Andre enn meg som er fryktelig uheldige?

[AnonymBruker]

Hvordan håndterer dere det? Jeg har opp gjennom tidene hatt ulykke etter ulykke, mye av det forbundet med helse. Finnes det en liten sjanse for komplikasjoner/bivirkninger så kan du banne på at jeg får det. Nå har jeg et par operasjoner jeg burde ha gjennomført, men som jeg bare utsetter fordi jeg er redd for komplikasjoner eller at det ikke skal bli vellykket. Noen andre som har hatt det likt og som har innsikt å dele? 

Anonymkode: 740fc...ee8

[Sparkling_Pink]

Noe sånt.

Stikkord for meg er informert risiko og kommunikasjonen med de som eventuelt opererer meg.

Ellers er jeg vant til at en del i hverdagen er risikofylt eller skaper et nesten ugjennomtrengelig hinder for meg; jeg risikerer å ligge dårlig fra timer til dager, få kløe eller utmattelse. Dette har jeg på ingen måte løst, men støtte og hjelp fra andre fungerer.

[AnonymBruker]

Det er noen som "får alt", og noen som slipper unna det meste når det gjelder helseproblemer. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn. Må vel bare akseptere det.

Jeg har f.eks. to onkler som er brødre:

Den ene har hele livet slitt med helsen. Hadde en genetisk hjertefeil som han slet med siden ungdommen og som nesten tok knekken på han mange ganger. Var på fornavn med de fleste på sykehusets hjerteavdeling. I tillegg slet han med revmatisme og mye smerter i den forbindelse. På toppen av det opplevde han flere bruddskader i armer og ben ved flere anledninger opp i gjennom årene, og flere av disse ble aldri helt bra, og var plagsomme livet ut. Helvetesild og andre infeksjoner og plager også, selvsagt. Han ble ufør i 50-årene.

Den andre onklen, bror til han over, har nesten aldri slitt med noe som helst helserelatert i hele sitt liv.

Nå er det første broren død etter komplikasjoner etter en feilmedisinering. Den andre, spreke, er snart 80 år og jobber fortsatt aktivt i gårdsdrift med mange 12-timers arbeidsdager.

Anonymkode: 32bea...e27

[AnonymBruker]

JA.

Har fått smell etter smell opp gjennom livet, både mentalt og fysisk, og har skjønt at det er fordi noen må ta litt mer slik at andre skal få mindre.

Det verste jeg hører er folk si at "alle" har noe, for det er ikke sant.

 

Anonymkode: c6ab5...274

[Majer]

Ja, er vel ulike mestringsstrategier. For noen kan det være å søke mot religion og tenke at alt har en mening, men for meg handler det vel mest om å tenke "typisk meg" og ikke dvele så mye rundt hvorfor det akkurat skulle skje meg

[AnonymBruker]

Takker for svar. Tenker først og fremst på hvordan dere håndterer usikkerhet ift fremtidige operasjoner/behandling osv. Jeg vet ikke helt lenger når jeg bør ta en behandling og når jeg bare bør prøve å overleve slik det er. Jeg tenker litt at jeg vet hva jeg har, men ikke hva jeg eventuelt ender opp med, så alt virker som et kjempe stort sjansespill. Noen ting kan jo dog bli verre om det ikke behandles, og jeg kjenner det har blitt helt overveldende å ta slike avgjørelser nå.

Anonymkode: 740fc...ee8

[AnonymBruker]

Noen får alt ja 😅 føler meg også litt uheldig . Har hatt kreft to ganger, og går nå på cellegift igjen. Gruer meg som et helvete før hver kur, men man kommer seg jo gjennom det fordi man bare må. Jeg er heldigvis positivt anlagt av natur, og det hjelper meg veldig. En kan ikke bestemme hvilke kort man får utdelt her i livet, men man kan velge hvordan vi forholder oss til det. Skal ikke sammenligne min situasjon med din TS , men håper at du klarer å leve med de utfordringene du har på best mulig måte ❤️

Anonymkode: 098d8...abb

[AnonymBruker]

Jeg er også en uheldig person. Pleier ikke å snakke om det, for folk tror ikke på det før de ser meg i aksjon. Jeg burde også tatt en operasjon nå, pga noe plagsomt men ikke farlig. Under den forrige operasjonen min gikk noe feil som jeg har slitt med å takle i ettertid, så jeg tør ikke. Jeg tar noen kamper og unngår andre. Håper du finner den avgjørelsen som er best for deg.

 

Anonymkode: 7f318...fb5