Til dere som har skilte foreldre

[AnonymBruker]

Det var en lettelse når jeg landa etter 2-3 uker. Foreldrene mine kranglet aldri men den kalde stemningen var slitsom. De ble så glade og lette i humøret da de flyttet fra hverandre. De har alltid vært gode venner så alle feiringee var felles 

Anonymkode: db08c...16e

[AnonymBruker]

Jeg er glad de skilte seg, men de kunne med fordel gjort det på en mer barnevennlig måte. Slik det ble, så var det enormt mye drama og skittkasting, veldig mye følelser (særlig min mor) og litt for lite plass til barna.

Som voksen er jeg ikke preget spesifikt i romantiske relasjoner, men når jeg ser tilbake lærte jeg meg tidlig å tilpasse meg andres behov og følelser og gjøre det som skulle gjøre andre glad. Får litt vondt av å tenke på den lille jenta som skiftet farge som en kameleon og dyttet vekk egne følelser og behov for at andre (de som skulle være voksne) skulle være glade. Ekstremt konfliktsky har jeg også blitt, tror jeg var over 40 før jeg turte å være uenig med noen, feks på jobb.

Men mye av dette bunner jo i mine foreldres personlighetstrekk, det er ikke sikkert det hadde blitt noe bedre om de forble gift (faktisk er jeg ganske sikker på at det ville vært verre. Enda flere år med konflikt, drama, hyl og skrik og mikroaggresjoner. Nei takk). Det ble bare forsterket av en uryddig skilsmisseprosess.

Anonymkode: 2f08f...07b

[AnonymBruker]

Mine foreldre skilte seg før jeg var 3 år, så husker bare at jeg har skilte foreldre jeg..... har ikke preget meg noe negativt ( foruten at jeg ikke liker å pakke den dag i dag, selv om det er til ferie 🤗) bodde fast hos mammaen min, og var på helgebesøk til pappa. Har kjempesnille foreldre, og også besteforeldre som stilte mye opp, så jeg manglet aldri kjærlighet eller materialistiske ting, selv om mamma ikke hadde så god råd. Alle de andre bidro der 🤗

Lurer veldig på hvordan dagens barn egentlig har det, som må flytte att og fram hele tiden, 50/50.... er så glad jeg har sluppet det..... det er ihvertfall ikke til barns beste, men til å tilfredsstille voksnes ego.

Anonymkode: 49ae5...346

[AnonymBruker]

Det å flytte mellom to hjem var utfordrende. Følte meg aldri hjemme hos i det ene hjemmet. Slappet ikke av, følte at jeg på besøk og i veien. Det ble ikke godtatt at jeg ikke ønsket å være på samvær. Forholdet til stefamilie var vanskelige. Som voksen møter jeg ikke den ene forelderen min og stefamilie utenom i tilsetninger som bursdag/bryllup/dåp etc. 

Anonymkode: d0f9e...014

[AnonymBruker]

Selve skillsmissen preget meg ikke i det hele tatt. Var 12 år. Det ble utrolig slitsomt for meg med 50/50, selv og det var kort vei. Følelsen av å bare være på besøk og aldri ha et fast hjem. Hadde ikke samvittighet til å si ifra for å ikke skuffe noen av dem. Etterhvert bestemte jeg meg for å bo kun hos faren min pga det var mest praktisk for meg. 

Har et veldig godt forhold til begge foreldrene mine, det har jeg alltid hatt. 

Anonymkode: 653cd...327

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (På 15.5.2025 den 22.53):

Hei! Jeg lurer på i hvilken grad skilsmissen preget dere som barn/ungdom- eventuelt også om det kan ha preget dere som voksne. 
 

 

Anonymkode: b5176...96a

Mine foreldre hadde en «ryddig» skilsmisse som skjedde når jeg var i ung alder så jeg husker lite eller ingenting fra livet som noe annet enn skilsmissebarn.
 

Den største byrden skilsmissebarn må bære som ingen snakker noe særlig om er all den emosjonelle tilpasningen skilsmissebarna gjør for voksenpersoner rundt seg, spesielt når det kommer steforeldre inn i bildet.
 

Utrygge steforeldre med sjalusiproblemer bugner det over av her inne på KG, spesielt stemødre som mener stebarna er ett stort problem og far er «for svak», fordi de vil helst ikke at stebarnet skal kreve så mye, være så mye, eksistere så mye. Stemødrene hevder jo selv at dette er helt usynlig for barna det er snakk om, noe som åpenlyst sjeldent eller aldri er tilfellet.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.5.2025 den 22.53):

Hei! Jeg lurer på i hvilken grad skilsmissen preget dere som barn/ungdom- eventuelt også om det kan ha preget dere som voksne. 
 

 

Anonymkode: b5176...96a

Ja på alle spørsmål. Mye krangling selv om de bodde separert, ingen rutiner på helgebesøk så alt ble bare rot. Alltid hatt et ønske om å voksne opp i en kjernefamilie. 

Anonymkode: 05b3b...20b

[AnonymBruker]

Det jeg opplevde som vanskelig var at min pappa hadde et forhold bak ryggen til min mamma i lang tid. Lurte henne i skilsmisseoppgjøret. 
Og at han viste seg å være en annen, ved å være veldig selvopptatt. For mamma har dekt over han i mange år, da de var gift i 32 år.

Anonymkode: 6995e...68d

[AnonymBruker]

Mye, og det har påvirket veldig hvordan jeg er som person. Problemet her har vært utenforskap, sorg og savn etter pappa, usikkerhet, følelsen av å ikke bli elsket eller godtatt. Det skyldes kona til faren min (de har vært sammen i 30 år) som har vært en fryktelig stemor. En kald person som aldri har vært glad i meg og søskenet mitt. Hun hadde nok syntes det var best om vi begge døde. Selv om jeg og søskenet mitt siden vi var småbarn har prøvd å gjøre minst mulig ut av oss, være føyelige, snille og enkle å ha med å gjøre. 

Anonymkode: 53ed6...06a

[Nonstop1]

Det preget meg.

Jeg syntes som barn og ungdom det var veldig vanskelig å måtte flytte frem og tilbake. Mine foreldre tålte ikke synet av hverandre, og pappa var ikke så veldig empatisk. Han forsto ikke at jeg syntes det var vanskelig, og beskyldte meg for å være hjernevasket av mamma når jeg uttrykte tristhet over situasjonen. Hadde mange tunge triste tanker fra ung alder, og var veldig sliten av situasjonen.

Flyttet hjemmefra som 15åring og fikk endelig ro. Var helt fantastisk å ha ETT hjem.

Men jeg er glad de gikk ifra hverandre. Hadde ikke vært noe bedre å sett mamma blir behandlet dårlig på daglig basis. Fikk istedet se eksempel på hvordan forhold skal være og med min mor og stefar, og det er jeg glad for å ha med meg. Fikk også en stemor og halvsøsken hos far etterhvert. Hun er ett nydelig menneske, men han behandlet henne ikke fint, så jeg tenker situasjonen hadde vært den samme med mamma om de hadde forholdt seg sammen.

Endret 17. mai 2025 av Nonstop1

[AnonymBruker]

Nonstop1 skrev (6 timer siden):

Jeg syntes som barn og ungdom det var veldig vanskelig å måtte flytte frem og tilbake. Mine foreldre tålte ikke synet av hverandre, og pappa var ikke så veldig empatisk. Han forsto ikke at jeg syntes det var vanskelig, og beskyldte meg for å være hjernevasket av mamma når jeg uttrykte tristhet over situasjonen. Hadde mange tunge triste tanker fra ung alder, og var veldig sliten av situasjonen.

Jeg opplevde dette også og har hørt det samme fra venner med skilte foreldre. Veldig befriende å kun forholde seg til et hjem og ett sett med regler/forventninger. 

En venninne av meg er stemor. Hun er veldig glad i stebarna sine og er alltid på tilbudssiden når de er på samvær. Allikevel hører jeg mye antagelser og spørsmål til barna om mor og stefar som ikke burde forekomme. Synes det er merkelig at voksne er så barnlig og ikke klarer å se det større perspektivet. 

Anonymkode: d0f9e...014

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.5.2025 den 23.00):

Hatet å bo 50/50 og at jeg ble tvunget til det. Ville helst bo hos mamma, men pappa nektet og mamma lot det bare bli slik. Flyttet ut da jeg var 16 år og har hatt lite kontakt med dem etter det. De valgte å sette sine behov først og de får leve med konsekvensene av det. 

Anonymkode: a7ba7...1f7

Hvordan ville du hatt det om hun hadde valgt å gi hovedomsorgen til faren din, og selv hatt helgesamvær? Dette er det eneste reelle alternativet til mange mødre nå, som ser at barna lider under 50/50. Er i samme situasjon, og lurer på hva som er best for barn. La barna fast med en uempatisk far som er mer opptatt av sine rettigheter, når barna selv uttrykker at de helst vil bo med mor, eller fortsette 50/50? (Sier ikke at alle fedre er uempatiske, eller at dette ikke kan gjelde andre veien også)

Anonymkode: 205c0...ea6

[AnonymBruker]

At de skilte seg var det beste som kunne skjedd. Det var SÅ deilig å slippe en humørsyk, hissig, uinvolvert far som sov til utpå ettermiddagen. Det var konstant presset stemning i huset da de bodde sammen, og de kranglet høylytt hver kveld. Han flyttet langt bort også, så jeg bodde 100% hos mamma.

Anonymkode: b1ad0...cc3

[AnonymBruker]

Tror ikke jeg egentlig kan svare her da mine foreldre aldri var sammen. Men skitt au. Tror aldri min far ønsket meg og min mor fikk meg mot hans ønske. Han fikk kanskje til og med vite om meg sent? Dette vet jeg ikke noe om, annet enn at samvær først startet da jeg var 7 år. Men under samværene fikk jeg aldri følelsen av at han ønsket meg der. De var sporadisk og plutselig gjennom hele oppveksten. Jeg er godt voksen nå og snakket siste med han for 14 år siden. Han har aldri tatt kontakt med meg. Han er gift med to barn (yngre enn meg). 

Anonymkode: a4f04...560

[AnonymBruker]

De skilte seg så tidlig at jeg ikke kan huske noen ting av det. Det jeg derimot kan huske, var at det var bedritent å ha en stefar. Følte meg alltid uglesett av ham, at mamma satt ham før meg og sånt. Dette er noe som preger meg i dag, i form av at det byr meg i mot å skaffe barna mine en stefar. 

Anonymkode: 31aad...a45

[AnonymBruker]

Jeg har veldig få minner fra min barndom, men jeg glemmer ikke den gangen jeg løp etter pappas bil når han kjørte avgårde for siste gang.

Tror ikke noens erfaringer kan si noe om hvordan neste situasjon vil gå. Søsken opplever det også ulikt. 

Anonymkode: 34181...9f4

[AnonymBruker]

Ja, det har påvirket meg. Jeg hatet å flytte mellom foreldrene mine, selv om de bodde i samme nabolag. Fremdeles den dag i dag hater jeg å flytte, og jeg er heller ikke spesielt glad i å reise. Det gjorde meg nok også litt rotløs, jeg flyttet tidlig hjemmefra og brukte lang tid på å etablere meg. Ville være 100 % sikker på at jeg valgte riktig partner for å slippe å utsette min familie for det samme.

Var også tidlig ute med å feie jul med andre enn familien. Syns det var stress å måtte dele opp alle ferier, så når jeg var "gammel" nok gjorde jeg noe annet.

Har et greit forhold til begge foreldrene mine, men jeg henger ikke mye med dem. Med partner, så begrenser det seg uansett da der blir mange familier å fordele tiden på.

Denne flyttingen man utsetter skilsmissebarn for er en uting. Barn fortjener ett hjem en trygg base.

Anonymkode: 35615...b16

[AnonymBruker]

De skilte seg da jeg var rundt 3 år, så husker ikke den tiden de var sammen. Var hos pappa annen hver helg, og det var dessverre mer enn nok. Har en stemor som ikke likte meg og broren min, og det har hun ikke skjult underveis. Hun viste tydelig at hun ikke ønsket oss der, bortsett fra som barnevakt for sine egne barn da de fikk dem. Godt å slippe å stå opp på natta for å varme flaske, 12-åringen kunne jo gjøre det. Så da jeg ble 15 så orket jeg ikke mer og bodde bare hos mamma. Og siden (hel)broren min mistet "bufferen" sin, så gjorde han det samme.

Mamma giftet seg 5 (!) ganger. Han første var hun sammen med til jeg var nesten 15 år, og vi var kjempeheldige som fikk ha ham som stefar. De etter ham var dessverre ikke like hyggelige. Hun ønsket så inderlig at noen skulle elske henne, og godtok mange stygge handlinger fra dem i håp om at det skulle bedre seg. Skulle ønske at hun så verdien i seg selv, for hun fortjente så innmari mye bedre.

Anonymkode: 56dfb...1b2

[AnonymBruker]

De gikk fra hverandre når jeg var 2 år så husker ingenting av det. Men pappa bodde 2 timer unna så jeg og broren min måtte reise annenhver helg til han, det var ganske langt for så små barn. Når jeg ble rundt 10 år måtte vi ta buss, det var enda verre. Det var også veldig trist og stressende å være der da han hadde fest hver eneste helg vi var der med høy musikk, skriking og fulle folk. Han var drit full både fredag og lørdag. Huset brant nesten ned den ene gangen.
Men ja sånn generelt så har det ikke preget meg så veldig å ha skilte foreldre, men husker jo jeg alltid tenkte vennene mine var heldige som hadde en mamma og pappa som bodde sammen. Er vel mer oppførselen til pappa som har skadet meg.

Anonymkode: a7ff2...e61

[AnonymBruker]

Til dere som skriver at dere har hatt tøff pga nye steforeldre.

Jeg vil bare si det fra min side som stemor, jeg har jobbet hardt for å prøve å ha et forhold til mine bonusbarn. Dessverre så har de en mor som saboterer, barna havner i en lojalitetskonflikt. 
Hvis jeg møter de på butikken og der med henne så drar hun dem en annen vei og lar dem ikke hilse på meg. 
Dette har pågått i over 4 år nå, og det påvirker meg og hvordan jeg er med mine bonusbarn. Jeg trekker meg unna og prøver å ikke være så synlig. 
Ja som dere beskriver også, man trives ikke i sitt eget hjem. 
Så bare tenk litt før dere dømmer steforeldre og kanskje det kan være noe dypere bak enn at man er den onde stemoren. 
Husk at steforeldre rollen er veldig krevende, man skal være involvert men samtidig ikke ha noe ansvar og må for guds skyld ikke spørre om man kan bli med på foreldre møter, arrangementer osv. 

 

Anonymkode: da1b3...38c