ADHD- er redd for all stigmatisering denne diagnosen medfører

[AnonymBruker]

Jeg måtte gå privat for å få hjelp. Lege sa h ikke fikk lov å sende henvisning, ikke på grunn av meg som person, men fordi det var fullt i det offentlige. Hadde jeg vært fengslet eller vært rusmisbruker hadde jeg fått hjelp. Fryktelig trist at man ikke får hjelp i det offentlige hvor man fra før av betaler skatt til.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke visste mye om ADHD. Jeg trodde dette var forbeholdt aktive gutter. Min kjennskap til diagnosen kom gjennom en bekjent. I løpet av to mnd ble diagnosen satt; 11t med utredning- samtaler, skjemaer, kliniske undersøkelser, ferdighetstester og samtale med familiemedlemmer. Dette var skikkelig heftig. Prisen for utredningen var høy, men prisen var verdt det, nå som jeg har fått rett hjelp.

Da diagnosen ble ett faktum har jeg (vært så dum) googlet for å få mer informasjon om diagnosen. Det som møtte meg der var sjokkerende. «ADHD er en trend» «alle har adhd» «Private aktører er useriøse» «Etter privat utredning får man ikke hjelp i det offentlige» osv.

Er dette virkelig sant? At det skal være så mange fordommer? Går egentlig nå bare å kjenner på at jeg har kjøpt meg en diagnose. At jeg er feil. Dette gir ingen god følelse. Selv om jeg er lykkelig for å endelig vite hva som ligger bak mine problemer, og at jeg kan få rett hjelp.

Jeg har begynt på medisiner og gradvis blitt bedre. Men medisiner i seg selv er ikke hele løsningen. Kurs, terapi, hjelpemidler og å lære seg selv å kjenne spiller mye inn for å fungere. Og å behandle andre lidelser itilegg. Denne reisen har gjort meg mer bevisst over mine handlinger, jeg bruker teknologi for å få hverdagen til å gå rundt, og jeg går til samtaler. Dette har hjulpet meg masse.

Angst, depresjoner, matutfordringer, søvnproblematikk, selvdestruksjon, kronisk stress, utbrent, indre uro, tankekjør, humørsvingninger, sosiale utfordringer og det å ikke strekke til samtidig på noen plan rundt familie, skole og jobb, er det som har preget min hverdag i mange, mange år.

Jeg er alenemor, har nære venner og familie, er i full jobb, har bil, god økonomi, og tak over hodet. Så jeg har egentlig klart meg ganske bra. Men det er alle di jevne knekkene og sykemeldingene som har gjort at jeg har gått mer i dybden på problemene. For hver gang knekken har kommet, har det vært vanskeligere å reise seg opp igjen.

 

Jeg skammer meg over diagnosen min, fordi det er så mye stigmatisering rundt ADHD. Mange tror at jeg har full oversikt og kontroll på livet- sannheten er en annen.

Noen som deler det samme?

*Kvinne, 40.

 

Anonymkode: e94b9...969

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Lege sa h ikke fikk lov å sende henvisning, ikke på grunn av meg som person, men fordi det var fullt i det offentlige.

Anonymkode: e94b9...969

For noe tull. Det finnes ingen paragrafer som hindrer fastleger å sende en henvisning. Her handler det vel mer om en fastlege som ikke ønsker å hjelpe deg, eller som mente at du ikke har behov for utredning. Så da var det ikke noe vits å sende en henvisning. Dermed så finner h*n på en unnskyldning. Fastleger kan ikke vite om det er fullt i det offentlige, da enkelte DPS’er har ulik kapasitet. Det er uansett spesialisthelsetjenesten som vurderer om du har rett på nødvendig helsehjelp. Du burde ha stått på ditt, og da heller byttet fastlege før du gikk privat.

Jeg anbefaler deg å sette deg inn i prioriteringsveilederen og lovverket.

Anonymkode: ff4bf...dc4

[AnonymBruker]

Jeg har ADHD. Jeg skjønner følelsen din. Men selv om jeg ikke liker fordommene så skjønner jeg hvor de kommer fra.  ADHD er en diagnose som ingen er enige om hva er.  Det er ikke så rart at det fører til fordommer. 

Jeg tenker det som teller er at du føler diagnosen er riktig for deg og at du har fått det bedre. Du trenger ikke forsvare diagnosen din for noen. 

Det er kun fastlegen og psykiateren min som vet at jeg har ADHD og de er de eneste jeg har fortalt symptomene til. Ingen andre har noe med min helse å gjøre. 

Anonymkode: 6f426...62c

[Gjest Ann.I.F]

Det har alltid vært fordommer mot ADHD. 

Jeg har hatt diagnosen siden jeg var barn på 80-tallet. Da ble det kalt for MBD. Minimal Brain Damage. 

Så det er faktisk bedre nå. 

Ikke bry deg ts. Folk liker å ha meninger om ting de ikke har greie på. 

[AnonymBruker]

Ja, når jeg sier jeg har ADHD er jeg alltid redd for at folk skal tro jeg er en som bare tror jeg har det på grunn av innlegg på sosiale medier. 

Anonymkode: 4a7e3...9bd

[AnonymBruker]

Vet om en dame som har alle symptomer på adhd, og nekter å skaffe seg utredning fordi adhd er en "trend" og at da vil folk tro at hun bare er med på "trenden" så da sliter hun videre med arbeidsløshet og risikerer å utvikle helseproblemer fordi hun ikke skaffer seg hjelp. 

Om du vil ha det sånn så greit det. 

Anonymkode: 9ea83...13f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg måtte gå privat for å få hjelp. Lege sa h ikke fikk lov å sende henvisning, ikke på grunn av meg som person, men fordi det var fullt i det offentlige. Hadde jeg vært fengslet eller vært rusmisbruker hadde jeg fått hjelp. Fryktelig trist at man ikke får hjelp i det offentlige hvor man fra før av betaler skatt til.

*Kvinne, 40.

 

Anonymkode: e94b9...969

Hvor har du det fra at rusmisbrukere så lett hadde fått hjelp? 

Anonymkode: 80515...3a4

[AnonymBruker]

I fengsel er det i hvert fall ingen helsehjelp å få, har du ikke fulgt med..? og som rusBRUKER kan du vinke farvel til all hjelp. Og nei, man får heller ikke hjelp om man skader seg selv eller prøver å ta livet sitt. Nå må dere slutte å misunne andres diagnoser og lidelser. De dere misunner får heller ikke hjelp. Skjerp dere.

ADHD er en trend, hele førstesiden av kropp og helse drukner i adhd innlegg. Helt vanlig at diagnoser i psykiatri trender. 

Anonymkode: 42b29...528

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.2.2025 den 13.14):

Jeg måtte gå privat for å få hjelp. Lege sa h ikke fikk lov å sende henvisning, ikke på grunn av meg som person, men fordi det var fullt i det offentlige. Hadde jeg vært fengslet eller vært rusmisbruker hadde jeg fått hjelp. Fryktelig trist at man ikke får hjelp i det offentlige hvor man fra før av betaler skatt til.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke visste mye om ADHD. Jeg trodde dette var forbeholdt aktive gutter. Min kjennskap til diagnosen kom gjennom en bekjent. I løpet av to mnd ble diagnosen satt; 11t med utredning- samtaler, skjemaer, kliniske undersøkelser, ferdighetstester og samtale med familiemedlemmer. Dette var skikkelig heftig. Prisen for utredningen var høy, men prisen var verdt det, nå som jeg har fått rett hjelp.

Da diagnosen ble ett faktum har jeg (vært så dum) googlet for å få mer informasjon om diagnosen. Det som møtte meg der var sjokkerende. «ADHD er en trend» «alle har adhd» «Private aktører er useriøse» «Etter privat utredning får man ikke hjelp i det offentlige» osv.

Er dette virkelig sant? At det skal være så mange fordommer? Går egentlig nå bare å kjenner på at jeg har kjøpt meg en diagnose. At jeg er feil. Dette gir ingen god følelse. Selv om jeg er lykkelig for å endelig vite hva som ligger bak mine problemer, og at jeg kan få rett hjelp.

Jeg har begynt på medisiner og gradvis blitt bedre. Men medisiner i seg selv er ikke hele løsningen. Kurs, terapi, hjelpemidler og å lære seg selv å kjenne spiller mye inn for å fungere. Og å behandle andre lidelser itilegg. Denne reisen har gjort meg mer bevisst over mine handlinger, jeg bruker teknologi for å få hverdagen til å gå rundt, og jeg går til samtaler. Dette har hjulpet meg masse.

Angst, depresjoner, matutfordringer, søvnproblematikk, selvdestruksjon, kronisk stress, utbrent, indre uro, tankekjør, humørsvingninger, sosiale utfordringer og det å ikke strekke til samtidig på noen plan rundt familie, skole og jobb, er det som har preget min hverdag i mange, mange år.

Jeg er alenemor, har nære venner og familie, er i full jobb, har bil, god økonomi, og tak over hodet. Så jeg har egentlig klart meg ganske bra. Men det er alle di jevne knekkene og sykemeldingene som har gjort at jeg har gått mer i dybden på problemene. For hver gang knekken har kommet, har det vært vanskeligere å reise seg opp igjen.

 

Jeg skammer meg over diagnosen min, fordi det er så mye stigmatisering rundt ADHD. Mange tror at jeg har full oversikt og kontroll på livet- sannheten er en annen.

Noen som deler det samme?

*Kvinne, 40.

 

Anonymkode: e94b9...969

Jeg ville ikke ha tenkt så mye over hva andre tenker om det. Det viktigste er jo at du får hjelp☺️

Er selv under utredning nå og er snart ferdig. Har ikke turt å tenke at det er det, før diagnosen er satt, selv om mye tilsier at det er nettopp det. 
 

Jeg for min del kommer ikke til å dele det til andre, utover mine aller nærmeste. 
Hvorfor skal andre si, mene eller tenke noe rundt en diagnose jeg/du er født med? Det er også slik at mine nærmeste allerede vet at det er «noe» ved meg som er annerledes og det kommer derfor ikke som et sjokk. De vil også mitt beste å har derfor ingen vonde ting å si om en eventuell diagnose. 
 

Bekjente, perifere, venner jeg treffer en gang i året, fremtidige kollegaer, medstudenter, holder jeg utenfor. Det er ikke noe behov for å legge frem diagnosene mine ovenfor de og hadde jeg gjort det, ville det økt sjansen for at jeg kunne fått slengt negative formeninger om denne diagnosen i fleisen, som jeg absolutt ikke trenger å høre. 

Håper ting ordner seg for deg. 🥰

Anonymkode: ba28a...d78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.2.2025 den 13.14):

Jeg måtte gå privat for å få hjelp. Lege sa h ikke fikk lov å sende henvisning, ikke på grunn av meg som person, men fordi det var fullt i det offentlige. Hadde jeg vært fengslet eller vært rusmisbruker hadde jeg fått hjelp. Fryktelig trist at man ikke får hjelp i det offentlige hvor man fra før av betaler skatt til.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke visste mye om ADHD. Jeg trodde dette var forbeholdt aktive gutter. Min kjennskap til diagnosen kom gjennom en bekjent. I løpet av to mnd ble diagnosen satt; 11t med utredning- samtaler, skjemaer, kliniske undersøkelser, ferdighetstester og samtale med familiemedlemmer. Dette var skikkelig heftig. Prisen for utredningen var høy, men prisen var verdt det, nå som jeg har fått rett hjelp.

Da diagnosen ble ett faktum har jeg (vært så dum) googlet for å få mer informasjon om diagnosen. Det som møtte meg der var sjokkerende. «ADHD er en trend» «alle har adhd» «Private aktører er useriøse» «Etter privat utredning får man ikke hjelp i det offentlige» osv.

Er dette virkelig sant? At det skal være så mange fordommer? Går egentlig nå bare å kjenner på at jeg har kjøpt meg en diagnose. At jeg er feil. Dette gir ingen god følelse. Selv om jeg er lykkelig for å endelig vite hva som ligger bak mine problemer, og at jeg kan få rett hjelp.

Jeg har begynt på medisiner og gradvis blitt bedre. Men medisiner i seg selv er ikke hele løsningen. Kurs, terapi, hjelpemidler og å lære seg selv å kjenne spiller mye inn for å fungere. Og å behandle andre lidelser itilegg. Denne reisen har gjort meg mer bevisst over mine handlinger, jeg bruker teknologi for å få hverdagen til å gå rundt, og jeg går til samtaler. Dette har hjulpet meg masse.

Angst, depresjoner, matutfordringer, søvnproblematikk, selvdestruksjon, kronisk stress, utbrent, indre uro, tankekjør, humørsvingninger, sosiale utfordringer og det å ikke strekke til samtidig på noen plan rundt familie, skole og jobb, er det som har preget min hverdag i mange, mange år.

Jeg er alenemor, har nære venner og familie, er i full jobb, har bil, god økonomi, og tak over hodet. Så jeg har egentlig klart meg ganske bra. Men det er alle di jevne knekkene og sykemeldingene som har gjort at jeg har gått mer i dybden på problemene. For hver gang knekken har kommet, har det vært vanskeligere å reise seg opp igjen.

 

Jeg skammer meg over diagnosen min, fordi det er så mye stigmatisering rundt ADHD. Mange tror at jeg har full oversikt og kontroll på livet- sannheten er en annen.

Noen som deler det samme?

*Kvinne, 40.

 

Anonymkode: e94b9...969

Men hey! Hvordan var medisinoppstart for deg? Merker du at du har bedre fokus? Er det lettere å følge opp ting? 

Anonymkode: ba28a...d78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.2.2025 den 13.14):

Jeg måtte gå privat for å få hjelp. Lege sa h ikke fikk lov å sende henvisning, ikke på grunn av meg som person, men fordi det var fullt i det offentlige. Hadde jeg vært fengslet eller vært rusmisbruker hadde jeg fått hjelp. Fryktelig trist at man ikke får hjelp i det offentlige hvor man fra før av betaler skatt til.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke visste mye om ADHD. Jeg trodde dette var forbeholdt aktive gutter. Min kjennskap til diagnosen kom gjennom en bekjent. I løpet av to mnd ble diagnosen satt; 11t med utredning- samtaler, skjemaer, kliniske undersøkelser, ferdighetstester og samtale med familiemedlemmer. Dette var skikkelig heftig. Prisen for utredningen var høy, men prisen var verdt det, nå som jeg har fått rett hjelp.

Da diagnosen ble ett faktum har jeg (vært så dum) googlet for å få mer informasjon om diagnosen. Det som møtte meg der var sjokkerende. «ADHD er en trend» «alle har adhd» «Private aktører er useriøse» «Etter privat utredning får man ikke hjelp i det offentlige» osv.

Er dette virkelig sant? At det skal være så mange fordommer? Går egentlig nå bare å kjenner på at jeg har kjøpt meg en diagnose. At jeg er feil. Dette gir ingen god følelse. Selv om jeg er lykkelig for å endelig vite hva som ligger bak mine problemer, og at jeg kan få rett hjelp.

Jeg har begynt på medisiner og gradvis blitt bedre. Men medisiner i seg selv er ikke hele løsningen. Kurs, terapi, hjelpemidler og å lære seg selv å kjenne spiller mye inn for å fungere. Og å behandle andre lidelser itilegg. Denne reisen har gjort meg mer bevisst over mine handlinger, jeg bruker teknologi for å få hverdagen til å gå rundt, og jeg går til samtaler. Dette har hjulpet meg masse.

Angst, depresjoner, matutfordringer, søvnproblematikk, selvdestruksjon, kronisk stress, utbrent, indre uro, tankekjør, humørsvingninger, sosiale utfordringer og det å ikke strekke til samtidig på noen plan rundt familie, skole og jobb, er det som har preget min hverdag i mange, mange år.

Jeg er alenemor, har nære venner og familie, er i full jobb, har bil, god økonomi, og tak over hodet. Så jeg har egentlig klart meg ganske bra. Men det er alle di jevne knekkene og sykemeldingene som har gjort at jeg har gått mer i dybden på problemene. For hver gang knekken har kommet, har det vært vanskeligere å reise seg opp igjen.

 

Jeg skammer meg over diagnosen min, fordi det er så mye stigmatisering rundt ADHD. Mange tror at jeg har full oversikt og kontroll på livet- sannheten er en annen.

Noen som deler det samme?

*Kvinne, 40.

 

Anonymkode: e94b9...969

Dette er så dumt at det får meg til å tro at hele innlegget ditt er oppspinn.

Anonymkode: e2b97...8b9

[AnonymBruker]

Det finnes ikke et menneske i verden som ikke ville opplevd fordeler av ADHD-medisin. Det har ingenting med diagnosen å gjøre, men hvilke stoffer som finnes i medisinen.

Anonymkode: ba627...aa7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det finnes ikke et menneske i verden som ikke ville opplevd fordeler av ADHD-medisin. Det har ingenting med diagnosen å gjøre, men hvilke stoffer som finnes i medisinen.

Anonymkode: ba627...aa7

Det kan også brukes hos mennesker med hjerneskade for å forbedre fokus. 
 

De med ADHD skal i teorien komme opp på et nivå nærmere gjennomsnittet ved å bruke medisinene. 

Anonymkode: ba28a...d78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det kan også brukes hos mennesker med hjerneskade for å forbedre fokus. 
 

De med ADHD skal i teorien komme opp på et nivå nærmere gjennomsnittet ved å bruke medisinene. 

Anonymkode: ba28a...d78

Men nå er jo gjennomsnittet å ha adhd.

Anonymkode: dc999...a5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.2.2025 den 13.14):

Jeg måtte gå privat for å få hjelp. Lege sa h ikke fikk lov å sende henvisning, ikke på grunn av meg som person, men fordi det var fullt i det offentlige. Hadde jeg vært fengslet eller vært rusmisbruker hadde jeg fått hjelp. Fryktelig trist at man ikke får hjelp i det offentlige hvor man fra før av betaler skatt til.

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke visste mye om ADHD. Jeg trodde dette var forbeholdt aktive gutter. Min kjennskap til diagnosen kom gjennom en bekjent. I løpet av to mnd ble diagnosen satt; 11t med utredning- samtaler, skjemaer, kliniske undersøkelser, ferdighetstester og samtale med familiemedlemmer. Dette var skikkelig heftig. Prisen for utredningen var høy, men prisen var verdt det, nå som jeg har fått rett hjelp.

Da diagnosen ble ett faktum har jeg (vært så dum) googlet for å få mer informasjon om diagnosen. Det som møtte meg der var sjokkerende. «ADHD er en trend» «alle har adhd» «Private aktører er useriøse» «Etter privat utredning får man ikke hjelp i det offentlige» osv.

Er dette virkelig sant? At det skal være så mange fordommer? Går egentlig nå bare å kjenner på at jeg har kjøpt meg en diagnose. At jeg er feil. Dette gir ingen god følelse. Selv om jeg er lykkelig for å endelig vite hva som ligger bak mine problemer, og at jeg kan få rett hjelp.

Jeg har begynt på medisiner og gradvis blitt bedre. Men medisiner i seg selv er ikke hele løsningen. Kurs, terapi, hjelpemidler og å lære seg selv å kjenne spiller mye inn for å fungere. Og å behandle andre lidelser itilegg. Denne reisen har gjort meg mer bevisst over mine handlinger, jeg bruker teknologi for å få hverdagen til å gå rundt, og jeg går til samtaler. Dette har hjulpet meg masse.

Angst, depresjoner, matutfordringer, søvnproblematikk, selvdestruksjon, kronisk stress, utbrent, indre uro, tankekjør, humørsvingninger, sosiale utfordringer og det å ikke strekke til samtidig på noen plan rundt familie, skole og jobb, er det som har preget min hverdag i mange, mange år.

Jeg er alenemor, har nære venner og familie, er i full jobb, har bil, god økonomi, og tak over hodet. Så jeg har egentlig klart meg ganske bra. Men det er alle di jevne knekkene og sykemeldingene som har gjort at jeg har gått mer i dybden på problemene. For hver gang knekken har kommet, har det vært vanskeligere å reise seg opp igjen.

 

Jeg skammer meg over diagnosen min, fordi det er så mye stigmatisering rundt ADHD. Mange tror at jeg har full oversikt og kontroll på livet- sannheten er en annen.

Noen som deler det samme?

*Kvinne, 40.

 

Anonymkode: e94b9...969

Opplever ingen skam med adhd. Mest forståelse om det går litt i ball, dog er det ikke noe stort tema heller

Anonymkode: 20f66...e80

[AnonymBruker]

Ikke fortell om diagnosen til noen utenom helsepersonell og støttegrupper. Dømmende familie er de verste.

Anonymkode: 26206...125

[AnonymBruker]

Eg har ADHD og forteller det ikkje til folk flest. Kun veldig nære.

Det er eit valg eg har tatt.

Arbeidsgiver er utrolig fornøyd med meg. Det hender støtt og stadig at eg hyperfokusere og får gjort svært mykje på kort tid. 

Det er ikkje noko du må sei. Det er opp til deg. Folk flest er og mest opptatt med seg sjølv og driter i kva greia med meg eller deg er. 

 

Anonymkode: 103c7...f04