Til dere som har skilte foreldre

[AnonymBruker]

Hei! Jeg lurer på i hvilken grad skilsmissen preget dere som barn/ungdom- eventuelt også om det kan ha preget dere som voksne. 
 

 

Anonymkode: b5176...96a

[AnonymBruker]

Lite, synes det var trist at jeg ikke så pappa så mye, men elsket å ha pappa helt for meg selv når jeg var på besøk der i helgene. Han kjørte 2 timer hver vei for å hente og levere

Anonymkode: 863c5...c4e

[AnonymBruker]

Jeg hatet å være hos ham som liten, sluttet på dagen med samvær som fjortenåring og har ikke kontakt med han i dag, snart tredve år siden de gikk fra hverandre. 

Anonymkode: 2ae49...22b

[AnonymBruker]

Påvirket meg veldig negativt, men ville nok vært enda verre om de ikke ble skilt. Var nok mer omstendighetene rundt, fremfor selve skilsmissen som preget meg. 

Anonymkode: 98ac5...b31

[AnonymBruker]

Preget meg ikke overhode, mine foreldre har vært fra hverandre så lenge jeg kan huske.

 

Så lenge barn har stabilt hjem og foreldre ikke behandler barnet som en brikke i et spill går det bra! 

Anonymkode: c1ae4...6e1

[AnonymBruker]

Hatet å bo 50/50 og at jeg ble tvunget til det. Ville helst bo hos mamma, men pappa nektet og mamma lot det bare bli slik. Flyttet ut da jeg var 16 år og har hatt lite kontakt med dem etter det. De valgte å sette sine behov først og de får leve med konsekvensene av det. 

Anonymkode: a7ba7...1f7

[AnonymBruker]

Jeg hatet å være hos han annenhver helg, følte jeg var på besøk

Hans nye kone likte meg ikke og klarte ikke å skjule det

når han skulle ut på byen måtte jeg være hos bestemor den helgen i stedet 

følte jeg var en byrde for han og nye kona

Slet med å få venner fordi jeg var borte annahver helg

Nå er jeg over 40 og fremdeles bitter

 

Anonymkode: 605b0...aac

[AnonymBruker]

Selve skilsmissen gikk vel ok, men det var veldig turbulent i mange år. Faren min giftet seg 4 ganger, moren min giftet seg og mistet mannen sin til sykdom noen år etter. Jeg og broren min bodde hos hver vår forelder og traff hverandre bare i helgene. Jeg mistet familiefølelsen og flyttet hjemmefra da jeg var 14. 

Anonymkode: 81a40...eb7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hei! Jeg lurer på i hvilken grad skilsmissen preget dere som barn/ungdom- eventuelt også om det kan ha preget dere som voksne. 
 

 

Anonymkode: b5176...96a

Det at de tvang seg til å være sammen 10 år for lenge ødela meg mer enn at de gikk fra hverandre.

Samme gjelder kjæresten min og hans foreldre. Skilsmissen var en velsignelse for han. Dessverre tok mor faren tilbake og helvete var et faktum igjen.

Anonymkode: 4b099...b19

[AnonymBruker]

Bodde 100% hos mamma og helger hos pappa. Har fint forhold til begge foreldre. Tenker det var bedre for meg å vokse opp i ett hjem. Jeg mener at 50/50 er for de voksne ikke for barna. Barn vil ha det stabilt og kan være like glad i begge sine foreldre uten at de ser dem halvparten av tiden. 

Anonymkode: dca04...ea5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hei! Jeg lurer på i hvilken grad skilsmissen preget dere som barn/ungdom- eventuelt også om det kan ha preget dere som voksne. 
 

 

Anonymkode: b5176...96a

Det preget meg på den måten at jeg så mine foreldre blomstret på hver sin kant, samtidig som de forble de beste av venner😊

Nå, ca 30 år senere er de fortsatt de beste av venner, samtidig som de er godt etablert på hver sin kant.

De ble boende like ved hverandre da de skilte seg. På papiret hadde de 50/50 deling, men i praksis bodde jeg akkurat hvor jeg ville, når jeg ville. I og med at de ble boende så nærme hverandre, så hadde jeg helt lik tilgang og avstand til venner, skolen osv. 

I morgen henter min far min mor og kommer til meg for å feire 17 mai sammen med sine «barn» og barnebarn, før han kjører henne hjem igjen etterpå.

Jeg klarer med hånden på hjertet ikke å se at mine foreldre sin skilsmisse har hatt noen negativ påvirkning på mitt liv.

Anonymkode: f5f48...632

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hei! Jeg lurer på i hvilken grad skilsmissen preget dere som barn/ungdom- eventuelt også om det kan ha preget dere som voksne. 
 

 

Anonymkode: b5176...96a

Føler ikke det har preget meg noe, verken som barn eller voksen, var en rolig skilsmisse uten mye krangling. Tror barn kan tilpasse seg mye så lenge de voksne trygger barna i prosessen.

Anonymkode: e2a52...ab9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg hatet å være hos han annenhver helg, følte jeg var på besøk

Hans nye kone likte meg ikke og klarte ikke å skjule det

når han skulle ut på byen måtte jeg være hos bestemor den helgen i stedet 

følte jeg var en byrde for han og nye kona

Slet med å få venner fordi jeg var borte annahver helg

Nå er jeg over 40 og fremdeles bitter

 

Anonymkode: 605b0...aac

Er du gift idag?

Fikk du ikke bo fulltid hos moren din?

Anonymkode: bcb13...443

[AnonymBruker]

Vårt tilfelle var litt spesielt, da vår far forlot oss og ikke ønsket å treffe oss mer i det hele tatt. Så vi traff ham kun to ganger etter skilsmissen, begge ganger på vårt initiativ. Min mor ble veldig nedbrutt og preget av det hele og kom seg egentlig aldri igjen. Vi barna har absolutt blitt preget, til det punktet at vi ikke ønsker å gifte oss og kommer aldri til å bli forsørget av partner økonomisk. Bare tanken gir meg klaustrofobi. 

Anonymkode: 2c30c...0f0

[AnonymBruker]

Preget meg ingenting. De fungerte mye bedre som venner. 

Bodde med gåavstand og jeg hadde klassekamerater nærme både mamma og pappa. Bodde 50/50 med to ukers rotasjon. Men kunne komme og gå som jeg ville. 

Skulle jeg komme på middag til den andre, måtte det jo avtales så jeg ikke møtte opp til tomt hus.

Har feiret alle bursdager, julaftener og andre merkedager i sammen. 

Ingen som giftet seg igjen, heldigvis syntes jeg.

De fungerer fortsatt godt i sammen 30 år etter.

Anonymkode: 0356b...ec2

[AnonymBruker]

Det preget meg, men det preget meg betydelig mindre enn alle årene før skillsmissen. Takk og lov for at de skilte seg til slutt. Som voksen er det litt «styr» å ha skilte foreldre, men heller det enn mamma og pappa sammen!

Anonymkode: 87b39...175

[AnonymBruker]

Ikke prega av det. 50/50 var en velsignelse, sørga i fleire år og følte at jeg svikta pappa når de bestemte å gå over til helgefravær.  Alltid godt samarbeid fra begge parter, aldri krangel om samvær eller ett eneste stygt ord om den andre. 

De gikk fra hverandre før jeg kan huske det. Så nylig noen gamle videoopptak fra tida før bruddet, og det er synlig hvorfor det skjedde. For å si det sånn, så hadde jeg to rimelig harmoniske familier i stedet for én kjip hvor de voksne ikke trives sammen mer. 

Anonymkode: 41ef6...a0b

[AnonymBruker]

Mine skilte seg tidlig, i starten av 80-tallet. Vi søsken ble hos far, og mor flyttet langt unna, slik at vi var hos henne kun i ferier og langhelger.

Jeg trodde lenge at det ikke påvirket meg noe særlig, og det ville nok ha vært mye verre hvis de ikke ble skilt, men nå når jeg har kommet over midtveis i livet merker jeg at jeg bruker mye mer tid på å reflektere over oppveksten, og barne- og ungdomstiden. Det å ha vokst opp uten en mor til stede har nok gjort mer med meg enn jeg trodde. Og nå kjenner jeg på en medfølelse ovenfor barnet meg, og kan forklare en god del av oppførselen min på den tiden, som jeg da ikke skjønte antageligvis var på grunn av hvordan det ble.

Har det bra nå, da, og har et greit forhold til mor. Jeg sier greit, men det har kjølnet litt de seneste årene, og jeg kjenner på en viss bitterhet for at hun flyttet så langt fra oss.

Anonymkode: 92293...7ba

[Pingvinen]

Det var litt trist i starten for jeg savnet pappa når jeg var hos mamma og omvendt. Men det var og en lettelse siden de kranglet så mye. De fikk ett mye bedre forhold etter de ble skilt. Dette var på 70 tallet, jeg var 7 år. Men de samarbeidet godt. Selv om jeg bodde  hos mamma var jeg mye sammen med pappa og. Hadde godt forhold til begge helt til de gikk bort. 

[Dojakitty]

Lite. 
Tar mye heller skilte foreldre forran foreldre som krangler og har det dritt sammen. Er glad de skilte seg