Delt omsorg - 50/50. Ta steget.

[AnonymBruker]

Dere som har 50/50 med barnefar, hvordan klarer dere være borte fra eget barn? Lurer genuint ❤️

Jeg har bare ett ønske, og det er å flytte ut. Egentlig vil jeg ha full foreldrerett/omsorgsrett, men det går jo ikke. Vi er på andre runde med familievernkontoret nå, men sannheten er vel at jeg aldri klarer å tilgi ham for de tingene som har skjedd. Jeg burde gått for lenge siden - for forholdet er helt dødt, men så har vi et lite barn (3 år).

Hva er tankegangen hos dere som har klart det og fikser det på en god måte?

Anonymkode: 2966e...90a

[SPOCA]

At barnet fortjener en god relasjon til både far og mor. Det handler om det beste for barnet.

Jeg kan forstå at det er vanskelig å tilgi far hvis han har gjort noe mot deg som er vondt. Men, med mindre det gjør han til mindre egnet som far, må du tenke at barnet har rett på begge foreldrene i livet sitt.

Hos oss måtte far kjempe mot mor, og vant. Hun bedrev samværssabotasje i årevis. Det har ikke gitt seg i positive utslag for henne, og satt henne i ganske dårlig lys i ulike instanser.

Unngå kamper som går utover barnet, der det er mulig.

Endret 17. april av SPOCA

[AnonymBruker]

Jeg er skilt og har 50/50. Synes det er grusomt. Hadde jeg visst hvordan det ble, så hadde jeg holdt ut hva som helst for å unngå det. 😔 Barna sliter, jeg sliter. Eneste som har det topp er barnefar, som hadde ny kjæreste på plass med en gang. 

Anonymkode: 1323c...355

[AnonymBruker]

Det er fortsatt et savn når det er pappauke, særlig overgangsdagen. Gråter ikke (det kunne jeg gjøre i starten), men litt sår og mutt er jeg, ingen dag for fest og moro. Så går det seg til og tenker ikke altfor mye over det. Tok ikke lang tid før jeg lærte meg å sette pris på egentiden jeg hadde i pappa-ukene. Jeg fikk gjort en del hjemme og bl.a pusset opp mye, som jeg følte var umulig før. Og er oftere ute med venner eller gjør opplevelser.

Det viktigste er å vite at det var riktig valg uansett, det er bedre med 50/50 enn det noe dysfunksjonelle hjemmet vi var før. Tro meg, barna merker også at kjærligheten er borte og forholdet dødt uansett om dere ikke krangler.

Hvis jeg hadde fått vite at mamma holdt ut med pappa i et forhold hun ikke ville være i, bare for oss barna. Da hadde jeg blitt både sint og lei meg og skuffet og alt på en gang. Hun er et individ utover å være mamma, og skal selvfølgelig få leve dette ene ganske korte livet man har på en mye bedre måte enn det. Man klarer seg stort sett fint også i delte familier. Det er en overgang og en tilvenning. Å bli i ødelagte forhold er egoistisk på mange plan.

Anonymkode: a0397...e56

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Jeg er skilt og har 50/50. Synes det er grusomt. Hadde jeg visst hvordan det ble, så hadde jeg holdt ut hva som helst for å unngå det. 😔 Barna sliter, jeg sliter. Eneste som har det topp er barnefar, som hadde ny kjæreste på plass med en gang. 

Anonymkode: 1323c...355

Det er dette scenarioet jeg frykter. Jeg ønsker så gjerne å være tilstede i barnet sin oppvekst slik at hun har det best mulig. Men når forholdet og kommunikasjonen har låst seg helt så virker det umulig. Vi klarer ikke ha en ordentlig samtale rundt middagsbordet lengre. Det er mange ting som ligger bak som gir mye sinne og forakt hos meg, så både jeg og barnet hadde hatt det best uten en narsissistisk barnefar. 

På hvilken måte sliter du og barna?

-TS

 

 

Anonymkode: 2966e...90a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er dette scenarioet jeg frykter. Jeg ønsker så gjerne å være tilstede i barnet sin oppvekst slik at hun har det best mulig. Men når forholdet og kommunikasjonen har låst seg helt så virker det umulig. Vi klarer ikke ha en ordentlig samtale rundt middagsbordet lengre. Det er mange ting som ligger bak som gir mye sinne og forakt hos meg, så både jeg og barnet hadde hatt det best uten en narsissistisk barnefar. 

På hvilken måte sliter du og barna?

-TS

 

 

Anonymkode: 2966e...90a

Jeg sliter voldsomt med savn etter eksen, det å være en familie, det å ha barna hele tiden. Jeg føler jeg mister mye mer enn 50% ved bare ha de annenhver uke, og det å måtte levere de fra meg er grusomt. Jeg føler jeg har mistet hele fotfestet på livet mitt.  (Selv om jeg gjør mitt beste for at ikke ungene skal se at jeg sliter. Og ekteskapet vårt var langt fra perfekt, veldig dårlig kommunikasjon og vi tok hverandre for gitt. Men likevel var det mye bedre enn slik det er nå ) 

Ungene sliter med det å måtte ha to hus, være fra vennene sine annenhver uke, og har slitt veldig med at far fikk ny kjæreste med en gang. 

Anonymkode: 1323c...355

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dere som har 50/50 med barnefar, hvordan klarer dere være borte fra eget barn? Lurer genuint ❤️

Jeg har bare ett ønske, og det er å flytte ut. Egentlig vil jeg ha full foreldrerett/omsorgsrett, men det går jo ikke. Vi er på andre runde med familievernkontoret nå, men sannheten er vel at jeg aldri klarer å tilgi ham for de tingene som har skjedd. Jeg burde gått for lenge siden - for forholdet er helt dødt, men så har vi et lite barn (3 år).

Hva er tankegangen hos dere som har klart det og fikser det på en god måte?

Anonymkode: 2966e...90a

Har dere prata om tanker på hvordan dere skulle ha fordelt hvis dere hadde gått fra hverandre da? Er det noe du antar at det blir 50 / 50, eller har det blitt uttalt konkret?

Anonymkode: e573f...a01

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Har dere prata om tanker på hvordan dere skulle ha fordelt hvis dere hadde gått fra hverandre da? Er det noe du antar at det blir 50 / 50, eller har det blitt uttalt konkret?

Anonymkode: e573f...a01

Ja, vi har snakket om det. Far er ikke villig til å gå med på noe annet enn 50/50..

-TS

Anonymkode: 2966e...90a

[Silimonika]

Jeg hadde veldig blandede følelser i starten. Det var så godt å ikke bo sammen med exen, hans rot og sterke meninger, men så vondt å ikke være familie lenger. Når barna dro til far var det deilig med litt ro, det er tøft å være 100% med tre barn og alt av oppfølging, samtidig som jeg savnet barna.

Nå etter snart 6 år er det fortsatt deilig med litt ro og fred når barna drar, og savnet er ikke like stort. Jeg planlegger egne ting når barna er hos far, tar rydding og vask også forblir det ryddig 😅

Jeg og far bor nærme, så det hender stadig at barna er innom når de er hos far, for å hente noe, eller de gikk forbi. Ellers er jeg litt involvert i ene fritidsaktiviteten til barna, så er innom der av og til også.

Så det har gått seg til mer og mer. Nå er barna ungdommer, og jeg og far er begge åpne for endringer i bosituasjon om det er ønskelig av barna, men foreløpig vil de ha det som det er.

[AnonymBruker]

Jeg kommer alltid til å savne barna når de er hos far og det vil alltid være en sorg at de ikke får ha kjernefamilien sin, men jeg kjenner også at disse dagene hvor jeg får hentet meg inn og får litt overskudd også gjør at jeg er en bedre mamma enn om jeg skulle hatt ungene 100 prosent alene, ihvertfall i den alderen de er nå. Det er slitsomt å stå med alt alene, særlig med flere barn, når man ikke kan dele seg i to. Jeg fyller alenedagene med total avkobling, men også påfyll av sosial kontakt med voksne, eller får tatt en skikkelig rydde/vaskesjau. 

Anonymkode: b4cdd...07b

[AnonymBruker]

Man blir vant til det. Og tilpasser seg. Jeg og eks samarbeider godt, så vi feirer bursdager, jul, 17. mai etc sammen. Ingen av oss har nye partnere foreløpig. Og så snakker vi med barnet på FaceTime når det er hos den andre forelderen. Av og til savner jeg å være en familie, men vi hadde det så dårlig sammen på slutten at det ikke var bra for noen.

Anonymkode: fb0d1...223

[AnonymBruker]

Har vært skilt i snart fem år og nyter egentiden. Har ungene 2 uker i strekk og kjenner det er godt med egentid etter to intense uker. Jeg bruker tiden på hobbyer, kjæreste, venninner og trening. Nå er ungene etterhvert tenåringer, så savnet dem mer når de var yngre 🙂

Anonymkode: 86b9c...884

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Egentlig vil jeg ha full foreldrerett/omsorgsrett,

Det har gått fint frem til nå. Bare å flytte 200 mil vekk.

Men ny barnelov er på trappene.

Anonymkode: e4c3b...445

[AnonymBruker]

Glemte én ting: Om du ønsker å ha foreldreansvaret alene kan det bli vanskelig, da må faren ha gjort noe alvorlig galt. Å få omsorgen alene er uproblematisk. Bare å flytte vekk eller nekte faren samvær.

Anonymkode: e4c3b...445

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.4.2025 den 19.47):

Dere som har 50/50 med barnefar, hvordan klarer dere være borte fra eget barn? Lurer genuint ❤️

Jeg har bare ett ønske, og det er å flytte ut. Egentlig vil jeg ha full foreldrerett/omsorgsrett, men det går jo ikke. Vi er på andre runde med familievernkontoret nå, men sannheten er vel at jeg aldri klarer å tilgi ham for de tingene som har skjedd. Jeg burde gått for lenge siden - for forholdet er helt dødt, men så har vi et lite barn (3 år).

Hva er tankegangen hos dere som har klart det og fikser det på en god måte?

Anonymkode: 2966e...90a

er aldri gøy,men slik er det jo dessverre, vi sklite oss når barna var 1 og 3, de var anhver helg og en dag hos far da så økte det når eldste begyntepå skolen til 50/50, er fortsatt slik de er 13 og 15 nå og både jeg og far er gift på nytt med 2 nye barn hver

Anonymkode: d6cbf...cdc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.4.2025 den 21.58):

Jeg sliter voldsomt med savn etter eksen, det å være en familie, det å ha barna hele tiden. Jeg føler jeg mister mye mer enn 50% ved bare ha de annenhver uke, og det å måtte levere de fra meg er grusomt. Jeg føler jeg har mistet hele fotfestet på livet mitt.  (Selv om jeg gjør mitt beste for at ikke ungene skal se at jeg sliter. Og ekteskapet vårt var langt fra perfekt, veldig dårlig kommunikasjon og vi tok hverandre for gitt. Men likevel var det mye bedre enn slik det er nå ) 

Ungene sliter med det å måtte ha to hus, være fra vennene sine annenhver uke, og har slitt veldig med at far fikk ny kjæreste med en gang. 

Anonymkode: 1323c...355

Sånn har jeg det også…. Helt forferdelig. Det værste er å se at barna har det så vondt. Jeg føler meg som verdens dårligste mor som utsetter barna mine for dette nomade livet. Spesielt eldste (13 år) hater det… Gråter og vil tilbake den andre forelderen hver byttedag. Finnes sikker mange varianter, men for oss har livet i stor grad blitt rasert. 

Anonymkode: 773c9...881

[AnonymBruker]

Jeg er skilt og har barna mine 100%, vi hadde 70/30 første tiden, men etter ca 3 år fikk jeg 100%. Vi bor ca  30 min fra hverandre med bil. Jeg som flyttet ut og tok barna med. Var aldri aktuelt at vi skulle ha 50/50, jeg mener de ikke er til barnas beste. 

Barna trivdes ikke med bo litt her og der, så for min del var det viktig at de fikk stabilitet. 50/50 er kun for foreldrenes ønsker, og ikke barnas beste. 

Anonymkode: 872bd...b60

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Sånn har jeg det også…. Helt forferdelig. Det værste er å se at barna har det så vondt. Jeg føler meg som verdens dårligste mor som utsetter barna mine for dette nomade livet. Spesielt eldste (13 år) hater det… Gråter og vil tilbake den andre forelderen hver byttedag. Finnes sikker mange varianter, men for oss har livet i stor grad blitt rasert. 

Anonymkode: 773c9...881

Du må ikke godta det. For barnas skyld, gi faren hovedomsorg. Kanskje han til og med gir den tilbake til deg, hvis han også ser at det er det beste for barna

Anonymkode: 6bae9...c19

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Du må ikke godta det. For barnas skyld, gi faren hovedomsorg. Kanskje han til og med gir den tilbake til deg, hvis han også ser at det er det beste for barna

Anonymkode: 6bae9...c19

Hvorfor skal jeg gi far hovedomsorgen? Jeg mener det beste for barna hadde vært å beholde familien sin samlet, men far ville ikke det - så han valgte å bryte opp og flytte. Jeg bor fremdeles i barndomsheimen, og tar gjerne hovedomsorgen. Far er ikke interessert i det, kun 50/50 (annenhver uke) er aktuelt for han grunnet jobb og egne fritidsinteresser. For barna er det vondt å bytte uansett hvilket hjem de skal til. Gråter når de må dra til far, og gråter når de må dra til meg. Helt jævlig….. Skulle ønske flere snakket høyt om hva dette gjør med barna, da kanskje det hadde vært større aksept for andre løsninger. 

Anonymkode: 773c9...881

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Jeg er skilt og har barna mine 100%, vi hadde 70/30 første tiden, men etter ca 3 år fikk jeg 100%. Vi bor ca  30 min fra hverandre med bil. Jeg som flyttet ut og tok barna med. Var aldri aktuelt at vi skulle ha 50/50, jeg mener de ikke er til barnas beste. 

Barna trivdes ikke med bo litt her og der, så for min del var det viktig at de fikk stabilitet. 50/50 er kun for foreldrenes ønsker, og ikke barnas beste. 

Anonymkode: 872bd...b60

Hva som er det beste for barna må hver familie vurdere. Det finnes ingen fasit for alle. Et godt samarbeid og å bo i rimelig nær avstand til hverandre er viktige faktorer om barna har 2 hjem. For mine barn fungerer dette veldig fint. Å ikke kunne få bo med pappaen sin også hadde fratatt dem mye. 

Anonymkode: b4cdd...07b