Skrantende relasjon til eget barn

[AnonymBruker]

Har et barn på 11 år som jeg føler at jeg holder på å miste. Helt siden bruddet med BF har det bare blitt værre og verre. Vi har 50-50 fordeling, og hver annen uke kommer det en mørk sky hjem til meg. Hen gjør ikke annet enn å klage over hvor forferdelig alt er hos meg, hvor feil alt jeg gjør er. Alle forslag som kommer fra meg er dritt. "Ikke ta på meg, hold deg vekk".

Skal vi leke, ender det med at hen enten kaster seg over meg for å bryte meg ned, eller f.eks kaster ball så hardt hen kan mot hodet mitt.. alt med mål om å gjør meg vondt eller "teste" krefter mot meg. 

Jeg har i lengre tid prøvd å skape gode opplevelser sammen, se på det positive, finne tid bare hen og jeg. Men nå kjenner jeg at å være motoren som må jobbe og jobbe og jobbe er kjempetungt.   I kveld ble jeg først slått i ansiktet ( helt uprovosert mens hen så TV og jeg lagde middag) for så like etter å bli skalla. Jeg ble også kalt "hore" og fikk høre at  hen hater meg.  Da knakk jeg og begynte å grine foran barnet mitt. 

Jeg skjønner at hen har det vanskelig, og at det tester grenser. Men jeg er så MØKK LEI. Har kontakt med BUP, men når faren har null problemer med noe av dette, blir det så håpløst å få til noe konstruktivt. Han sitter å sier at hen er glad, positiv og at de bare koser seg når de er sammen. Alt blir liksom mitt problem da, og jeg får ikke gehør for at det jeg står i er krevende. 

Jeg kjenner jeg er på nippet i å forslå at hen kan være mer hos faren, da det tydligvis bare er dritt å være hos meg, og jeg føler at jeg mer og mer mister grepet på å være en god mor. Jeg greier ikke å holde maska mer, og kjenner på lysten til å "ta igjen" for å gi ungen motstand når hen durer på som verst. ( ikke vold altså, men dere skjønner)  Lysten for å finne på noe hyggelig er borte, og all avvisningen har ført til at jeg nesten føler meg fremmed, at jeg har mista ungen min. 

Føler vi bare roter oss lengre og lengre bort fra hverandre når ståa er slik. Noen tips for hvordan jeg kan hente oss inn igjen? Har vært på COS-kurs, men føler det er så vanskelig å skulle favne en unge som kommer med knytta neve på runden inn i trygghetsirkelen..

Anonymkode: b77d6...f4f

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Har et barn på 11 år som jeg føler at jeg holder på å miste. Helt siden bruddet med BF har det bare blitt værre og verre. Vi har 50-50 fordeling, og hver annen uke kommer det en mørk sky hjem til meg. Hen gjør ikke annet enn å klage over hvor forferdelig alt er hos meg, hvor feil alt jeg gjør er. Alle forslag som kommer fra meg er dritt. "Ikke ta på meg, hold deg vekk".

Skal vi leke, ender det med at hen enten kaster seg over meg for å bryte meg ned, eller f.eks kaster ball så hardt hen kan mot hodet mitt.. alt med mål om å gjør meg vondt eller "teste" krefter mot meg. 

Jeg har i lengre tid prøvd å skape gode opplevelser sammen, se på det positive, finne tid bare hen og jeg. Men nå kjenner jeg at å være motoren som må jobbe og jobbe og jobbe er kjempetungt.   I kveld ble jeg først slått i ansiktet ( helt uprovosert mens hen så TV og jeg lagde middag) for så like etter å bli skalla. Jeg ble også kalt "hore" og fikk høre at  hen hater meg.  Da knakk jeg og begynte å grine foran barnet mitt. 

Jeg skjønner at hen har det vanskelig, og at det tester grenser. Men jeg er så MØKK LEI. Har kontakt med BUP, men når faren har null problemer med noe av dette, blir det så håpløst å få til noe konstruktivt. Han sitter å sier at hen er glad, positiv og at de bare koser seg når de er sammen. Alt blir liksom mitt problem da, og jeg får ikke gehør for at det jeg står i er krevende. 

Jeg kjenner jeg er på nippet i å forslå at hen kan være mer hos faren, da det tydligvis bare er dritt å være hos meg, og jeg føler at jeg mer og mer mister grepet på å være en god mor. Jeg greier ikke å holde maska mer, og kjenner på lysten til å "ta igjen" for å gi ungen motstand når hen durer på som verst. ( ikke vold altså, men dere skjønner)  Lysten for å finne på noe hyggelig er borte, og all avvisningen har ført til at jeg nesten føler meg fremmed, at jeg har mista ungen min. 

Føler vi bare roter oss lengre og lengre bort fra hverandre når ståa er slik. Noen tips for hvordan jeg kan hente oss inn igjen? Har vært på COS-kurs, men føler det er så vanskelig å skulle favne en unge som kommer med knytta neve på runden inn i trygghetsirkelen..

Anonymkode: b77d6...f4f

Grusomt trist å lese om . Har ingen umiddelbare råd , lurer bare på om far og er / var voldelig ? Sjelden å høre om en elleveåring er voldelig mot mor 😢. Hvem/hvor  har hen  lært , sett , eller fått inspo ? Hadde drøftet det med egen fastlege evnt barnets helsesøster , og tatt det derifra . Både du og barnet trenger hjelp ❤️

[AnonymBruker]

Men setter du grenser? 

Om du setter deg ned å griner når du blir kalt stygge ting og slått, hva lærer barnet? At det er slik en skal reagere. 

Høres ut som barnet kanskje er utrygt. 

Jeg ville satt klare grenser, og konsekvenser.  

Når han slår må han selvsagt gå på rommet sitt og sitte det uten tv og tenke seg om. 

Anonymkode: 97655...eb8

[AnonymBruker]

Så trist å høre at du har det slik. Kan det tenkes at barnet er mer trygt på deg en far, og at det derfor er hos deg han tester og utagerer? Jeg har også en elleveåring som har svært utfordrende oppførsel for tida, med stygge ord, vold osv. Men han tar det ut på skolen. Jeg er helt lost på hva jeg skal gjøre, og er bunnfortvilet, så forstår virkelig fortvilelsen din 😢 (Mitt barn har adhd, så tror kanskje noe av forklaringen ligger der) 

Anonymkode: f8ad9...1fa

[AnonymBruker]

Mitt barn har også nettopp fått ADHD diagnose, så er jo mye derfor det eskalerer lett. Men hovedproblemet er jo den konstante negativiteten som suger livsgnisten ut av oss begge. Jeg skjønner liksom ikke hvordan jeg kan snu det når alle forslag om å finne på noe sammen blir nedstemt. Jeg er skikkelig på tilbudssida med aktiviteter, men nei. 

Akkurat nå er nok relasjonen vår utrygg, men det kjenner jeg går begge veier altså. Blir så usikker når det responderes negativt på alt som er "etter boka" mammarolle....  

Anonymkode: b77d6...f4f

[LeonoraDorothea]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Men setter du grenser? 

Om du setter deg ned å griner når du blir kalt stygge ting og slått, hva lærer barnet? At det er slik en skal reagere. 

Høres ut som barnet kanskje er utrygt. 

Jeg ville satt klare grenser, og konsekvenser.  

Når han slår må han selvsagt gå på rommet sitt og sitte det uten tv og tenke seg om. 

Anonymkode: 97655...eb8

Idiot.

 

Dette er soleklart et barn som har det veldig vanskelig. Ingen barn oppfører seg slik hvis de ikke har det helt grusomt i seg selv.

Det siste dette barnet trenger er disiplin.

Barnet trenger noen å snakke med, noen som kan finne ut hva denne adferden bunner i.

Og barnet trenger en mor som får nok støtte til at hun klarer å trygge barnet i at hun aldri gir opp.

 

HI: Ta kontakt med fastlege eller helsesøster, og også gjerne barnevernet. Barnet ditt trenger hjelp, og du trenger også hjelp og støtte for å klare å stå i denne situasjonen♥️

[AnonymBruker]

NiceOrNothing skrev (36 minutter siden):

Grusomt trist å lese om . Har ingen umiddelbare råd , lurer bare på om far og er / var voldelig ? Sjelden å høre om en elleveåring er voldelig mot mor 😢. Hvem/hvor  har hen  lært , sett , eller fått inspo ? Hadde drøftet det med egen fastlege evnt barnets helsesøster , og tatt det derifra . Både du og barnet trenger hjelp ❤️

Far er ikke voldelig, men er jo en mann som ikke snakker om vanskelige følelser og heller unngår det for alt det er verdt. ( Iallefall var dette gjentagende i vår relasjon) Jeg føler kanskje at det er "enklere" for barnet å være hos far, der flyter ting enkelt, det er ingen motstand eller noen som utfordrer følelseslivet. 

Anonymkode: b77d6...f4f

[AnonymBruker]

LeonoraDorothea skrev (1 minutt siden):

Idiot.

 

Dette er soleklart et barn som har det veldig vanskelig. Ingen barn oppfører seg slik hvis de ikke har det helt grusomt i seg selv.

Det siste dette barnet trenger er disiplin.

Barnet trenger noen å snakke med, noen som kan finne ut hva denne adferden bunner i.

Og barnet trenger en mor som får nok støtte til at hun klarer å trygge barnet i at hun aldri gir opp.

 

HI: Ta kontakt med fastlege eller helsesøster, og også gjerne barnevernet. Barnet ditt trenger hjelp, og du trenger også hjelp og støtte for å klare å stå i denne situasjonen♥️

Alle instanser er/  har vært inne. Men er lite hjelp å få altså. Vi står på venteliste her og der, men virker ikke som noen tar dette på alvor. Har flere ganger tatt opp med BUP at min teori er at hen utagerer på meg fordi hen har det vanskelig inni seg. Derfor blir jeg også veldig usikker på hva som er riktig reaksjon fra min side. Det er lettvint å si at man skal "sette grenser" og "disiplinere", men jeg kjenner i dette tilfellet at det kan bryte ned den lille delen av tillit vi har oss i mellom. 

Anonymkode: b77d6...f4f

[LeonoraDorothea]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Alle instanser er/  har vært inne. Men er lite hjelp å få altså. Vi står på venteliste her og der, men virker ikke som noen tar dette på alvor. Har flere ganger tatt opp med BUP at min teori er at hen utagerer på meg fordi hen har det vanskelig inni seg. Derfor blir jeg også veldig usikker på hva som er riktig reaksjon fra min side. Det er lettvint å si at man skal "sette grenser" og "disiplinere", men jeg kjenner i dette tilfellet at det kan bryte ned den lille delen av tillit vi har oss i mellom. 

Anonymkode: b77d6...f4f

Jeg tenker at du skal stole på magefølelsen din her♥️

Og så må du bare mase og ikke gi deg! Purr på, og krev å bli hørt! Det er vanskelig, men jeg heier på deg!

[AnonymBruker]

LeonoraDorothea skrev (9 minutter siden):

Idiot.

 

Dette er soleklart et barn som har det veldig vanskelig. Ingen barn oppfører seg slik hvis de ikke har det helt grusomt i seg selv.

Det siste dette barnet trenger er disiplin.

Barnet trenger noen å snakke med, noen som kan finne ut hva denne adferden bunner i.

Og barnet trenger en mor som får nok støtte til at hun klarer å trygge barnet i at hun aldri gir opp.

 

HI: Ta kontakt med fastlege eller helsesøster, og også gjerne barnevernet. Barnet ditt trenger hjelp, og du trenger også hjelp og støtte for å klare å stå i denne situasjonen♥️

At du kaller trygge grenser for diaiplin er hårreisende.  

Selvsagt trenger barnet trygge gode samtaler om hvor oppførselen kommer fra.  

Men barnet trenger også tryggheten det er å vite og lære at dette ikke er greit. 

Om dette ikke vises tydelig og klart gjennom konsekvenser og handling blir verden og barnets følelsesliv et skummel sted som er kaotisk og vanskelig. 

Anonymkode: 97655...eb8

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Alle instanser er/  har vært inne. Men er lite hjelp å få altså. Vi står på venteliste her og der, men virker ikke som noen tar dette på alvor. Har flere ganger tatt opp med BUP at min teori er at hen utagerer på meg fordi hen har det vanskelig inni seg. Derfor blir jeg også veldig usikker på hva som er riktig reaksjon fra min side. Det er lettvint å si at man skal "sette grenser" og "disiplinere", men jeg kjenner i dette tilfellet at det kan bryte ned den lille delen av tillit vi har oss i mellom. 

Anonymkode: b77d6...f4f

Skjønner hva du mener , men tror ikke situasjonen blir bedre av manglende grenser / konsekvenser . Kanskje er det dette han søker, at du stopper han , setter grenser , det er mye omsorg i grensesetting . 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Far er ikke voldelig, men er jo en mann som ikke snakker om vanskelige følelser og heller unngår det for alt det er verdt. ( Iallefall var dette gjentagende i vår relasjon) Jeg føler kanskje at det er "enklere" for barnet å være hos far, der flyter ting enkelt, det er ingen motstand eller noen som utfordrer følelseslivet. 

Anonymkode: b77d6...f4f

Kan det være at barnet utagerende fordi hen tok samlivsbruddet til deg og barnefar hardt? Når gikk dere fra hverandre? Og hva var årsaken?

Kan barnefar ha fortalt barnet at det var fin feil og noe du gjorde galt som forårsaket bruddet? Det kan forklare barnets hat og sinne til deg.

Uansett bør du spørre barnet rett ut hvorfor hen hater deg når hen sier det. Vis at du er interessert i barnets vanskelige følelser.

Anonymkode: 881bf...788

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Far er ikke voldelig, men er jo en mann som ikke snakker om vanskelige følelser og heller unngår det for alt det er verdt. ( Iallefall var dette gjentagende i vår relasjon) Jeg føler kanskje at det er "enklere" for barnet å være hos far, der flyter ting enkelt, det er ingen motstand eller noen som utfordrer følelseslivet. 

Anonymkode: b77d6...f4f

Kjenner meg igjen i det ang far. Han kunne aldri snakke om følelser eller være emosjonelt tilstede når vi var gift. Så barnet mitt har sagt at han ikke snakker med far, og at det er lite regler. 

Jeg overøser med kjærlighet når han er her, og tror det er riktig innfallsvinkel her. (Men jeg er heldig at han tross alt er kosegutt, så jeg får lov å kose og trøste) 

Har et annet barn med utfordringer der jeg ikke nådde inn. Der øvde vi på i "fredstid" at han skulle kunne trekke seg litt tilbake om det begynte å koke. Ble han illsint, satte jeg meg ned i nærheten og sa ifra flere ganger underveis i vanlig toneleie at "jeg er her når du er klar". Når han da klarte å roe seg ned, kunne han av og til klare å snakke med meg etterpå, eller bare si ifra at "nå er jeg ferdig". 

Kan du prøve noe i samme kategori? Prøve å snakke med han om strategier han kan bruke om hodet begynner å koke, høre litt hva han selv tenker? 

Ellers tenker jeg det er viktig å bare trygge han på ofte, at du er glad i han og ønsker å være der for han. 

Håper du kan finne noe som kan gjøre det bedre, er så tappende å måtte ha det slik😢 Stor klem til deg 

Anonymkode: f8ad9...1fa

[LeonoraDorothea]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

At du kaller trygge grenser for diaiplin er hårreisende.  

Selvsagt trenger barnet trygge gode samtaler om hvor oppførselen kommer fra.  

Men barnet trenger også tryggheten det er å vite og lære at dette ikke er greit. 

Om dette ikke vises tydelig og klart gjennom konsekvenser og handling blir verden og barnets følelsesliv et skummel sted som er kaotisk og vanskelig. 

Anonymkode: 97655...eb8

Brukeren jeg siterte anbefalte at barnet ble sendt alene på rommet som straff.

Og ja, det er galskap.

Tror du at barnet ikke vet at adferden er ugrei? Tror du at en 11-åring tror det er greit å slå løs på mor?

At hvis barnet bare forstår at det ikke er greit vil adferden gå over?

[AnonymBruker]

Cos kurs er for småbarn og løser ingen ting.

Du har andre mye mere nyttige kurs for eldre barn med problemer. PMTO TIBIR

Har du prøvde og klikke og spørre hva f. som skjer hos pappa siden du alltid er så sint på meg? Noen ganger kan det upedagogiske og uforventede fungere. 
Og ja, det er helt normalt og gråte når man blir slått. Voksne har også følelser og barn lærer av og se at handlingen får reaksjoner og konsekvenser. 

Anonymkode: 1516a...51e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Cos kurs er for småbarn og løser ingen ting.

Du har andre mye mere nyttige kurs for eldre barn med problemer. PMTO TIBIR

Har du prøvde og klikke og spørre hva f. som skjer hos pappa siden du alltid er så sint på meg? Noen ganger kan det upedagogiske og uforventede fungere. 
Og ja, det er helt normalt og gråte når man blir slått. Voksne har også følelser og barn lærer av og se at handlingen får reaksjoner og konsekvenser. 

Anonymkode: 1516a...51e

Tja, jeg har erfaring med at det jeg lærte på cos kurs fungerer på ektemann også, så tenker at det ikke er helt på viddene selv om barnet er 11 år. 

Selv om barnet utagerer på grunn av indre kaos og vonde følelser må det jo settes grenser også. Selv etter cos kurs og å virkelig følge den filosofien hadde jeg aldri akseptert fysisk vold eller å bli kalt hore. Man kan virkelig sette grenser uten å avvike fra å være en god forelder. Å sette klare grenser er en svært vesentlig del av å være god forelder. Å være klar, bestemt og streng, og tydelig på at man selv er et menneske som skal respekteres, selv om man er barnets mor. Man skal ikke dille rundt uakseptabel oppførsel. Barn tester grenser, og vesentlig da er jo å sette dem klart og tydelig. 

Anonymkode: b956f...8b4

[AnonymBruker]

Skulle ønske folk kunne slutte med å skrive orden hen, for meg blir det som personen er et intetkjønn, grøsser når jeg ser det, gutt eller jente, han eller hun, en transperson er vel i utgangspunktet en av delene, eller er det en hen, et intetkjønn. 

Anonymkode: 70dc5...af9

[Hulderen]

Denne situasjonen sliter deg ut, TS. Det virker ikke som om hverken du eller barnet har det godt når dere er sammen. Hva med å la barnet være mest hos faren en periode? Så du får overskudd og barnet forhåpentligvis vil savne deg. Barnet har det ikke vondt hos far, så du skal ikke ha dårlig samvittighet over å la barnet være der mest. 50/50 er fryktelig slitsomt for barn generelt, og enda mer for et barn med ADHD som sliter med overganger.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Så trist å høre at du har det slik. Kan det tenkes at barnet er mer trygt på deg en far, og at det derfor er hos deg han tester og utagerer? Jeg har også en elleveåring som har svært utfordrende oppførsel for tida, med stygge ord, vold osv. Men han tar det ut på skolen. Jeg er helt lost på hva jeg skal gjøre, og er bunnfortvilet, så forstår virkelig fortvilelsen din 😢 (Mitt barn har adhd, så tror kanskje noe av forklaringen ligger der) 

Anonymkode: f8ad9...1fa

Har ikke lest hele tråden. Men uthevet skrift er det første som slo meg. 

Er det far som bor i boligen dere bodde samme ? Jeg flytta ut da barna var godt under 11 år, og de ser på huset til far som sitt barndomshjem. 

Anonymkode: f41cd...dbe

[AnonymBruker]

Herlighet, det her kan ikke fortsette for noen av dere. Jeg har en 11-åring selv og tanken på at han skulle slå meg i hodet eller skalle meg, er helt absurd. 

Kanskje han bør være mer hos far? 

Han trenger virkelig ikke flere erfaringer med å utøve vold. Jeg tror man absolutt blir vant til å slå, jo oftere man gjør det. Og dere har jo vold som et fast mønster nå.

Ikke se på det som er nederlag at hsn er mer hos far, men en måte å skjerme han mot egen voldsbruk 

Anonymkode: 2de1a...518