Ensomheten tar knekken på meg

[AnonymBruker]

Jeg leser i andre tråder her om gode og fine råd folk gir om å tenke positivt blant annet og ikke sette seg i offerrolle når livet blir veldig vanskelig, Små engler er dere som gir litt av deres tid for å gi råd slik at andre kan få det bedre. 
 

I mitt tilfelle så føler jeg at jeg ikke kommer noen vei. Jeg har mye å være takknemlig for, og det er jeg. Jeg tenker og oppfører meg positivt ila dagene. Smiler, gir klemmer og komplimenter. Nyter øyeblikk med sol, koser meg med hunden min osv. Likevel tar ensomheten knekken på meg. Det å være alene alltid hver kveld og hver helg. Og ja, det er min egen feil. Pga traumer i bøtter og spann siden omtrent dagen jeg ble født, har resultert i at jeg bærer på mye skam og er veldig sårbar for avvisning. Som har gjort at jeg selv har kuttet veldig mange relasjoner. Selvfølelsen min er den som ødelægger for alt godt i livet mitt. Jeg kan på en måte bare ha «avstandsforhold» altså prate med naboer, kollegaer etc men pga vonde ting som har skjedd i senere vennskap, gjør at jeg har vanskelig for å tørre å bli nære noen igjen. 
 

Innerst inne skulle jeg ønske jeg kunne få en klem og bare gråte og få trøst slik at jeg kan legge bak meg det som gjorde at jeg aldri ble helt meg selv igjen. Noen som ønsket å lytte og bare gi trøst og vise forståelse sånn at jeg bare kunne få det ut og samtidig føle aksept og føle meg normal for å trenge å få det ut. Jeg har prøvd å trøste meg selv og gi meg selv omsorg og forståelse, men det virker som at jeg er utrøstelig. Så sånn sett er jo det ikke sikkert det hadde hjulpet med trøst fra andre heller. Men jeg skulle ønske noe kunne hjelpe. Jeg orker  ikke ha det sånn lenger.Jeg tenker minst én gang i uken at livet er uutholdelig pga meg selv og at jeg er sliten nå for jeg har forsøkt og forsøkt og forsøkt og forsøkt og det spiller ingen rolle hva jeg går til for jeg klarer ikke gi meg selv proper creds for noe. Og når man ikke har gode tanker om seg selv, hvem andre kan ha det da? Jeg er bare sliten av alt og hadde trengt meg en lang pause fra verden. 

Jeg har bestilt time hos lege for henvisning til psykolog og håper det går i orden. Og ja jeg vet at kommunen har lavterskel tilbud, men jeg føler meg ikke at det funker helt etter hva behovet er. 
 

Jeg har mye å være stolt og takknemlig over etc egentlig, men er rett og slett stuck og en stor selvsabotør grodd inn til margen.
 

 

 

Anonymkode: 0963b...476

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg leser i andre tråder her om gode og fine råd folk gir om å tenke positivt blant annet og ikke sette seg i offerrolle når livet blir veldig vanskelig, Små engler er dere som gir litt av deres tid for å gi råd slik at andre kan få det bedre. 
 

I mitt tilfelle så føler jeg at jeg ikke kommer noen vei. Jeg har mye å være takknemlig for, og det er jeg. Jeg tenker og oppfører meg positivt ila dagene. Smiler, gir klemmer og komplimenter. Nyter øyeblikk med sol, koser meg med hunden min osv. Likevel tar ensomheten knekken på meg. Det å være alene alltid hver kveld og hver helg. Og ja, det er min egen feil. Pga traumer i bøtter og spann siden omtrent dagen jeg ble født, har resultert i at jeg bærer på mye skam og er veldig sårbar for avvisning. Som har gjort at jeg selv har kuttet veldig mange relasjoner. Selvfølelsen min er den som ødelægger for alt godt i livet mitt. Jeg kan på en måte bare ha «avstandsforhold» altså prate med naboer, kollegaer etc men pga vonde ting som har skjedd i senere vennskap, gjør at jeg har vanskelig for å tørre å bli nære noen igjen. 
 

Innerst inne skulle jeg ønske jeg kunne få en klem og bare gråte og få trøst slik at jeg kan legge bak meg det som gjorde at jeg aldri ble helt meg selv igjen. Noen som ønsket å lytte og bare gi trøst og vise forståelse sånn at jeg bare kunne få det ut og samtidig føle aksept og føle meg normal for å trenge å få det ut. Jeg har prøvd å trøste meg selv og gi meg selv omsorg og forståelse, men det virker som at jeg er utrøstelig. Så sånn sett er jo det ikke sikkert det hadde hjulpet med trøst fra andre heller. Men jeg skulle ønske noe kunne hjelpe. Jeg orker  ikke ha det sånn lenger.Jeg tenker minst én gang i uken at livet er uutholdelig pga meg selv og at jeg er sliten nå for jeg har forsøkt og forsøkt og forsøkt og forsøkt og det spiller ingen rolle hva jeg går til for jeg klarer ikke gi meg selv proper creds for noe. Og når man ikke har gode tanker om seg selv, hvem andre kan ha det da? Jeg er bare sliten av alt og hadde trengt meg en lang pause fra verden. 

Jeg har bestilt time hos lege for henvisning til psykolog og håper det går i orden. Og ja jeg vet at kommunen har lavterskel tilbud, men jeg føler meg ikke at det funker helt etter hva behovet er. 
 

Jeg har mye å være stolt og takknemlig over etc egentlig, men er rett og slett stuck og en stor selvsabotør grodd inn til margen.
 

 

 

Anonymkode: 0963b...476

❤️ Håper du får DPS hjelp. Be legen skrive en god henvisning. Du har jo hunden din. Den beste venn en kan ha🥰🙏 Ta godt vare på hunden og deg selv.  Har selv ingen familie,men barn og kjæreste. Vet alt om følelsen ensomhet men for meg sitter ensomheten der fordi jeg er syk.

Anonymkode: ef4f0...5db

[AnonymBruker]

Er motsatt her. Føler meg som Elvis,kan ikke klippe gress eller i det heletatt gå ut av huset uten att nabolaget strømmer til som en flokk med fugler. Samme er det på jobb også...  Men kjenner til dine følelser..man er ensom fordi den ene i livet mangler🙂 Kjett faktisk. 

Anonymkode: 2a05f...724

[AnonymBruker]

Jeg kunne ha skrevet innlegget ditt selv, ts, med unntak av at jeg allerede går til psykolog. Du er ikke alene ♥️

Anonymkode: cf2ff...751

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg leser i andre tråder her om gode og fine råd folk gir om å tenke positivt blant annet og ikke sette seg i offerrolle når livet blir veldig vanskelig, Små engler er dere som gir litt av deres tid for å gi råd slik at andre kan få det bedre. 
 

I mitt tilfelle så føler jeg at jeg ikke kommer noen vei. Jeg har mye å være takknemlig for, og det er jeg. Jeg tenker og oppfører meg positivt ila dagene. Smiler, gir klemmer og komplimenter. Nyter øyeblikk med sol, koser meg med hunden min osv. Likevel tar ensomheten knekken på meg. Det å være alene alltid hver kveld og hver helg. Og ja, det er min egen feil. Pga traumer i bøtter og spann siden omtrent dagen jeg ble født, har resultert i at jeg bærer på mye skam og er veldig sårbar for avvisning. Som har gjort at jeg selv har kuttet veldig mange relasjoner. Selvfølelsen min er den som ødelægger for alt godt i livet mitt. Jeg kan på en måte bare ha «avstandsforhold» altså prate med naboer, kollegaer etc men pga vonde ting som har skjedd i senere vennskap, gjør at jeg har vanskelig for å tørre å bli nære noen igjen. 
 

Innerst inne skulle jeg ønske jeg kunne få en klem og bare gråte og få trøst slik at jeg kan legge bak meg det som gjorde at jeg aldri ble helt meg selv igjen. Noen som ønsket å lytte og bare gi trøst og vise forståelse sånn at jeg bare kunne få det ut og samtidig føle aksept og føle meg normal for å trenge å få det ut. Jeg har prøvd å trøste meg selv og gi meg selv omsorg og forståelse, men det virker som at jeg er utrøstelig. Så sånn sett er jo det ikke sikkert det hadde hjulpet med trøst fra andre heller. Men jeg skulle ønske noe kunne hjelpe. Jeg orker  ikke ha det sånn lenger.Jeg tenker minst én gang i uken at livet er uutholdelig pga meg selv og at jeg er sliten nå for jeg har forsøkt og forsøkt og forsøkt og forsøkt og det spiller ingen rolle hva jeg går til for jeg klarer ikke gi meg selv proper creds for noe. Og når man ikke har gode tanker om seg selv, hvem andre kan ha det da? Jeg er bare sliten av alt og hadde trengt meg en lang pause fra verden. 

Jeg har bestilt time hos lege for henvisning til psykolog og håper det går i orden. Og ja jeg vet at kommunen har lavterskel tilbud, men jeg føler meg ikke at det funker helt etter hva behovet er. 
 

Jeg har mye å være stolt og takknemlig over etc egentlig, men er rett og slett stuck og en stor selvsabotør grodd inn til margen.
 

 

 

Anonymkode: 0963b...476

Det er ikke din feil at du er ensom og sliter med traumer. Det er min første tanke. Hvordan du velger å håndtere det, kan jeg forstå er veldig vanskelig. Man kan få reaksjoner ingen andre har forutsetninger for å forstå, og det i seg selv kan være skummelt nok. Så jeg synes det er helt forferdelig at du er redd for å ta kontakt med tanke på avvisning, men jeg skjønner det. Skal du ha håp om å bli bedre så er du nødt til å utfordre deg selv på dette. Det er helt essensielt. Trenger ikke å være så stort, for da kan det ofte bli uoverkommelig. Så bra du har hund. Da har du masse ubetinget kjærlighet bare der ❤️ Det er det ikke alle som har, og det er veldig positivt. 

Om du har en person du stoler på så kan trøst hjelpe. Det er ofte kvaliteten av relasjonen, som avgjør om den er verdifull eller ikke. Man skal ikke undervurdere effekten av en god klem.

Når jeg mistet hunden min så traff jeg en nabo på butikken. Klarte nesten ikke å fortelle hva som hadde skjedd, for tårene bare rant. Naboen min kjente hunden min godt, og ga meg den hardeste klemmen jeg noensinne har fått, uten at jeg trengte å be om det. Jeg stoppet og gråte momentant. Ble helt forundret selv over min egen reaksjon.

Det finnes gode mennesker her i verden, men man må tørre ellers går det ikke. Ting kommer ikke av seg selv. 

 

 

Anonymkode: fd497...a14

[AnonymBruker]

Så bra at du har tatt grep nå og ønsker mer hjelp. Første steg når man skal gjøre endring er jo å være innse hva man strever med og hvordan man selv-saboterer. Og husk, om du ikke får plass på DPS så finnes det utrolig mange dyktige ansatte i kommunen også. 
 

Selv om du får hjelp hos en profesjonell, så vil jo alltid den største jobben ligge hos deg. Kan du begynne litt i det små og øve deg på å slippe noen inn i livet ditt igjen? Er det noen av dine gamle venner du kan ta opp kontakt med? Jeg anbefaler deg å være ærlig om hva som er vanskelig for deg. Det er ingen unnskyldning, men en forklaring.
 

Så må du jobbe beinhardt med deg selv, og stoppe de negative tankene som kommer underveis som «hun liker meg sikkert ikke på ekte», «hva mente hun egentlig når hun sa det?». Dette er Tankevirus som bare skaper negativitet for deg. Husk at om en person velger å være sammen med deg så er det fordi de liker deg. Ingen har kontroll over hva andre tenker om oss til enhver tid og vi har alle gode og dårlige sider. Jeg skjønner at dine tidligere erfaringer gjør at du er brent, men de aller fleste mennesker har gode intensjoner 🩷

Lykke til, du har allerede tatt første steg, så dette kommer til å bli bra til slutt 😊

Anonymkode: 69b1d...6c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg leser i andre tråder her om gode og fine råd folk gir om å tenke positivt blant annet og ikke sette seg i offerrolle når livet blir veldig vanskelig, Små engler er dere som gir litt av deres tid for å gi råd slik at andre kan få det bedre. 
 

I mitt tilfelle så føler jeg at jeg ikke kommer noen vei. Jeg har mye å være takknemlig for, og det er jeg. Jeg tenker og oppfører meg positivt ila dagene. Smiler, gir klemmer og komplimenter. Nyter øyeblikk med sol, koser meg med hunden min osv. Likevel tar ensomheten knekken på meg. Det å være alene alltid hver kveld og hver helg. Og ja, det er min egen feil. Pga traumer i bøtter og spann siden omtrent dagen jeg ble født, har resultert i at jeg bærer på mye skam og er veldig sårbar for avvisning. Som har gjort at jeg selv har kuttet veldig mange relasjoner. Selvfølelsen min er den som ødelægger for alt godt i livet mitt. Jeg kan på en måte bare ha «avstandsforhold» altså prate med naboer, kollegaer etc men pga vonde ting som har skjedd i senere vennskap, gjør at jeg har vanskelig for å tørre å bli nære noen igjen. 
 

Innerst inne skulle jeg ønske jeg kunne få en klem og bare gråte og få trøst slik at jeg kan legge bak meg det som gjorde at jeg aldri ble helt meg selv igjen. Noen som ønsket å lytte og bare gi trøst og vise forståelse sånn at jeg bare kunne få det ut og samtidig føle aksept og føle meg normal for å trenge å få det ut. Jeg har prøvd å trøste meg selv og gi meg selv omsorg og forståelse, men det virker som at jeg er utrøstelig. Så sånn sett er jo det ikke sikkert det hadde hjulpet med trøst fra andre heller. Men jeg skulle ønske noe kunne hjelpe. Jeg orker  ikke ha det sånn lenger.Jeg tenker minst én gang i uken at livet er uutholdelig pga meg selv og at jeg er sliten nå for jeg har forsøkt og forsøkt og forsøkt og forsøkt og det spiller ingen rolle hva jeg går til for jeg klarer ikke gi meg selv proper creds for noe. Og når man ikke har gode tanker om seg selv, hvem andre kan ha det da? Jeg er bare sliten av alt og hadde trengt meg en lang pause fra verden. 

Jeg har bestilt time hos lege for henvisning til psykolog og håper det går i orden. Og ja jeg vet at kommunen har lavterskel tilbud, men jeg føler meg ikke at det funker helt etter hva behovet er. 
 

Jeg har mye å være stolt og takknemlig over etc egentlig, men er rett og slett stuck og en stor selvsabotør grodd inn til margen.
 

 

 

Anonymkode: 0963b...476

Så vil jeg bare si at å skrive om det du kjenner på, i et diskusjonsforum er et stort steg bare der. Godt jobba 👏👏👏

Det er mange som lever i selvfornektelse, og ikke vil/tør å innrømme dette for seg selv. Noen er single, men noen er ensomme i parforhold også. Likevel er det håp for alle. Å erkjenne dette er også vanskelig. Synes du er modig. 

Håper du etterhvert tør å utfordre deg litt på å ta kontakt med andre. Hvem vet? Det kan faktisk hende du blir positivt overrasket? 

Siden du har hund så er det en ypperlig arena og starte med. Stort sett er hundeeiere veldig greie. Jeg har prata med flere hundeeiere selv om jeg ikke har hund lenger. De fleste er veldig pratsomme. Det er veldig koselig for meg, som savner hunden min. 

Anonymkode: fd497...a14

[AnonymBruker]

Skulle ønske flere så verdien av alternativ behandling. Ofte er ulike former for healing det som skal til for at du virkelig kommer inn til kjernen av problemet. 
Hva med å forsøke det? 
Let opp en zoneterapeut, en healer, en holistisk massasje terapeut, rosenterapi eller annet. Kanskje det kan være et sted å starte? 

Anonymkode: 5e7bd...19b

[AnonymBruker]

Mye av det du trenger er bare omtanke og ordentlig empati, jeg møtte folk på lavterskel tilbud som hjelpte meg mye selv om jeg har tunge traumer, bare det at de så, trøstet, viste meg ordentlig varme, leget mye av smerten jeg kom dit med. De tok meg imot og avviste ikke eller trekte seg unna. Det betyr mye for slike som oss.

Mitt råd er forresten å gjøre ting selv om du er redd for det, kanskje vanskeligste jeg har gjort i mitt liv, oppsøke folk og samfunn, selv om jeg er livredd. Nå er jeg en stor del av frivillighetsmiljøet her jeg bor, mange setter pris på meg og jeg på dem, det bygger oss opp å dele historier og se andre mennesker og bli sett. 

Anonymkode: 89f7f...14f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Mye av det du trenger er bare omtanke og ordentlig empati, jeg møtte folk på lavterskel tilbud som hjelpte meg mye selv om jeg har tunge traumer, bare det at de så, trøstet, viste meg ordentlig varme, leget mye av smerten jeg kom dit med. De tok meg imot og avviste ikke eller trekte seg unna. Det betyr mye for slike som oss.

Det høres bra ut. Mye av problemet med lavterskeltilbud er at man ikke aner hva slags kompetanse menneskene som jobber der har og hva tilbudet innebærer. 

I min kommune er lavterskeltilbudet helt utrolig dårlig. To mennesker som sitter med en iPad og ber deg rangere samtalen og etterpå forklare hvorfor, de ser på klokka, virker uinteresserte og avvisende. De sier også flere ganger hver time at dette bare er et midlertidig tilbud, nå må du snart slutte her, du kan ikke gå her lenge. 

Anonymkode: cf2ff...751

[AnonymBruker]

Jeg tok mye massasje en periode hos en veldig omsorgsfull thaidame. Selv om jeg betalte for det så synes jeg det hjalp i bøtter og spann. 

1. Berøring er bra for nervesystemet.

2. Jeg merket at hun var dedikert, omsorgsfull, dyktig, empatisk og full av humor.

Jeg tror det er viktig å oppsøke mennesker du kunne tenkt deg å være som. Forbilder. Spesielt med tanke på avvisning. Omsorgsfulle mennesker med mye empati avviser ikke. Det har jeg faktisk aldri opplevd selv. Det kom jeg på nå 😂. I likhet med deg så har jeg vært og er veldig sårbar for avvisning selv så da velger jeg mennesketyper deretter. Det handler ikke om mest mulig kontakt med andre mennesker, men å komme i kontakt med de rette menneskene. Det kan være hvem som helst. Det er det du som bestemmer. Husk det 🫂

Anonymkode: fd497...a14

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det høres bra ut. Mye av problemet med lavterskeltilbud er at man ikke aner hva slags kompetanse menneskene som jobber der har og hva tilbudet innebærer. 

I min kommune er lavterskeltilbudet helt utrolig dårlig. To mennesker som sitter med en iPad og ber deg rangere samtalen og etterpå forklare hvorfor, de ser på klokka, virker uinteresserte og avvisende. De sier også flere ganger hver time at dette bare er et midlertidig tilbud, nå må du snart slutte her, du kan ikke gå her lenge. 

Anonymkode: cf2ff...751

Ja der er jo hverken varme eller følelser der, men noe lignende har jeg møtt i psykiatrien også, det gjelder å finne folk som er varme og i kontakt med egne følelser. 

Anonymkode: 89f7f...14f

[AnonymBruker]

Jeg hadde heller fått meg en liten deltidsjobb og kjøpt psykolog privat enn å ventet på det offentlige. Du vet best hva som er mulig for deg.

Anonymkode: a74f9...358

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg tok mye massasje en periode hos en veldig omsorgsfull thaidame. Selv om jeg betalte for det så synes jeg det hjalp i bøtter og spann. 

1. Berøring er bra for nervesystemet.

2. Jeg merket at hun var dedikert, omsorgsfull, dyktig, empatisk og full av humor.

Jeg tror det er viktig å oppsøke mennesker du kunne tenkt deg å være som. Forbilder. Spesielt med tanke på avvisning. Omsorgsfulle mennesker med mye empati avviser ikke. Det har jeg faktisk aldri opplevd selv. Det kom jeg på nå 😂. I likhet med deg så har jeg vært og er veldig sårbar for avvisning selv så da velger jeg mennesketyper deretter. Det handler ikke om mest mulig kontakt med andre mennesker, men å komme i kontakt med de rette menneskene. Det kan være hvem som helst. Det er det du som bestemmer. Husk det 🫂

Anonymkode: fd497...a14

Godt innlegg! Empati og omsorg gjør så stor forskjell. 

Anonymkode: 89f7f...14f

[AnonymBruker]

Du trenger terapi for å komme videre. Det er dessverre de gamle traumene som tar knekken på deg, ensomheten er jo bare et symptom og en konsekvens. Du må få hjelp med hovedproblemet. Håper det går i orden. Er ventetiden eviglang ville jeg vurdert privat psykolog om det er økonomisk mulig. Kjenner noen med ptsd etter alvorlig hendelse som absolutt ikke har prioritet og får årevis ventetid på time. Så spørs hvor «gamle traumer» og «jeg er litt ensom» havner på prioritetslisten i det som er et helt rævva offentlig psykisk helsevesen. Ville ikke satt resten av livet på vent på en eviglang venteliste om det er beskjeden man får. Hvis det er økonomisk mulighet for å få raskere hjelp.

Masse lykke til! Du kan få det mye bedre! Selv en sekk full av traumer kan lettes  

Anonymkode: 9d5f1...ab4

[AnonymBruker]

Enig med de som sier at du trenger terapi. Tror det kunne hjulpet deg mye. ❤️ 

Du sier du har hund. Hva med å gå på et hundekurs og etterhvert melde deg inn i en hundklubb og bli med på treninger? Evt bare en turgruppe? Hvis du ikke tør det nå så kan det være et fint mål å jobbe mot for å bli kjent med andre mennesker.  

Anonymkode: 1e773...b91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Godt innlegg! Empati og omsorg gjør så stor forskjell. 

Anonymkode: 89f7f...14f

Takk.

Anonymkode: fd497...a14

[AnonymBruker]

Begynn å løpe, mye! Det hjelper på psyken 

Anonymkode: 168c1...4c9