Barnefoldeling ved samlivsbrudd.

[Gjest Gjest]

Jeg er mann og har hatt delt omsorg for mine to i fem år. De var seks og ni da dette tok til. Men om de hadde vært 2,3 eller 4 - det hadde ikke spilt noen rolle.

Hovedinnlegger tegner et usympatisk bilde av far. Det kan selvsagt stemme med virkeligheten, men jeg vet hva man kan få seg til å si om den andre i en skilsmissesituasjon. Om min eks sine synspunkter hadde stemt om mitt vesen og omsorgsevne, skulle mine barn nå vært nervevrak forlengst.

For det første. At hun er to år, er i de aller fleste tilfeller bare et pluss (i den grad man kan si det). Hun tilpasser seg lett sin nye livssituasjon, så fremt hun er omgitt av personer som vil hennes beste.

For det andre. Det er barnets ve og vel som er det viktige, ikke hva mor måtte føle. Det er lett å skjønne mor, men barnet har også en far. Datteren har rett og krav på lik omsorg fra dem begge.

Mitt råd til hovedinnlegger: Du gjør deg selv en kjempestor og tragisk bjørnetjeneste ved å bli i et forhold som utsletter deg selv. Gå i stedet i en dialog med far om omsorgen for datteren basert på delt omsorg. Løsningen krever at dere bor i samme skolekrets, men ellers er det få andre hensyn å ta. Min og de fleste andres erfaring er at konfliktnivået demper seg raskt med en slik løsning fordi begge foreldre er likestilt.

Og sett dine behov til sides hva datteren angår, og prøv heller å se det positive i at du vil ha en uke barnefri. Jeg mener det er usunt å ha blitt så knyttet til datteren slik du åpenbart har blitt.

[Gjest Gjest]

Makan til sutring. Tror ikke det blir så galt at ungen er annenhver uke hos hver av dere. Du virker litt vel hysterisk. Kanskje når det kommer til stykket,så vil han kanskje kke ha barnet annenhver uke heller. Kanskje bare noe han sier der og da.

[Gjest Gjest]

Til dere som sier at unger under 2 år skal få slippe å bli sendt  som pakker  frem og tilbake.  Hvorfor er det greit med større barn da?

Det har med å gjøre at barn under to år fortsatt har et enormt behov for stablitet rundt seg og ikke er ferdig utviklet mht. ego og hvordan familien og verden ellers henger sammen. Det kan da ikke være noen tvil om at det er forskjell på en unge på 2 år og feks. 4 år i en sånn sammenheng? :klø:

2 åringen har ikke en gang språk slik at foreldrene kan forklare hva det er som foregår. Foreks. er det veldig viktig å kunne forberede barnet når det er klart for sceneskifte igjen; "i morgen skal du til mamma/ pappa og være der en uke, men jeg tenker masse på deg når du ikke er her og gleder med til du kommer tilbake" etc.

[la Flaca]

meg over...utlogget igjen

[Gjest Gjest]

Han er ikke ute etter barnets beste, han er ute etter p kontrollere mor. Og når han ser at han kan, så kjører han på. Ikke la det gå inn på deg, jeg tipper at når han ser at du står på egne bein og ikke lar deg true, så driter han i hele ungen til slutt. De gjør som regel det. Sett det nihundreognitti ganger før. Ta kontakt med familiekontoret.

En rettsak handler ikke om hva foreldrene har gjort før, men kaldt og enkelt om hvem som kan synes å være den beste for daglig omsorg. Så der driter han seg loddrett ut hvis han begynner å mase. Det vet jeg, for min ex skulle ha det til at jeg var ustabil på grunn av tidligere knekk. HANS EGEN advokat gav beskjed om at han kunne glemme en sak på de premissene der. Og han droppa hele greia med det samme han så at jeg ikke lot meg skremme. Og så stakk han fra unga og hele sulamitten.

[la Flaca]

Jeg mener det er usunt å ha blitt så knyttet til datteren slik du åpenbart har blitt.

←

Er det mulig???

Jeg har en dårlig uvane - jeg leser ofte slutten på innleggene først og scroller meg oppover. Da jeg leste den siste setningen her tenkte jeg faktisk "dette kan umulig en kvinne ha skrevet"...så kom jeg til første setning.

[Gjest Gjest]

Er det mulig???

Jeg har en dårlig uvane - jeg leser ofte slutten på innleggene først og scroller meg oppover. Da jeg leste den siste setningen her tenkte jeg faktisk "dette kan umulig en kvinne ha skrevet"...så kom jeg til første setning.

←

Ikke sant... Mannfolk altså.

[Gjest Meg]

For å dra frem en positiv ting med at datteren er så liten. Hun er tilpasningsdyktig. Hun kommer mest sannsynlig ikke til å få noe traumer fra overgangen, i o m hun ikke kommer til å huske dette når hun blir stor.

Jeg er midt i tilvenningen nå og det er tøft, kjempetøft. Men antakeligvis mest tøft for deg. Barna har en egen evne til å finne seg tilrette.

Bare sørg for å sette deg og dine egne følelser til side og tenk på hvordan du best skal gå frem i forhold til den beste løsningen for datteren din.

Lykke til

[Gjest Gjest]

Ganske enig med innlegget ditt, mor.

Og ang. dette med barn som har to hjem - jo tidligere dette blir en del av hverdagen, jo enklere blir det vel kanskje å få det til å fungere. Antakelig vanskeligere for en 10-åring å tilpasse seg to hjem enn et lite barn.

←

Tro meg.

Jeg ønsker at hun skal ha et flott forhold til oss begge.

Han er bare så uberegnelig og hatsk ovenfor meg.

Jeg er redd for at det går utover henne på den måten at han nekter meg å se henne når hun ikke er hos meg.

Han er kun opptatt av å snakke om hvor ille han skal gjøre det for meg og hvilke rettigheter han kommer til å bruke.Ikke EN gang har han nevnt hva som er bra for henne.Hun bør jo få se oss begge så ofte som mulig.

Han ser kun seg selv og hatet sitt til meg fordi at jeg vil ut av ekteskapet.

Han takler veldig dårlig at jeg ikke orker mer av hans enevelde hjemme og at jeg ønsker et bedre liv for meg selv.

Jeg ønsker at vårt lille vesen skal få det bra, jeg.

Hun som sitter der helt uskylig og ikke har bedt om å havne i denne situasjonen.

Jeg vil jo aldri kunne forklare henne hvorfor hun må bytte hjem annenhver uke.

For hennes beste kunne jeg ha gått med på at han fikk foreldreretten, men jeg vil jo kunne besøke henne hver dag hvis jeg vil....

Han kommer til å nekte meg det...det vet jeg.

[Gjest Gjesta]

Skjønner at du har det tøft nå, og det er ikke så lett for oss som leser innlegg å se helheten rundt det du forteller, så svarene blir kanskje ikke sånn som de ville ha vært om vi hadde kjent hele historien rundt saken din. Men sånn er det jo med internett...

Etterhvert som flere ting har kommet fram i løpet av tråden så syns jeg det virker som du og din mann virkelig trenger å snakke sammen - og mulig med veiledning fra noen utenforstående.

Barnet deres bør i hvertfall ikke brukes som noe middel i noen som helst grad i kampen dere i mellom.

[Gjest Gjest]

Jeg er gjeste-mannen over.

Dersom situasjonen objektiv er slik du beskriver den, at du med deg selv vet at du beskriver situasjonen riktig, må du ta æffære før du selv blir ødelagt. Du kan ikke bli i et forhold som ødelegger deg, fordi det uansett vil ramme din datter - i alle fall på sikt.

Oppsøk en advokat og snakk om din juridiske situasjon. Om du tjener under 240.000 kr i året (kan være endret nå) har du krav på fri rettshjelp. Uansett gir de fleste advokat en gratis førstetime.

Du bør seriøst vurdere rettssak for å kreve hele omsorgen dersom han er slik du beskriver, altså full av hat mot deg og bare ønsker hevn, og ikke har hennes beste for øye. Da kan det være delt omsorg ikke er det beste for henne.

Du kan kreve sakkyndig oppnevnt for å vurdere barnets beste, og der vil sannheten i de fleste tilfeller komme fram. Han vil neppe klare å skjule hat/hevn overfor en sakkyndig.

Ja, det er tøft. Men igjen: Dersom det du skriver er riktig, har du intet valg.

[Far til 2]

Mannen min og jeg tenker seriøst på å skilles.Vi har kommet til det punktet at vi ikke har godt av å leve under samme tak.

Mitt spørsmål er som følger:

Under en krangel i går brølte han at han skulle ha vår lille datter på snart to annenhver uke.(og at dette kom til å bli mye verre for meg enn for ham fordi han har en datter fra før han har annenhver helg og følgelig er vant til å være uten ungen sin)

Jeg fikk helt vondt i magen.Jeg klarer jo ikke å være en hel uke uten henne.Jeg elsker henne så høyt at da ville jeg rett og slett legge meg inn på mentalsykehus den uken hun er borte føler jeg.

Så tok jeg meg sammen og tenkte på hva som er best for henne.Er det noe godt for henne å flytte mellom oss annenhver uke, stakkars lille vesen.HUn er jo så liten og forstår ingen ting.Det blir jo en enorm omveltining hver gang hun må "skifte hjem".

Min neste tanke ble da at da fikk han ha foreldreretten ettesom han varslet et sant helvete for meg om jeg prøvde å få den...

Hva gjør jeg.Jeg vil det beste for henne om det blir et brudd.Jeg er redd det resulterer i at han får viljen sin..men at han da får fast omsorg.(Ikke bare annenhver uke)

Jeg klarer ikke tanken på hverdagen uten henne.Å bare se henne annenhver helg vil ta livet av meg.

Kjære dere skriv til meg.

←

Pkt. 1.

Jeg forstår at det er NESTEN umulig å være ut deres lille nøste i 1 uke. Men barnets beste er som oftest å holde nær kontakt med begge foreldrene. I vårt tilfelle slet barna ekstremt tungt den første tiden etter vårt brudd. Det er noe jeg ikke unner noen andre barn å måtte gjøre igjen. Hvis du virkelig ønsker barnets beste, med dertil god kontakt med faren, synes jeg felles omsorg er et veldig godt alternativ. Om situasjonen endrer seg på sikt eller dere flytter langt fra hverandre kan dette omgjøres.

Pkt.2.

Det blir ikke bedre om du lar jenta bo hos faren. Da vil det være deg hun savner mest. Om du vil jentas beste vil du tilby henne så mye samvær som mulig, - uten at det går på bekostning av barnets behov for samvær med faren. Det er med andre ord ikke nødvendigvis barnets beste at du overlater omsorgen til han alene. Barnet har behov for dere begge to.

Barnet forstår lite av det som nå skjer. Men det vil etterhvert forstå at det ikke kan være sammen med den ene av dere omdere velger en løsning hvor barnet bare bor hos en av dere. I mine øyne er barnets savn viktigere å minimalisere enn foreldrenes savn. Derfor bør dere se seriøst på felles omsorg som et alternativ.

Om du synes konfliktnivået er høyt akkurat nå, kan det likevel være at det er tilnærmet ingenting iforhold til det som kan bli realiteten om du velger å frata barnet samvær med en av dere. Og om du synes det er vanskelig rent psykisk å håndtere dagens konflikt kan det bl mye vanskeligere på sikt om dere ikke inngår et kompromiss. Og en langvarig konflikt, kansje over flere år, vil sansynligvis bli langt tyngre å håndtere enn det du må i dag.

Etterhvert som barnet blir eldre vil det være godt å få litt fri innimellom. Om du ser langsiktig på ditt eget behov for fritid vil du se at felles omsorg vil gjøre situasjonen mye lettere.

Jeg vet ikke hvordan din arbeidssituasjon er i dag, men om du skal begynne i ny jobb, alternativt byte jobb, vil det være letere for en arbeidsgiver å ansette deg fordi han/hun da vil se at du faktisk kan påta deg overtid fra tid til annen. Det kan du ikke om du er alene med et lite barn.

Men det viktigste er og blir barnet. Ikke frata det den ene av foreldrene. Barnet er glad i dere begge på tross av deres interne konflikt.