Om autisme og utenforskap

[AnonymBruker]

Jeg vil råde dere til å begynne med PC-gaming. Få tankene over på andre ting, og finn venner gjennom spill. Flere likesinnede, mindre blikkontakt, og fokus på det man holder på med. 

Jobb med å finne arenaer der det er aktiviteten i fokus og ikke det sosiale. Brettspill-klubb, sjakk, filmklubb eller turistforeningen. 

Ikke la han kjenne på at han er utenfor. For med familie og søsken, pluss skole, så er han kanskje ikke så ensom. Jeg tror kanskje det med jevnaldrende venner og festing er noe man hadde forventet. Når det ikke blir sånn, så er det kanskje mest forelderen som blir skuffet. 

Øv på sosialt samspill. Enten sammen med nevropsykolog eller en annen som skjønner autisme. Men finn nye folk å øve med. Gamle skolevenner er gjerne lost case. Kanskje kan folkehøgskole være noe?

Anonymkode: b26cb...b12

[AnonymBruker]

Du legger all skylden på at din sønn mangler et sosialt fellesskap på andre, men det er ikke alle andre sitt ansvar å skaffe din sønn et sosialt liv. Det må han i første rekke ta ansvar for selv, og absolutt første skritt er å gidde å hilse på folk. Hvorfor skal folk invitere en fyr som ikke gidder å hilse på fest? En annen ting er at man er tvunget til samvær hele skoletiden, ofte med folk som slitsomme å være med fordi de ikke fungerer i sosiale lag, ikke skjønner koder og tærer på andre ved å være til stede. Når man da endelig er ferdig med skolen er det en sann lykke å slippe de kleine folkene man har blitt tvangssosialisert med hele livet. Du kan ikke forvente at klassekompisene skal ta ansvar for sønnen din lenger. Vil han ha et sosialt liv og du skal hjelpe han å få det, er første bud å slutte å forvente at andre skal skape det for han. Da må han selv oppsøke miljøer der folk har samme interesse eller samme utfordringer, så er din rolle å lære han hvordan sosiale settinger fungerer. Her virker der å ha sviktet. Men det er jo ikke sikkert han er interessert i å være med andre utenom familien, det må dere også klarere. 

Anonymkode: 1fe82...d53

[AnonymBruker]

Det er tristere for deg kanskje, enn for ham? Jeg skjønner de vonde følelsene og tenker med gru på hvordan det er å være forelder i en sånn situasjon. Men hvor mange venner med såpass uttalt grad av autisme/asperger har du selv? 

Væremåten til EN DEL med autisme/asperger er kontraproduktiv når det gjelder vennskap. Du sier at sønnen din sliter med språket, det er opplagt en grunn til at vennskap blir vanskelig. Alt du skriver beskriver en ung mann som er langt fra andre på sin egen alder. 

Det kan være verdt å sjekke ut andre med samme situasjon, men ikke alltid det er så lett det heller. To personer med sosiale vansker kan heller øke problemet. 

Tror du må legge fra deg tanken på at han skal ha et liv etter normalen, og heller se hvordan han kan få et liv som er godt. Og så ruste ham til å leve uten å være helt avhengig av dere, siden dere nok vil bli borte før ham.

Så må man bare leve med sorgen over at han ikke får oppleve alle gleder man tenkte skulle komme…

Anonymkode: 36763...b8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Du legger all skylden på at din sønn mangler et sosialt fellesskap på andre, men det er ikke alle andre sitt ansvar å skaffe din sønn et sosialt liv. Det må han i første rekke ta ansvar for selv, og absolutt første skritt er å gidde å hilse på folk. Hvorfor skal folk invitere en fyr som ikke gidder å hilse på fest? En annen ting er at man er tvunget til samvær hele skoletiden, ofte med folk som slitsomme å være med fordi de ikke fungerer i sosiale lag, ikke skjønner koder og tærer på andre ved å være til stede. Når man da endelig er ferdig med skolen er det en sann lykke å slippe de kleine folkene man har blitt tvangssosialisert med hele livet. Du kan ikke forvente at klassekompisene skal ta ansvar for sønnen din lenger. Vil han ha et sosialt liv og du skal hjelpe han å få det, er første bud å slutte å forvente at andre skal skape det for han. Da må han selv oppsøke miljøer der folk har samme interesse eller samme utfordringer, så er din rolle å lære han hvordan sosiale settinger fungerer. Her virker der å ha sviktet. Men det er jo ikke sikkert han er interessert i å være med andre utenom familien, det må dere også klarere. 

Anonymkode: 1fe82...d53

Handler vel ikke om at han ikke «gidder» å hilse på folk, men han evner ikke å forstå hensikten med det.

Anonymkode: 36763...b8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Handler vel ikke om at han ikke «gidder» å hilse på folk, men han evner ikke å forstå hensikten med det.

Anonymkode: 36763...b8a

Svært så mange fordommer. Han har vel en grad av angst, kanskje. 

Anonymkode: b26cb...b12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Svært så mange fordommer. Han har vel en grad av angst, kanskje. 

Anonymkode: b26cb...b12

Nei, han har autisme. Og det er typisk at man sliter sosialt med den diagnosen. 

Anonymkode: 37cb4...8c3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Svært så mange fordommer. Han har vel en grad av angst, kanskje. 

Anonymkode: b26cb...b12

Det sto i hovedinnlegget. «

Det er ikke naturlig for han å si "hei" når han møter noen han kjenner - det holder for han at han tenker det inni seg. »

Anonymkode: 36763...b8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Du legger all skylden på at din sønn mangler et sosialt fellesskap på andre, men det er ikke alle andre sitt ansvar å skaffe din sønn et sosialt liv.

Ja, det er slutt på tiden der alle blir bedt i barnebursdag. Klart det er vondt å være vitne til at ens egen sønn faller utenfor.

Hvor mange "raringer" har du selv inkludert i din vennekrets? 

Anonymkode: 3cfe1...1e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Handler vel ikke om at han ikke «gidder» å hilse på folk, men han evner ikke å forstå hensikten med det.

Anonymkode: 36763...b8a

Men det kan innlæres.

Har selv en sønn med barneautisme. Hvor han havner på spekteret vet jeg ikke enda(han er 9), men jeg og skolen har jobbet beinhardt med å lære han sosiale koder, sosialt samspill og hva som forventes av han rundt seg selv og andre barn og voksne.

Han har lært seg å vente, stå i kø, dele på ting, mat og leker. Han har aldri meltdowns lenger og er flinkere enn sine funksjonsfriske søsken mht å regulere følelsene sine.

Men det har kostet både slag, spark, kloring, spytting og mye tårer for min del. Men jeg sto i det på godt og vondt både ute i offentligheten uten å bry meg om hva omgivelsene måtte tenke og hjemme.

Det er min jobb å oppdra han og veilede han til han blir myndig og voksen. På et tidspunkt da må jeg gi slipp og så må han finne sin egen sti.

Forhåpentligvis vil han da vite hva han ønsker med og i livet sitt.

 

Anonymkode: 6b072...9f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Handler vel ikke om at han ikke «gidder» å hilse på folk, men han evner ikke å forstå hensikten med det.

Anonymkode: 36763...b8a

Men da må faktisk foreldrene lære han at sånn er det, dette er du nødt til om du skal ha relasjoner. Igjen, foreldrene som har sviktet, ikke jevnaldrene.

Anonymkode: 1fe82...d53

[AnonymBruker]

Broren min er høytfungerende autistic, og han strevde voldsomt med det sosiale hele skoletiden. Siste året på VGS snakket vi om dette (jeg er 3 år eldre enn ham) , og han bestemte seg for å ta ansvar for situasjonen. Han er medlem av Mensa, så han valgte rett og slett å lære seg sosiale koder som han ellers ville lest seg opp på et skolefag.

Han leste et titalls bøker (blant annet The Game), om sosiale relasjoner, psykologi og dating. Han pugget sosiale koder og gikk faktabasert til verks med å lære seg å tolke kroppsspråk, ironi, ikke-verbal kommunikasjon og sosiale normer. 

Så begynte han å øve på dette i praksis, et slags fake it 'til you make it-opplegg. Et par år senere var han blitt en helt annen person, nå er han en sosial stjerne, sjarmerende og morsom og får deg til å føle deg som den eneste personen i verden når du snakker med ham. 🥰

Han er gift nå, og har barn, jobb og flere gode venner. Og han sier selv at han fortsatt mer eller mindre faker mye av det sosiale, men det er det ingen som merker, og han liker jo resultatet. ❤️

Anonymkode: c8d2a...690

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Broren min er høytfungerende autistic, og han strevde voldsomt med det sosiale hele skoletiden. Siste året på VGS snakket vi om dette (jeg er 3 år eldre enn ham) , og han bestemte seg for å ta ansvar for situasjonen. Han er medlem av Mensa, så han valgte rett og slett å lære seg sosiale koder som han ellers ville lest seg opp på et skolefag.

Han leste et titalls bøker (blant annet The Game), om sosiale relasjoner, psykologi og dating. Han pugget sosiale koder og gikk faktabasert til verks med å lære seg å tolke kroppsspråk, ironi, ikke-verbal kommunikasjon og sosiale normer. 

Så begynte han å øve på dette i praksis, et slags fake it 'til you make it-opplegg. Et par år senere var han blitt en helt annen person, nå er han en sosial stjerne, sjarmerende og morsom og får deg til å føle deg som den eneste personen i verden når du snakker med ham. 🥰

Han er gift nå, og har barn, jobb og flere gode venner. Og han sier selv at han fortsatt mer eller mindre faker mye av det sosiale, men det er det ingen som merker, og han liker jo resultatet. ❤️

Anonymkode: c8d2a...690

Lurer på hva ektefellen kommer til å synes når hun etterhvert på en av livets opp-og nedturer finner ut at han maskerer. 

 

Anonymkode: 942b7...a93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Men da må faktisk foreldrene lære han at sånn er det, dette er du nødt til om du skal ha relasjoner. Igjen, foreldrene som har sviktet, ikke jevnaldrene.

Anonymkode: 1fe82...d53

Tror kanskje ikke du har innsikt i hvordan autisme fungerer. 

Anonymkode: 36763...b8a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Men da må faktisk foreldrene lære han at sånn er det, dette er du nødt til om du skal ha relasjoner. Igjen, foreldrene som har sviktet, ikke jevnaldrene.

Anonymkode: 1fe82...d53

Årsaken til adferden er autisme, ikke dårlig oppdragelse. Foreldrene får ikke oppdratt vekk autismen. Foreldrene kan veilede at man må hilse, men TS skriver at han ikke forstår

Anonymkode: 942b7...a93

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Lurer på hva ektefellen kommer til å synes når hun etterhvert på en av livets opp-og nedturer finner ut at han maskerer. 

 

Anonymkode: 942b7...a93

Hun vet da selvfølgelig at han er autist? Og han er en nydelig fyr som behandler henne som en dronning, så hun synes nok hun har vært veldig heldig.

Anonymkode: c8d2a...690

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Hun vet da selvfølgelig at han er autist? Og han er en nydelig fyr som behandler henne som en dronning, så hun synes nok hun har vært veldig heldig.

Anonymkode: c8d2a...690

Hjelper ikke at hun vet at han er autist hvis han har maskert hele veien og ikke vist henne hvordan han er under den maska. Og før eller siden, når noen blir syke, oppsagt eller det kommer et barn til, plutselig klarer man ikke å maskere mer. 

Anonymkode: 942b7...a93

[AnonymBruker]

Ser flere nevner støttekontakt. Min sønn hadde det og det fungerte dårlig med en til en.

Så ble jeg oppringt av kommunen de hadde nå samlet flere som har støttekontakt i samme alder. Nå møtes de på "huset" en gang i uka og drar ut og finner på mye gøy.

En gruppe på 4 til 5 ungdommer og det funker gull.

Vanlig skolegang er ikke noe får våre barn, ble de verste årene i hans liv. Fra 8 trinn ble det tilrettelagt ungdomsskole og tru meg jeg fikk en helt ny gutt.

Nå er de en liten gjeng som møtes ganske ofte.

Håper det ordner seg for dere for det er ikke sånn det skal være.

Anonymkode: 77dd9...32c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Hjelper ikke at hun vet at han er autist hvis han har maskert hele veien og ikke vist henne hvordan han er under den maska. Og før eller siden, når noen blir syke, oppsagt eller det kommer et barn til, plutselig klarer man ikke å maskere mer. 

Anonymkode: 942b7...a93

Jeg skjønner ikke helt greia her.

TS får anbefalt i tråden å lære sønnen sosiale koder, så han kan skaffe seg et nettverk. Sønnen sliter veldig med dette, har ingen venner, og er totalt utenfor det sosiale med jevnaldrende.

Så kommer en debattant med et eksempel på at det er mulig å lære seg disse kodene, til tross for at man har autisme, hvor broren hennes har mestret disse tingene, og fått seg et normalt liv med kone, barn og jobb. Og da får han beskjed i denne tråden om at det er feil at han "maskerer"

Det blir jo litt sånn at det blir feil uansett hva man gjør. Om man er autist, ikke forstår sosiale koder, og derfor havner utenfor fellesskapet, så må man lære seg dette for å bli godtatt. Men lærer man seg dette, så går man på akkord med seg selv, og maskerer hele tiden.

Anonymkode: fc104...0f7

[AnonymBruker]

Enten vi har autisme, adhd, introvert, ekstrovert eller hva så spiller vi ulike roller på bakgrunn av hvem vi er sammen med, for noen er det sånn at de ikke tenker tanken på at det er roller, men veksler så lett mellom ulike miljøer og tilpasser seg. For andre så trengs det mer læring av sosiale koder og trening. Det kan være slitsomt på en måte, men kunne vært enda mer slitsomt og ikke minst ensomt om man ikke hadde lært seg å lese et rom og sosiale koder.  

Synes det er respektløst å si at man skal slutte å maskere for det er ikke naturlig. Jo, det er naturlig om man vil fungere som hvem som helst, ha gode venner, familie og jobb som krever det.  Det går jo ikke på akkord med en selv selv om det tillært i voksen alder. Det er mange ting voksne lærer seg som man kunne for ente ble lært når man var barn som sykling og svømming. 

Sosiale koder ER vanskelig, selv ts sliter nok litt, men uten å vite det selv for han har tro på seg selv, han vil nok ikke fange opp signalene fra de som synes han kan bli «for mye». 

Synes det er respekt for de som skjønner at koder kan læres, mindre respekt for foreldre som bare sier sånn er barnet mitt, ikke håp for det barnet.

 

Anonymkode: 82d5a...3e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Enten vi har autisme, adhd, introvert, ekstrovert eller hva så spiller vi ulike roller på bakgrunn av hvem vi er sammen med, for noen er det sånn at de ikke tenker tanken på at det er roller, men veksler så lett mellom ulike miljøer og tilpasser seg. For andre så trengs det mer læring av sosiale koder og trening. Det kan være slitsomt på en måte, men kunne vært enda mer slitsomt og ikke minst ensomt om man ikke hadde lært seg å lese et rom og sosiale koder.  

Synes det er respektløst å si at man skal slutte å maskere for det er ikke naturlig. Jo, det er naturlig om man vil fungere som hvem som helst, ha gode venner, familie og jobb som krever det.  Det går jo ikke på akkord med en selv selv om det tillært i voksen alder. Det er mange ting voksne lærer seg som man kunne for ente ble lært når man var barn som sykling og svømming. 

Sosiale koder ER vanskelig, selv ts sliter nok litt, men uten å vite det selv for han har tro på seg selv, han vil nok ikke fange opp signalene fra de som synes han kan bli «for mye». 

Synes det er respekt for de som skjønner at koder kan læres, mindre respekt for foreldre som bare sier sånn er barnet mitt, ikke håp for det barnet.

 

Anonymkode: 82d5a...3e0

Og vi maskerer alle hver dag, med eller uten diagnoser 🤷🫣😅

Anonymkode: 6b072...9f9