Min kone og min sjef er narsisisster

[AnonymBruker]

Hei!

Jeg kommer med en påstand, men ber om ar dere ikke diskuterer om påstanden er rett eller ikke. Ingen av de er diagnostisert, så jeg bruker utrykkene for å sette dere på sporet av oppførsel og personlighet. Det er  ikke sånn at jeg mener at jeg kan gi diagnose, men det er mange ganske tungtveiende opplevelser, grunner og argumenter for at jeg har rett. Det kan være ok å si at det heller ikke bare er mine betraktninger. Det involverer bla hennes egen familie, kollegaer av meg ift sjefen osv…

Jeg vil også legge til at jeg selv har en vanskelig barndom, dårlig selvbilde, selvtillit og stor skrekk for konflikter osv. Jeg lar meg bruke og utnytte og manipulere. Jeg har nesten en selvutslettende stil der jeg brenner inne med behov og frustrasjon som spiser meg opp, men som jeg ikke klarer å utrykke. 
Jeg er er «lett offer», har sett mønsteret i etterkant, jeg har slikket rygger siden barneskolen, og latt meg tråkke på i alle år. Det har endt opp med at jeg brenner lyset i begge ender, og i dag sliter med depresjon og selvhat. Mest fordi jeg selv nå ser og vet hva som skjer. Jeg har vært igjennom «oppvåkningen», lest bøker, gått til psykolog osv, så jeg er på en måte ved et slags veivalg på hva jeg skal gjøre videre?

Problemet er at jeg elsker min kone og jeg ønsker i utgangspunktet ikke å forlate henne. Jeg innser at det kan være det beste for meg, men vi har også små barn sammen. 

Jeg ønsker heller ikke å bytte jobb. Jeg har et arbeid jeg trives i, svært gode kollegaer og mange fine mennesker rundt meg jeg mister om jeg bytter jobb. 
 

Spørsmålet er derfor. Hvordan kan jeg ta vare på meg selv i en slik situasjon? Jeg har forsøkt «grey stone» osv,en det funker ikke. Jeg er full av følelser, og trenger kjærlighet, empati og omtanke, spesielt fra kona. Jeg får opplagt ikke dette, og det er per i dag det største problemet vi har i ekteskapet. Vi snakker om det innimellom, men hun takler åpenbart ikke å snakke om dette da det oppleves som kritikk av henne og ender i « Narsisistisk raseri» , altså voldsomme utbrudd..

Jeg har etterhvert også kommet på kant med sjefen. Jeg er en alt for naiv og ærlig person, så jeg har prøvd å snakke med han  om tingene, men det har kun endt opp i at han bruker dette mot meg. Han strammer jerngrepet mer og mer. Jeg har også tidligere fortalt han om situasjonen hjemme så han bruker også det mot meg. 
 

Jeg presses opp i et hjørne både i arbeid og på fritiden. I det store og det hele er jeg «syndebukk» døgnet rundt. Jeg anser meg selv som ressurssterk og oppegående fordi jeg alltid har måtte være sterk. Jeg har feks måtte stå i mot mobbing, krevende foreldre, sykdom og andre omsendigheter. Men, nå som jeg har «innsett» hvordan jeg har det så føles det bare mer vanskelig. Jeg ønsker nå sterkt å sette grenser, krav og konsekvenser. Jeg ønsker å kjenne meg ønsket og elsket. Jeg har såpass stor innsats i arbeidet og i familien at jeg føler jeg fortjener å ha det godt. Jeg har utviklet et slags fo for PTSD fordi kroppen er så mye i alarmberedskap. Jeg har endt opp med å gå på medisiner for dette, men vet jo selv at årsakene eller grunnene må endre eller bort. Jeg er mye sliten nå, både kroppslig og psykisk, og jeg tror jeg må ta tak nå før jeg møter veggen og ikke klarer mer. Jeg har jo også barn å ta vare på…

Dette ble mye…

Jeg trenger tips og hjelp til å ta livet videre herfra. Jeg kommer altså fortsatt til å «omgi meg med narsisister»  

Så, hva gjør jeg ??

 

Takk

 

 

 

 

Anonymkode: 30d83...8b6

[AnonymBruker]

Bytt jobb og gå i familieterapi. 

Anonymkode: 963a8...3d3

[AnonymBruker]

Trist du har det slik, og jeg tror du trenger hjelp fra profesjonelle til å finne din vei dit du ønsker. Jeg tvilere og på at de rundt deg er narsissistiske, men det er ikke så viktig. Jeg tror på at du opplever det slik. Din adferd kan nok desverre ikke spille de rundt deg gode, for de sitter med ansvaret for deg alene, siden du ikke tar det ansvaret. Det er en kinkig situasjon for andre å havne i. 
Ta kontakt med fastlegen og få henvisning videre. Vær ærlig. 

Anonymkode: 20fb4...dbc

[AnonymBruker]

Den eneste som kan endre livet ditt er deg selv. 

Om du har det som du skriver her så må du bytte jobb, gode kollegaer kan du få andre plasser også.

Og om du ikke kan kommunisere med kona di og spille ordentlig på lag med henne bør nok hun byttes ut også for at du skal få det bra "in the Long run"

Det verste du gjør er å gå i det sutre, det eneste du oppnår da er at andre og du selv mister respekten for deg og du graver deg enda lenger ned i søla.

Anonymkode: 63b32...f6d

[AnonymBruker]

Jeg har snakket med fastlege og han anbefalte meg psykolog. Jeg har da gått til psykolog, men det er dyrt og det er vanskelig å skjule disse kostnadene så kone ikke skal oppdage det. Bytte jobb er ikke aktuelt nå, som jeg også skrev

Ja, vet at min egen adferd også påvirker de, og det er jo derfor jeg også ønsker å endre meg selv. De kan jo ikke endres..

 

Anonymkode: 30d83...8b6

[AnonymBruker]

Om du velger å fortsette å bo med en narsissist og jobbe med en annen, så vil du bare få det dårligere.

Du kan ikke få det godt på hjemmebane når kona er narsissist. Du kan ikke få det bra på jobben når sjefen er narsissist (dvs. på jobb kunne du kanskje fått det bra om sjefen var så elendig at eier/arbeidsgiver kunne sparke sjefen, men jeg leser det som dette ikke er tilfelle på din arbeidsplass).

Jeg tenker at barna er nettopp grunnen til at du må ta ansvar for eget liv, fjerne deg fra begge disse narsissistene, fortsette å bygge opp deg selv, slik at du i det minste kan gi barna dine et normalt  hjem minst 50 % av tiden!

Å leve med en narsissist er å leve med psykisk vold. Dette skader ikke bare deg, det skader også dine barn, enten direkte eller indirekte (at de får med deg hvordan din kone utøver psykisk vold mot deg).

Veldig bra at du jobber med deg selv og går til psykolog! Jeg synes du skal kontakte nærmeste Krisesenter i tillegg, be om å få snakke med noen der, de har erfaring med å forstå og støtte de som trenger hjelp og støtte for å komme seg ut av slike forhold!

Anonymkode: 64485...6af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg har snakket med fastlege og han anbefalte meg psykolog. Jeg har da gått til psykolog, men det er dyrt og det er vanskelig å skjule disse kostnadene så kone ikke skal oppdage det. Bytte jobb er ikke aktuelt nå, som jeg også skrev

Ja, vet at min egen adferd også påvirker de, og det er jo derfor jeg også ønsker å endre meg selv. De kan jo ikke endres..

 

Anonymkode: 30d83...8b6

Be om henvisning til psykolog, det er jo mye rimeligere. Men da må du oppfylle prioriteringsforskriften. 

Anonymkode: 4dfcb...54c

[AnonymBruker]

Du høres litt paranoid ut... Hvorfor har du ikke tatt opp dette med psykologen, eller spurt om hjelp derfra, til hvordan formidle dette til kona di. Det er jo mange måter å ta opp dette på. F.eks. " du er så jævla narsisist", innbyr ikke veldig til dialog. 

Hvis du genuint har forsøkt å ta opp dette med kona di, og hun driter i deg, så kan jeg ikke forstå det som noe annet enn selvhat å bli i forholdet.. Hun vil deg jo tydeligvis ikke vel. Hvorfor blir du når du har "oppvåklnet" og sett dette selv?!

Anonymkode: 876b8...f43

[Grüner]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hei!

Jeg kommer med en påstand, men ber om ar dere ikke diskuterer om påstanden er rett eller ikke. Ingen av de er diagnostisert, så jeg bruker utrykkene for å sette dere på sporet av oppførsel og personlighet. Det er  ikke sånn at jeg mener at jeg kan gi diagnose, men det er mange ganske tungtveiende opplevelser, grunner og argumenter for at jeg har rett. Det kan være ok å si at det heller ikke bare er mine betraktninger. Det involverer bla hennes egen familie, kollegaer av meg ift sjefen osv…

Jeg vil også legge til at jeg selv har en vanskelig barndom, dårlig selvbilde, selvtillit og stor skrekk for konflikter osv. Jeg lar meg bruke og utnytte og manipulere. Jeg har nesten en selvutslettende stil der jeg brenner inne med behov og frustrasjon som spiser meg opp, men som jeg ikke klarer å utrykke. 
Jeg er er «lett offer», har sett mønsteret i etterkant, jeg har slikket rygger siden barneskolen, og latt meg tråkke på i alle år. Det har endt opp med at jeg brenner lyset i begge ender, og i dag sliter med depresjon og selvhat. Mest fordi jeg selv nå ser og vet hva som skjer. Jeg har vært igjennom «oppvåkningen», lest bøker, gått til psykolog osv, så jeg er på en måte ved et slags veivalg på hva jeg skal gjøre videre?

Problemet er at jeg elsker min kone og jeg ønsker i utgangspunktet ikke å forlate henne. Jeg innser at det kan være det beste for meg, men vi har også små barn sammen. 

Jeg ønsker heller ikke å bytte jobb. Jeg har et arbeid jeg trives i, svært gode kollegaer og mange fine mennesker rundt meg jeg mister om jeg bytter jobb. 
 

Spørsmålet er derfor. Hvordan kan jeg ta vare på meg selv i en slik situasjon? Jeg har forsøkt «grey stone» osv,en det funker ikke. Jeg er full av følelser, og trenger kjærlighet, empati og omtanke, spesielt fra kona. Jeg får opplagt ikke dette, og det er per i dag det største problemet vi har i ekteskapet. Vi snakker om det innimellom, men hun takler åpenbart ikke å snakke om dette da det oppleves som kritikk av henne og ender i « Narsisistisk raseri» , altså voldsomme utbrudd..

Jeg har etterhvert også kommet på kant med sjefen. Jeg er en alt for naiv og ærlig person, så jeg har prøvd å snakke med han  om tingene, men det har kun endt opp i at han bruker dette mot meg. Han strammer jerngrepet mer og mer. Jeg har også tidligere fortalt han om situasjonen hjemme så han bruker også det mot meg. 
 

Jeg presses opp i et hjørne både i arbeid og på fritiden. I det store og det hele er jeg «syndebukk» døgnet rundt. Jeg anser meg selv som ressurssterk og oppegående fordi jeg alltid har måtte være sterk. Jeg har feks måtte stå i mot mobbing, krevende foreldre, sykdom og andre omsendigheter. Men, nå som jeg har «innsett» hvordan jeg har det så føles det bare mer vanskelig. Jeg ønsker nå sterkt å sette grenser, krav og konsekvenser. Jeg ønsker å kjenne meg ønsket og elsket. Jeg har såpass stor innsats i arbeidet og i familien at jeg føler jeg fortjener å ha det godt. Jeg har utviklet et slags fo for PTSD fordi kroppen er så mye i alarmberedskap. Jeg har endt opp med å gå på medisiner for dette, men vet jo selv at årsakene eller grunnene må endre eller bort. Jeg er mye sliten nå, både kroppslig og psykisk, og jeg tror jeg må ta tak nå før jeg møter veggen og ikke klarer mer. Jeg har jo også barn å ta vare på…

Dette ble mye…

Jeg trenger tips og hjelp til å ta livet videre herfra. Jeg kommer altså fortsatt til å «omgi meg med narsisister»  

Så, hva gjør jeg ??

 

Takk

 

 

 

 

Anonymkode: 30d83...8b6

Det er leit at du har det vondt og du trenger noen å snakke med og for å styrke ditt eget selvbilde. Men det er ganske alvorlige diagnoser du slenger rundt deg her om folk og ingenting av det du skriver tyder på at disse personene har disse diagnosene selv om de ikke framstår så sa sympatiske. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hei!

Jeg kommer med en påstand, men ber om ar dere ikke diskuterer om påstanden er rett eller ikke. Ingen av de er diagnostisert, så jeg bruker utrykkene for å sette dere på sporet av oppførsel og personlighet. Det er  ikke sånn at jeg mener at jeg kan gi diagnose, men det er mange ganske tungtveiende opplevelser, grunner og argumenter for at jeg har rett. Det kan være ok å si at det heller ikke bare er mine betraktninger. Det involverer bla hennes egen familie, kollegaer av meg ift sjefen osv…

Jeg vil også legge til at jeg selv har en vanskelig barndom, dårlig selvbilde, selvtillit og stor skrekk for konflikter osv. Jeg lar meg bruke og utnytte og manipulere. Jeg har nesten en selvutslettende stil der jeg brenner inne med behov og frustrasjon som spiser meg opp, men som jeg ikke klarer å utrykke. 
Jeg er er «lett offer», har sett mønsteret i etterkant, jeg har slikket rygger siden barneskolen, og latt meg tråkke på i alle år. Det har endt opp med at jeg brenner lyset i begge ender, og i dag sliter med depresjon og selvhat. Mest fordi jeg selv nå ser og vet hva som skjer. Jeg har vært igjennom «oppvåkningen», lest bøker, gått til psykolog osv, så jeg er på en måte ved et slags veivalg på hva jeg skal gjøre videre?

Problemet er at jeg elsker min kone og jeg ønsker i utgangspunktet ikke å forlate henne. Jeg innser at det kan være det beste for meg, men vi har også små barn sammen. 

Jeg ønsker heller ikke å bytte jobb. Jeg har et arbeid jeg trives i, svært gode kollegaer og mange fine mennesker rundt meg jeg mister om jeg bytter jobb. 
 

Spørsmålet er derfor. Hvordan kan jeg ta vare på meg selv i en slik situasjon? Jeg har forsøkt «grey stone» osv,en det funker ikke. Jeg er full av følelser, og trenger kjærlighet, empati og omtanke, spesielt fra kona. Jeg får opplagt ikke dette, og det er per i dag det største problemet vi har i ekteskapet. Vi snakker om det innimellom, men hun takler åpenbart ikke å snakke om dette da det oppleves som kritikk av henne og ender i « Narsisistisk raseri» , altså voldsomme utbrudd..

Jeg har etterhvert også kommet på kant med sjefen. Jeg er en alt for naiv og ærlig person, så jeg har prøvd å snakke med han  om tingene, men det har kun endt opp i at han bruker dette mot meg. Han strammer jerngrepet mer og mer. Jeg har også tidligere fortalt han om situasjonen hjemme så han bruker også det mot meg. 
 

Jeg presses opp i et hjørne både i arbeid og på fritiden. I det store og det hele er jeg «syndebukk» døgnet rundt. Jeg anser meg selv som ressurssterk og oppegående fordi jeg alltid har måtte være sterk. Jeg har feks måtte stå i mot mobbing, krevende foreldre, sykdom og andre omsendigheter. Men, nå som jeg har «innsett» hvordan jeg har det så føles det bare mer vanskelig. Jeg ønsker nå sterkt å sette grenser, krav og konsekvenser. Jeg ønsker å kjenne meg ønsket og elsket. Jeg har såpass stor innsats i arbeidet og i familien at jeg føler jeg fortjener å ha det godt. Jeg har utviklet et slags fo for PTSD fordi kroppen er så mye i alarmberedskap. Jeg har endt opp med å gå på medisiner for dette, men vet jo selv at årsakene eller grunnene må endre eller bort. Jeg er mye sliten nå, både kroppslig og psykisk, og jeg tror jeg må ta tak nå før jeg møter veggen og ikke klarer mer. Jeg har jo også barn å ta vare på…

Dette ble mye…

Jeg trenger tips og hjelp til å ta livet videre herfra. Jeg kommer altså fortsatt til å «omgi meg med narsisister»  

Så, hva gjør jeg ??

 

Takk

 

 

 

 

Anonymkode: 30d83...8b6

Du velger deg selv. Det er det bare du som kan gjøre. Du kan ikke endre andre, bare deg selv. 

Blir du i dette så ødelegger du deg selv enda mer. Det fører bare til mer selvutslettelse.

Jeg forstår at du elsker kona di. Det er ikke en sunn kjærlighet, og du fortjener bedre enn dette. Noe som kan være vanskelig og hardt å innse med tanke på det enorme presset du står i. Dette blir ikke bedre før du kommer deg vekk. Du har et ansvar overfor deg selv. Ekte kjærlighet er ikke slik som dette. Beklager å måtte si det. Det er hjerteskjærende å lese det du skriver her. 

Eier du ingen kjærlighet til deg selv? 

Grunnen til at jeg velger å fokusere på deg og ikke dem, er utifra det du beskriver. 

Anonymkode: 3d71a...ee8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

 Bytte jobb er ikke aktuelt nå, som jeg også skrev

 

 

Anonymkode: 30d83...8b6

Det er et valg du tar. 

Jeg mener det stort sett alltid er et dårlig valg dersom jobben gjør en syk. 

Anonymkode: 963a8...3d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jeg har snakket med fastlege og han anbefalte meg psykolog. Jeg har da gått til psykolog, men det er dyrt og det er vanskelig å skjule disse kostnadene så kone ikke skal oppdage det. Bytte jobb er ikke aktuelt nå, som jeg også skrev

Ja, vet at min egen adferd også påvirker de, og det er jo derfor jeg også ønsker å endre meg selv. De kan jo ikke endres..

 

Anonymkode: 30d83...8b6

Du skjuler at du går i terapi? 

Hvorfor? 

Du gir henne jo ikke en mulighet tim å forstå alvoret, og det økonomiske vil hun føle på i mange år etterpå. Det er tillitsbrudd og skjule slikt. 

Anonymkode: a75f6...8a3

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en person som måtte reise fra absolutt alt. Det nyttet ikke med noe annet, for alt var mørkt og destruktivt. Da er det nesten umulig å bare eksistere. Det er en kamp bare det. Slik skal det ikke være.

ALT er bedre enn dette!

Anonymkode: 3d71a...ee8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Du skjuler at du går i terapi? 

Hvorfor? 

Du gir henne jo ikke en mulighet tim å forstå alvoret, og det økonomiske vil hun føle på i mange år etterpå. Det er tillitsbrudd og skjule slikt. 

Anonymkode: a75f6...8a3

Narsissister eier ikke selvinnsikt. De er ikke rasjonelle mennesker. 

Anonymkode: 3d71a...ee8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Du skjuler at du går i terapi? 

Hvorfor? 

Du gir henne jo ikke en mulighet tim å forstå alvoret, og det økonomiske vil hun føle på i mange år etterpå. Det er tillitsbrudd og skjule slikt. 

Anonymkode: a75f6...8a3

Dersom ts var en kvinne og levde med en psykisk voldelig eller manipulerende mann, ville du også da kalt det et tillitsbrudd? 
 

Selv om man er gift, betyr det ikke at man har opplysningsplikt om egen helse til sin ektefelle. Dersom partneren er normalt skrudd sammen, har man heller ikke noe behov for å skjule at man går til psykolog.

Anonymkode: 674bb...467

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg har snakket med fastlege og han anbefalte meg psykolog. Jeg har da gått til psykolog, men det er dyrt og det er vanskelig å skjule disse kostnadene så kone ikke skal oppdage det. Bytte jobb er ikke aktuelt nå, som jeg også skrev

Ja, vet at min egen adferd også påvirker de, og det er jo derfor jeg også ønsker å endre meg selv. De kan jo ikke endres..

 

Anonymkode: 30d83...8b6

Om du ikke er ærlig om at du har et problem med dine nærmeste er du ikke i en posisjon som kan bli bedre. Da er din beste løsning å bryte forholdet for å sikre deg selv. 
selvfølgelig kan og de rundt endre seg, relasjoner er dynamiske- men de må vite om det. 
Det skjer ingen endringer om man fortsetter å gjøre det samme. Men det er en tung situasjon som vil kreve mye. 

Anonymkode: 20fb4...dbc

[AnonymBruker]

Terapi gjør at du kan klare å holde hodet over vannet, men ikke noe mer enn det. Ved å bli i dette så tapper du deg, og du kommer til å bli veldig syk om du fortsetter å bli i dette. 

Vil du deg selv så vondt?

Anonymkode: 3d71a...ee8

[Sparkling_Pink]

Det er ganske rett fram om jeg hadde havnet i en sånn situasjon som deg, jeg hadde blitt syk, utviklet angst, sluttet å fungere. Så jeg hadde dratt min vei.

 Jeg synes det er rart at du sier du ikke tar konflikter eller står opp for deg selv og så havner du allikevel i skvis med både kona og sjefen. Grensesetting går på hva du kan gjøre i alle de situasjonene som oppstår. Jeg tror du bør begynne å se på det og hvilken dokumentasjon fra relasjonene som kan skaffes. Om du skal bli værende trenger du å ha nøyaktig dokumentasjon for å ikke flippe mot manipulasjonen og skal du gå kan du stille bedre med å ha noe fornuftig dokumentasjon. Og om du har rett i din antagelse om psyken til disse folkene vil de kunne eskalere om du endrer deg eller oppleves som truende.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Jeg innser at det kan være det beste for meg, men vi har også små barn sammen. 

For barna deres sin skyld vil det også være det beste om du kommer deg vekk, og får med deg barna i den grad det er mulig. De har IKKE godt av å vokse opp med en slik mor, så jo tidligere de kommer seg vekk, jo mindre skade rekker de å bli utsatt for.

- Lettere sagt enn gjort, og jeg burde nok fulgt mitt eget råd siden svigermor er i samme gata som din kone og din sjef. Svigerinnen min(samboers søster) har flyttet fra hjemstedet og har redusert kontakten med sin mor veldig, for å beskytte seg selv og sitt barn. Sist hun skulle på besøk til sin mor, gruet hun seg slik at hun spydde flere ganger om dagen, de fem siste dagene før hun skulle dit. Hvor lenge hun har gått med klump i magen og dårlig søvn før det eskalerte til oppkast, tør jeg ikke tenke på engang. Er det verdt det?

Anonymkode: d361f...161

[AnonymBruker]

Takk for svar

 

Jeg var på krisesenter for noen år siden, men det eneste de kunne hjelpe til med var et sted å bo om jeg ville flytte. Jeg forstår det, de megler ikke, de verner ofret. Husker ikke detaljene, men jeg ble hørt og forstått og det satte jeg pris på

Som en skrev her, jeg eksisterer, jeg lever ikke. Jeg vet…

Jeg vet ikke hva jeg kan si. Skjønner jeg høres dum ut. Selv om man er redd konflikter, så kommet det konflikter og hendelser også for meg. Jeg har da forsøkt å fortelle min side, men ender bare opp med å ta skyld og love endring osv. Jeg har mange ganger bedt om unnskyldning for ting jeg ikke har gjort for å stoppe en situasjon

Og som en sa, de eier ikke selvinnsikt i hvordan de påvirker andre mennesker. Det er ulike regler, ulike krav og forventninger og ikke minst mye aggresjon, brutal argumentasjon med sort/hvitt tekning osv. Spesielt vanskelig blir det når offerkortet spilles ut så fort jeg  prøver å argumentere for min sak. 
 

Jeg har dokumentert i flere år, men det er jo ofte påstander og argumenter man ikke kan bevise. Feks triangulering, den og den sier det om deg, men bare så du vet det så har jeg beskyttet deg osv. Eller, utsagn om at du er helt fiasko, men at jeg «ser igjennom fingrene og «tåler deg».. Eller utsagn du skjønner er løgn, men som du ikke kan bevise. Disse menneskene har 300 i IQ, de er så psykologisk smarte at de lurer alle mennesker. Jeg tror også de er vant å kunne si hva de vil fordi ingen tar de på ordet eller spør om de kan begrunne det som bli sagt og gjort. Alle som har møtt mennesker som dette vet at den minste sak kan eksplodere. Da lærer man fort å ikke stille spørsmålstegn ved det som blir sagt og gjort. 
 

Ift kjærlighet til meg selv så tror jeg mange ofre som meg lar seg overkjøre nettopp fordi man ikke opplever å ha noen verdi. Slik var det, og er det for meg. Som mobbeoffer «nuller man ut seg selv», man blir en maskin som tilpasser seg andres behov. Til slutt ender man opp det at man bare venter, uten at man vet hva man ventet på. Jeg vet ikke hvirdan jeg skal forklare det. Jeg føler meg maktesløs, så kanskje jeg venter på en hendelse som utløser endring. 
 

 

 

 

Anonymkode: 30d83...8b6