Jeg er redd for å bli glad i livet

[AnonymBruker]

Lurer på om andre som lider av depresjon kjenner seg igjen i dette, og hva dere eventuelt har gjort for å roe ned disse tankene. 

Har slitt med depresjon i mange år, bare sett på livet som meningsløst og ikke hatt noen gnist. Ingen lys i enden av tunnelen. Nå har det seg slik at jeg har følt meg bedre de siste par månedene, de mange timene med samtaleterapi begynner å vise effekt og jeg har jobbet mye med tankemønsteret mitt. 

Men nå er jeg plutselig begynt å bli redd. Redd for at livet går over plutselig. At jeg skal dø, eller bli alvorlig syk. Jeg har ikke tatt vare på helsa mi så lenge jeg har vært voksen, kostholdet mitt har vært grusomt og jeg har vært mer inaktiv enn aktiv. Hva om jeg plutselig får hjerneslag, kreft eller andre sykdommer som gjør at kroppen min ikke fungerer lenger? 

Det høres rart ut men jeg vil nesten ikke bli bedre, da denne frykten er veldig skummel. Det er også en rar følelse da jeg ikke har brydd meg tidligere om noe som helst. 

Dette kan også henge litt sammen med de mange erfaringene jeg har med at om noe er for godt til å være sant så er det som oftest det. De få gangene i livet jeg har vært ordentlig glad og lykkelig så har noe gått skeis (for eksempel dødsfall i familie, utroskap i forhold, venner som stikker meg i ryggen). 

Noen råd? Jeg innser at dette kanskje er en av grunnene til at jeg saboterer en del for meg selv. Det er normalt å være selvdestruktiv når man er deprimert men tror jeg med vilje ødelegger for meg selv fordi jeg rett og slett er redd for å få det for bra. 

Anonymkode: 5de5e...ffe

[AnonymBruker]

Det gir mening at du får den angsten, og jeg kan kjenne meg igjen. Angst har mange lure idéer for å beskytte oss, holde oss og livene våres små og tomme. Disse tankene forsøker, tro det eller ei, å beskytte deg. Du kan stille den delen av den spørsmål, hva det er den frykter og møte deg selv med medfølelse. Jeg har gjort det mye og skjønte at angsten min ga mening, og når jeg hver gang møtte den med takk for åpenheten og medfølelse så har det gitt seg litt etter litt. 

Det er mulig du dør, at du er syk osv. Men jeg tenker i alle fall for eget liv at desto viktigere å leve mens jeg er her, jeg har begynt å se hvilken velsignelse livet er, og jeg er takknemlig for hver dag. Selv om jeg ser at over et tiår med psykiske lidelser har skapt ødeleggelser både i mitt sosiale liv, arbeidsliv og den fysiske helsa. 

En annen grunn til at jeg var redd for å få det bra, og redd for å "gi slipp på depresjonen" var at jeg fryktet at jeg ikke skulle "fikse det", at hvis jeg ble frisk fra depresjonen og så likevel sleit med alt mulig, så var det min feil. Så jeg møtte jobbe mye med meg selv der, at jeg har lov til å prøve og feile, at jeg er god nok selv om jeg ikke får til den relasjonen eller selv om jeg blir avvist på jobbmarkedet. 

Heier masse på deg! Jeg er glad for å vite at vi er flere der ute som vet hvordan det er å være så redd for å leve, det gjør at jeg ikke kjenner meg så alene. ❤️ 

Anonymkode: 5cee5...5a0

[Gjest Humas]

Jeg ønsker deg alt godt. Du får sikkert mange svar. Vet ikke hva som vil berolige akkurat deg, og hva som gir deg energi og styrke. Jeg har opplevd ekstreme ting, uten at det vil hjelpe andre foreløpig. Hvis du tenker på redsel for å dø, så er det en bekymring mindre når man vet at det å dø ikke er slutten. Sett YouTube-video med Oprah Winfrey som heter ‘is it life after death’. (Jeg har selv opplevd det og vet det er sant). Det er så godt som umulig å forstå det uten å ha opplevd selv. Men Dr Bruce Greyson er en lege som ikke trodde på det, men nå etter å ha intervjuer flere 1000 som har opplevd det, tror han. 
Det viktige er om du klarer å finne ut hva du elsker å gjøre, for da er det det du burde gå etter. Ikke hva venner/familie (eller styggen på ryggen) sier. Du har sikkert mye bagasje, men det kan på tid bli omgjort til nyttig erfaring. Så prøv å holde ut, livet kan bli mye bedre enn du har nå

[AnonymBruker]

Det er aldri for sent og du fortjener å ha mange gode år! Håper du kan klappe deg selv på skulderen og si bra jobbet så langt! Fortsett med den gode jobben, ta vare på deg selv - du er verdt det og du fortjener det❤️

Anonymkode: 6f0d1...ef8

[AnonymBruker]

Hva sier terapeuten din om disse tankene?

Jeg tenker at det her er normalt. Tror ikke det kommer til å være slik som dette for deg for bestandig fremover, men at det er en prosess og en del av veien din mot å bli bra/bedre. Du opplever at du har noe å miste. Det er riktig og det er en bra ting. ❤️ Ubehagelig for deg akkurat nå, men snakk videre med terapeuten og jeg tror du vil se at det går lettere etter hvert.

Anonymkode: 1cc58...521