Noen andre som er følelseskalde?

[AnonymBruker]

Jeg er et følelseskaldt menneske. Jeg bryr meg ikke så mye om de andre rundt meg. Jeg har lav empati. Mesteparten av den empatien jeg har er intellektuell og ikke følelsesladet. Jeg har kun hatt følelser for én person i hele mitt liv. Jeg føler sjeldent attraksjon for noen som helst. Jeg er lite interessert i å prate med mennesker og jeg kan være ganske intolerant og kritisk, men selvfølgelig ikke på utsiden. Familie betyr lite for meg og jeg føler liten tilknytning til dem. Mye av det fæle som skjer i verden bryr jeg meg også lite om.

Likevel er jeg ikke et dårlig menneske. Jeg sier det fordi jeg ikke oppfører meg dårlig mot andre. Har aldri vært en mobber eller en bølle. Jeg begår ingen kriminaliteter. Jeg har venner (men føler liten tilknytning). Jeg oppfører meg snill og hyggelig mot andre. 

Noen som kan relatere?

Anonymkode: 92095...5c1

[AnonymBruker]

Nei, men det kan da umulig være godt å ha det sånn? Terapi?

Anonymkode: fb0a4...d94

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nei, men det kan da umulig være godt å ha det sånn? Terapi?

Anonymkode: fb0a4...d94

Det føles verken godt eller vondt. Jeg føler meg som oftest helt nøytral. Terapi kunne jeg ha gådd til, men tingen er at jeg ikke lider, så da blir det litt dumt å bidra til mer kø når andre trenger hjelpen mer. 

Anonymkode: 92095...5c1

[AnonymBruker]

Den ene personen du følte for i livet ditt, var det en du syntes synd på? De sier at det å synes synd på noen gir noen personer energi, samtidig som den som blir synes synd på tappes for energi og livskraft. Men det trenger jo ikke å være sånn. Jeg skal ikke disse noens personlighet, jeg hadde nok ikke gått overens med deg. Kanskje du faktisk bør være sammen med en med samme kjølige (ikke onde da) grunntone.

Anonymkode: 67fad...daa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Den ene personen du følte for i livet ditt, var det en du syntes synd på? De sier at det å synes synd på noen gir noen personer energi, samtidig som den som blir synes synd på tappes for energi og livskraft. Men det trenger jo ikke å være sånn. Jeg skal ikke disse noens personlighet, jeg hadde nok ikke gått overens med deg. Kanskje du faktisk bør være sammen med en med samme kjølige (ikke onde da) grunntone.

Anonymkode: 67fad...daa

Nei, det var en lærerinne, men jeg syntes ikke synd på henne. Jeg var bare fascinert. Jeg synes sjeldent synd på folk - ikke engang meg selv. 

Anonymkode: 92095...5c1

[AnonymBruker]

Feller en tåre i smug for alt og alle daglig.    Jeg virker nok kald utad,men er det ikke. 

Anonymkode: 9a9bd...c23

[AnonymBruker]

Men merker ikke disse vennene dine at du føler liten tilknytning? Og så møtes dere ofte?

Anonymkode: 67fad...daa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Det føles verken godt eller vondt. Jeg føler meg som oftest helt nøytral. Terapi kunne jeg ha gådd til, men tingen er at jeg ikke lider, så da blir det litt dumt å bidra til mer kø når andre trenger hjelpen mer. 

Anonymkode: 92095...5c1

Sistnevnte var jo litt empatisk, i det minste 

Anonymkode: fb0a4...d94

[AnonymBruker]

schizoid personlighetsforstyrrelse, er det noe du kan kjenne deg igjen i? 

Kjenner en som har dette, og vi er nok kun venner fordi vi har felles interesser, utover den interessen, er det egentlig liten kontakt om en skal sammenligne det med andres vennskap som ofte er tette og utleverende personlig. 

Han er ellers høflig og grei å vere med når en sees en sjelden gang. Men han er ikke en sentimental type, - ligger nok garantert ikke våken om natten og grubler.

Han er ekstremt kunnskapsrik innafor sine felt, som tilfeldigvis er mine fagfelt også, så han har nok en sparringspartner i meg. Vi har dype samtaler om fag, ikke om "alt det andre" 

Han endte opp med å flytte "langt til skogs" kun for å få "fred" fra folk. Han stuller med seg og sitt og lider slett ikke nevneverdig av mangelen på folk rundt seg. Han har med årenes løp innsett att han har nok med de han ser på butikken og via arbeid.  Han ser jo om folk sliter, og han dermed empatiske egenskaper, men legger seg lite oppi problemstillinger andre måtte ha, for som han sier, han er hverken lege eller prest. Han kan faktisk ubevist vere direkte terapeutisk slik sett, han får deg fort over på andre ting som han heller vil snakke om, og da glemmer en jo egen elendighet.

Blir innimellom invitert til skogs, og da har vi fine samtaler,-så lenge han orker. 

Anonymkode: 3ca71...e6e

[AnonymBruker]

Du finner sikkert noen som er midt i blinken for deg.

Anonymkode: 67fad...daa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

schizoid personlighetsforstyrrelse, er det noe du kan kjenne deg igjen i? 

Kjenner en som har dette, og vi er nok kun venner fordi vi har felles interesser, utover den interessen, er det egentlig liten kontakt om en skal sammenligne det med andres vennskap som ofte er tette og utleverende personlig. 

Han er ellers høflig og grei å vere med når en sees en sjelden gang. Men han er ikke en sentimental type, - ligger nok garantert ikke våken om natten og grubler.

Han er ekstremt kunnskapsrik innafor sine felt, som tilfeldigvis er mine fagfelt også, så han har nok en sparringspartner i meg. Vi har dype samtaler om fag, ikke om "alt det andre" 

Han endte opp med å flytte "langt til skogs" kun for å få "fred" fra folk. Han stuller med seg og sitt og lider slett ikke nevneverdig av mangelen på folk rundt seg. Han har med årenes løp innsett att han har nok med de han ser på butikken og via arbeid.  Han ser jo om folk sliter, og han dermed empatiske egenskaper, men legger seg lite oppi problemstillinger andre måtte ha, for som han sier, han er hverken lege eller prest. Han kan faktisk ubevist vere direkte terapeutisk slik sett, han får deg fort over på andre ting som han heller vil snakke om, og da glemmer en jo egen elendighet.

Blir innimellom invitert til skogs, og da har vi fine samtaler,-så lenge han orker. 

Anonymkode: 3ca71...e6e

Ikke psykolog. Tenker også hit.

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Nei, det var en lærerinne, men jeg syntes ikke synd på henne. Jeg var bare fascinert. Jeg synes sjeldent synd på folk - ikke engang meg selv. 

Anonymkode: 92095...5c1

Hva var facinerende med henne? 

Anonymkode: 0cce8...32f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er et følelseskaldt menneske. Jeg bryr meg ikke så mye om de andre rundt meg. Jeg har lav empati. Mesteparten av den empatien jeg har er intellektuell og ikke følelsesladet. Jeg har kun hatt følelser for én person i hele mitt liv. Jeg føler sjeldent attraksjon for noen som helst. Jeg er lite interessert i å prate med mennesker og jeg kan være ganske intolerant og kritisk, men selvfølgelig ikke på utsiden. Familie betyr lite for meg og jeg føler liten tilknytning til dem. Mye av det fæle som skjer i verden bryr jeg meg også lite om.

Likevel er jeg ikke et dårlig menneske. Jeg sier det fordi jeg ikke oppfører meg dårlig mot andre. Har aldri vært en mobber eller en bølle. Jeg begår ingen kriminaliteter. Jeg har venner (men føler liten tilknytning). Jeg oppfører meg snill og hyggelig mot andre. 

Noen som kan relatere?

Anonymkode: 92095...5c1

Ja, jeg kan relatere og du kunne like gjerne meg du beskrev her faktisk

Anonymkode: f74f2...818

[AnonymBruker]

Jeg er ikke følelseskald selv, men beskrivelsen passer godt på min bror. Den eneste han bryr seg om er vår mor. Det vil si, hun tror at han bryr seg. Men for oss andre ser det ut som han bare utnytter henne. Han er 60 år og har aldri brydd seg om sine søsken eller onkelunger. Han har ingen venner han omgås. Virker totalt uinteressert i politikk, miljøvern, religion. 

Jeg tror ikke han plager noen nå, men under oppveksten mobbet han sine søsken. Hvordan var du under oppveksten, TS?

Anonymkode: 4ec02...c85

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå hvor du kommer fra, selv om jeg på langt nær ikke er slik du beskriver. Men jeg føler i blant det er litt tilfeldig hvor empatien min havner. Jeg er uendelig glad i familien min. Tilsvarende følelser har jeg ikke klart å utvikle for f.eks venner. Jeg setter pris på dem og hadde blitt trist om de forsvant fra livet mitt, men jeg er usikker på om det er fordi de gir meg glede eller om det er fordi jeg er glad i dem. Lakmus-testen er vel hvorvidt jeg blir trist når de blir trist, og jeg må innrømme at jeg ikke går i kjeller'n om en av mine venner har det vondt. Jeg kan absolutt sympatisere, men det går ikke nødvendigvis innpå meg. Noe jeg for så vidt føler at det bør. I motsetning til om det er noen i min nærmeste familie som har det vondt, da lider jeg også.

Anonymkode: c9702...ffd

[AnonymBruker]

Jeg kan også være kald, og er temmelig lite engasjert i øvrig familie. Ikke venner heller.
Jeg har barn og mann jeg bryr meg om og elsker intenst. Jeg gråter til filmer.
Jeg bryr meg ikke om hva som skjer i f.eks andre land. Krig og elendigheter. Jeg synes skoleskytinger er brutale og horrible, men tenker ellers ikke mye over det. En baby i nabolaget døde brått og brutalt for noen år siden og jeg klarte ikke engang felle en tåre på tvang. Det var helt forferdelig, men kjente ikke på sorg, heller avsky og kvalme. 
Jeg er generelt distansert til det meste.

Jeg er ingen dårlig eller fæl person av denne grunn og oppfører meg empatisk utad, men grunnverdiene mine er jo ikke helt ved sine fulle fem, synes jeg... 

Anonymkode: dce54...1b3

[AnonymBruker]

Jeg tror kjølige personer går fint overens med kjølige personligheter. Og så tror jeg varme personligheter går best sammen med varme personligheter. I samfunnet i dag er det en trend om at det meste skal være så kjølig, en skal takle alt på en kjølig måte. Det samsvarer også med trenden der man medisinerer bort følelser. Robot-sanfunnet.  Jeg tror ikke man skal føle på alt hele tiden, men det finnes jo en mellomvei.

Anonymkode: 67fad...daa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg er et følelseskaldt menneske. Jeg bryr meg ikke så mye om de andre rundt meg. Jeg har lav empati. Mesteparten av den empatien jeg har er intellektuell og ikke følelsesladet. Jeg har kun hatt følelser for én person i hele mitt liv. Jeg føler sjeldent attraksjon for noen som helst. Jeg er lite interessert i å prate med mennesker og jeg kan være ganske intolerant og kritisk, men selvfølgelig ikke på utsiden. Familie betyr lite for meg og jeg føler liten tilknytning til dem. Mye av det fæle som skjer i verden bryr jeg meg også lite om.

Likevel er jeg ikke et dårlig menneske. Jeg sier det fordi jeg ikke oppfører meg dårlig mot andre. Har aldri vært en mobber eller en bølle. Jeg begår ingen kriminaliteter. Jeg har venner (men føler liten tilknytning). Jeg oppfører meg snill og hyggelig mot andre. 

Noen som kan relatere?

Anonymkode: 92095...5c1

Så forferdelig det må være å ha det sånn. Det viktigste i manges liv er jo nettopp den emosjonelle, nære kontakten med andre mennesker man har nær, men uten empati, interesse for andre og interesse i å bli kjent med andre, så skaper du jo ingen nære bånd? Og ingen mennesker klarer å skape nære bånd til deg heller. Jeg anbefaler terapi, kanskje det kan nøste opp i noe, kanskje det vil hjelpe med å få litt kontakt med følelsene dine.

Anonymkode: fa76d...836

[AnonymBruker]

Jeg er heller ikke et dårlig menneske, men er følelseskald. Jeg hjelper gjerne andre uoppfordret, er mye rundere i kantene enn en del såkalte "gode damer" her på KG, som aldri hadde tatt med seg et barn på håndballkamp fordi foreldre ikke har jobbet dugnad, "av prinsipp", og har stort empati mot dyr. Er også en god og støttende mor.

Men jeg klarer ikke å føle sympati med andre mennesker generelt. Grunnen til dette er langvarig mobbing, utestenging og likegyldighet siden jeg var 3-4 år. Folk rundt meg bryr seg ikke om hvordan jeg har det, og har null empati med meg. Så jeg har sluttet å ha empati med dem. Det skjedde automatisk, og det er ingenting jeg kan gjøre for å avhjelpe det. Eller, jeg kan jo prøve, men da vil jeg bare bli såret. Nå som jeg ikke føler så mye for andre, kan jeg hjelpe uselvisk til uten å bli lei meg over at ingen av dem jeg hjalp, ønsker å hjelpe meg tilbake eller har empati med meg. 

Anonymkode: ad20e...97e

[AnonymBruker]

Hadde det slik da jeg var dypt deprimert. Følte nesten ingenting. Det var helt jævlig, livet er jo totalt meningsløst uten kjærlighet og glede. Og for å kunne føle slikt, må man også kunne føle på det som er vanskelig. 

Det er en ensom meningsløs hverdag, å leve som en robot 

 

Selv klarte jeg å bli bedre og nå har jeg et relativt normalt følelsesliv. Klarer å gråte, tør å bli lei meg og å bli glad i folk. Er fremdeles litt kald og nummen i forhold til enkelte ting, men det har blitt veldig mye bedre. 

Anbefaler deg å oppsøke hjelp før det er for sent TS 

 

 

Anonymkode: 7bafd...058

[AnonymBruker]

Jeg har det litt på samme måte; mest intellektuell empati, og føler lite tilknytning til mennesker. Også min egen familie. Utad er jeg veldig utadvendt, og kan nok også virke varm. Men jeg bryr meg egentlig ikke så mye, eller klarer i hvert fall ikke forholde meg til det. Har lett for å kutte folk vekk fra livet mitt.

Jeg er slik pga langvarige traumer i oppvekst (trolig k-ptsd). 

Anonymkode: be997...1ac