Altså, hva pokker feiler det meg?

[AnonymBruker]

Jeg er så møkkalei av å kjenne på følelser KONSTANT! 

Skal forsøke å gjøre dette kort. Og det er IKKE meningen at jeg skal fremstille meg selv som noen helgen for det er jeg ikke.

Jeg er over 40 år og jeg blir seriøst helt utmattet av å kjenne på følelser hele tiden. Det skal ingenting til for å gjøre meg opprørt, rørt, lei meg, redd eller sint. Det er så forbaska slitsomt!

Når jeg er i ett rom med folk så er det som om alle antennene mine er konstant  ute for å sjekke stemningen. La oss si det er møte på jobb. Jeg merker fort om noen er uenig og det blir litt amper stemning. Jeg synes det er så ubehagelig! Og så føler jeg det er mitt ansvar å lette på stemningen. Jeg føler alltid enormt ansvar for hvordan andre har det selv om det ikke er jeg som har bidratt til f.eks anspent stemningen eller uenighet. Dette sitter i meg leeenge etterpå. 

Var medmpå et barnearrengement i helgen. Når noen av barna ikke har det bra (lei seg for at ett eller annet) så går det så voldsomt innpå meg at jeg bruker resten av dagen, kvelden OG natten på å tenke på dem/bekymre meg. Lurer på hva jeg kunne ha gjort annerledes.

Jeg makter knapt å se nyheter for tiden med alt som skjer i verden. Jeg mister rett og slett nattesøvnen. 

Dette var noen få og kort beskrevet eksempler.

Jeg forstår at hvem som helst kan synes synd på f.eks barn som er lei seg etc. Men hos meg så sitter det i kroppen i flere timer! Jeg gnager og gnager og kjenner på voldsomme følelser og det sliter meg helt ut som sagt!

Hva er galt med meg? Dette har forverret seg de siste par årene.. Litt empati skader jo ikke men dette blir så massivt at det går over til psykelig...

Anonymkode: 85c7b...dd9

[AnonymBruker]

Har du sjekket om du har kommet i overgangsalderen? 

Anonymkode: 4d981...d1a

[AnonymBruker]

Høres ut som overgangsplager eller ekstrem pms

Anonymkode: 57559...731

[AnonymBruker]

Les litt om stoisk filosofi. Prøv å være mer observerende, bare konstatere at sånn er det, det har ikke noe med deg å gjøre.

Anonymkode: 7ce1f...381

[AnonymBruker]

Ja, overgangsplager hvis det har kommet etter 40.

Hvis det alltid har vært sånn så vil jeg tro det kan bunne i ting du har opplevd i oppvekst, f.eks. at du fikk ansvaret for å gjøre andre familiemedlemmer glade igjen eller at det fikk konsekvenser for deg på en eller annen måte når andre ikke hadde det bra... noe sånt. 

Anonymkode: 06c0e...efc

[AnonymBruker]

For meg høres dette litt ut som en slags ptsd. Har du traumer fra barndom eller andre relasjoner der du måtte være den som lå i forkant av andres humør, eller måtte prøve å forutse adferd for å beskytte deg selv eller andre? 
Du høres veldig «aktivert» ut.  Jeg har selv ptsd fra langvarig volds- og trusselsituasjon i barndommen og har måttet jobbe MYE med å greie å ikke ta inn absolutt alt..

For meg hjelper det mye å skjerme meg fra alt jeg kan mot kontrollere, slik at nervesystemet tåler det beste når noe jeg ikke kan kontrollere dukker opp. 
Ville ordnet meg psykologtime, og begynt å loggføre for å se om symptomene forverres med pms, dårligere søvn eller etter du har vært veldig stresset/aktivert.

Anonymkode: 2a939...d32

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Høres ut som overgangsplager eller ekstrem pms

Anonymkode: 57559...731

Det går ikke i perioder (med tanke på pms), det er konstant. Skal ikke avskrive forslaget om overgangsplager men dette er noe jeg har "slitt" med i mange år så jeg tviler at det er det. Har heller ingen andre symptomer på overgangsalderen. Men det har forverret seg som sagt de siste årene.

Vet ikke om det er relevant informasjon men jeg har vært igjennom noen kriser i livet de siste 6 årene og det har gitt meg søvnplager samt mye nedstemthet og jeg venter på time hos dps. Det er som om alt av forsvarsmekanismer er helt borte. Ikke at de var så sterkt til stede før heller..

Anonymkode: 85c7b...dd9

[AnonymBruker]

Var jeg som skrev det første svaret (eller spørsmålet om overgangsalder). Jeg opplevde nemlig det samme som deg: det var akkurat som om alle følelser plutselig ble kjørt gjennom en forsterker. Utrolig slitsomt og jeg lurte helt ærlig på om jeg var i ferd med å bli psykisk syk. Det var jeg kanskje også for sterke følelser førte til grubling og tankekjør, som igjen førte til redusert søvn, som igjen førte til at jeg fikk kortere lunte, som igjen førte til at jeg ble sint, angret, negativ intern dialog etc. Skikkelig kjip karusell. Og det var overgangsalderen. 
 

Anonymkode: 4d981...d1a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

For meg høres dette litt ut som en slags ptsd. Har du traumer fra barndom eller andre relasjoner der du måtte være den som lå i forkant av andres humør, eller måtte prøve å forutse adferd for å beskytte deg selv eller andre? 
Du høres veldig «aktivert» ut.  Jeg har selv ptsd fra langvarig volds- og trusselsituasjon i barndommen og har måttet jobbe MYE med å greie å ikke ta inn absolutt alt..

For meg hjelper det mye å skjerme meg fra alt jeg kan mot kontrollere, slik at nervesystemet tåler det beste når noe jeg ikke kan kontrollere dukker opp. 
Ville ordnet meg psykologtime, og begynt å loggføre for å se om symptomene forverres med pms, dårligere søvn eller etter du har vært veldig stresset/aktivert.

Anonymkode: 2a939...d32

Jeg har reflekter MYE over barndommen min det siste året. En barndom jeg alltid har betegnet som fin og lykkelig. Men så ser jeg at den var kanskje ikke så bra allikevel..Jeg får meg nesten ikke til å skrive det for jeg vet at foreldrene mine gjorde så godt de kunne. Men jeg fikk aldri noen oppfølging. Ble aldri backet noe særlig opp. Jeg opplevde overgrep og mobbing. Dette ble nærmest kostet inn under teppet. Foreldrene mine stilte aldri krav til meg. Jeg har alltid vært den pliktoppfyllende dattera med høyest utdanning og som har bodd for meg selv siden jeg ble 15 år. Jeg husker at min far i perioder låste seg inne pga depresjon og jeg kjenner enda på følelsene av av jeg måtte ordne opp, holde humøret oppe, sørge for at foreldrene mine hadde det bra. Min far slet med alkoholinntak også i perioder og nå får jeg nærmest kvelningsfornemmelser når min egen mann tar seg en øl. Aldri vært ett problem før! 

Jeg er yngste i søskenflokken men pga ulike omstendigheter så er det jeg som har tatt meg av mine alvorlig syke foreldre (hvorav en nå er død). 

Huff nei nå ble dette langt og rotete.. Beklager. Mye som sikkert ikke henger på greip her nå..

Anonymkode: 85c7b...dd9

[AnonymBruker]

Når startet dette TS? Har du alltid "vært slik" også som barn og ung? Var på andres følelser, tilpasset deg andres sinnsstemning osv? Noen mennesker ER mer empatisk og legger merke til slikt og lar det ta over fullstendig, i så fall er det selvhjelp du bør se etter, hvordan kan du få en mer stoisk tilnerming, i form av for eksempel "er dette noe jeg kan endre?" eller "er det min oppgave å endre dette?" eller må du bare akseptere at slik er det?  Altså at du ikke kan gjøre livet bra for alle men må fokusere på å gjøre det beste for deg? 

Anonymkode: 3a2fc...b6f

[ikkeenrobot]

Hypersensitiv?

[AnonymBruker]

Du må akseptere at du ikke kan gjøre noe med alt. 

Erkjenn følelsene dine, ja det er trist at noen barn ikke hadde det bra. Aksepter at det kunne ha blitt gjort noe annerledes. La det så gå og tenk at neste gang så kan du bruke denne lærdommen til å ha et bredere perspektiv, komme med andre forslag elns. 

Du gjorde ditt beste og det er mye bedre enn å ikke ha forsøkt noe. 

Skal du uroe seg og kverne over ting til det uendelige så sliter du deg ut, noe som ikke lønner seg for noen. Gi deg selv fred. 

Prøv å bruk noen avslapnings teknikker, yoga eller lignende.

Anonymkode: fb922...57a

[AnonymBruker]

Anbefaler deg denne episoden på pode om fawn response/people pleaser. Stor klem 🧡

Anonymkode: 2eab8...15a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Anbefaler deg denne episoden på pode om fawn response/people pleaser. Stor klem 🧡

Anonymkode: 2eab8...15a

Pode = podme

Anonymkode: 2eab8...15a

[AnonymBruker]

Og så vil jeg legge til det. 

Det feiler deg ingenting, du er bare menneskelig. 

Jeg har/har hatt det som deg jeg også. Fortsetter du dette så vil du bare bli enda mer usikker og sitte igjen med en større oppfatning av deg selv om at du ikke er god nok. 

Vi kan ikke styre med alt og alle. 

Som de sier på flyet, ta på deg maska selv før du hjelper sidemannen.

Anonymkode: fb922...57a

[AnonymBruker]

Jeg har det også sånn, men "vanlige" voksne folk som får problemer koster meg ikke noe, med mindre jeg har dem tett på. Barnemisbruk, eldre som blir utnyttet på sitt svakeste og dyr som blir skadet er helt forferdelig. Jeg plages forferdelig den tiden på året at mange pinnsvin blir påkjørt, for de er så inderlig uskyldige skapninger. Mange år siden jeg sluttet å se nyheter på tv, for alt gir meg frustrasjon i timer etterpå. Jeg er ikke med i noe som helst klubb/ styre/ velforening etc, for hodet får ikke fred hvis jeg tar på meg sånt. Jeg velger bevisst jobber "selv en ape" kunne utført, for ALT blir med meg hjem og tar nattesøvnen hvis jeg har økt ansvar. Jeg leser humør på et øyeblikk, jeg gråter hvis andre gråter, jeg prøver også alltid å lette stemningen og føler et ansvar for at de andre har det greit. Et selskap sliter meg ut, men kun mannen vet det. De andre tror jeg er en sånn munnrapp solstråle med rett kommentar til rett tid. Faktum er at jeg nok er i grenseland til oversensitiv, og ekstremt introvert. Jeg er helt utladet etter sosiale ting og mitt verste mareritt er å ha gjester på overnatting slik at jeg må være så på over altfor lang tid. 

Har vært sånn hele livet, men skjønte jo fint lite av det som liten. Introvert hadde man ikke hørt om da, det er mer brukt nå. Jeg rømte inn i Donald blader og detektivromaner etter å ha vært mye med folk. Har hatt en fin barndom, trygge foreldre, fin, liten skole og trygt boligfelt. Dette er medfødt og ikke traumer, så må man vel bare finne en måte å leve med det på. Min har som sagt vært å unngå nyheter, ikke ta på meg ekstra plikter (legger nok press på meg selv i alt mulig) og gi meg selv pauser fra folk. 

Anonymkode: cf314...4e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Huff nei nå ble dette langt og rotete.. Beklager. Mye som sikkert ikke henger på greip her nå..

Anonymkode: 85c7b...dd9

Det du skriver henger perfekt på greip. ❤️ Tenker du har mye av svaret i oppveksten, ja. Ikke rart i det hele tatt at du har det slik du har det. Vi er nok mange som har hatt "en lykkelig barndom" som har gitt oss plager i voksen alder. Det hjelper litt å vite hva det kommer av... Da går det an å begynne å gjøre noe med det. ❤️

Anonymkode: 06c0e...efc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er så møkkalei av å kjenne på følelser KONSTANT! 

Skal forsøke å gjøre dette kort. Og det er IKKE meningen at jeg skal fremstille meg selv som noen helgen for det er jeg ikke.

Jeg er over 40 år og jeg blir seriøst helt utmattet av å kjenne på følelser hele tiden. Det skal ingenting til for å gjøre meg opprørt, rørt, lei meg, redd eller sint. Det er så forbaska slitsomt!

Når jeg er i ett rom med folk så er det som om alle antennene mine er konstant  ute for å sjekke stemningen. La oss si det er møte på jobb. Jeg merker fort om noen er uenig og det blir litt amper stemning. Jeg synes det er så ubehagelig! Og så føler jeg det er mitt ansvar å lette på stemningen. Jeg føler alltid enormt ansvar for hvordan andre har det selv om det ikke er jeg som har bidratt til f.eks anspent stemningen eller uenighet. Dette sitter i meg leeenge etterpå. 

Var medmpå et barnearrengement i helgen. Når noen av barna ikke har det bra (lei seg for at ett eller annet) så går det så voldsomt innpå meg at jeg bruker resten av dagen, kvelden OG natten på å tenke på dem/bekymre meg. Lurer på hva jeg kunne ha gjort annerledes.

Jeg makter knapt å se nyheter for tiden med alt som skjer i verden. Jeg mister rett og slett nattesøvnen. 

Dette var noen få og kort beskrevet eksempler.

Jeg forstår at hvem som helst kan synes synd på f.eks barn som er lei seg etc. Men hos meg så sitter det i kroppen i flere timer! Jeg gnager og gnager og kjenner på voldsomme følelser og det sliter meg helt ut som sagt!

Hva er galt med meg? Dette har forverret seg de siste par årene.. Litt empati skader jo ikke men dette blir så massivt at det går over til psykelig...

Anonymkode: 85c7b...dd9

Ingenting er galt med deg! Jeg og mangen andre greier ikke å føle følelser og  det er enda jævligere! Man føler seg dissasosiert man føler seg ikke levende. Dem gangene jeg i det minste greier å kjenne vonde følelser er det utroligt befriende. Jeg vil heller ha formye følelser enn apati. 

Anonymkode: aea50...ad2