AnonymBruker Skrevet 5. mai #1 Skrevet 5. mai Vi er et godt voksent par på 50 og 59 som har vært sammen I 27 år. Vi har 3 voksne barn og 2 barnebarn. Økonomien er god og alt er på stell. Vi har alltid vært kjærester og hatt stor glede av et aktivt sexliv med mye utforsking, åpenhet og moro. Derfor er vi litt sjokkerte og i villrede nå.. I fjor fikk mannen påvist forstørret prostata etter å ha strevet med veldig hyppig urinering der han har problemer med å tømme blæra. Han har fått medisiner som ikke skal påvirke ereksjonsevnen og han må i tillegg jevnlig tømme blæren ved hjelp av engangskateter for å unngå resturin i blæren. Problemet er at han etter dette plutselig har mistet sexlyst og ereksjon. Dvs han har spontan morgenereksjon, men den bare "dør" om vi forsøker å ha sex. Han sier at han opplever det som at han har mistet gnisten, at lysten og tenningen er helt borte. Det er fortvilende både for han og meg, og han sier han vil be om legetime for å forsøke å finne ut av det, men ingenting skjer. Jeg føler at uansett hva som er problemet så er alle alternativer like triste og skremmende. Jeg føler meg så ensom i lysten, om det gir mening? Jeg lengter etter den virile og selvsikre mannen min. Han ble plutselig borte. Jeg forstår ikke helt hvordan jeg skal orientere meg i et potensielt sexløst samliv og er ikke klar for alderdommen riktig ennå. Er det noen som har erfaringer eller tips? Jeg er så fryktelig lei meg og føler at jeg ikke kan være åpen med han om akkurat det, for da blir han så stresset. Jeg må være positiv og oppmuntrende så han ikke skal kjenne press til å prestere, og så blir det bare verre. Anonymkode: 367bc...a3a 5
AnonymBruker Skrevet 5. mai #2 Skrevet 5. mai Prøv å fokusere på at det er krig i verden, og sett "problemene" dine i et større perspektiv. Stakkars mann! Anonymkode: 937e7...454 6 8
AnonymBruker Skrevet 5. mai #3 Skrevet 5. mai For et rabalder det hadde blitt her inne dersom en mann hadde skrevet og følt seg "ensom" fordi kona hadde hatt kreft i underlivet og ikke var like fyrrig som før. Anonymkode: c8226...c83 3 14
AnonymBruker Skrevet 5. mai #4 Skrevet 5. mai Jeg skjønner du er lei deg, og du må jo ta deg tid til å sørge. Det sagt er dette jo slik livet er, ting endrer seg og alderdom og sykdom setter sine spor. Er derfor det heter "i gode og onde dager". Dette er sikkert vondt og vanskelig for mannen også, og gjerne skulle du/han/begge hatt noen å snakket med. For noen er jo dette problemer som oppstår enda tidligere i livet, så på mange måter er dere jo heldige som har hatt et rikt sexliv sammen i så mange år. Anonymkode: eb787...8ec 5 2
Knocks Skrevet 5. mai #5 Skrevet 5. mai AnonymBruker skrev (20 minutter siden): Vi er et godt voksent par på 50 og 59 som har vært sammen I 27 år. Vi har 3 voksne barn og 2 barnebarn. Økonomien er god og alt er på stell. Vi har alltid vært kjærester og hatt stor glede av et aktivt sexliv med mye utforsking, åpenhet og moro. Derfor er vi litt sjokkerte og i villrede nå.. I fjor fikk mannen påvist forstørret prostata etter å ha strevet med veldig hyppig urinering der han har problemer med å tømme blæra. Han har fått medisiner som ikke skal påvirke ereksjonsevnen og han må i tillegg jevnlig tømme blæren ved hjelp av engangskateter for å unngå resturin i blæren. Problemet er at han etter dette plutselig har mistet sexlyst og ereksjon. Dvs han har spontan morgenereksjon, men den bare "dør" om vi forsøker å ha sex. Han sier at han opplever det som at han har mistet gnisten, at lysten og tenningen er helt borte. Det er fortvilende både for han og meg, og han sier han vil be om legetime for å forsøke å finne ut av det, men ingenting skjer. Jeg føler at uansett hva som er problemet så er alle alternativer like triste og skremmende. Jeg føler meg så ensom i lysten, om det gir mening? Jeg lengter etter den virile og selvsikre mannen min. Han ble plutselig borte. Jeg forstår ikke helt hvordan jeg skal orientere meg i et potensielt sexløst samliv og er ikke klar for alderdommen riktig ennå. Er det noen som har erfaringer eller tips? Jeg er så fryktelig lei meg og føler at jeg ikke kan være åpen med han om akkurat det, for da blir han så stresset. Jeg må være positiv og oppmuntrende så han ikke skal kjenne press til å prestere, og så blir det bare verre. Anonymkode: 367bc...a3a Så utrolig vondt å høre. Sånn ukjent terreng og hvem er vi nå. Gi dere selv litt tid og aksepter at nå har vi det vondt. Betyr ikke at det ikke er dere fortsatt på noe som helst måte. Fokuser på andre ting dere har glede av sammen. Gi deg litt fri fra problemet. Jeg tipper dere finner ut av det etterhvert, ha kontakt/dialog med fastlege og ta det derfra. Sender en klem 1
Gratis Skrevet 5. mai #6 Skrevet 5. mai AnonymBruker skrev (17 minutter siden): Prøv å fokusere på at det er krig i verden, og sett "problemene" dine i et større perspektiv. Stakkars mann! Anonymkode: 937e7...454 Så hvis noen i din familie helt hypotetisk brakk ryggen og endte opp i rullestol så sier du, ta deg sammen barna i gaza har det verre. 🙄 9 1
Tekumseh79 Skrevet 5. mai #7 Skrevet 5. mai (endret) Dette kan høres psykologisk ut. Om ingenting fysisk tilsier at dette skal være et problem. Depresjon? Angst - altså for at det skal bli verre? Kan psykolog hjelpe? Kan Viagra hjelpe? Har legen andre potensmidler som hjelper for å komme i gang? Det finnes vel potenssprøyter og sånt.. Penisring for å holde på morgenereksjonen om den er der nesten? Kan det fungere å ikke tenke på det, så plutselig etter noen uker funker det? Eller prate om at det ikke er krise, men går bra. Og så løsner det? Kondisjonstrening for godt for blodgjennomstrømming sammen med sunt kosthold - uten å overdrive - gjør ikke at ting blir verre - verdt å prøve? Endret 5. mai av Tekumseh79 2
AnonymBruker Skrevet 5. mai #8 Skrevet 5. mai Gud bedre. 😳Hva er galt med dagens folk. Ååå…jeg får ikke knulle knulle knulle så da er parforholdet nesten ferdig. Få dere ryggrad! Anonymkode: 7d41d...0c4 3 5
Carrot Skrevet 5. mai #9 Skrevet 5. mai Jeg tror fokuset mitt ville ligget helt andre steder for egen del enn på sexlivet om jeg var deg TS, men jeg forsøker ha forståelse for det du føler når jeg sier at du må vise støtte og hvis du føler han drøyer med legetimen spør om du skal bestille den for han og bli med? 2 1
AnonymBruker Skrevet 5. mai #10 Skrevet 5. mai AnonymBruker skrev (2 minutter siden): Gud bedre. 😳Hva er galt med dagens folk. Ååå…jeg får ikke knulle knulle knulle så da er parforholdet nesten ferdig. Få dere ryggrad! Anonymkode: 7d41d...0c4 Å buhu, noen som er bitre for at de ikke får ha sex hører jeg. Anonymkode: 4fa6b...d60 3
AnonymBruker Skrevet 5. mai #11 Skrevet 5. mai Kunne dere prøve å være intime der dere blir enige om ikke prøve på samleie i en periode? Prøve å være nakne sammen? Kose med hverandre? Evt slikke hverandre? Man kan ha det godt uten samleie. Når han blir litt mer trygg på den nye situasjonen så kan det hende det funker bedre. Jeg bruker medisin mot forstørret prostata. Ereksjonen funker greit, men mengden sæd er bare er par dråper. Anonymkode: 47327...c40 1 1 1
AnonymBruker Skrevet 5. mai #12 Skrevet 5. mai Jeg håper du overser alle de useriøse svarene i denne tråden, TS. Slike kommentarer kommer sjelden fra et godt sted og vitner ofte om manglende empati og forståelse for andres livssituasjon. Jeg forstår godt at du er frustrert og lei deg. Å oppleve at en viktig del av parforholdet endres eller forsvinner, kan føles som en sorg. Seksualitet handler ikke bare om fysisk nærhet, men også om intimitet, bekreftelse og følelsen av å være ønsket. Det er helt naturlig å kjenne på savn og usikkerhet når dette endres. Det er klokt å involvere fastlegen. Kan være han gruer seg, og er redd for svaret, men det er nok første steg. Antar du har lest deg opp på alle bivirkninger til medisinen. Jeg forstår at det ikke skal påvirke sexlyst, men er du/dere helt sikre på at det er tilfelle siden dette problemet oppstod etter medisinoppstart? Kanskje han kan prøve noen andre medisiner? En sexolog kan kanskje være til stor hjelp. De er jo trent til å se hele bildet, både det medisinske, psykologiske og relasjonelle, og kan gi råd og veiledning tilpasset deres situasjon. Anonymkode: 16819...655 3
AnonymBruker Skrevet 5. mai #13 Skrevet 5. mai Herregud, så opphengt i sex da. Få deg en hobby. Finnes andre ting i livet enn å pule. Anonymkode: e2289...0ca 2
AnonymBruker Skrevet 5. mai #14 Skrevet 5. mai AnonymBruker skrev (1 minutt siden): Herregud, så opphengt i sex da. Få deg en hobby. Finnes andre ting i livet enn å pule. Anonymkode: e2289...0ca Jepp. Ganske så sinnsykt når folk oppgir manglende sex som skilsmissegrunn. Hvor er moralen? Anonymkode: 7d41d...0c4
AnonymBruker Skrevet 5. mai #15 Skrevet 5. mai Det er selvfølgelig lov å være lei seg, men som kjærlig og klik partner bør du likevel takle dette med omtanke og tålmodighet. Kanskje bare sette sex helt til side en periode, til han eventuelt får gnist igjen. Det er nok veldig tungt for ham dette, og ingenting blir bedre av å presse på. Om ingenting egentlig står i veien fysisk løser det seg nok med tiden. Ikke mas! Mas om slikt når partner ikke vil gjør bare vondt verre. Anonymkode: 87c69...f68 3 1
AnonymBruker Skrevet 5. mai #16 Skrevet 5. mai Hvorfor skal folk på 50 + ha sex? Fyll tiden med noe annet. Anonymkode: 602f4...0d4
AnonymBruker Skrevet 5. mai #17 Skrevet 5. mai AnonymBruker skrev (1 time siden): Vi er et godt voksent par på 50 og 59 som har vært sammen I 27 år. Vi har 3 voksne barn og 2 barnebarn. Økonomien er god og alt er på stell. Vi har alltid vært kjærester og hatt stor glede av et aktivt sexliv med mye utforsking, åpenhet og moro. Derfor er vi litt sjokkerte og i villrede nå.. I fjor fikk mannen påvist forstørret prostata etter å ha strevet med veldig hyppig urinering der han har problemer med å tømme blæra. Han har fått medisiner som ikke skal påvirke ereksjonsevnen og han må i tillegg jevnlig tømme blæren ved hjelp av engangskateter for å unngå resturin i blæren. Problemet er at han etter dette plutselig har mistet sexlyst og ereksjon. Dvs han har spontan morgenereksjon, men den bare "dør" om vi forsøker å ha sex. Han sier at han opplever det som at han har mistet gnisten, at lysten og tenningen er helt borte. Det er fortvilende både for han og meg, og han sier han vil be om legetime for å forsøke å finne ut av det, men ingenting skjer. Jeg føler at uansett hva som er problemet så er alle alternativer like triste og skremmende. Jeg føler meg så ensom i lysten, om det gir mening? Jeg lengter etter den virile og selvsikre mannen min. Han ble plutselig borte. Jeg forstår ikke helt hvordan jeg skal orientere meg i et potensielt sexløst samliv og er ikke klar for alderdommen riktig ennå. Er det noen som har erfaringer eller tips? Jeg er så fryktelig lei meg og føler at jeg ikke kan være åpen med han om akkurat det, for da blir han så stresset. Jeg må være positiv og oppmuntrende så han ikke skal kjenne press til å prestere, og så blir det bare verre. Anonymkode: 367bc...a3a Min mann på 40 har ereksjonssvikt og han tae medisiner for å få den til å virke. Men det var han som tok initiativ til å få orden på sakene. Ikke fordi jeg bad han om det. Anonymkode: 8afec...a01 2 1
AnonymBruker Skrevet 5. mai #18 Skrevet 5. mai Jeg mister helt troen på menneskeheten. Anonymkode: 5b603...524
AnonymBruker Skrevet 5. mai #19 Skrevet 5. mai … dette kunne jo skjedd når som helst I den alderen der, så synes du bør ta deg sammen. Kunne like gjerne vært overgangsalderen for deg. Hva skulle du ønske at mannen din gjorde da? Anonymkode: 229ed...b74 1
carlberner1 Skrevet 5. mai #20 Skrevet 5. mai (endret) AnonymBruker skrev (1 time siden): [..] føler at jeg ikke kan være åpen med han om akkurat det, for da blir han så stresset. Jeg må være positiv og oppmuntrende så han ikke skal kjenne press til å prestere, og så blir det bare verre. Anonymkode: 367bc...a3a Nå svarer jeg etter kun å ha lest ditt innlegg. Jeg skjønner hva du tenker, men jeg tror det er feil. Det virker som dere klarer å være felles om alt(!?!?) annet og det er absolutt det beste, det er jeg helt sikker på. Jeg tror ut fra det du skriver at dere er like satt ut begge to og engster dere for akkurat det same fra hver sin side. Det beste for meg ville vært å finne en felles løsning og vært åpen på at det kan være hva som helst dere blir enige om. Par i +30 år her, midt i 50-åra med noe som jeg tror kan sammenlignes. Vi har aldri vært nær som jeg opfatter dere har vært, men jo mer vi er direkte, ærlige og dermed nær, jo bedre klarer vi å leve med det vi fikk i fanget. Og når jeg har lest tråden liker jeg det mange skriver: vær sammen og vær der for hverandre slik dere er og kommer til å bli. Det må da være det viktigste i et forhold? Endret 5. mai av carlberner1 lest tråden 1
Anbefalte innlegg