Utmattet etter dødsfall, begravelse osv

[Ulrikke]

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive dette som anonym, men velger å skrive med nicket mitt, så får det stå sin prøve om folk synes jeg er et persilleblad....

Min far hadde Alzheimer i 3,5 år. Påskeuka ble han brått verre (han mistet flere ferdigheter de siste ukene før dette, men han var ikke fysisk dårligere som sådan, om det er mulig å forstå), langfredag begynte vi å ane hvilken vei det gikk, og 1.påskedag døde han. Han bodde på sykehjem siden november i fjor, fram til da hadde min mor ham hjemme.

Det har vært mye praktisk, mye organisatorisk, og mye å henge fingrene i som sådan. Har hatt forståelsesfull arbeidsgiver, og har hatt velferdspermisjon når jeg har trengt det, pluss litt til (altså ikke bare når det var noe rent praktisk som prest og begravelsesbyrå, men også litt ellers).

Jeg er enebarn, det samme var min far. Min mor og jeg har altså holdt i trådene her. Vi har levd i en "ventesorg" i flere år, og selv om vi har visst hvor det skulle ende, så var det allikevel veldig brått da det først skjedde. En snodig følelse, det at noe vi har ventet på allikevel plutselig skjedde.

Jeg har så å si ikke vært alene et sekund fra han døde og fram til nå. Begravelsen var før helga. Føler jeg har "holdt fortet", gjort det som er forventet av meg, oppført meg "normalt" etter forholdene, tatt imot kondolanser, håndtert allverdens folk (min far hadde et stort nettverk også i det offentlige), tatt stilling til ditt og informert alle om datt osv. Ivaretatt min mor - som jeg er imponert over i denne tiden, det må jeg si, jeg bekymrer meg ikke for henne som sådan.

Men nå.... Nå sitter gråten i halsen hele tiden, jeg har lyst til å bare skrike at folk skal holde seg unna (jeg gjør jo ikke det, men det er det å ha den følelsen), jeg har lyst til å være i fred, rett og slett. Men jeg vet at det er forventet at jeg kommer på jobb i morgen og gir av meg selv (har MANGE mennesker rundt meg hele dagen, og jobber med barn). Jeg mener oppriktig at det er sunt å ha en hverdag i sorgen, at man har godt av å være på jobb osv, og jeg er innstilt på å prøve. Jeg er bare veldig usikker på hvordan det går.

Det skal sies at jeg hadde siste sykemeldingsdag etter en operasjon to dager før han døde, altså har jeg vært borte en stund før dette også. Uheldige omstendigheter og overhodet ikke min "feil", men jeg kjenner veldig på det.

Noen som har vært i samme situasjon som kan si noe om hva de gjorde for å komme best mulig ut av det? Jeg vil helst ikke møte veggen om noen måneder, jeg ønsker å takle dette bra NÅ, og ikke måtte håndtere det senere. Jeg har sovet lite/dårlig, og det har selvfølgelig sikkert noe med følelsen jeg sitter med å gjøre. I følge klokka har jeg høyt stressnivå (pleier ikke bry meg om den egentlig, men jeg hadde så mye hjertebank at jeg sjekket den, og ser jo at mønsteret har endret seg betydelig fra pappa ble ordentlig dårlig).

Hvordan gjør man det best mulig for seg selv, samtidig som man samtidig ivaretar andre rundt? Jeg trenger tips her nå

[AnonymBruker]

Har ikke tips, men vil gi deg en klem. 
Jeg kjenner meg igjen i mye at du skriver, bortsett fra her er de ikke pappa, men mannen som har samme sykdom. Han lever ennå

Jeg jobber også med mange mennesker, og noen ganger føler at å gå på jobb er en lettelse hvor jeg kan tenke på noe annet enn det som skjer hjemme

Jeg hadde gjort en avtale med sjefen at jeg må få lov å reise hjem hvis det blir for mye å være på jobb

Ikke tenk på det som kommer til å skje om flere måneder. Tillat deg selv å sorge

Anonymkode: 3cad6...966

[AnonymBruker]

For det første: du er ikke noe persillblad men et menneske med vanlige reaksjoner 🥰 Det er gjerne sånn at den første tiden er det så mye praktisk å ta seg av at man har ikke så mye tid å kjenne på sorgen. Den kommer når alle har dratt hjem og man får ro rundt seg.

Ta deg til til å kjenne på følelsene og om du trenger noen sykedager så tar du det. Det er en utmattende tid. 

Ta gjerne en prat med psykisk helse i kommunen eller fastlegen og få satt ord på det du føler og få noen råd om hvordan livet skal bli nå. Det er en stor omveltning å miste en forelde! noe av det verste jeg har opplevd,og det med ventesorg har jeg også opplevd. Det blir liksom både en lettelse og en sorg på en gang. Man vet at vedkommende fikk slippe lidelser men samtidig så er savnet stort. 

Ta vare på deg selv og ikke press deg,er mitt råd ❤️

Anonymkode: 6438c...145

[AnonymBruker]

Ulrikke skrev (27 minutter siden):

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive dette som anonym, men velger å skrive med nicket mitt, så får det stå sin prøve om folk synes jeg er et persilleblad....

Min far hadde Alzheimer i 3,5 år. Påskeuka ble han brått verre (han mistet flere ferdigheter de siste ukene før dette, men han var ikke fysisk dårligere som sådan, om det er mulig å forstå), langfredag begynte vi å ane hvilken vei det gikk, og 1.påskedag døde han. Han bodde på sykehjem siden november i fjor, fram til da hadde min mor ham hjemme.

Det har vært mye praktisk, mye organisatorisk, og mye å henge fingrene i som sådan. Har hatt forståelsesfull arbeidsgiver, og har hatt velferdspermisjon når jeg har trengt det, pluss litt til (altså ikke bare når det var noe rent praktisk som prest og begravelsesbyrå, men også litt ellers).

Jeg er enebarn, det samme var min far. Min mor og jeg har altså holdt i trådene her. Vi har levd i en "ventesorg" i flere år, og selv om vi har visst hvor det skulle ende, så var det allikevel veldig brått da det først skjedde. En snodig følelse, det at noe vi har ventet på allikevel plutselig skjedde.

Jeg har så å si ikke vært alene et sekund fra han døde og fram til nå. Begravelsen var før helga. Føler jeg har "holdt fortet", gjort det som er forventet av meg, oppført meg "normalt" etter forholdene, tatt imot kondolanser, håndtert allverdens folk (min far hadde et stort nettverk også i det offentlige), tatt stilling til ditt og informert alle om datt osv. Ivaretatt min mor - som jeg er imponert over i denne tiden, det må jeg si, jeg bekymrer meg ikke for henne som sådan.

Men nå.... Nå sitter gråten i halsen hele tiden, jeg har lyst til å bare skrike at folk skal holde seg unna (jeg gjør jo ikke det, men det er det å ha den følelsen), jeg har lyst til å være i fred, rett og slett. Men jeg vet at det er forventet at jeg kommer på jobb i morgen og gir av meg selv (har MANGE mennesker rundt meg hele dagen, og jobber med barn). Jeg mener oppriktig at det er sunt å ha en hverdag i sorgen, at man har godt av å være på jobb osv, og jeg er innstilt på å prøve. Jeg er bare veldig usikker på hvordan det går.

Det skal sies at jeg hadde siste sykemeldingsdag etter en operasjon to dager før han døde, altså har jeg vært borte en stund før dette også. Uheldige omstendigheter og overhodet ikke min "feil", men jeg kjenner veldig på det.

Noen som har vært i samme situasjon som kan si noe om hva de gjorde for å komme best mulig ut av det? Jeg vil helst ikke møte veggen om noen måneder, jeg ønsker å takle dette bra NÅ, og ikke måtte håndtere det senere. Jeg har sovet lite/dårlig, og det har selvfølgelig sikkert noe med følelsen jeg sitter med å gjøre. I følge klokka har jeg høyt stressnivå (pleier ikke bry meg om den egentlig, men jeg hadde så mye hjertebank at jeg sjekket den, og ser jo at mønsteret har endret seg betydelig fra pappa ble ordentlig dårlig).

Hvordan gjør man det best mulig for seg selv, samtidig som man samtidig ivaretar andre rundt? Jeg trenger tips her nå

Du er ikke et persilleblad men et normalt menneske som reagerer normalt på et dødsfall, egentlig vet du dette, men noen ganger trenger vi at andre forteller oss det.

Du har vært opptatt med det praktiske, ikke hatt tid til egne følelser, før nå. Nå er det tyngste av det praktiske over, og da får følelsene tid til å poppe opp til overflaten 

Gi deg selv tid til å sørge og gjør det du trenger for å ta vare på deg selv, så ordner psyken din resten nesten av seg selv. 
husk og på at du ikke er alene verken om denne sorgen eller å oppleve sorg ved dødsfall. Det går seg til med tiden. 

Anonymkode: fa980...6fc

[Hensatt]

Ta en ferieuke eller to og gjør ingenting eller akkurat det du vil gjøre. Tren, gå tur, reis bort, ta med en venn. Alt som gjør at du kan få ladet batteriet litt.

[Ulrikke]

Takk. Jeg tror dere har rett i at jeg ikke har hatt tid eller rom til å kjenne på egen sorg, og at den nå ligger under overflaten og trykker på. Jeg ønsker jo på ingen måte å grave meg ned i sorgen, men det kan nok være lurt å kjenne litt på den, ja. Men jeg må liksom vite at jeg har tid for meg selv for at jeg skal kunne gjøre det, tror jeg.

Hadde jeg hatt ferie til gode skulle jeg jammen ha brukt det, men da må det bli ulønnet og det passer litt dårlig pr nå. Annen ferie er bestilt og planlagt, og jeg ønsker ikke å avlyse den ferien heller. Det er godt å ha noe å se fram til også!

Selvfølgelig er det naturlig at man skal miste sine foreldre, og det er naturlig å sørge. Jeg ønsker ikke å sykeliggjøre noe av dette! Men akkurat nå føler jeg at jeg er litt i en "sump" jeg ikke helt vet hvordan jeg skal komme meg opp av. Får satse på at søvnen ordner seg etter hvert, det hjelper helt sikkert å få sove litt mer! Tusen takk alle sammen!

[AnonymBruker]

Ulrikke skrev (1 time siden):

Takk. Jeg tror dere har rett i at jeg ikke har hatt tid eller rom til å kjenne på egen sorg, og at den nå ligger under overflaten og trykker på. Jeg ønsker jo på ingen måte å grave meg ned i sorgen, men det kan nok være lurt å kjenne litt på den, ja. Men jeg må liksom vite at jeg har tid for meg selv for at jeg skal kunne gjøre det, tror jeg.

Hadde jeg hatt ferie til gode skulle jeg jammen ha brukt det, men da må det bli ulønnet og det passer litt dårlig pr nå. Annen ferie er bestilt og planlagt, og jeg ønsker ikke å avlyse den ferien heller. Det er godt å ha noe å se fram til også!

Selvfølgelig er det naturlig at man skal miste sine foreldre, og det er naturlig å sørge. Jeg ønsker ikke å sykeliggjøre noe av dette! Men akkurat nå føler jeg at jeg er litt i en "sump" jeg ikke helt vet hvordan jeg skal komme meg opp av. Får satse på at søvnen ordner seg etter hvert, det hjelper helt sikkert å få sove litt mer! Tusen takk alle sammen!

Du må kjenne på hvordan ting kjennes ut når morgendagen kommer. 
Går det ikke å være i jobb, og å prøve å gjenoppta et hverdagsliv, så er sykemelding en løsning. 
Husk og på at å få gjort seg «ferdig» med sorg når sorgen er fersk, er en fordel, fordi omgivelsene forstår nå at du sørger. Utsetter du sorgen til høsten, så vil folk rundt deg reagere fordi det har gått så lang tid at de har glemt dødsfallet. 
Men dette betyr ikke at du ikke har lov til å sørge til høsten, til jul eller til påske neste år eller fremtidige år. Sorg blir annerledes når den ikke er fersk og når du har gjort deg ferdig med den tyngste sorgen når sorgen er fersk, om du forstår hva jeg mener her? 
Prøv og se hvordan du takler livet. Blir det vanskelig så forstår nok dine omgivelser også dette. 

Anonymkode: fa980...6fc

[AnonymBruker]

Kondolerer🧡

Jeg nikker til det du skriver, og det å være pårørende og ikke minst gå med ventesorg og være den som må ordne alt, når du er i sjokk og sorg, er helt jævlig.

 

Anonymkode: 2f3e5...3c2