Psykiatrisk sykepleier og oppfølging

[AnonymBruker]

Til dere som har fått hjelp av psykiatrisk sykepleier: Hvordan har deres oppfølging vært etter hver time? Føler dere at dere har fått noe ut av det? Hva ble det eventuelt jobbet videre med? 

Jeg har nå gått månedtlig, ca annenhver uke pga flere hendelser i livet mitt som har gjort og enda gjør hverdagen min utfordrende. Hver eneste gang timen er ferdig sier vedkommende som følger meg opp; jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å hjelpe? Eller; Jeg kan ikke hjelpe deg?

Altså, jeg forstår vedkommende ikke kan løse mine problemer men jeg blir mer og mer frustrert over at hver time avsluttes med disse frasene. Føler meg enda mer som en belastning når jeg får høre dette, gang på gang. 

Jeg har stått i mye motgang, og bla et samlivsbrudd som ikke har vært enkelt i det hele tatt.

Burde jeg bytte til en annen om det er mulig? Føler ikke dette har noe nytte i seg annet enn at jeg får tømt meg for frustrasjon inni mellom og hun knoter ned noe i sine egne notater. 

Anonymkode: 1fb6a...a81

[AnonymBruker]

Selvfølgelig, hvis du føler at det ikke er noen ting for deg å hente, så kan du spørre om å bytte. Du kan også spørre direkte hva personen mener med det hen sier og fortelle hvordan det får deg til å føle deg.

Jeg kan tenke meg to ting personen prøver å oppnå med denne setningen:

• Å åpne for å få tilbakemeldinger fra deg om hvordan du ønsker å bli hjulpet.
• Å gjøre deg oppmerksom på at den eneste som kan endre din situasjon er deg.

Jeg har fått behandling av et par forskjellige psykiatriske sykepleiere og en psykiater. Det som virkelig hjalp meg mest var kognitiv terapi, undervisning om hjernen og kroppen, pluss en del proffe "tips og triks" for å få det bedre. 

Jeg fikk god hjelp av alle tre og tror ikke tittelen til behandleren har så mye å si, men hos en av dem kjentes det kanskje ikke fullt så nyttig som de andre. Det var, som du sier, mest å tømme seg. Likevel fikk jeg verdifulle tilbakemeldinger her som jeg har tatt med meg videre og bruker aktivt i dag. Kan anbefale å ta notater i timene, skrive ned de tingene du vil huske på eller undersøke nærmere (om det er noe).

Det var og en trygghet for meg å vite at jeg hadde denne timen og noen jeg kunne diskutere det vanskeligste med. Jeg slapp å "plage" venner og familie med det i like stor grad. Det tror jeg vi var glade for, alle sammen.

Det er veldig fort gjort å sette seg fast og tro at man ikke kan gjøre endringer. Det stemmer som regel ikke. Man kan gjøre endringer, men man er ikke villig, man tenker at det er for vanskelig eller man føler at man ikke "kan". Det blir som en murvegg inne i hodet. Veggen kan knuses, men man er redd for hva konsekvensene vil bli. Når man kommer dit at man bestemmer seg for at man ønsker endring, men trenger hjelp til å gjennomføre, da er det kanskje aller mest å få ut av samtaleterapi.

Anonymkode: 00aa1...208