Et rop om hjelp, uten hjelp

[AnonymBruker]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Men ja, etter tideligere mange år med nav(helvete) mye møter frem og tilbake, psykolog, lege, nav,  jobb praksiser  og u name  it så skjønte jeg at her er det ingen hjelp å få i bunn og grunn (utenom fantastisk psykolog, men var begrenset til ett år behandling) Jeg skjønte at det er bedre å ikke få hjelp enn å få det mtp nav f.eks ift jobb. 

Med kompleks ptsd (noe jeg leste meg frem til selv at jeg må ha for noen år siden) så har jeg vært inn og ut av forskjellige yrker. Sier seg selv at det er utfordrende, men har ikke gitt opp. I mellomtiden har det skjedd fryktelige ting rundt meg som har gjort ting nesten uutholdelige, men fremdeles har jeg stått i det. Om det er fordi jeg er sterk? Nei. Det er fordi jeg ikke kan få riktig type hjelp og støtte. Og har ikke noe valg, når valget er å kjempe eller gi opp og få det enda værre. Jeg er kanskje sterk i den forstand at jeg holder ut, men hvorfor må livet mitt hele tiden handle om å holde ut? Hvorfor «hjelper» nav med å holde folk inne i nav istedenfor å faktisk hjelpe? Hvorfor er oppleggene deres så ydmykende? Hvorfor er det faktisk ikke hjelp å få?

Etter jeg tok saken i egne hender så byttet jeg også lege. Begynte med «blanke ark» han vet ikke om fortiden min/helse bakgrunnen min, så når jeg spurte om han kunne henvise meg til dps pga en sorg jeg ikke klarer å komme meg ut av (var i 3 år, komplisert sorg) så fikk jeg avslag med én gang fra dps. Jeg forstår at hjelp innen psykisk helse er mangelvare for tiden og at man må ut med 1500,- hos en privat psykolog. Det er mye penger mtp at man skal ha kjemi og føle seg trygg til å dele med psykologen også i tillegg til at man fanatisk blir hjulpet også.
 

Pga min komplekse ptsd så har jeg problemer med nære relasjoner, så jeg har endt opp ganske alene. Har ikke alltid vært sånn, men pga alt jeg har opplevd, så føler jeg meg veldig annerledes fordi gjennom hele livet i grunn, så er det for heftige ting jeg har opplevd til at folk kan relatere. Og mye av det jeg har opplevd er liksom ikke vanlig. Så det har ofte (ikke alltid) gjort at jeg har følt meg ensom selv med venner. Og nå de senere årene har det bare tatt av med spesielle hendelser, så jeg har bare isolert meg helt. Har hatt bra jobber og inntekt så det har reddet meg rent sosialt på jobb hvertfall , men tiden utenom jobb er vond og ensom. Da kommer ofte de mørkeste tankene. Og jeg er redd for at jeg en dag (selv om jeg har hatt slike tanker innom ca hele livet) at jeg ikke klarer mer. Men så har jeg ett barn. Som jeg aldri kunne forlatt. Samtidig så begynner jeg å bli veldig sliten.

Jeg har aldri vært innlagt, men har brukt medisin og gått til psykolog når jeg tidligere har blitt henvist til dps. Jeg sluttet på medisinen cold turkey for akkurat ett år siden nå ( har jo ikke vært vits i å gjøre det i samarbeid med lege som ikke har peiling på psykisk helse) fant heldigvis mye info på nett når jeg søkte på engelsk som har hjulpet i perioden jeg sluttet. Gikk greit. Har følt meg værre og følte medisinen ikke hjalp lenger. Og nå har legen skrevet ut ny resept til meg siden jeg fikk avslag fra dps, men jeg ønsker å se om jeg gjennom meditasjon, yoga, kosthold osv kan få det bedre.

Eneste er at jeg føler meg veldig alene. Jeg har ingen levende familie utenom barnet mitt og føler ingen tilhørighet. Alle hører liksom til. Tror ikke jeg passer helt inn noe plass. Det er derfor jeg holder meg mye for meg selv. Men det er så vondt å leve sånn.

Dette er mest ment for å skrive og få det ut. Men takk hvis noen faktisk har lest ❤️

 

 

Anonymkode: 77e99...8b7

[Eris]

Hvor i landet bor du TS? 

[Duraton]

Det er sterk lesning, og jeg vil gjerne si at det er helt forståelig å føle seg overveldet etter så mange utfordringer og motgang.
Det er utrolig modig av deg å dele dette, og jeg vil bare minne deg på at du ikke er alene i følelsene dine.
Å søke hjelp er en viktig del av reisen, selv om systemet kan føles tungt og frustrerende.
Du viser stor styrke ved å fortsette å kjempe, og det er viktig å huske at det finnes håp, selv når det kan virke langt borte.
Ta vare på deg selv, og husk at det er helt greit å be om støtte når du trenger det.

[AnonymBruker]

Eris skrev (1 time siden):

Hvor i landet bor du TS? 

Hei, jeg bor på Vestlandet

Anonymkode: 77e99...8b7

[AnonymBruker]

Duraton skrev (1 time siden):

Det er sterk lesning, og jeg vil gjerne si at det er helt forståelig å føle seg overveldet etter så mange utfordringer og motgang.
Det er utrolig modig av deg å dele dette, og jeg vil bare minne deg på at du ikke er alene i følelsene dine.
Å søke hjelp er en viktig del av reisen, selv om systemet kan føles tungt og frustrerende.
Du viser stor styrke ved å fortsette å kjempe, og det er viktig å huske at det finnes håp, selv når det kan virke langt borte.
Ta vare på deg selv, og husk at det er helt greit å be om støtte når du trenger det.

Tusen takk ❤️

Anonymkode: 77e99...8b7

[AnonymBruker]

Du kan kontakte kommunen for å høre om de har lavterskel-tilbud du kan benytte deg av. Du kan og avtalte å gå til faste samtaler hos fastlegen.
 

Har du lest henvisningen fastlegen sendte? Hadde den med all informasjon? 
 

du skriver at du sluttet brått på medisiner fordi det ikke var vits i å gå til lege som ikke kunne noe om medisiner. Vet du at alle fastleger har tilgang til å få veiledning av psykiater fra dagvakt-ordning. Det finnes òg skjemaer for anbefalt deponering av medisiner de kan bruke. Fastlegen kan hjelpe deg med å slutte på medisiner, men da må du kommunisere med dem.

Anonymkode: b041e...185

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du kan kontakte kommunen for å høre om de har lavterskel-tilbud du kan benytte deg av. Du kan og avtalte å gå til faste samtaler hos fastlegen.
 

Har du lest henvisningen fastlegen sendte? Hadde den med all informasjon? 
 

du skriver at du sluttet brått på medisiner fordi det ikke var vits i å gå til lege som ikke kunne noe om medisiner. Vet du at alle fastleger har tilgang til å få veiledning av psykiater fra dagvakt-ordning. Det finnes òg skjemaer for anbefalt deponering av medisiner de kan bruke. Fastlegen kan hjelpe deg med å slutte på medisiner, men da må du kommunisere med dem.

Anonymkode: b041e...185

Støtter dette, det kan finnes gode gratis sosiale tilbud i kommunen. Tror jeg ville begynt der, finn aktiviteter som gir deg glede og prøv det ut. 

Anonymkode: 25843...f0c

[AnonymBruker]

Jeg lever helt alene også. Og jeg digger det. Forandre litt på tankegangen din hjelper. Ønsker deg alt godt! ❤️ 

Anonymkode: 84726...547

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Du kan kontakte kommunen for å høre om de har lavterskel-tilbud du kan benytte deg av. Du kan og avtalte å gå til faste samtaler hos fastlegen.
 

Har du lest henvisningen fastlegen sendte? Hadde den med all informasjon? 
 

du skriver at du sluttet brått på medisiner fordi det ikke var vits i å gå til lege som ikke kunne noe om medisiner. Vet du at alle fastleger har tilgang til å få veiledning av psykiater fra dagvakt-ordning. Det finnes òg skjemaer for anbefalt deponering av medisiner de kan bruke. Fastlegen kan hjelpe deg med å slutte på medisiner, men da må du kommunisere med dem.

Anonymkode: b041e...185

Takk for info ❤️ Nå er det ett år siden jeg sluttet på medisinen, så nå er det ikke aktuelt lenger ift dét. Det som er litt problemet er at det er litt komplisert ift de tingene jeg trenger å få pratet med noen om. Sist jeg var hos legen  og fortalte om situasjonen, så merket jeg fort at han ikke hadde så mye peiling. Jeg skal bestille ny time hos han. Men for å si det sånn. Det er en veldig stor påkjenning å prate om ting som er tøft, når man har gjort det tidligere til personer som ikke vet hvordan de skal «håndtere» det de blir fortalt. Han skjønte fort at lavterskeltilbud kommer til kort, det kan passe for mange, men ikke alle. Og det er ikke fordi jeg har det noe værre enn andre, men det er veldig komplisert og det er det som er problemet. Det beste hadde vært traume behandling, jeg trenger ikke bare «snakke med noen». For det er jo litt av problemet også. Jeg trenger å få gjort noe med det og snakke med noen som har kunnskap om kompliserte traumer. 
 

Men ja, jeg setter pris på det du skrev om at legen kan få veiledning. Jeg skal bestille ny time og høre om vi kan gå gjennom henvisningen, det er værtfall noe vi kan gjøre 🥰

Anonymkode: 77e99...8b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg lever helt alene også. Og jeg digger det. Forandre litt på tankegangen din hjelper. Ønsker deg alt godt! ❤️ 

Anonymkode: 84726...547

Så bra at du trives alene ❤️ Om alle bare kunne «forandre litt på tankegangen» så hadde vi ikke hatt behov for noen form for psykisk helsehjelp i dette landet og alle psykologer og psykiatere hadde blitt arbeidsledige. Folk hadde ikke tatt livet sitt og mange hadde sluppet å bli ufør. Det hadde jo vært fantastisk ❤️ 

Anonymkode: 77e99...8b7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 minutter siden):

Takk for info ❤️ Nå er det ett år siden jeg sluttet på medisinen, så nå er det ikke aktuelt lenger ift dét. Det som er litt problemet er at det er litt komplisert ift de tingene jeg trenger å få pratet med noen om. Sist jeg var hos legen  og fortalte om situasjonen, så merket jeg fort at han ikke hadde så mye peiling. Jeg skal bestille ny time hos han. Men for å si det sånn. Det er en veldig stor påkjenning å prate om ting som er tøft, når man har gjort det tidligere til personer som ikke vet hvordan de skal «håndtere» det de blir fortalt. Han skjønte fort at lavterskeltilbud kommer til kort, det kan passe for mange, men ikke alle. Og det er ikke fordi jeg har det noe værre enn andre, men det er veldig komplisert og det er det som er problemet. Det beste hadde vært traume behandling, jeg trenger ikke bare «snakke med noen». For det er jo litt av problemet også. Jeg trenger å få gjort noe med det og snakke med noen som har kunnskap om kompliserte traumer. 
 

Men ja, jeg setter pris på det du skrev om at legen kan få veiledning. Jeg skal bestille ny time og høre om vi kan gå gjennom henvisningen, det er værtfall noe vi kan gjøre 🥰

Anonymkode: 77e99...8b7

Jeg har selv kompleks ptsd og går i behandling hos avtalespesialist. Min erfaring er at man ikke trenger å fokusere om det vanskelige for å få hjelp. Det vil i mange tilfeller gjøre deg verre. Leger flest er i stand til å tilby støttesamtaler. Er du ikke komfortabel med fastlegen din kan du bytte lege. Har du hatt mye behandling tidligere kan det være en grunn til at DPS nå gir deg avslag. 

Anonymkode: b041e...185

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg har selv kompleks ptsd og går i behandling hos avtalespesialist. Min erfaring er at man ikke trenger å fokusere om det vanskelige for å få hjelp. Det vil i mange tilfeller gjøre deg verre. Leger flest er i stand til å tilby støttesamtaler. Er du ikke komfortabel med fastlegen din kan du bytte lege. Har du hatt mye behandling tidligere kan det være en grunn til at DPS nå gir deg avslag. 

Anonymkode: b041e...185

Så flott at du har fått hjelp ❤️

Jeg forstår hva du mener. I mange tilfeller kan det forverre situasjonen å «snakke om det vanskelige» som jeg skrev i HI er det en komplisert sorg jeg trenger å bearbeide og den har sammenheng med traumene. At jeg ikke får gjort det, resulterer i det jeg har skrevet i HI. 
 

Vi er alle forskjellige og har forskjellige bakgrunn og behov. Akkurat nå har jeg behov for å bli møtt av noen som klarer å ta imot det jeg forteller, sånn at jeg kan bearbeide og få lagt det bak meg. Godt mulig jeg ikke har rett på mer behandling pga det året jeg var hos psykolog, jeg vet ikke. Men som jeg svarte en annen her, så skal jeg uansett ta kontakt med fastlegen igjen.

Anonymkode: 77e99...8b7

[AnonymBruker]

Jeg er nok en av de få som skjønner hva du snakker om. Jeg kjente meg veldig igjen i det du skriver, om det å ha opplevd ting som blir så utenfor det vanlige at folk ikke evner å relatere til det. Det gjør at jeg også har følt meg veldig alene i lange perioder. Og etterhvert sluttet jeg å fortelle så mye til folk, de manglet jo erfaringen til å forstå uansett.

Jeg har diagnosen, da. Altså kompleks PTSD, fra DPS. Gikk dit i et slags forsøk på behandling, i flere år. Flere runder faktisk, på flere år av gangen. Kan ikke si at det hjalp meg stort. Det hjalp meg med Nav da, det hjalp meg til å få de rette papirene, slik at jeg fikk på plass uføretrygden, og etterhvert ung ufør. Men i forhold til traumene, så hjalp det meg ikke stort.

Jeg hadde også en stor og langvarig sorg, og et konkret problem som måtte løses. Men jo mer jeg ble kjent med hjelpeapparatet, jo mer lærte jeg at de ikke kunne hjelpe meg med dette. Jeg gikk til traumespesialister, dyktige folk alle sammen, men de kunne jo ikke gjøre noe med feilen i systemet. Og det er den som var rotårsaken til mange av mine problemer.

Jeg har samlet sammen papirer, jeg da. Over mange år. Samlet sammen papirene fra barnevernet i oppveksten, samlet sammen skolepapirene mine. Jeg har samlet sammen papirene fra Bup, fra første runden på DPS, andre runden på DPS og tredje runden på DPS. Jeg har samlet sammen papirene fra Nav, fra Trygderetten og ung uføre-saken. Og så har jeg sendt alle papirene til Sivilrettsforvaltningen. Der har jeg søkt om det som kalles for "rettferdsvederlag." Det vil si erstatning fra staten.

Det har nok vært annerledes, det livet her, enn det mange andre gjennomlever. Så det har ikke vært så mange som har mulighet til å forstå. Det er nok det som gjør at man føler seg så ensom, tenker jeg, det at andre mennesker faktisk ikke evner å forstå. Alle ser verden ut i fra seg selv, ut i fra egne erfaringer og opplevelser. Det begrenser muligheten til å forstå sånne liv som jeg har levd, eller kanskje det blir mer riktig å si "overlevd". Det blir et gap imellom oss, imellom meg og de andre menneskene.

Men helt alene er jeg jo ikke. Her var du, i denne tråden, og skrev om akkurat det samme. Så jeg ville fortelle deg at det finnes andre, du er ikke helt alene. Det er bare det at vi andre også er skadet og såret, og som følge av det så trekker vi oss unna, gjemmer oss, skjuler oss. Så vi er ikke så lette å få øye på. Jeg har jo sluttet å fortelle om hva jeg har opplevd, så du får ikke lenger øye på meg i mengden. Men du er ikke alene.

Håper du får hjelp, og at det faktisk finnes en hjelp for deg, som kan gjøre livet bedre. Det gjorde ikke det for meg, det hjalp ikke med DPS. Men jeg gjorde andre ting isteden. Jeg bestemte meg for å bygge meg et liv som jeg synes var verdt å leve, hvor jeg kunne være tilsides for storsamfunnet og drive med interessene mine i fred. Jeg fokuserte på å bygge trygghet omkring meg, og omgi meg med et lite knippe mennesker som var absolutt bunnsolide. Jeg fant tilbake til livsglede på egen hånd, og jeg bygde trygghet på egen hånd. Det er også mulig, hvis ikke det offentlige kan hjelpe deg. Og så har jeg brukt en god del energi på å få en slags rettferdighet, å få stilt enkelte til ansvar, og få en endelig oppreisning. Det gir også en mestringsfølelse til slutt.

Ønsker deg alt godt videre ♥️

Anonymkode: 8ce32...a10

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg er nok en av de få som skjønner hva du snakker om. Jeg kjente meg veldig igjen i det du skriver, om det å ha opplevd ting som blir så utenfor det vanlige at folk ikke evner å relatere til det. Det gjør at jeg også har følt meg veldig alene i lange perioder. Og etterhvert sluttet jeg å fortelle så mye til folk, de manglet jo erfaringen til å forstå uansett.

Jeg har diagnosen, da. Altså kompleks PTSD, fra DPS. Gikk dit i et slags forsøk på behandling, i flere år. Flere runder faktisk, på flere år av gangen. Kan ikke si at det hjalp meg stort. Det hjalp meg med Nav da, det hjalp meg til å få de rette papirene, slik at jeg fikk på plass uføretrygden, og etterhvert ung ufør. Men i forhold til traumene, så hjalp det meg ikke stort.

Jeg hadde også en stor og langvarig sorg, og et konkret problem som måtte løses. Men jo mer jeg ble kjent med hjelpeapparatet, jo mer lærte jeg at de ikke kunne hjelpe meg med dette. Jeg gikk til traumespesialister, dyktige folk alle sammen, men de kunne jo ikke gjøre noe med feilen i systemet. Og det er den som var rotårsaken til mange av mine problemer.

Jeg har samlet sammen papirer, jeg da. Over mange år. Samlet sammen papirene fra barnevernet i oppveksten, samlet sammen skolepapirene mine. Jeg har samlet sammen papirene fra Bup, fra første runden på DPS, andre runden på DPS og tredje runden på DPS. Jeg har samlet sammen papirene fra Nav, fra Trygderetten og ung uføre-saken. Og så har jeg sendt alle papirene til Sivilrettsforvaltningen. Der har jeg søkt om det som kalles for "rettferdsvederlag." Det vil si erstatning fra staten.

Det har nok vært annerledes, det livet her, enn det mange andre gjennomlever. Så det har ikke vært så mange som har mulighet til å forstå. Det er nok det som gjør at man føler seg så ensom, tenker jeg, det at andre mennesker faktisk ikke evner å forstå. Alle ser verden ut i fra seg selv, ut i fra egne erfaringer og opplevelser. Det begrenser muligheten til å forstå sånne liv som jeg har levd, eller kanskje det blir mer riktig å si "overlevd". Det blir et gap imellom oss, imellom meg og de andre menneskene.

Men helt alene er jeg jo ikke. Her var du, i denne tråden, og skrev om akkurat det samme. Så jeg ville fortelle deg at det finnes andre, du er ikke helt alene. Det er bare det at vi andre også er skadet og såret, og som følge av det så trekker vi oss unna, gjemmer oss, skjuler oss. Så vi er ikke så lette å få øye på. Jeg har jo sluttet å fortelle om hva jeg har opplevd, så du får ikke lenger øye på meg i mengden. Men du er ikke alene.

Håper du får hjelp, og at det faktisk finnes en hjelp for deg, som kan gjøre livet bedre. Det gjorde ikke det for meg, det hjalp ikke med DPS. Men jeg gjorde andre ting isteden. Jeg bestemte meg for å bygge meg et liv som jeg synes var verdt å leve, hvor jeg kunne være tilsides for storsamfunnet og drive med interessene mine i fred. Jeg fokuserte på å bygge trygghet omkring meg, og omgi meg med et lite knippe mennesker som var absolutt bunnsolide. Jeg fant tilbake til livsglede på egen hånd, og jeg bygde trygghet på egen hånd. Det er også mulig, hvis ikke det offentlige kan hjelpe deg. Og så har jeg brukt en god del energi på å få en slags rettferdighet, å få stilt enkelte til ansvar, og få en endelig oppreisning. Det gir også en mestringsfølelse til slutt.

Ønsker deg alt godt videre ♥️

Anonymkode: 8ce32...a10

Tusen takk for at du tok deg tid til å dele dette. Det setter jeg så ufattelig stor pris på, at ord kan ikke beskrive det ♥️ Jeg kjente på en ro inni meg bare av å lese dette, samtidig unner jeg ikke min værste fiende å ha de utfordringene som du har og som jeg har. Jeg er imponert over hva du får til og jeg vet hvor mye det krever. Det er veldig inspirerende å lese at du klarte å finne livsgleden og bygge tryggheten på egen hånd. Og at du i tillegg jobber for å stille folk til ansvar. Man trenger ofte støtte i slike situasjoner. Og har du gode folk rundt deg, så blir slike ting også lettere, men selve jobben ligger jo hos deg. For å si det sånn. Jeg hentet ut en kasse bare fra barnevernet på 15 kg. Jeg leste ett par sider. Og kom ikke lenger. Jeg vet ikke om jeg noengang kommer til å klare å ta tak i det, det skjønte jeg da. Så all ære til deg for at du faktisk klarer å ta tak i alt sammen. Det krever enormt mye ♥️ 

Ønsker deg også alt godt videre ♥️ 

Anonymkode: 77e99...8b7