hun anser deg som ung og frisk og at hun føler at hun har mye større bekymringer i livet, altså at hun føler at det du opplevde "er da ingenting". Min mor har ikke demens, ikke min mormor heller, men merker jo at de ikke reagerer like voldsomt på ting, og at de tar lettere på ting som jeg synes kan være vanskelige. Blir alltid litt redd når folk skriker ut om demens med en gang. Hadde følt meg veldig overkjørt hvis noen gikk bak min rygg for å få meg utredet ut fra 2-3 litt rare episoder. En endrer seg når en blir eldre - men det trenger ikke ha noe med demens å gjøre! 

Jeg endret meg også da jeg kom i overgangsalderen. Da glemte jeg mye, gjorde og sa mye rart og var tåkete i hodet. Hadde noen gått bak min rygg og prøvd å få dement-diagnose på meg, så hadde jeg aldri snakket med dem igjen. Det skal litt mer til!

Min svigerfar hadde demens i mange år, så jeg vet litt hva jeg snakker om. 

Anonymkode: e5082...457

Man bryr seg, og da må man noen ganger tørre å ta opp ting, og hvis man har en forelder eller annen nærstående som plutselig endrer personlighet og det vedvarer over tid, så kan det være grunn til bekymring. Man stempler da ingen med demens ut av boksen, men man tar det opp med fagpson først. Det er uansett ikke slektningen som setter en diagnose, det er det lege som gjør.

Anonymkode: fb243...5d9

[Hulderen]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Rart å lese at folk synes det er helt i orden å begynne å LE av at barnebarnet var i ferd med å bli født prematurt. Svigermor reagerte med å komme til oss, avlaste med 3-åringen, lage middag og holde rundt meg med «jenta mi, hvordan går det med deg?». Også er reaksjonen fra min egen mor at hun ler og forteller om hva hun ser på tv. Vil jo si svigermors reaksjon er langt mer innenfor normalen. 

Men men. Har over en lengre periode holdt mamma på en armlengdes avstand pga avvikende adferd og får vel bare fortsette å forvente minimalt fra henne. Skulle nesten ønske det var en diagnose som kunne gjøre at hun er sånn. Har nesten ikke lyst til å fortelle henne når det nye barnebarnet faktisk er kommet til verden en gang…

Dere som nevner at jeg burde blande inn min far, han er snart 90 og kanskje enda verre med fysisk sykdom på toppen. Ingen fornuft å hente der.

ts

Anonymkode: b813f...e84

Jeg tror ikke noen synes det er greit å le av at barnet er i ferd med å bli født prematurt. Men i uke 34 er ikke så voldsomt prematurt. Det ville gått helt fint om barnet ble født da. Du kan ha misforstått hva moren din lo av. Kanskje lo hun er av din måte å formidle det, enn selve hendelsen.

Jeg synes svigermoren din overreagerte. Kjempefint at hun stilte opp og hjalp dere med eldstebarnet. Men så ille var det dog ikke. Jeg tror kontrasten mellom din mor og svigermor gjør at du tolker din mor for ille.

Bestille pizza to timer for tidlig er da greit, så vet hun at det var gjort. Moren din var vel stresset over at du kom så alt for tidlig, hvis hun ikke hadde fått ordnet det hun ville før gjestene skulle komme.

Du kan ha rett i at moren din har forandret seg. Og det er jo et faretegn. Men disse to eksemplene er ikke nok til å tenke demens.

[AnonymBruker]

Hulderen skrev (1 time siden):

Jeg tror ikke noen synes det er greit å le av at barnet er i ferd med å bli født prematurt. Men i uke 34 er ikke så voldsomt prematurt. Det ville gått helt fint om barnet ble født da. Du kan ha misforstått hva moren din lo av. Kanskje lo hun er av din måte å formidle det, enn selve hendelsen.

Jeg synes svigermoren din overreagerte. Kjempefint at hun stilte opp og hjalp dere med eldstebarnet. Men så ille var det dog ikke. Jeg tror kontrasten mellom din mor og svigermor gjør at du tolker din mor for ille.

Bestille pizza to timer for tidlig er da greit, så vet hun at det var gjort. Moren din var vel stresset over at du kom så alt for tidlig, hvis hun ikke hadde fått ordnet det hun ville før gjestene skulle komme.

Du kan ha rett i at moren din har forandret seg. Og det er jo et faretegn. Men disse to eksemplene er ikke nok til å tenke demens.

Jeg vet at det ikke hadde vært farlig for barnet. Er da mange ting som ikke er farlig. Om mor brekker armen og formidler dette til meg, skal jeg da sette meg og LE av det fordi det er jo tross alt ikke farlig? Hadde kanskje ønsket en form for empati fra egen mor da jeg opplevde det hele som skremmende og overveldende.

På hvilken måte mente du svigermor overreagerte? Hun kom så mannen min kunne være med meg på sykehuset da vi ikke visste om det ble prematur fødsel eller ikke. Men fødende trenger kanskje ikke ha noen hos seg når de føder prematurt? Er bare ved fødsel nøye planlagt til termin man kan ønske å ha partner som støtte?

Den pizzabestillingen var ikke noe min mor tenkte å gjøre frem i tid - hun vet ikke at man kan bestille frem i tid - hun tenkte bestille og hente pizzaen som da var ferdig om 15 min for så la den stå på bordet og bli kald. Rart om hun ble stresset av at vi kom da det var planlagt på forhånd.

Jeg kan ikke komme med alle eksempler. Men skjønner at kg synes hun er snill og grei og jeg som overreagerer. Hun har ennsøsyer som døde med Alzheimer for et par år siden og jeg reagerer på at hun er blitt en empatiløs kjerring som misforstår det meste man sier og egentlig skjønner veldig lite av det som foregår rundt seg. Men det får være. Er tydeligvis jeg som forventer for mye av egen mor.

Anonymkode: b813f...e84

[AnonymBruker]

Hulderen skrev (1 time siden):

Jeg tror ikke noen synes det er greit å le av at barnet er i ferd med å bli født prematurt. Men i uke 34 er ikke så voldsomt prematurt. Det ville gått helt fint om barnet ble født da. Du kan ha misforstått hva moren din lo av. Kanskje lo hun er av din måte å formidle det, enn selve hendelsen.

Jeg synes svigermoren din overreagerte. Kjempefint at hun stilte opp og hjalp dere med eldstebarnet. Men så ille var det dog ikke. Jeg tror kontrasten mellom din mor og svigermor gjør at du tolker din mor for ille.

Bestille pizza to timer for tidlig er da greit, så vet hun at det var gjort. Moren din var vel stresset over at du kom så alt for tidlig, hvis hun ikke hadde fått ordnet det hun ville før gjestene skulle komme.

Du kan ha rett i at moren din har forandret seg. Og det er jo et faretegn. Men disse to eksemplene er ikke nok til å tenke demens.

Jeg hadde aldri ledd av min datter om hun var i ferd med å føde prematurt, jeg hadde gjort som svigermor til TS, gitt en klem og spurt om jeg kunne hjelpe med noe. I alle dager, litt medfølelse går det jo an å ha selv om det etter alle solemerker går fint. 

At det kanskje ikke er demens er greit nok, men man oppfører seg jo på en vettug måte uansett. 

 

Anonymkode: bbdf3...323

[AnonymBruker]

Hvordan har hun vært før når du var barn/ungdom? Merker at min mor også oppfører seg litt rart, hun er i slutten av 70årene. Mye styr med alt, surrer med ting, lite empati og forståelse. Vi søsken har snakket om dette, og har konkludert med at det er nok en blanding av alder, dårlig hørsel og muligens medisiner. skjønner iallfall frustrasjonen din TS❤️ følg litt med og ta det videre med legen hvis det blir mer og mer merkelig adferd. 
 

Anonymkode: 5ec84...5a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Rart å lese at folk synes det er helt i orden å begynne å LE av at barnebarnet var i ferd med å bli født prematurt. Svigermor reagerte med å komme til oss, avlaste med 3-åringen, lage middag og holde rundt meg med «jenta mi, hvordan går det med deg?». Også er reaksjonen fra min egen mor at hun ler og forteller om hva hun ser på tv. Vil jo si svigermors reaksjon er langt mer innenfor normalen. 

Men men. Har over en lengre periode holdt mamma på en armlengdes avstand pga avvikende adferd og får vel bare fortsette å forvente minimalt fra henne. Skulle nesten ønske det var en diagnose som kunne gjøre at hun er sånn. Har nesten ikke lyst til å fortelle henne når det nye barnebarnet faktisk er kommet til verden en gang…

Dere som nevner at jeg burde blande inn min far, han er snart 90 og kanskje enda verre med fysisk sykdom på toppen. Ingen fornuft å hente der.

ts

Anonymkode: b813f...e84

Har ingen gode råd til deg, men vit at du ikke er alene. Har selv en far som på mange måter har fått samme adferd som moren din. Og jeg kjenner meg så igjen i din reaksjon, jeg blir oppgitt over at det kun er jeg som ser det og er bekymret. Men det er visst ikke noe å bekymre seg for i følge familien, så jeg har gjort som deg. Har blitt nødt til å distansere meg litt fra han, for min egen del men også mine barns skyld. 💔

Anonymkode: 1bccb...4b6

[AnonymBruker]

Hvordan har hennes oppførsel endret seg. I HI skriver du ikke noe om HVA so, er utenfor hennes normale oppførsel. Demens starter gjerne i det små, f.eks. at man ikke klarer å utføre oppgaver man tidligere har mestret, kanskje man ikke lenger klare å følge en oppskrift, kanskje det plutselig blir problematisk å bruke tv`n osv. Man glemmer lettere navn og avtaler, kanskje man glemmer å skru av ovnen, kanskje man legger fjernkontrollen i kjøleskapet og setter melken i skapet for tørrvarer, plutselig kjører man i retning av det stedet man bodde for 30 år siden, man får problemer med språket. En vanlig test er å få personen til å tegne en analog klokke, og sette pekerne på et visst klokkeslett, noen har så utviklet demens at de så vidt klarer å tegne en sirkel. 

Hvordan ville hun reagert eller oppført seg til vanlig, hvilke avvik får deg til å lure? 

Anonymkode: a21d1...221