Livet mitt som mor er dritt

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.6.2025 den 20.49):

Og her har du grunnen til at jeg jobber deltid. Hadde aldri orket å ha det sånn. Jobber 50% og har masse tid til å ordne i huset, tid til meg selv og overskudd til barna. Helt fantastisk! 

Anonymkode: 2520a...b30

50% her også. Uaktuelt å bruke mer tid på jobb! 

Trir det å kunne kutte ut noe jobb er nøkkelen til å ha det ok med hodet over vannet når driften av familien krever så mye som den gjør med barn 0-12 år.

Anonymkode: 6901f...c2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 3.6.2025 den 20.24):

Jeg er utslitt og dritt lei. Som gift tobarnsmor med full jobb, barn i skolealder og et hus å ta vare på, i tillegg til normal oppfølging av barn og fritidsaktiviteter osv så kan jeg bare melde at livet har blitt helt DRITT. Seriøst. Kun endeløse oppgaver og NULL tid til å ivareta seg selv eller ha noe form for eget liv eller fritid. ALT kretser rundt familien AS, og jeg er så LEI! Jeg har mistet meg selv totalt, sliter meg helt ut og stresser konstant for å rekke over alt.

Og hvis jeg har ordnet meg en sjelden fridag e.l så kan du banne på at jeg heller ender opp med et sykt barn hjemme - JA, dette skjedde senest forrige uke. 

Dette livet suger, måtte bare få det ut. Hater livet mitt for tiden, og vet at det ikke finnes noen løsning på det, må bare stå i det i mange år til helt til barna er omtrent voksne. 

TS 

Anonymkode: e06aa...061

Synes du burde få deg en eller to til jeg. Unger er jo helt herlige

Anonymkode: 30ca2...d0c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.6.2025 den 13.10):

Har du barn?

Anonymkode: e85aa...db1

Jeg har mange barn, og elsker livet mitt. Så hvorfor spør du?

Anonymkode: 30ca2...d0c

[AnonymBruker]

Shantara skrev (På 4.6.2025 den 20.50):

Jeg forstår deg kjempe godt, TS. Det er mange som har det som deg. Vi er ikke laget for disse stressende livene. Det er ikke meningen vi skal klare alt selv. Og vi kvinner er overarbeidet; iallefall mødre. Det er forbanna slitsomt å være mamma, kjæreste, hushjelp, kokk, vaskedame, planlegger, organisator, taxisjåfør - og samtidig ta vare på seg selv. Det er ikke nok timer i døgnet. 

Jeg er i akkurat samme båt som deg. Jeg var så sliten og desperat etter et liv som ga mening. Jeg visste ikke hvem jeg var, utenom alle disse rollene jeg skulle fylle. Jeg visste ikke hvem jeg var bak alle maskene. Bak den flinke mammaen, bak alle de tomme smilene. Så jeg gjorde noe drastisk. Jeg var der at jeg vurderte å bare avslutte livet. Det var så forbanna tungt og jeg visste ikke hvem jeg var. 

Jeg sa til samboeren min at enten så må vi dra fra alt, ellers orker jeg ikke mer. Heldigvis har jeg en samboer som forguder meg, og tan tok meg seriøst. Vi sa opp jobber, tok ungene ut av skolen, solgte huset og stakk på en 8 måneders lang reise. Familie på 5; på tur i Europa med campingvogn. For å finne oss selv og for å gjøre noe annet. Oppleve, utforske. Finne nye måter å leve på. 

Det var en forbanna slitsom tur. Og det var forbanna øye-åpnende. Vi kom så nærme hverandre som familie. Og vi innså det aller viktigste; at vi trenger ikke å dra en eneste plass. Vi trenger bare hverandre og viljen til å gjøre det annerledes, for oss selv og barna. Og det har vi gjort. Vi har endret kostholdet drastisk, vi har fått god helse, vi har byttet ut usunne vaner med gode og vi har begynt å se hverandre: og oss selv. Turen endte i motorhavari i Portugal og bilen ble stjålet av verkstedet der nede, som krever over 100.000kr i "parkeringsutgifter". Politiet henla saken og forsikringsselskapet sier de ikke ksn hjelpe oss, fordi vi ga nøkkelen til verkstedet. Vogna fikk vannlekkasje. Vi brukte opp hver eneste krone vi hadde, etter 2 hussalg. Vi leier bolig nå, og vi har kun 1 inntekt. Jeg har ikke klart å starte i jobb igjen. Jeg har vært 11 måneder uten lønn, søker nå om arbeidsavklaringspenger. Ja, økonomien suger. Huset vi leier viste seg å være full av muggsopp, og de største ungene måtte flytte hjem til pappaen sin en periode. Jeg har brukt anledningen til å jobbe med meg selv. Selv om alt har gått til helvete materialistisk sett - har brikkene falt på plass innvendig. Vi har fått campingvogna hjem og den er nå mitt fristed i hagen. Samboeren min gir meg masse alenetid, for han vet at jeg er på bristepunktet. Han ser at jeg har funnet meg selv nå, og han tar ansvar. 

Midt oppi alt, når jeg endelig begynte å føle at jeg fant meg selv (nå i helga), så kom plutselig familien min på "intervention" for å få meg til å enten gjøre som de, som normalt, ellers gikk de til barnevernet. Det har nemlig ikke falt i god jord for familien min at jeg har endret meg. At jeg har lært meg å si nei, at jeg har blitt den "kjipe mammaen" som ikke lar barna spise på McDonalds, at jeg har gått ned i vekt, at jeg endelig begynner å bli lykkelig. De har bare sett forandring og antatt at den har vært negativ, fordi det materialistiske har endret seg. Den "sosiale statusen" min har endret seg. Og det er åpenbart det viktigste for de fleste i dette samfunnet. Penger, status, ting. 

Nei, nå ligger jeg alene i campingvogna imens 2 av ungene mine blir holdt borte fra meg mot min vilje. Med en familie som er ute etter meg. Med et system som svikter rundt meg. Men jeg har det utrolig nok bra. Fordi nå vet jeg hvem jeg er. Jeg vet at jeg er en verdig mamma. Jeg vet at jeg er et godt menneske. Livet suger og alt rakner, men jeg har funnet meg selv. Fordi jeg valgte meg selv. Jeg sluttet å være alt alle andre ville at jeg skulle være. Jeg ba samboeren min ta alt en periode. Jeg har lest, gått i traumebehandling, skrevet til meg selv, grått, skreket, gjort ingenting og bare vært med meg selv. Jeg har vært snill mot meg selv og kroppen min. Og selv om livet på utsiden rakner på alle mulige plan, så er livet på innsiden roligere enn noen gang. 

Dette ordner seg. Fy søren som jeg har vokst. Klarer jeg det, klarer alle det. Velg deg selv, TS. Legg bort alle rollene og maskene en stund. Fall sammen, gi opp. Det er da magien skjer. Når du velger deg selv og gir opp alt annet. 

Jeg skjønner ikke?

Hvorfor bor du i campingvogn og ser ikke ungene?

Hvor er samboer og barna?

Anonymkode: 66bb2...4b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg skjønner ikke?

Hvorfor bor du i campingvogn og ser ikke ungene?

Hvor er samboer og barna?

Anonymkode: 66bb2...4b8

Dette er det som kalles psykiatri.

Anonymkode: b6558...de2

[AnonymBruker]

Jepp, livet med barn er tøft. 
Senk kravene, gjør mindre. Gå ned i stilling en periode, lei vaskehjelp, kjøp ferdige middager innimellom, vær mye ute så blir det mindre rot og husarbeid. 
 

Jeg er aleneforelder og ble alvorlig syk etter å ha fått barn. Etter å ha vært på sykehus/ lege/ legevakt er det bare rett å hente barn for å dra hjem å lage middag. Barnet har null forståelse for at mamma ikke er frisk og  ikke orker alt. Grått av utmattelse og smerter når jeg prøver å legge barn som ikke sovner. Grått når nettverk ikke stiller opp ved forverring og jeg ligger rett ut med null overskudd. Grått hver gang jeg har fått avslag på hjelp og avlastning fra det offentlige. Grått etter at barnet sover når barnet er sint og lei seg for at vi ikke har oftere besøk (helsen strekker ikke til mer). Grått fordi verden er urettferdig og sykdom rammer urettferdig. Grått fordi helsevesenet ikke fungerer som det burde. Grått når jeg har vært livredd for at barnet mitt skal ende opp foreldreløs. 
 

Du er heldig tross alt, for du har ting det kan gjøres noe med. Nei det er sikkert ikke det du ønsker aller mest, men det kan bidra til at du får det en del bedre. 

Anonymkode: a58a0...315

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jepp, livet med barn er tøft. 
Senk kravene, gjør mindre. Gå ned i stilling en periode, lei vaskehjelp, kjøp ferdige middager innimellom, vær mye ute så blir det mindre rot og husarbeid. 
 

Jeg er aleneforelder og ble alvorlig syk etter å ha fått barn. Etter å ha vært på sykehus/ lege/ legevakt er det bare rett å hente barn for å dra hjem å lage middag. Barnet har null forståelse for at mamma ikke er frisk og  ikke orker alt. Grått av utmattelse og smerter når jeg prøver å legge barn som ikke sovner. Grått når nettverk ikke stiller opp ved forverring og jeg ligger rett ut med null overskudd. Grått hver gang jeg har fått avslag på hjelp og avlastning fra det offentlige. Grått etter at barnet sover når barnet er sint og lei seg for at vi ikke har oftere besøk (helsen strekker ikke til mer). Grått fordi verden er urettferdig og sykdom rammer urettferdig. Grått fordi helsevesenet ikke fungerer som det burde. Grått når jeg har vært livredd for at barnet mitt skal ende opp foreldreløs. 
 

Du er heldig tross alt, for du har ting det kan gjøres noe med. Nei det er sikkert ikke det du ønsker aller mest, men det kan bidra til at du får det en del bedre. 

Anonymkode: a58a0...315

Da tar du en tlf til barnevernet eller bup og sier JEG MÅ HA AVLASTNING NÅ

Anonymkode: e85aa...db1