Jeg tenker mye på døden

[AnonymBruker]

Så og si hver dag tenker jeg på døden. Jeg er ikke syk eller så gammel at døden kan skje når som helst.

Det kommer plutselig som en bølge over meg og jeg blir faktisk lei meg ved å tenke på at jeg en dag skal dø.

Jeg er egentlig redd for å dø, redd for å være død og ikke minst dø fra barn og barnebarn. Jeg vil så gjerne følge de i veldog mange år til.

Jeg er i midten av 50 årene, så har forhåpentligvis mange år igjen.

Mine foreldre døde begge i 70 årene, så biologisk trur jeg at det vil skje meg også. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Å snakke med fastlege eller psykolog tviler jeg på at hjelper. Redselen vil være der fordi ingen kan si med sikkerhet hvordan det er å være død. Ingen vet om det er fantastisk eller helt forferdelig, eller at vi ikke merker noe som helst.

Er jeg sprø eller er det andre som også tenker noe ala meg?

Anonymkode: ad4f8...b76

[AnonymBruker]

Få deg en hobby eller frivillig arbeid. Du har for mye fritid. 

Anonymkode: 164e2...e69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Få deg en hobby eller frivillig arbeid. Du har for mye fritid. 

Anonymkode: 164e2...e69

Jeg har både jobb og hobbier. Disse tankene kan like gjerne kommer mens jeg er på jobb eller andre ting.

Anonymkode: ad4f8...b76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Så og si hver dag tenker jeg på døden. Jeg er ikke syk eller så gammel at døden kan skje når som helst.

Det kommer plutselig som en bølge over meg og jeg blir faktisk lei meg ved å tenke på at jeg en dag skal dø.

Jeg er egentlig redd for å dø, redd for å være død og ikke minst dø fra barn og barnebarn. Jeg vil så gjerne følge de i veldog mange år til.

Jeg er i midten av 50 årene, så har forhåpentligvis mange år igjen.

Mine foreldre døde begge i 70 årene, så biologisk trur jeg at det vil skje meg også. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Å snakke med fastlege eller psykolog tviler jeg på at hjelper. Redselen vil være der fordi ingen kan si med sikkerhet hvordan det er å være død. Ingen vet om det er fantastisk eller helt forferdelig, eller at vi ikke merker noe som helst.

Er jeg sprø eller er det andre som også tenker noe ala meg?

Anonymkode: ad4f8...b76

Jeg kjenner meg igjen. Nå har jeg hatt kreft to ganger, og frykten min er gjerne mer «reell» sånn sett, om det er lov å si. Selv om legene sier at jeg er kreftfri nå . Jeg må bare velge å tenke at noen ting her i livet kan man ikke ha kontroll over, og at det er så mye bortkastet energi å bekymre seg for noe man ikke vet når skal skje, det må vi ta som det kommer når det kommer. Alle andre dager skal vi leve best mulig ! Anbefaler deg Wilhelmsen sine bøker/kurs om du ikke har prøvd hans selvhjelps metoder/kognitiv terapi. 

Anonymkode: b973c...fee

[AnonymBruker]

Jeg er ikke redd for å dø. Jeg jobber med døden. Så det kan være en del av det at jeg ikke er redd den. De aller fleste jeg har stelt ser veldig fredfull ut. 
 

Jeg tenker man kan ikke følge opp alle generasjoner som kommer etter oss. Jeg er kjempe fornøyd med at mine barn har kommet så langt i livet og klarer seg selv. Selvstendig begge to. Jeg er fornøyd med livet. Faller jeg ifra no så går det fint. Ja hadde vært kjempe fint om jeg kunne bli gammel. 

Anonymkode: 598e1...5e1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Så og si hver dag tenker jeg på døden. Jeg er ikke syk eller så gammel at døden kan skje når som helst.

Det kommer plutselig som en bølge over meg og jeg blir faktisk lei meg ved å tenke på at jeg en dag skal dø.

Jeg er egentlig redd for å dø, redd for å være død og ikke minst dø fra barn og barnebarn. Jeg vil så gjerne følge de i veldog mange år til.

Jeg er i midten av 50 årene, så har forhåpentligvis mange år igjen.

Mine foreldre døde begge i 70 årene, så biologisk trur jeg at det vil skje meg også. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Å snakke med fastlege eller psykolog tviler jeg på at hjelper. Redselen vil være der fordi ingen kan si med sikkerhet hvordan det er å være død. Ingen vet om det er fantastisk eller helt forferdelig, eller at vi ikke merker noe som helst.

Er jeg sprø eller er det andre som også tenker noe ala meg?

Anonymkode: ad4f8...b76

For der første, du er ikke sprø. Det er vanlig å reflektere over døden i løpet av livet. Noen ganger tenker man mye på det, andre ganger er man opptatt med hverdagen.

Som noen over her skriver får man et annet perspektiv på liv og død når man opplever f. eks livstruende sykdom. 

Men hva så når man ikke har noe spesielt å henge slike tanker på? Den eksistensielle angsten som oppstår da kan ta for mye plass.

Tror selv på en sunn balansegang mellom å vite at tiden kommer til å renne ut for meg og alle andre, derfor vil jeg forsøke å være mest mulig tilstede i mitt eget liv.

For å få til dette har jeg noen triks jeg bruker. Det er å føle på og utvise takknemlighet, styre livet med mest mulig kjærlighet og velge mine "kamper". I tillegg til å ta vare på kroppen med mat, bevegelse og søvn. Husk at kvinnekroppen er i stor endring i 40-60 årene, vær god mot deg selv.

Anonymkode: c3124...0d2

[BareMay]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Så og si hver dag tenker jeg på døden. Jeg er ikke syk eller så gammel at døden kan skje når som helst.

Det kommer plutselig som en bølge over meg og jeg blir faktisk lei meg ved å tenke på at jeg en dag skal dø.

Jeg er egentlig redd for å dø, redd for å være død og ikke minst dø fra barn og barnebarn. Jeg vil så gjerne følge de i veldog mange år til.

Jeg er i midten av 50 årene, så har forhåpentligvis mange år igjen.

Mine foreldre døde begge i 70 årene, så biologisk trur jeg at det vil skje meg også. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Å snakke med fastlege eller psykolog tviler jeg på at hjelper. Redselen vil være der fordi ingen kan si med sikkerhet hvordan det er å være død. Ingen vet om det er fantastisk eller helt forferdelig, eller at vi ikke merker noe som helst.

Er jeg sprø eller er det andre som også tenker noe ala meg?

Anonymkode: ad4f8...b76

Døden er jo det eneste som er 100% sikkert. Det skal vi alle en dag. Jeg har tenkt mye på dette jeg også. Nå trur ikke jeg på noe himmel og helvete. Å være død er ikke annet enn å slutte å eksistere. Det hele virker ganske meningsløst egentlig. Vi lever forholdsvis korte liv og så er vi plutselig ikke noe mer. Ikke noe rart å gruble litt på det. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for prossessen. Men uansett alle de dagene før så vil jeg leve. Jeg er på din alder og for min del så betyr en dag ute, flere dager i senga. Det skremmer meg. Og fyller meg med sorg.

[AnonymBruker]

Det skjedde med meg og i begynnelsen av 30årene der jeg hadde en periode, 
Tror ikke at det er så unormalt at tanken på døden kan komme i periodevis.

Anonymkode: c1bd2...41f

[AnonymBruker]

det JEG ville gjort er å sørge for at jeg gir meg selv det beste utganpgspunktet for et lengre liv, kost, trening, psykisk og fysisk helse osv.. 

Anonymkode: 2b4dd...2cf

[AnonymBruker]

Dette er sånt som kan komme i perioder. Gjerne hvis man har det litt tøft på en eller annen måte. Det kan være positivt, for det kan fungere som en katalysator og hjelpe en å gjøre endringer i livet for å få det bedre.

Ofte går det over av seg selv, men hvis du plages veldig av dette nå så går det an å snakke med fastlegen eller psykolog. Jeg mener at jo, det vil kunne hjelpe, for problemet er ikke at døden er uunngåelig, men fokuset du har på det akkurat nå.

Anonymkode: 68252...767

[AnonymBruker]

Tid er noe relativt, og slik lyset vi ser fra en stjerne langt, langt borte er noe som skjedde for lenge siden enda vi oppfatter dette som nåtid - er også vi allerede døde sett med øynene til mennesker som vil leve om 200 år.

At vi betrakter tiden vår som "nåtid", er like relativt som at folk i 1625 gjorde det - for dem var også 1625 nåtid, og 1725 virket som en fjern, utopisk fremtid.

Så døden er ingenting å frykte eller tenke på; alt vi tror ligger foran oss, har allerede skjedd sett med fremtidens øyne - det vet de som kommer til å leve om 200 år og kan se en gammel, mosegrodd grav der dødsåret vårt er hogget inn.

Slik at i stedet for å bruke tid på å tenke på døden, kan man sette pris på livet, ta vare på øyeblikket og den dyrebare tiden vi har igjen av livet vårt der vi fortsatt er i stand til å endre verden rundt oss; en dag vil vi ikke lenger ha denne muligheten.

Anonymkode: 781cb...757

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har både jobb og hobbier. Disse tankene kan like gjerne kommer mens jeg er på jobb eller andre ting.

Anonymkode: ad4f8...b76

Du skrev ikke det i HI så det var det første jeg kom på som kunne gjøres. 

Anonymkode: 164e2...e69

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Så og si hver dag tenker jeg på døden. Jeg er ikke syk eller så gammel at døden kan skje når som helst.

Det kommer plutselig som en bølge over meg og jeg blir faktisk lei meg ved å tenke på at jeg en dag skal dø.

Jeg er egentlig redd for å dø, redd for å være død og ikke minst dø fra barn og barnebarn. Jeg vil så gjerne følge de i veldog mange år til.

Jeg er i midten av 50 årene, så har forhåpentligvis mange år igjen.

Mine foreldre døde begge i 70 årene, så biologisk trur jeg at det vil skje meg også. 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Å snakke med fastlege eller psykolog tviler jeg på at hjelper. Redselen vil være der fordi ingen kan si med sikkerhet hvordan det er å være død. Ingen vet om det er fantastisk eller helt forferdelig, eller at vi ikke merker noe som helst.

Er jeg sprø eller er det andre som også tenker noe ala meg?

Anonymkode: ad4f8...b76

jeg tenker ofte på døden selv.Fasinerende egentlig,jeg kjenner jo ikke til dette konseptet da jeg er i live.

Anonymkode: ca16c...5ba