Sønn som ikke finner sin plass

[AnonymBruker]

Hei. Jeg trenger råd fra andre foreldre.

Sønnen min har alltid vært en sosial og livsglad gutt. Han elsket skolen, hadde mye energi og gledet seg til skolen. Han har ikke vært den sterkeste faglig, men alltid hatt gode og trygge venner rundt seg. Han har vært en del av en liten og tett vennegjeng på fire gutter siden barnehagen og de har vært uatskillelige. Men da de begynte på ungdomsskolen ble tre av guttene, altså bestekameratene til min sønn, plassert i samme klasse, mens han havnet i en annen.

I starten gikk det greit. Han fant en ny venn i klassen, og han virket ok. Men i løpet av dette skoleåret har noe endret seg. Han sier nå at han ofte er alene på skolen. Vennskapet med den ene gutten i klassen har glidd bort, og han har ingen faste å være med, verken i timene eller i friminuttene. Han er ikke med noen fra skolen på fritiden heller, og vil ikke lenger invitere noen hjem. 

Han henger litt med de gamle vennene på fritiden fortsatt, men de har begynt å finne andre å være med, og jeg tror han kjenner at han ikke hører til noe sted lenger. Han virker tom, likegyldig og ikke som seg selv. 

Jeg har tatt kontakt med skolen og jeg avventer svar. Har noen av dere opplevd noe lignende? Hvordan kan man hjelpe et barn som har mistet tilhørigheten og gleden, både på skolen og ellers?

Anonymkode: 9de1f...51b

[AnonymBruker]

Ville tatt kontakt med skolen! Slike delinger som dette er så forbanna unødvendig! 

Anonymkode: 2afd5...a1a

[AnonymBruker]

Vår datter opplevde mye av det samme. Og fikk ganske dårlig selvtillit av det. Løsningen vår ble å kontakte psykolog som hun gikk til i noen måneder. Psykologen hjalp henne med strategier og gav henne «hjemmelekser», f.ks ta iniativ til filmkveld/shopping med venner o.l

vi foreldre hadde også samtale med psykologen og fikk hjelp til å skjønne at vi ikke måtte mase om det sosiale, det forsterket bare ensomhetsfølelsen og følelsen av å ikke mestre det sosiale. I stedenfor så fokuserte vi på å skape gode opplevelser sammen, slik at hverdagen hennes ble fylt med noe, ikke bare skole også være hjemme. La hjemmet være den trygge havnen. Det begynner å løsne for vår datter og jeg er optimistisk m.t.p 9 klasse.

Anonymkode: 34e45...d75

[AnonymBruker]

Jeg opplevde det samme da jeg begynte på ungdomsskolen. Kom ikke i klasse med noen av mine venninner. Etter hvert «glemte» de å inkludere meg. Det første året var ganske ensomt. Og miljøet på ungdomsskolen var generelt ganske tøft.

Etter en tid ble jeg kjent med en annen jente i klassen. Så et par til. I løpet av 2. året hadde jeg funnet min gjeng. 
 

Det kan jo hende det går seg til for sønnen din også. 

Anonymkode: 0c679...689

[AnonymBruker]

Takk for svar Jeg håper det går seg til for han. Jeg må rett og slett skjerpe meg når det kommer til å mase om det sosiale, ser jeg. Jeg har vært vant til at han har overnattingsbesøk HVER helg, barn som renner inn dørene våre til at ingen av hans venner kommer hit lenger. Vi er i gang med oppussing av kjelleren slik at han får sin egen kjellerstue med egen inngang. Jeg håper det kan løsne det litt.

Jeg tenker å melde meg som trivselskontakt til neste år. Jeg har vært det alle årene hans på barneskolen og både vi foreldre og barna har hatt det kjekt sammen, men jeg valgte det vervet bort i år. Mulig det var dumt da ingenting sosialt har blitt arrangert, selv om jeg har hintet til det flere ganger. Jeg ville ikke overstyre trivselskontaktene, men jeg tar nok på meg det ansvaret neste år for min sønn sin del.

Anonymkode: 9de1f...51b

[Tubaluba]

Dessverre; slik er ungdomsskolen for mange. Sjelden de beste årene i en ungdoms liv. Mitt barn ble gående alene i 9. og 10. klasse, hun mistet alt som heter selvtillit denne perioden. Det ble langt bedre på videregående, men hun dro jo med seg den dårlige selvfølelsen, og den skapte begrensinger for henne. Hun var blitt redd for å vise hvem hun var og ta initiativ - og hadde vennet seg til å gå alene.

Idag er hun 19 og har det bra, tiden har jobbet. Hun har kjæreste, kombinerer skole og jobb, og har feiret en fin russetid med gode venner. 

Sjansen er stor for at den vanskelige perioden blir kortere i din sønns liv enn det ble i min datters liv. Det pleier ofte å ordne seg. Jeg krysser fingrene for det, og du gjorde rett i å kontakte skolen for hjelp. 

[AnonymBruker]

De er for store til at foreldre og skole bør gripe noe særlig inn for å "skaffe dem venner", det kan fort slå feil veg, så her har han en jobb å gjøre selv, selvsagt med god veiledning.

Anonymkode: 2f4dc...1c0

[AnonymBruker]

Dere må legge inn en egeninnsats. Ikke legge dette over på skolen, de skal stå for undervisning. Dere burde gjøre det veldig attraktivt/gøy å bli med dere hjem. Inviter med andre unger på f.eks. kino, badeland, hytteturer osv. Meld han også på idrett eller en aktivitet. Ofte en fin og sosial arena der man blir kjent med andre. 

Anonymkode: eb4ca...677

[AnonymBruker]

Det er så utrolig dårlig gjort av de som setter opp klassene! Her er regelen at alle skal ha minst 1 de er trygg på med seg inn i ungdomsskoleklassen. Det naturlige hos dere ville vært å enten ha alle 4 i samme klasse, eller 2 og 2. For sent for deg, men til andre vil jeg bare si at jeg hadde klaget.

Vi gjorde som en beskrev over. Da fikk vi i familien være barnets venner og sosiale nettverk en periode. Ha en god tone, spøke og tulle, bygge opp selvtillit, gjøre ting sammen. Så ble humøret sakte bedre, og begynte å møte jevnaldrende på fritiden igjen. Klart det er vondt som forelder å se på, men vi måtte bite i oss det, og fokusere på oppgaven - la barnet få føle seg trygg og normal i fritiden.

Anonymkode: bdb08...237