Om autisme og utenforskap

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Og vi maskerer alle hver dag, med eller uten diagnoser 🤷🫣😅

Anonymkode: 6b072...9f9

Jepp, idag hadde jeg på jobb mest lyst til å smelle i døra og rope ut hvor idiotisk noe var. Det hadde vært min naturlige reaksjon.  Istedet smilte jeg og sa ingenting for det er den sosiale koden for å fungere i et arbeidsmiljø.  Det var maskering. Det er helt nødvendig i et samfunn hvor vi ikke kan gå rundt og reagere eller ikke svare på alt og alle.!

Jeg får ikke gjort noe med alle idioter jeg møter, men jeg kan velge hvordan jeg reagerer på dem.  Ja, alle maskerer, forskjellen er at noen gjør det uten tenke over det,  mens andre som sagt må øve, analysere og trene seg frem til det.  Da får vi instinkt vs innlært.  Maskering blir bare sosial selvregulering.  Maskering er ikke falskhet heller, fordi andre trenger ikke å se alle reaksjoner.  

 

 

Anonymkode: 82d5a...3e0

[AnonymBruker]

De er 21 år, ts. Din sønn har (bevisst eller ubevisst) valgt en adferd som med all tydelighet sier «jeg ønsker ikke kontakt med deg» til alle han møter. Det valget (enten det nå skyldes eller ikke skyldes at han er neurodivergent) har konsekvenser som han må leve med (enten han nå liker dem, eller ikke). Konsekvenser er ikke samfunnets «straff». Konsekvenser er helt moralsk nøytrale. Om du går over veien i mørket uten refleks blir du trolig påkjørt. Det er farlig, men ingen «straff» verken fra oven, samfunnet eller bilisten. Det bare er. Og det er uavhengig av om du er neurodivergent, eller ei. Slik er alle konsekvenser.

De på fest nedi gata? De har egentlig bare valgt å respektere at din sønn ikke ønsker kontakt. Verken mer - eller mindre. Er det leit? Ja. Kunne de valgt å inkludere han? Ja. Kunne han valgt å hilse på dem? Også ja. 

Og løsningen? Hva med å få han opp og ut? Er han overhodet ikke akademisk anlagt? Intet studie kan passe, selv de på noe lavere nivå? Han kan ikke flytte på hybel og ta et fagbrev, engang? Hva med type mekaniker eller bygg- og anlegg? Jeg ser ikke for meg hva godt det skal gjøre at han går hjemme i en liten bygd og bor hos sine foreldre. Forsøk å til høsten få han inn i et fast løp med rutiner, og inn i en selvstendig bosituasjon, fortrinnsvis såpass langt unna dere at han må klare seg selv. 

Anonymkode: 14f66...db6

[AprilLudgate]

Leste nylig om ei i samme situasjon - autist hun også.

Hun begynte i en nettverkgruppe kommunen arrangerte - og fant seg en venn der. Hun og hadde autisme. De hadde ikke alle interesser til felles, men de hadde en større indre forståelse for hvorfor ting er slik og sånn. 
 

Det er ikke sikkert sønnen din har lyst til å henge på vorspiel hvor jo hele kvelden blir maskering og ubehag.

Og det er heller ikke sånn at alle med nevrodivergens trives sammen bare fordi nevrodivergens.

Men jeg er sikker på at det kan finnes et nettverk han kan trives i.

Ganske få, også nevrotypiske - beholder mange venner fra grunnskolen. Fordi: man vokser fra hverandre. 
 

Garantert noen som allerede har flyttet fordi «jeg føler meg ikke tilpass her i bygda/småstedet vårt». 

Så…..ha øynene åpne for er miljø som kan passe ham? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg skjønner ikke helt greia her.

TS får anbefalt i tråden å lære sønnen sosiale koder, så han kan skaffe seg et nettverk. Sønnen sliter veldig med dette, har ingen venner, og er totalt utenfor det sosiale med jevnaldrende.

Så kommer en debattant med et eksempel på at det er mulig å lære seg disse kodene, til tross for at man har autisme, hvor broren hennes har mestret disse tingene, og fått seg et normalt liv med kone, barn og jobb. Og da får han beskjed i denne tråden om at det er feil at han "maskerer"

Det blir jo litt sånn at det blir feil uansett hva man gjør. Om man er autist, ikke forstår sosiale koder, og derfor havner utenfor fellesskapet, så må man lære seg dette for å bli godtatt. Men lærer man seg dette, så går man på akkord med seg selv, og maskerer hele tiden.

Anonymkode: fc104...0f7

Når noen maskere for mye for å passe inn i neurotypiske forventninger kan det lede til autistisk utbrenthet. 

Det er flere i tråden som har påpekt at TS sine forventninger og behov ikke nødvendigvis er hva gutten ønsker. Kanskje han foretrekker å holde på med ting han er interessert i, i stedet for å være sosial. En del høytfungerende autister ting de liker bedre å gjøre enn å være sosial. Det kan være vanskelig for en neurotypisk å forstå. 

Gutten til TS må nok lære seg noen koder for å omgås, men kanskje han også må finne en balanse som han tåler og er komfortabel med i lengden. Kanskje han vil trenge mye egentid etc. Og kanskje det er lettere å være sammen med autister som ikke har neurotypiske forventninger til han. 

Det er stor forskjell på å lære seg sosiale koder og være med venner og bekjente av og til slik som TS sin sønn kanskje ønsker, og å få seg partner/hus /barn slik som kommentaren jeg svarte på handlet om. 

Dersom nære relasjoner/ekteskap er bygd på maskering kan det bli vanskelig i lengden både for autisten som ikke har vært autentisk, og neurotypisk partner som kanskje opplever at personen ikke er slik han utga seg for. 

 

Anonymkode: 942b7...a93

[AnonymBruker]

Kanskje autismeforeningen har treff der dere bor? Biblioteket og frivillighetssentralen kan også ha info om tilbud. Hvis det er noe han liker og er flink til, kanskje han også kan hjelpe andre med det. 

Anonymkode: 942b7...a93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

De er 21 år, ts. Din sønn har (bevisst eller ubevisst) valgt en adferd som med all tydelighet sier «jeg ønsker ikke kontakt med deg» til alle han møter. Det valget (enten det nå skyldes eller ikke skyldes at han er neurodivergent) har konsekvenser som han må leve med (enten han nå liker dem, eller ikke). Konsekvenser er ikke samfunnets «straff». Konsekvenser er helt moralsk nøytrale. Om du går over veien i mørket uten refleks blir du trolig påkjørt. Det er farlig, men ingen «straff» verken fra oven, samfunnet eller bilisten. Det bare er. Og det er uavhengig av om du er neurodivergent, eller ei. Slik er alle konsekvenser.

De på fest nedi gata? De har egentlig bare valgt å respektere at din sønn ikke ønsker kontakt. Verken mer - eller mindre. Er det leit? Ja. Kunne de valgt å inkludere han? Ja. Kunne han valgt å hilse på dem? Også ja. 

Og løsningen? Hva med å få han opp og ut? Er han overhodet ikke akademisk anlagt? Intet studie kan passe, selv de på noe lavere nivå? Han kan ikke flytte på hybel og ta et fagbrev, engang? Hva med type mekaniker eller bygg- og anlegg? Jeg ser ikke for meg hva godt det skal gjøre at han går hjemme i en liten bygd og bor hos sine foreldre. Forsøk å til høsten få han inn i et fast løp med rutiner, og inn i en selvstendig bosituasjon, fortrinnsvis såpass langt unna dere at han må klare seg selv. 

Anonymkode: 14f66...db6

De gjør det som er enklest. Ikke snakk om respekt nei.

 

Anonymkode: 77dd9...32c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.5.2025 den 17.30):

Broren min er høytfungerende autistic, og han strevde voldsomt med det sosiale hele skoletiden. Siste året på VGS snakket vi om dette (jeg er 3 år eldre enn ham) , og han bestemte seg for å ta ansvar for situasjonen. Han er medlem av Mensa, så han valgte rett og slett å lære seg sosiale koder som han ellers ville lest seg opp på et skolefag.

Han leste et titalls bøker (blant annet The Game), om sosiale relasjoner, psykologi og dating. Han pugget sosiale koder og gikk faktabasert til verks med å lære seg å tolke kroppsspråk, ironi, ikke-verbal kommunikasjon og sosiale normer. 

Så begynte han å øve på dette i praksis, et slags fake it 'til you make it-opplegg. Et par år senere var han blitt en helt annen person, nå er han en sosial stjerne, sjarmerende og morsom og får deg til å føle deg som den eneste personen i verden når du snakker med ham. 🥰

Han er gift nå, og har barn, jobb og flere gode venner. Og han sier selv at han fortsatt mer eller mindre faker mye av det sosiale, men det er det ingen som merker, og han liker jo resultatet. ❤️

Anonymkode: c8d2a...690

Så flott at din bror klarte å kompensere ved å bruke intellekt og læringsevne der den sosiale intuisjonen var medfødt svekket! Det har gitt ham mange flere valgmuligheter i livet.

Det er likevel vanlig at mange ikke oppnår et slikt nivå, heller ikke blant jenter/kvinner som ofte er motivert for maskering fra barndom, har interesse for mennesker og menneskelige interaksjoner og metervis med litteratur og selvhjelpsbøker. Det er svært vanlig å ikke bli fullt godtatt og få vennskap og gruppetilhørighet, selv om man er vesentlig bedre enn å ikke akseptere at nevrotypiske bekjente forventer å bli hilst på. Barnet mitt ble både fryst ut og tildels mer direkte plaget, selv om lærerne påstod at det ikke var redusert sosial kontaktevne eller ferdigheter. 

Din brors høye intellekt, høye initiativ og sikkert også flere personlighetstrekk har nok gitt ham gode muligheter til å lære seg å verktøy og strategier. Eksekutiv funksjonssvikt (viktig for målrettet atferd) er en stor del av funksjonshemminger for mange autister, og mange får heller ikke god hjelp med dette. 

Ts sin sønn beskrives å ha et helt annet utgangspunkt enn din bror. Likevel, alle har hjerneresever vi ikke bruker, og noen ganger har riktige grep gjort de mest dysfunksjonelle non-verbale barna til voksne, selvstendige mennesker som overgår de fleste nevrotypiske i karriere og også med flotte sosiale liv og velfungerende familie. Men det krever veldig mye å komme dit, og er sannsynlig ikke realistisk for alle. 

Anonymkode: f0f58...84e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.5.2025 den 7.01):

Men det kan innlæres.

Har selv en sønn med barneautisme. Hvor han havner på spekteret vet jeg ikke enda(han er 9), men jeg og skolen har jobbet beinhardt med å lære han sosiale koder, sosialt samspill og hva som forventes av han rundt seg selv og andre barn og voksne.

Han har lært seg å vente, stå i kø, dele på ting, mat og leker. Han har aldri meltdowns lenger og er flinkere enn sine funksjonsfriske søsken mht å regulere følelsene sine.

Men det har kostet både slag, spark, kloring, spytting og mye tårer for min del. Men jeg sto i det på godt og vondt både ute i offentligheten uten å bry meg om hva omgivelsene måtte tenke og hjemme.

Det er min jobb å oppdra han og veilede han til han blir myndig og voksen. På et tidspunkt da må jeg gi slipp og så må han finne sin egen sti.

Forhåpentligvis vil han da vite hva han ønsker med og i livet sitt.

 

Anonymkode: 6b072...9f9

Barnet mitt har så gode sosiale ferdigheter at lærerne mente ingenting var annerledes. Ikke bra nok til å bli godtatt og helt innafor og vennskap forsvant i 2. klasse. 

Anonymkode: f0f58...84e

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (På 14.5.2025 den 7.04):

Vi har en sønn på 21. Han har en autismediagnose som gjør han "annerledes". Han er tilsynelatende høytfungerende, er selvstendig i det meste og er en ordentlig og ryddig, opptatt av klær og utseende. Og alt med motor. Men han har store lærevansker, er ikke flink til noe spesielt, er ikke handy og trøbler med språket. Han finner ikke ordene. 

Og han sliter med det sosiale. Han forstår ikke normale sosiale koder. Av den grunn holder han seg mye for seg selv. Han vil ikke invitere seg selv inn, og han har problemer med uforberedt sosial interaksjon. Det er ikke naturlig for han å si "hei" når han møter noen han kjenner - det holder for han at han tenker det inni seg. 

Han har ingen venner eller nettverk. Det han har av sosial interaksjon er familien og foreldrene og brorens venner. Siden ungdomsskolen var over, har alle kontakt med klassekamerater opphørt. Ingen som kommer på døra og spør om han vil være med ut å cruise, ingen som sender melding om han vil være med å bowle. Ingen som spør - kan du være sjåfør på fest. (Han er en stødig og fornuftig sjåfør).

Alle skulle være venn med han den ene dagen i 8. klasse de hadde utenforskap som tema. For han ble det overveldende og skremmende. Men etterpå var alt glemt. Det var den ene dagen. 

Vi bor i ei relativt lita bygd i bygde-norge. De kaller det by, men... I helga var det motorfestival - årets store happening. Sønnen gleder seg veldig til dette hvert år. "Alle" kommer hjem denne helga for å delta på festen. Raggen går og rølpen lever!

Far er også motorinteressert og sammen drar vi på utstilling. Masse folk og god stemning. Alle hans klassekamerater i 10 år er der. Vi møter mange, men ingen sier "hei". Blikkene flakker og vandrer bort, og de ser en annen vei. Noen tar en omvei. Far "kjenner alle" og stopper ofte for en prat. Men det er ingen som sier et kløyva ord til "raringen".

Etter en lang dag på utstilling drar vi hjem for å grille på terrassen. Tre hus ned i gata er det en gammel klassekamerat som har vorspiel. Vi sitter der på terrassen og ser alle hans gamle klassekamerater strømme til og fra. Og stemningen er høy. Fortsatt ingen "hei" elller invitasjon. Om det hadde kommet en invitasjon, så er det ikke sikkert han hadde gått - det er mye uforutsigbart når promillen stiger... Men likvel - en liten anerkjennelse av at han eksisterer? 

Sola går ned, og promillen og stemningen går opp. Vi drar (begge edru - han drikker ikke) til sentrum på konsert. Rølpen lever! Så står vi der, bakerst på området og bivåner det hele på litt (trygg?) avstand. Far snakker litt med sine venner i arrangementsstaben. Men ingen snakker med "raringen". Fortsatt ingen som sier "hei". Ingen av de som gikk hånd i hånd i barnehagen, som satt skulder ved skulder i klasserommet i 10 år eller var på overnattingsbesøk på barneskolen. Han eksisterer ikke. Ikke en del av fellesskapet. Han er luft. 

Det skal ikke være slik. Ingen 21 åring skal være nødt til å gå på fest med sin far. Det gjør vondt i pappahjertet å oppleve det. Det gjør vondt i pappahjerte å sette ord på det. 

Dette er Norge i 2025. Rølpen - og utenforskapet - lever.

Trist som faen. 

 

Anonymkode: d8a78...3b9

Men spnn n din vil jo ikke være med heller. Er trist men sønnen din er ikke som andre. Dere burde bli kjent med andre som også har barn med autisme/aspbergers. 

[Maleficenta]

Tekumseh79 skrev (På 14.5.2025 den 9.09):

Det forstår jeg godt man kan kjenne på ja. Aldri morsomt å se sine havne utafor.

Er han i skole eller jobb, eller tilrettelagt jobb?

Finnes det en motorklubb, amcar, gatebil, mc, vetrantraktor eller noe sånt i nærheten som det går an å sosialisere seg på kanskje en kveld i uka? Kaffe, mekking eller annet. Så møter man folk derifra på neste fest, så er det lettere å henge med noen man føler man kjenner..

Det er jo dessverre sånn for de fleste av oss at nettverk rakner når man ikke møter folk fast lengre. Og at sosialisering oftest skjer gjennom jobb eller hobby.

Men altså hvorfor må han ha et nettverk? For folk som er sosiale så virker det leit og trist at noen går alene, men mange på spekteret trives jo best alene. Er det et poeng å tvinge de inn i sosiale situasjoner de ikke er komfortable med? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 15.5.2025 den 17.46):

Lurer på hva ektefellen kommer til å synes når hun etterhvert på en av livets opp-og nedturer finner ut at han maskerer. 

 

Anonymkode: 942b7...a93

At han maskerer betyr at han tilpasser atferd, bevegelser, stemme, mimikk og smalltalk til hva nevrotypiske mennsmesker forventer og føler seg komfortable med.

Han faker ikke å være en person, eller å føle dyp kjærlighet, tilhørighet og ha vilje til å stille opp for sine nærmeste. For hans egentlige natur er det sannsynlig at han ville tilnærmet seg mer faktabasert og logisk til ting som er vanskelige for kona f.eks, men har lært seg hvilke måter hun trenger å bli møtt på for at hun skal klare å nyttiggjøre seg hans omsorg. 

Han har måttet lære det kognitivt, mens andre stoler på sin mer og mindre brukbare intuisjon. De intuitive mennene er ikke nødvendigvis flinkere enn ham. 

Anonymkode: f0f58...84e

[AnonymBruker]

Maleficenta skrev (24 minutter siden):

Men altså hvorfor må han ha et nettverk? For folk som er sosiale så virker det leit og trist at noen går alene, men mange på spekteret trives jo best alene. Er det et poeng å tvinge de inn i sosiale situasjoner de ikke er komfortable med? 

Isolasjonen kommer ofte av akkumulerte avvisningsreaksjoner de har blitt møtt med og at kontaktforsøk  blir så vondt at en resignerer, heller enn at en genuint ønsker et ensomt og opplevelsesfattig liv.

Anonymkode: f0f58...84e

[Tekumseh79]

Maleficenta skrev (2 timer siden):

Men altså hvorfor må han ha et nettverk? For folk som er sosiale så virker det leit og trist at noen går alene, men mange på spekteret trives jo best alene. Er det et poeng å tvinge de inn i sosiale situasjoner de ikke er komfortable med? 

Enig med deg. Men det er noe med om det er frivillig eller ikke, og om det er bra for velværet (ubevisst) om man har sosialt nettverk eller ikke. Over tid er total isolasjon usunt for alle og enhver, men frivillig isolasjon i perioder er bare godt for oss som er usosiale.

Også kan man tro at lite sosial omgang er helt greit, men ikke se selv at tilværelsen blir bedre om man tvinges til å sosialesere seg litt... Men igjen da er det frivillig, og ikke ufrivillig utenforskap som ihvertfall ts er redd for sønnen utsettes for her.

Autister må ha forutsigbarehet, stabilitet og få personer i nettverket sitt. Og det har Hvermannsen veldig vanskelig for å forstå. Har jobba mye med autister og sett maange spesialpedagoger blant annet som bare gjør vondt verre med å pushe de sosialt - fordi de ønsker å få de normale (som jo er umulig), og som ønsker å please foreldrene som tenker med hjerte istedet for hjerne.

Men så finnes det også fryktelig mange grader av autisme, og ulike kombinasjoner, akkurat som med alle andre mennesker.

[AnonymBruker]

Har et  barn som er noen år yngre enn ditt. Vårt barn har også en diagnose. Kjenner igjen mye av det du beskriver. 
 

Vi har flyttet/byttet litt skole de siste åra, men det som går igjen her er at mitt barn ofte blir venn med en person, og at den personen har autisme. Tror de som er “litt like” kanskje blir dratt mer mot hverandre? På godt og vondt. 
 

Jeg tror at tjenestekontoret (tror det er det det heter) i din kommune er det rette stedet for dere, og få tak i en jevnaldrende støttekontakt slik de skriver her.

 

Det er en livssorg dette. Livet ble ikke helt som vi hadde håpt. 
 

<3

Anonymkode: 0bce6...91d

[Christina82]

Ryddet for spekulasjoner, brukerdebatt og tilsvar til dette. 

Christina82, mod

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (På 17.5.2025 den 22.01):

Har et  barn som er noen år yngre enn ditt. Vårt barn har også en diagnose. Kjenner igjen mye av det du beskriver. 
 

Vi har flyttet/byttet litt skole de siste åra, men det som går igjen her er at mitt barn ofte blir venn med en person, og at den personen har autisme. Tror de som er “litt like” kanskje blir dratt mer mot hverandre? På godt og vondt. 
 

Jeg tror at tjenestekontoret (tror det er det det heter) i din kommune er det rette stedet for dere, og få tak i en jevnaldrende støttekontakt slik de skriver her.

 

Det er en livssorg dette. Livet ble ikke helt som vi hadde håpt. 
 

❤️

Anonymkode: 0bce6...91d

Er det negativt at han blir venn med noen som har samme diagnose?