Redd noe skal skje baby

[AnonymBruker]

Jeg har en liten baby på rett over 1 år som jeg sliter med la ligge i egen seng. Han ligger i sin egen seng inne på vårt soverom, men kommer oppi vår når han våkner på natt og ikke slår seg til ro. Problemet er at når han ligger i sin egen seng får ikke jeg sove, jeg ligger konstant med høye skuldre og får plutselig for meg at noe skal skje han, så ligger litt på «vakt». Dette resulterer i at jeg ligger våken og psyker meg selv ut av redsel. Kommer han opp i vår seng sovner jeg enklere, for føler jeg da har mer kontroll. 

så det store spørsmålet er, har noen opplevd det samme og hva gjorde du for å bedre dette? Dette går jo veldig på både søvn og psyke. Har prøvd flere ganger å tenkt at det er trygt og godt oppi egen seng for han, men hodet mitt jobber virkelig ikke med der. Jeg får så vondt i hele kroppen av redsel for å lukke øyene. 
 

 

kan legge ved at jeg er litt lik på dag tid, jeg går veldig mye å er redd for at noe skal skje han. Plutselig får jeg for meg at det skal skje ulykker og blir nesten redd for å gå ut med han. Det er veldig mye «tenk om, tenk hvis».
 

Faller han å slår seg og trenger trøst, kjenner jeg veldig på irritasjon/sinne om barnefar ikke gir han til meg om han virker veldig fra seg, og vil til mamma. Dette får jeg veldig skyldfølelse for etterpå, for jeg vet jo han har godt av trøst fra pappaen sin også. Men det er noe som bare kobler helt ut å vil nesten rive han ut av armene til de som holder han for å kunne trøste han selv. (Jeg gjør selvfølgelig ikke det, men tankene popper opp)

Anonymkode: 557da...348

[AnonymBruker]

Bare samsov. Det har alle mine gjort. Slik alle sover best. Og de instinktene er helt normale. Du gjør det jo ikke engang, jeg har tatt barnet fra andre hvis de vil til meg ja. 

Anonymkode: bb82b...ee0

[AnonymBruker]

Hva er det du mener skal skje oppi sengen hans da? Vår lille sov i egen seng på eget rom fra han var 10 mnd. Vi hadde babycall og kamera på han og hele familien fikk mye bedre søvn!  

Høres egentlig ut som dette er et problem som ligger hos deg, og at det ligger dypere enn vanlig bekymring. Hvorfor går du dårlig samvittighet av at pappa trøster? Min sønn er på hyttetur med pappaen din denne helgen, må innrømme at jeg nyter alenetiden med god samvittighet, selv om barnet ikke har tilgang på meg et par dager.

Synes oppriktig du skal oppsøke hjelp før du sliter deg i filler ❤️

Anonymkode: 8a45f...081

[AnonymBruker]

Hvis det går utover helse så hadde jeg påkostet meg noen timer med psykolog for å løsne opp i tankemønsteret. Søvn er verdt de tusenlappene.

Anonymkode: a3c14...253

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hva er det du mener skal skje oppi sengen hans da? Vår lille sov i egen seng på eget rom fra han var 10 mnd. Vi hadde babycall og kamera på han og hele familien fikk mye bedre søvn!  

Høres egentlig ut som dette er et problem som ligger hos deg, og at det ligger dypere enn vanlig bekymring. Hvorfor går du dårlig samvittighet av at pappa trøster? Min sønn er på hyttetur med pappaen sin denne helgen, må innrømme at jeg nyter alenetiden med god samvittighet, selv om barnet ikke har tilgang på meg et par dager.

Synes oppriktig du skal oppsøke hjelp før du sliter deg i filler ❤️

Anonymkode: 8a45f...081

Fantastisk skriveleif, beklager 😂

Anonymkode: 8a45f...081

[Eplemos]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Fantastisk skriveleif, beklager 😂

Anonymkode: 8a45f...081

Haha!!! 😂

[visp]

Ja, man er jo stort sett redd for at det skal skje de noe. I mange år  

[AnonymBruker]

Jeg sov også bedre når vi sov sammen. Så da gjorde vi bare det.  

Anonymkode: 35b24...e22

[mommyaka]

Barn på 6 og 13 år.. forsatt redd for de. Men skrive ned eller si høyt hva du er redd for kan skje når han ligger i egen seng. Vil heller si mer"farlig" å ligge med dere ( liten eller stor seng? Er dere 3 i sengen? Er dere mye i bevegelse når dere sover? Sover baby rolig?

[AnonymBruker]

Jeg har bekymret meg ganske lite for at det skal skje barna noe, både da de var babyer og nå. Jeg har vært litt bekymret for at jeg bekymrer meg for lite, for jeg syns det høres ut som alle andre bekymrer seg så mye. 

Men jeg sov også bedre sammen med babyene. Jeg så egentlig ikke for meg noe spesielt eller konkret, det bare føltes trygt og godt å sove nær dem. Så vi samsov til godt over ett år, og det hender de sover sammen med meg nå som de er 5 og 7 også, hvis mannen har nattevakt. I mine øyne er det en fin løsning hvis alle faktisk sover godt slik. 

Samtidig, om bekymringene blir så sterke at de blir begrensende og vonde, så tenker jeg det er lurt å søke hjelp også. Snakk med fastlegen eller helsestasjonen om det hvis det oppleves slik ❤️ 

Anonymkode: a55fa...188

[AnonymBruker]

Du har ikke en «liten baby» når den er rett over et år gammel, da har du et «lite barn» 😊 

Skjønner godt at man blir redd og engstelig, jeg blir det selv for dem jeg er glad i.
I din situasjon hadde jeg prøvd å gjøre noen avslappingsøvelser for egen del, slik at jeg fikk sove. La barnet flytte inn på et eget rom og venn det til å sove i egen seng - følg det tilbake hvis det kommer inn til dere om natten. Hør evt. med helsestasjonen eller fastlegen, om de har noen tips til deg?

Anonymkode: 1d584...8d1

[AnonymBruker]

Ikke rart at du sover best sammen med barnet ditt, det er det vi er programmert til å gjøre. Bare sov sammen. Jeg sover best med både mann og barn i nærheten. Kanskje blir det bedre på dagtid for deg hvis nettene føles tryggere?

Anonymkode: a41bb...cd4

[AnonymBruker]

Jeg hadde det likt som deg, ts, og løste det med å ha barnesengen inne på vårt soverom helt til ungen selv var stor nok til å ville ligge på eget rom. 

Anonymkode: 45cc6...a08

[AnonymBruker]

Jeg har/hadde det likt TS men jeg har angst. Det du beskriver er mer enn bare vanlig bekymring, men det er også instinkter du ikke kan styre. Feks er det naturlig at du ønsker å trøste barnet og holde barnet når du ser det gråter. Det er vanlig å fysisk reagere når eget barn gråter. I perioder så var det jeg som måtte trøste barnet hvis både jeg og far var der, men far kunne trøste like godt om jeg var borte. Det gikk over etterhvert og nå er vi mer likestilt for barnet  Tror dette er veldig vanlig. Vi prøvde aldri å tvinge frem at far (eller andre) skulle trøste når begge var der og barnet ville til meg. Ser ikke poenget i det, barnet var trygg på ham likevel selv om det favoriserte meg som liten. Nå er det i blant omvendt og vi tvinger aldri barnet til å bli trøstet av meg hvis det vil til faren sin. 

Ang. soving så er det helt greit å samsove hvis det roer deg og det funker for både deg og barnet. Det gjorde og gjør vi og det føles trygt og bra. Jeg jobber mye med all angst jeg har på dagtid (feks ikke stoppe barnet i å utfolde seg, ikke la barnet merke at jeg er engstelig) men akkurat med soving gjør jeg det som gir mest søvn istedet for å utfordre angsten. Jeg lærte i terapi at å hele tiden sjekke er noe som forer angsten, så om du hele tiden sjekker på baby i sengen sin men klarer å droppe det om baby sover med deg så tenker jeg det er gunstig å sove sammen for å bryte det mønsteret med sjekking. 

(Det er jo også veldig naturlig å ville ha barna sine nære når man sover, det er også instinkter vi har fordi vi vil holde barna trygge)

Anonymkode: a6c13...4d0