Noen leger vet ikke hva de prater om.

[Gjest Jalileh]

Jeg fikk kneet ut av ledd for nå snart 2 mnd siden er det vel.

Jeg har ikke hatt så mye å gjøre med leger før heldigvis, men nå etter at det med beinet mitt skjedde så har jeg hatt mye kontakt med dem.

Etter alle kontrollene jeg har måtte gå på så har jeg tatt meg selv i å ikke tro på dem lenger.

Og jeg har blitt redd dem.

I mitt tilfelle så var det en så bitteliten ting som et kne som var problemet. Og t.o.m da visste de ikke hva som skulle gjøres/ikke gjøres.

Jeg fikk 8 forskjellige meninger av 4 forskjellige leger.

Jeg ble bedt om å sitte på rumpa i Gud vet hvor lenge, når jeg

ikke hadde behøvd å sitte på rumpa i det hele tatt.

Jeg har fått beskjed om at jeg skulle opereres, hvor da en lege kommer 5 min etterpå og forteller meg at jeg ikke skal opereres.

Jeg har fått beskjed om at jeg har grunne kneskåler og røket leddbånd. Senere får jeg da beskjed om det stikk motsatte. Altså...ingenting av dette hadde skjedd. :klø:

Jeg har fått kneskålen min ut av ledd en gang før også. Dette informerte jeg både ambulansesjåførene om, og to av legene om.

Når jeg kom til kontroll både den første og den andre gangen fikk jeg et spydig spørsmål om hvorfor jeg ikke hadde fortalt dette før. Men hellandussen, jeg har jo fortalt flere av dere det, svarte jeg.

Så nå er jeg livredd dem. For dem kan nada!

Hva med de som har alvorligere sykdommer? Stakkars dem!

Får de det samme rotet?

Er det bare jeg som har vært veldig uheldig, eller er mange leger sånn?

Ikke søren om noen av de hadde fått operere meg i allefall. De vet vel ikke engang hvordan en skalpell skal brukes.

[Gjest Gjest]

Kan ikke annet enn å le av fremstillingen din, selv om det er et alvorlig tema. Jeg er desverre redd det samme rotet skjer i mer alvorlige tilfeller også. Familie, venner og kjente har en del erfaringer å dele på det området. Skjønner godt at du er redd, det er jeg og. Tilliten er desverre fullstendig fraværende. Det mest skremmende er noen ganger at de er så skråsikkre på at de har rett uten at de hverken ser eller hører pasienten.

Gikk til lege da jeg i mange måneder slet med sterke brystsmerter etter et dødsfall i familien. Det var bare nerver fikk jeg beskjed om. Og det kan jo være han hadde rett i det? Det vet jeg ikke. Smertene vedvarte like intense hver dag i over et år. Men i løpet av denne seansen klarte han å gi uttrykk for at han antok at jeg var "en av disse som drikker flere liter vann hver dag" og at det var årsaken. Jeg sa som sant var at jeg kun drakk en halvliter cola og maks et par kaffekopper om dagen. (Alt for lite og helt feil, jeg vet det.) Men da først flyttet han blikket fra et punkt 10 cm. over hodet mitt og møtte blikket mitt.

Hva er det med leger?

[Gjest camillo]

Jeg har HELT mistet troen på leger, og da spesielt når det gjelder ryggskader. De har virkelig ikke peiling.

[Bobeline]

Jeg er asymptomatisk når det gjelder sykdom, det vil si at jeg reagerer helt annerledes enn de fleste når jeg blir syk. Jeg får ikke feber, og det har vist seg å være en vanskelig nøtt når jeg skal til legen. For er det ikke legen som ikke tar meg alvorlig, er det sykepleierne som ikke forstår hvorfor de generelle tegnene til sykdom ikke er der.

Jeg opplevde å ha bihulebetennelse, og siden jeg ikke kjenner smerte så godt, merket jeg ikke dette før blodårene i bihulene og halsen sprakk. På den tiden var ejg i praksis på et sykehus, og avdelingen jeg var på sendte meg til legevakta. Her fikk jeg ikke hjelp, fordi jeg ikke hadde feber. I følge sykepleierne som tok imot pasientene var feber et tegn på infeksjon, og siden jeg ikke hadde feber var det ikke noe galt med meg. Dette til tross for at jeg hostet opp blod som jeg ikke klarte å fange opp, og som etterhvert farget den hvite uniformens forside rød. Så når jeg kom tilbake til avdelingen, sendte de meg ned igjen og sa jeg skulle vise navneskiltet mitt. Det viste seg at jeg hadde en bedre stilling i sykehushierakiet enn sykepleierne, og da slapp jeg inn.

Var tilbake på den samme legevakten når jeg hadde vært i bilulykke, og da ble jeg sendt hjem med hodeskader. Fikk heldigvis hjelp på en annen legevakt i nabofylket neste dag. Så det er heldigvis ikke alle som er like flinke til å avvise folk når vi trenger hjelp.

Heldigvis er det sjelden jeg er syk, men tanken på å blir er alvorlig syk skremmer meg. Etter å ha sett hvordan systemet fungerer, har jeg virkelig ikke lyst til å bli syk når jeg vet at det finnes så mange lite flinke leger og sykepleiere i dette landet, som ikke tar seg tid til å lytte til pasienter som har plagen.

Heldigvis har jeg en flink fastlege som forstår og vet om problemet mitt

[Gjest Jalileh]

Kan ikke annet enn å le av fremstillingen din, selv om det er et alvorlig tema. Jeg er desverre redd det samme rotet skjer i mer alvorlige tilfeller også. Familie, venner og kjente har en del erfaringer å dele på det området. Skjønner godt at du er redd, det er jeg og. Tilliten er desverre fullstendig fraværende. Det mest skremmende er noen ganger at de er så skråsikkre på at de har rett uten at de hverken ser eller hører pasienten.

Gikk til lege da jeg i mange måneder slet med sterke brystsmerter etter et dødsfall i familien. Det var bare nerver fikk jeg beskjed om. Og det kan jo være han hadde rett i det? Det vet jeg ikke. Smertene vedvarte like intense hver dag i over et år. Men i løpet av denne seansen klarte han å gi uttrykk for at han antok at jeg var "en av disse som drikker flere liter vann hver dag" og at det var årsaken.  Jeg sa som sant var at jeg kun drakk en halvliter cola og maks et par kaffekopper om dagen. (Alt for lite og helt feil, jeg vet det.) Men da først flyttet han blikket fra et punkt 10 cm. over hodet mitt og møtte blikket mitt.

Hva er det med leger?

←

Hehe, alvorlig og alvorlig. I mitt tilfelle så var det ikke så veldig alvorlig. Bare sabla vondt.

Nesten litt godt å høre at flere har opplevd det samme. Slik at jeg ikke er den eneste som er livredde dem.

Arrogante er mange av dem også.

På min siste kontroll så, så jeg et røntgenbilde hvor jeg da spurte om det var mitt bein.

"Det er en arm ser du vel"... Ja, det burde jeg jo ha sett.

Jeg svarte ved å si: "faen, også jeg som ville så gjerne se beinet mitt daaa" (i et sarkastisk tonefall).

Han svarte ikke... hehe.

[Gjest Jalileh]

Jeg har HELT mistet troen på leger, og da spesielt når det gjelder ryggskader. De har virkelig ikke peiling.

←

Usj, ja. Men tenk på de som har kreft f.eks. Tenk hvor forferdelig det må være for dem å få miksa beskjeder.

[Gjest Jalileh]

Jeg er asymptomatisk når det gjelder sykdom, det vil si at jeg reagerer helt annerledes enn de fleste når jeg blir syk. Jeg får ikke feber, og det har vist seg å være en vanskelig nøtt når jeg skal til legen. For er det ikke legen som ikke tar meg alvorlig, er det sykepleierne som ikke forstår hvorfor de generelle tegnene til sykdom ikke er der.

Jeg opplevde å ha bihulebetennelse, og siden jeg ikke kjenner smerte så godt, merket jeg ikke dette før blodårene i bihulene og halsen sprakk. På den tiden var ejg i praksis på et sykehus, og avdelingen jeg var på sendte meg til legevakta. Her fikk jeg ikke hjelp, fordi jeg ikke hadde feber. I følge sykepleierne som tok imot pasientene var feber et tegn på infeksjon, og siden jeg ikke hadde feber var det ikke noe galt med meg. Dette til tross for at jeg hostet opp blod som jeg ikke klarte å fange opp, og som etterhvert farget den hvite uniformens forside rød. Så når jeg kom tilbake til avdelingen, sendte de meg ned igjen og sa jeg skulle vise navneskiltet mitt. Det viste seg at jeg hadde en bedre stilling i sykehushierakiet enn sykepleierne, og da slapp jeg inn.

Var tilbake på den samme legevakten når jeg hadde vært i bilulykke, og da ble jeg sendt hjem med hodeskader. Fikk heldigvis hjelp på en annen legevakt i nabofylket neste dag. Så det er heldigvis ikke alle som er like flinke til å avvise folk når vi trenger hjelp.

Heldigvis er det sjelden jeg er syk, men tanken på å blir er alvorlig syk skremmer meg. Etter å ha sett hvordan systemet fungerer, har jeg virkelig ikke lyst til å bli syk når jeg vet at det finnes så mange lite flinke leger og sykepleiere i dette landet, som ikke tar seg tid til å lytte til pasienter som har plagen.

Heldigvis har jeg en flink fastlege som forstår og vet om problemet mitt 

←

At det går an... Det var skremmende!!

[Gjest Bellatrix]

Gjør ikke legen jobben sin må man bytte. Jeg hadde en lege som nektet å sjekke blodtrykket mitt selv om jeg har en sykdom som gjør at det må sjekkes jevnlig. Det var også masse tull med han. Jeg bytta og den legen jeg har nå er helt fantastisk.

[Gjest Jalileh]

Gjør ikke legen jobben sin må man bytte. Jeg hadde en lege som nektet å sjekke blodtrykket mitt selv om jeg har en sykdom som gjør at det må sjekkes jevnlig. Det var også masse tull med han. Jeg bytta og den legen jeg har nå er helt fantastisk.

←

Jepp... men jeg har en kjempe flink fastlege, men pga kneet så måtte jeg på legevakta og diverse andre steder. Kunne ikke gå til fastlegen da, dessverre.

Eneste han kunne gjøre var å ta jounalen min og ta kopi. Resten var opp til legevakta og sånt.

Men altså...å nekte noen og sjekke blodtrykket, det er sprøtt. Bra du bytta.

Endret 17. mars 2006 av Jalileh

[Gjest Gjest]

Jeg foretrekker å vite hva som feiler meg før jeg går til legen, sånn at jeg kan forklare ham hva som feiler meg og hva slags behandling jeg ønsker. Men det forutsetter jo at jeg både er interessert i medisin og liker å gjøre research..

Jeg har oppdaget at om man kommer til legen med symptomer som ikke umiddelbart gjør at legen kan stille en diagnose, så er han ikke særlig interessert i å undersøke mer, så jeg blir ofte sendt hjem uten å gå hjelp om jeg ikke selv vet hva som feiler meg.

[Gjest Bellatrix]

Jepp... men jeg har en kjempe flink fastlege, men pga kneet så måtte jeg på legevakta og diverse andre steder. Kunne ikke gå til fastlegen da, dessverre. 

Eneste han kunne gjøre var å ta jounalen min og ta kopi. Resten var opp til legevakta og sånt.

Men altså...å nekte noen og sjekke blodtrykket, det er sprøtt. Bra du bytta. 

←

Ja, da. Og jeg hadde en kneskade uten at han noensinne så på kneet. Han er kjent for å være dårlig.

[Bobeline]

Har nå fått en fin lapp av fastlegen min som forteller at jeg er asymptomatisk, slik at jeg skal slippe å oppleve dette igjen. Og på det faste legekontoret jeg går til er det aldri noe problem å få time i løpet av de første dagene.

Er helt enig i at hvis en ikke er fornøyd med legen, skal en bytte Det går også an å stå utenfor fastlegeordningen også.

[Gjest Gjest]

"Det er en arm ser du vel"... Ja, det burde jeg jo ha sett.

Jeg svarte ved å si: "faen, også jeg som ville så gjerne se beinet mitt daaa" (i et sarkastisk tonefall).

←

Usj, ja. Men tenk på de som har kreft f.eks. Tenk hvor forferdelig det må være for dem å få miksa beskjeder. 

←

Har hatt flere av dem i familien. En måtte selv slåss hele veien for å få oppfølging. Behandlingen kom i gang for sent og hun er nå død. Mens andre leger underveis hadde sagt at de burde ha klart det om behandlingen hadde blitt startet da hun først tok kontakt.

Gjør ikke legen jobben sin må man bytte.

←

Dette er enklere sagt enn gjort. Hvordan finner du de legene som er brukandes? Det er tross alt bare et begrenset antall ganger i året du kan bytte.

Har bare truffet en lege jeg har følt meg trygg med. En ung kvinnelig lege jeg hadde under andre svangerskap. Men det er langt av gårde både i tid og rom nå. Men hun så meg som pasient. Og hun hadde konkrete forslag til tiltak når det gjaldt mine "små" problemer der og da.

Ellers er mitt inntrykk at jobben deres har kokt ned til å skrive ut sykmeldinger og forsøke å dytte på deg piller som fikser et problem og skaper en fire-fem nye.

Jeg fikk en gang en muskelavslappende kur på kun 5 tabletter på grunn av sterke ryggsmerter. Jeg fikk også beskjed om straks å slutte med dem dersom jeg kjente svie i magen, da jeg ellers kunne ende opp med blødende magesår. Jeg foretrakk og leve med ryggsmertene. Snakk om å velge mellom pest og kolera.

[Bobeline]

Jeg ønsket å stå utenfor fastlegeordningen da denne kom. Men den vanlige misforståelsen fra de ulike instansene var at dette ikke var mulig. I ettertid har jeg lært at det er mulig, og ikke bare det, selv om vi har fastlege må vi ikke gå til fastlegen. Det er lov og en rett å kunne gå til andre leger hvis en pasient vil det. Vet også at det er mange som ikke vet om denne muligheten, men jeg benytter meg av den og reiser gjerne til nabofylket hvis min fastlege ikke er tilgjengelig. Som skrevet i et tidligere innlegg får ikke jeg hjelp ved legevakten i mitt fylke.

[Gjest Gjest]

At man ikke er tvunget til å være medlem av fastlegeklubben var faktisk en svært nyttig informasjon. Dette har jeg aldri hørt før.

Men er nok litt usikker på hvordan det vil fungere i praksis?

Jeg tok kontakt med en lege, som jeg har hørt er veldig flink, da jeg ønsket å bytte fastlege. Jeg tok kontakt i siste halvdel av 2005, fikk da beskjed om at jeg ikke kunne få time fordi de ikke hadde noe ledig før langt ut i 2006. :hår: Er det virkelig mulig?

[Gjest Gjest]

Jeg har seriøst dårlig erfaring med leger.

Er der heldgivis uhyre sjelden.

Dukker kanskje opp en gang hvert 2. - 3. år, fordi jeg trenger penicillin, eller fordi jeg har skadet meg.

Men det siste året har jeg vært der tre ganger, pga mageproblemer. Pga stor utskiftning av leger har jeg fått ny lege HVER gang. Og ingen av disse kjenner meg fra før.

De har som oftest konkludert med at det er menssmerter, noe det definitivit ikke er, men det har lett for å toppe seg den perioden.

den siste legen jeg var oss, tok utrolig nok blodprøver. Og da fikk jeg påvist noe vitaminmangel, som også kan gå på mageproblemer.

SÅ nå får vi se da, om det var så enkelt..

Man skal helst ikke være syk når man går til lege.

Ødla beinet mitt engang, og jeg fikk valget om jeg ville sykemeldes eller ikke. Det bør da legen vite.

Jeg gikk flere uker i trohet om at det var muskler, nei for brudd var det hvertfall ikke sa legen.

KOm meg på røntgen etter egen masing en mnd etterpå, hadde valsa rundt meg brist på to steder. Ikke rart det var vondt kanskje.

Tror ikke jeg har fastlege engang jeg, den jeg står oppført på bor ikke lenger her. Så leger er noen rare dyr.

Glad jeg ikke er avhengig av de

[Gjest Gjest]

Dro på legevakten etter å ha falt ned en høy vindeltrapp på jobben. Hadde smerter så jeg tutet. Ikke ofte jeg tar til tårene, er normalt ganske smertesterk. Men da jeg kom inn og snakket med pleieren som satt i luken fikk jeg ikke en gang snakke med en lege. Hun mente det bare var et skrubbsår og ga meg en plasterlapp. Nå var jeg for ung og usikker til å protestere den gangen. Men det skal da ikke være nødvendig å hele tiden slåss for å bli hørt? Det var brist i foten og jeg slet med smertene en god stund.

[Gjest Virvel]

Når det gjelder "idrettsskader" kan det lønne seg å gå til f.eks. NIMI, de har spesialister på idrettsmedisin og har gjerne mer peiling på muskel- og skjelettvondter enn det en allmennlege har...

[tobo]

Stoler ikke på allmennpraktiserende. De er unøykatige og lettvinte. Mange dårlige opplevelser. Dette er de verste.

1. Lå med pressveer i 5 timer. Høres helt villt ut. Fikk en unnskyldning etterpå. Det burde vært tatt keisersnitt. Han veide 5 kg og var 56 cm lang.

2. Sønnen min på 2 år ble så ofte forkjølet med feber. Ikke før han var blitt frisk, så var det påån igjen. Skiftet lege da jeg ikke følte at hun tok meg alvorlig. Ba om at han ble nøye utredet, blodprøver mm. 3 ganger fikk jeg mast meg til utvidet blodprøve. Ringte opp og sjekket - de fant aldri noe.

Han var mye syk i ca. 1 1/2 år. Så var det over.

3. Noen mnd senere fikk han utslett. "En av utallige barnesykdommer", og beskjed om å komme tilbake etter 2 uker dersom det ikke var blitt bedre. Det var det absolutt ikke. Sendt hjem og beskjed om at "det går nok snart over" . Kontaktet legen igjen etter 1 mnd. Ba om utvidet blodprøve igjen. DA fikk jeg beskjed om at sønnen min hadde hatt KYSSESYKEN!!!! Det var det han hadde slitt med i halvannet år. Han burde jo vært mye mer i ro! Etter 3 mnd og div legebesøk med uttallige bagatelliseringer senere, tok jeg sønnen min til landets beste hudlegekontor. (Dette synes fastlegen var HELT UNØDVENDIG. )Det viste seg at han hadde en uhyre sjelden hudsykdom (heldigvis ikke kronisk), 3 leger måtte til å se - de var ikke i tvil. Noe slikt hadde de aldri sett før - og aldri hørt om på så små barn. Bilder ble tatt for å dokumentere. Årsak: Sannsynligvis en ettersykdom av kyssesyken. Jeg fikk forespeilet at det ville ta 3-4 mnd til. Og det stemte. Godt å bare få konstatert hva det var - selv om de ikke kunne gjøre noe særlig. Stakkar - han var prikkete i et 7 mnd.

Jeg er redd dem jeg også.

[Gjest Jalileh]

Når det gjelder "idrettsskader" kan det lønne seg å gå til f.eks. NIMI, de har spesialister på idrettsmedisin og har gjerne mer peiling på muskel- og skjelettvondter enn det en allmennlege har...

←

Jepp. De er kjempe flinke. Går til dem regelmessig.