Skrantende relasjon til eget barn

[AnonymBruker]

For all del la gutten være hos Far. Gutter trenger sin far når de vokser til for å bli mentalt friske. Om far er et normalt menneske. Han er en stor gutt nå og vil løsrive seg fra mor noe som er naturlig.  Glem deg selv. Om gutten ønsker bo hos far så la ham få lov til det. Nekter du vil hans motvilje mot deg bli mer hatefull inn i tenårene som han er på vei inn i nå. Og kanskje mer voldelig. Hør på hva gutten din vil og ønsker selv. Om han får ha et godt forhold til far så vil ting roe seg når det gjelder deg, og dere kan få et bedre forhold om du forstår guttens behov. 

Anonymkode: 380c7...f80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Kan det være at barnet utagerende fordi hen tok samlivsbruddet til deg og barnefar hardt? Når gikk dere fra hverandre? Og hva var årsaken?

Kan barnefar ha fortalt barnet at det var fin feil og noe du gjorde galt som forårsaket bruddet? Det kan forklare barnets hat og sinne til deg.

Uansett bør du spørre barnet rett ut hvorfor hen hater deg når hen sier det. Vis at du er interessert i barnets vanskelige følelser.

Anonymkode: 881bf...788

Dette. 
Eldste barnet mitt var 10 år da vi skilte oss. Eksmannen mente deg beste for barna var å si vi hadde blitt enige om å skilles, fordi vi var blitt mer venner enn kjærester. Barnet var mye sint og irritert, og «straffet» meg. Vi koste oss mye sammen også. Far fant seg raskt ny kjæreste han flyttet sammen med. 
 

Etter en god stund kom det frem fra barnet at det var min feil vi ble skilt, fordi jeg ikke var like lei meg som pappa da vi fortalte barna om skilsmissen. Så barnet trodde det var jeg som ville vi skulle skilles! 
 

nå noen år etter bebreider barnet meg fortsatt og «straffer» meg. Hadde håpt de etterhvert skulle skjønne det selv at faren fikk kjæreste RETT ETTERPÅ. 

Anonymkode: b2c2a...166

[AnonymBruker]

Jeg har en 10-åring som er ganske lik, bare han er ikke like voldelig. Jeg setter nok mer grenser enn far og lar han ikke se like mye på skjerm. I tillegg har jeg et lite barn som krever mye grunnet alder (guttens halvsøsken), så jeg får ikke gitt han like mye oppmerksomhet som far. Sønnen min er et krevende barn som ikke greier å aktivisere seg selv, men jeg mener en 9-åring ikke kan bli underholdt hele tiden, noe far sannsynligvis gjør i større grad. Dette gjør at jeg omtrent hver time (og noen ganger 10 ganger i timen) får høre at barnet vil reise til pappaen, at han savner pappaen, at alt er så mye bedre der, etc. Lager vi pizza er farens pizza mye bedre (faren er ingen gourmetkokk, så jeg har mine tvil), sjokoladen smaker bedre hos faren, osv. Dersom det ikke blir bedring kommer jeg til å foreslå at vi prøver en ordning der han er mer hos faren for dette sliter ut både barnet og meg. Kjempevondt. Vi har heldigvis kommet inn i bup-systemet nå, så håper det vil hjelpe.

Ser det egentlig ble et meningsløst innlegg og ingen råd til deg, men vit at du ikke er helt alene. 

Anonymkode: c767a...0ab

[AnonymBruker]

En mor kan aldri erstatte en far. Mor er en kvinne og forstår ikke gutters behov på samme måte som en far gjør det. Gutter tenker også anderledes enn jenter og kvinner. Vi har litt ulike hjerner. Derfor trenger guttene faren sin. Men også jenter trenger far for å bli hel i sin psyke.

Anonymkode: 380c7...f80

[AnonymBruker]

Mange kommuner har tilbud om rask psykisk helsehjelp for familier. Vi fikk der tildelt en barnepsykolog og familieterapeut som delvis jobbet med barnets vanskelige følelser og å forstå seg selv, og delvis med oss foreldre for familiedynamikken og hvordan vi skulle støtte et barn som strever. Dette var en tøff og avansert situasjon for oss, og vi visste ikke hvordan vi best skulle angripe det. 

Det er vanskelig å gjette hva som foregår hos deg. Men det høres ut som barnet er sint på deg fordi det føler du har sviktet det. Kanskje barnet gir deg skylden for samlivsbruddet og at familien ble splittet, med eller uten fars hjelp. Sånn kan et barn som elsker deg og føler seg sviktet og sint på deg, oppføre seg. De er ikke så gode på å forstå seg selv eller forklare hva det er, så det bare tyter følelser ut av dem.

Anonymkode: b5e8c...ce6

[AnonymBruker]

Hadde det vært omvendt hvor far var den som gjennomgikk så ville du helt sikkert opprettet en tråd hvor du søkte støtte om å få hundre prosent samvær med barnet. 

For barnets beste må vite. 

 

Anonymkode: 09774...91f

[AnonymBruker]

Klarer ikke se om dere har vært innom helsesykepleier? Sammen? eller kun barnet? Det er jo veldig lavterskel. 

Om ikke, så burde barnet få komme innom der ganske så hyppig.

 

Har selv en 12.åring som kan streve litt med å håndtere store følelser. Dog ikke like voldsomt som hos deg, men helsesykepleier her har vært helt uvurderlig. 

Og hva med familievernkontoret? Der burde dere gå sammen. 

Anonymkode: 68da3...4af

[AnonymBruker]

Det der hadde ikke jeg orket å stå i. Ville hørt med far om han kan ha full omsorg. Og så kan dere ha samvær i blandt og gjøre hyggelige ting sammen 

Anonymkode: 9bc16...28e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Dette. 
Eldste barnet mitt var 10 år da vi skilte oss. Eksmannen mente deg beste for barna var å si vi hadde blitt enige om å skilles, fordi vi var blitt mer venner enn kjærester. Barnet var mye sint og irritert, og «straffet» meg. Vi koste oss mye sammen også. Far fant seg raskt ny kjæreste han flyttet sammen med. 
 

Etter en god stund kom det frem fra barnet at det var min feil vi ble skilt, fordi jeg ikke var like lei meg som pappa da vi fortalte barna om skilsmissen. Så barnet trodde det var jeg som ville vi skulle skilles! 
 

nå noen år etter bebreider barnet meg fortsatt og «straffer» meg. Hadde håpt de etterhvert skulle skjønne det selv at faren fikk kjæreste RETT ETTERPÅ. 

Anonymkode: b2c2a...166

Du lot deg lure. Du skjermet far på bekostning av eget forhold til barnet. La heller sannheten komme frem: Jeg ønsket ikke å avslutte, men far fant seg ny kjæreste han heller ville være sammen med.

Ikke f. om jeg hadde sittet igjen som syndebukken her.

Anonymkode: 20fc1...f20

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Har et barn på 11 år som jeg føler at jeg holder på å miste. Helt siden bruddet med BF har det bare blitt værre og verre. Vi har 50-50 fordeling, og hver annen uke kommer det en mørk sky hjem til meg. Hen gjør ikke annet enn å klage over hvor forferdelig alt er hos meg, hvor feil alt jeg gjør er. Alle forslag som kommer fra meg er dritt. "Ikke ta på meg, hold deg vekk".

Skal vi leke, ender det med at hen enten kaster seg over meg for å bryte meg ned, eller f.eks kaster ball så hardt hen kan mot hodet mitt.. alt med mål om å gjør meg vondt eller "teste" krefter mot meg. 

Jeg har i lengre tid prøvd å skape gode opplevelser sammen, se på det positive, finne tid bare hen og jeg. Men nå kjenner jeg at å være motoren som må jobbe og jobbe og jobbe er kjempetungt.   I kveld ble jeg først slått i ansiktet ( helt uprovosert mens hen så TV og jeg lagde middag) for så like etter å bli skalla. Jeg ble også kalt "hore" og fikk høre at  hen hater meg.  Da knakk jeg og begynte å grine foran barnet mitt. 

Jeg skjønner at hen har det vanskelig, og at det tester grenser. Men jeg er så MØKK LEI. Har kontakt med BUP, men når faren har null problemer med noe av dette, blir det så håpløst å få til noe konstruktivt. Han sitter å sier at hen er glad, positiv og at de bare koser seg når de er sammen. Alt blir liksom mitt problem da, og jeg får ikke gehør for at det jeg står i er krevende. 

Jeg kjenner jeg er på nippet i å forslå at hen kan være mer hos faren, da det tydligvis bare er dritt å være hos meg, og jeg føler at jeg mer og mer mister grepet på å være en god mor. Jeg greier ikke å holde maska mer, og kjenner på lysten til å "ta igjen" for å gi ungen motstand når hen durer på som verst. ( ikke vold altså, men dere skjønner)  Lysten for å finne på noe hyggelig er borte, og all avvisningen har ført til at jeg nesten føler meg fremmed, at jeg har mista ungen min. 

Føler vi bare roter oss lengre og lengre bort fra hverandre når ståa er slik. Noen tips for hvordan jeg kan hente oss inn igjen? Har vært på COS-kurs, men føler det er så vanskelig å skulle favne en unge som kommer med knytta neve på runden inn i trygghetsirkelen..

Anonymkode: b77d6...f4f

Jeg tenker gutten er 12 år. Og da bør det gå bra med en litt voksen  prat med vanlig stemme.  

Og ta opp at du opplever at dere har et dårligere forhold enn du skulle ønske. Og at du gjerne vil vite hvorfor han er så sint på deg. Og hvis det er sånn at han er sinna fordi han vil være mer hos far, så ikke stå i veien for det. Kvalitets tid kan være viktigere enn kvantitet, dersom det er feil. 

 

Anonymkode: fec3e...1bb

[AnonymBruker]

Kan du be noen andre være sammen med dere når du har samvær? For dette er farlig.

Anonymkode: 3db8f...055

[AnonymBruker]

LeonoraDorothea skrev (11 timer siden):

Brukeren jeg siterte anbefalte at barnet ble sendt alene på rommet som straff.

Og ja, det er galskap.

Tror du at barnet ikke vet at adferden er ugrei? Tror du at en 11-åring tror det er greit å slå løs på mor?

At hvis barnet bare forstår at det ikke er greit vil adferden gå over?

Brukeren du siterte var meg. 

Først kalte du meg idiot. Så tilegner du meg meninger jeg ikke har. 

Jeg har ikke skrevet straff. 

Et barn som slår bør ikke få forsette å sitte å se TV, mens offeret sitter i samme rom å gråter. Det vil indikere for barnet at dette er en normalitet og at det ikke fører til konsekvenser.  

Konsekvenser er trygghet for barn, spesielt utagerende utrygge barn opplever trygghet i møte med grenser og konsekvenser.  

Anonymkode: 97655...eb8

[Hulderen]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Dette. 
Eldste barnet mitt var 10 år da vi skilte oss. Eksmannen mente deg beste for barna var å si vi hadde blitt enige om å skilles, fordi vi var blitt mer venner enn kjærester. Barnet var mye sint og irritert, og «straffet» meg. Vi koste oss mye sammen også. Far fant seg raskt ny kjæreste han flyttet sammen med. 
 

Etter en god stund kom det frem fra barnet at det var min feil vi ble skilt, fordi jeg ikke var like lei meg som pappa da vi fortalte barna om skilsmissen. Så barnet trodde det var jeg som ville vi skulle skilles! 
 

nå noen år etter bebreider barnet meg fortsatt og «straffer» meg. Hadde håpt de etterhvert skulle skjønne det selv at faren fikk kjæreste RETT ETTERPÅ. 

Anonymkode: b2c2a...166

Hvorfor fortalte du ikke sannheten da du fikk vite at barnet trodde det var du som ønsket skilsmisse? Det er da ikke din ex som får diktere hva du kan si. Du må i det minste fortelle det nå, så relasjonen mellom deg og barnet kan bli bedre.

[AnonymBruker]

Bare å gi ungen til barefaren, og la han bo der. 

Anonymkode: c74e5...a39

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (På 1.3.2025 den 23.43):

Skjønner hva du mener , men tror ikke situasjonen blir bedre av manglende grenser / konsekvenser . Kanskje er det dette han søker, at du stopper han , setter grenser , det er mye omsorg i grensesetting . 

Tydelige grenser, men konsekvenser løser ingenting.

Gi tenåringen rom når det står på og løs det i fredstid. Det tar tid og gjentakelser, men lønner seg.

Forståelse avler tillitt, som igjen avler ro i kroppen.

Anonymkode: cb16a...735

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Bare å gi ungen til barefaren, og la han bo der. 

Anonymkode: c74e5...a39

Det kan også være at barnet savner moren sin og så kommer det frem på en feil måte fordi barnet innerst inne føler seg sviktet og forlatt av mor. Det er ikke sikkert at mer samvær med far er det riktige i det hele tatt og at følelsen da blir styrket inni barnet. Barnet har det tydelig vanskelig og det kan være at det går utover mor fordi han er tryggest på henne. Kanskje er ukene hos far faktisk ganske så utrygge og ensomme. Det er veldig vanskelig å vite hva som ligger bak slik oppførsel, men det trenger ikke å være slik det ser ut ved første øyekast, at barnet oppfører seg slik fordi det bare vil bo med far. 

Anonymkode: e2091...437

[AnonymBruker]

Hva sier barnet hvis dere har en rolig samtale om det som skjer, i fredstid altså? Hvor du spør barnet hva som føles vanskelig inni det, og hva som gjør at hen er sint på deg. Kanskje vil hen ikke svare der og da, men hvis du prøver å fortelle rolig ved flere anledninger gjennom uka at du tåler å høre det hen har å si. Du tåler å høre det om hen føler seg sviktet, om hen er sint for noe konkret eller om hen føler seg dårlig på noen måte. Trygg barnet på at det kan åpne seg til deg. At du ikke blir sint på det og ikke skuffet. 

Anonymkode: e2091...437

[AnonymBruker]

Søk hjelp hos profesjonelle, for her på KG er det bare vanlige folk som sitter og synser. De fleste av oss kan ikke tilby et fullgodt svar med bakgrunn i erfaring og kunnskap, kun hjelp til sortering av tanker og tips om hvor du kan få ordentlig hjelp. Alle skal ha tilgang til støtteapparat som fastlege, skolehelsetjenesten, Bufdir og annen psykisk helsetjeneste - start med en og spør om råd videre.

Har forresten barnet ditt fått samtaleterapi med og uten dere før skilsmissen? Det hjalp nevøen min, da foreldrene hans skilte lag året han ble 11. 

Snakker du med 11-åringen din, både etter konfrontasjonene og ellers? Gir du hen rom til å lufte det hen bærer på, samt får hen til å lytte til dine tanker? Barn trenger forutsigbarhet og klare rammer, og dårlig kommunikasjon skaper ofte usikkerhet som manifesterer seg i endrede reaksjonsmønster. 

Det kan jo muligens være at mangel på kommunikasjon og grensesetting hos far, gjør at du føles ekstra invaderende og konfronterende? Da må man bare stå i det, ikke endre reglene man har satt. Man bør absolutt anerkjenne barnets opplevelse av reglene, men forklare hvorfor det er slik og at det er slik det kommer til å være.

Men som sagt, Skaff deg et støtteapparat som vet hva de gjør på! Håper alt ordner seg. 11 år er en vanskelig alder for både barn og foreldre.

Anonymkode: a6cba...0aa

[L0co]

AnonymBruker skrev (På 2.3.2025 den 10.19):

En mor kan aldri erstatte en far. Mor er en kvinne og forstår ikke gutters behov på samme måte som en far gjør det. Gutter tenker også anderledes enn jenter og kvinner. Vi har litt ulike hjerner. Derfor trenger guttene faren sin. Men også jenter trenger far for å bli hel i sin psyke.

Anonymkode: 380c7...f80

Så det du sier er at en gutt egentlig ikke trenger sin mor? Men både jenter og gutter trenger far? Spesielt… jeg har to brødre og en søster. Faren vår døde når jeg var 4.  vi har klart oss veldig fint uten enn far alle 4. men jeg hadde ikke klart meg uten mamma. 

[AnonymBruker]

Fyf det der hadde jeg ALDRI akseptert. For en drittunge. Barnet trenger tydelige grenser. Du viser ikke at det er du som er den voksne. Hjelper ikke å grine og bruke søt og snill stemme på sånn oppførsel.  

Anonymkode: 93e4e...d79