Tenker for mye rundt døden

[AnonymBruker]

Hei. Jeg visste ikke hvem jeg skulle skrive til  men jeg følte for å skrive til noen, så jeg skriver det her. Jeg har er problem fordi jeg tenker alt for mye på død og ikke på den måten at jeg synes det er sinnsykt trist, men mest på hvor ekkelt hele situasjonen er, noe jeg tror alle er enige om, men jeg tenker på dette alt for ofte. Jeg tenker på hvor ekkelt det er at andre er døde, men mest på meg selv da jeg forestiller meg hvordan jeg selv ser ut som død og hvor ekkelt dette er. Ett av foreldrene mine jobber som gravferdskonsulent så familien snakker om ting som skjer på jobb, hvem som har dødd osv hele tiden, hver eneste dag. Jeg kommer altså nesten ikke unna å ikke bli minnet på det og det har blitt fortalt historier rundt middagsbordet av avdøde mennesker som virkelig ikke ser bra ut. Jeg tenker så mye på hvordan jeg ikke vil råtne bort og jeg vil ikke bli spist opp av insekter, jeg vil ikke lukte død. Jeg vil ikke få annerledes hud, misfarging osv da det virker bare grotesk. Har tenkt at med kremering så vil jeg unngå mye av det ekleste, men synes dette virker så brutalt også. For ikke å snakke om hvor mye dette preger meg ellers, da jeg generelt er livredd for å dø. Er redd for at enhver ting er noe alvorlig og livstruende, og det å tenke på at besteforeldrene mine snart vil dø om kanskje et par år er skremmende. Samme med foreldrene mine, vet ikke hva jeg skal gjøre uten mamma. Selv om alt er naturlig så synes jeg at alt ved det er så skremmende

Anonymkode: c807c...6b9

[AnonymBruker]

Forelderen din må slutte å snakke om jobben sin i begravelsesbyrået, og du må fortelle til familien din at du er redd for døden og at du har tankekjør som handler om døden, og at dette blir mye verre når dine foreldre snakker om døden hjemme!

Anonymkode: 43642...914

[AnonymBruker]

Jeg tror at alle har slike perioder en eller annen gang i løpet av livet hvor man går gjennom slike ting i tankene. Redsel for å dø kan også være en del av en sånn periode. Min erfaring er at det går over etter hvert. Du kommer ikke til å ha det slik for alltid. ❤️ 

Det som hjalp litt for meg var å lese om andres tanker og teorier rundt vår eksistens, livet og døden. Da kom jeg frem til noen konklusjoner om dette som gjorde at jeg slo meg til ro med at jeg også er dødelig.

Det er lov å si til familiemedlemmet ditt at du ikke har lyst til å høre om det. Det er ikke pent å snakke om ekle detaljer rundt døde kropper rundt middagsbordet altså... Det er ikke normalt eller god folkeskikk. Man kan jo miste matlysten av mindre.

 

 

 

Anonymkode: 4bed8...200

[AnonymBruker]

Kremering vil jo løse alt dette ekle. Synes det er ekkelt selv og, har sagt ifra til mine nærmeste at jeg skal kremeres når min tid kommer.

Ellers synes jeg det høres leit ut at dere snakker så mye om denne tematikken «rundt middagsbordet». Kan du ta opp noe om at du synes det blir litt i overkant?

Anonymkode: 35cd9...14e

[Honey Dew]

Den som er død bryr seg ikke om utseendet sitt.

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du, Ts?

Jeg hadde en periode da jeg var 10-11 år hvor jeg hadde mange lignende tanker, inkl. stor frykt for å dø og miste noen av mine nærmeste. Jeg gikk og hadde disse tankene og følelsene helt alene, tørte aldri å snakke med noen om det.

Jeg håper du kan være smartere enn jeg da var, at du snakker med noen om at du har disse følelsene. Det høres ut som om du har et nært forhold til din mor, kan du snakke med henne om dette? Eller du kan snakke med helsesykepleier på skolen også.

Det er bra du fant ordene til å skrive denne tråden. Da greier du også å finne ordene for å snakke med din mor eller helsesykepleier eller en lærer! Om du føler det er for vanskelig, vis dem denne tråden og fortell at du har skrevet den. Da vil de kunne hjelpe deg med samtalen videre.

Jeg tror din forelder som jobber i begravelsesbyrå er litt slik enkelte helsepersonell kan bli. Man får et så naturlig forhold til sykdom og også død, at det er helt normalt, en naturlig del av livet, at man ikke helt forstår at andre ikke har samme forhold til slik prat, og at det kan være vanskelig for andre. Jeg tror din forelder er der når den snakker med familien om hvem som er død hver dag. Det er unødvendig, det er uhøflig rundt middagsbordet. Dette er slikt denne forelderen egentlig bør snakke med sine kollegaer om, og kanskje sin ektefelle. Men å ha det som middagsprat hver dag, det er ikke greit, det ville ikke vært greit for de fleste voksne en gang. Så at du reagerer på akkurat dette, det er ikke bare fordi du er redd.

Det som hjalp meg etterhvert, det var at jeg kjente at det å fortsette å gå å tenke så mye på død og detaljer rundt det tok fra meg så mye energi og glede. Og da fant jeg ut at jeg bare må akseptere at alle skal dø en gang, men at jeg før den tid vil leve og ha det best mulig. Når døden inntreffer er det jo uansett ikke noe vi kan gjøre til eller fra. Så jeg trente meg selv til å slutte å tenke disse tankene, når jeg begynte. Jeg valgte bevisst å begynne å tenke på noe annet som var mer positivt, og jeg valgte å gjøre noe fysisk eller lese en bok eller hva som helst, bare det fikk tankene mine bort fra det jeg var redd. Og det hjalp! Ikke med det samme, men det ble lettere og lettere, og etterhvert gikk det stort sett over.

Jeg vet at jeg kunne hatt det mye enklere hvis jeg hadde tørt å snakke med noen - så vær smartere enn jeg var, snakk med noen. Og husk at vi har fått livet for å leve livet. Vi skal akseptere at døden er en del av livet, men vi skal ikke bruke livene våre på å fokusere på død som vi ikke må forholde oss til i hverdagen. Vi skal leve og forsøke å leve livene våre så godt vi kan, gjøre vårt beste og forsøke å skape gode forhold til de vi er glade i.

Snakk med din mor, helsesykepleier eller lærer, eller en annen voksen som du stoler på! ❤️

Anonymkode: 7a636...1ac