Hvordan unngå at barnet blir et fremtidig mobbeoffer?

[AnonymBruker]

Jeg har en liten en som er midt i barnehageløpet (4 i år) og som ligger noe etter på enkelte områder. Vi har fått en del hjelp med språk og det sosiale i barnehagen ettersom det språklige gjorde at han falt ut i lek o.l.

Han er en sterk personlighet hjemme, men i lek med andre barn ser jeg at han strever ennå, han trekker seg alltid først/hevder seg aldri på lik linje som de andre guttene, han er veldig stille og det jeg ser er at han i flere situasjoner blir tilsidesatt av de andre. "Du kan ikke gjøre/si æøå Morten, du må gå vekk" og lignende. Og når han får denne typen meldinger fra noen av de andre guttene, så blir han ikke opprørt eller sier noe, han går bare vekk slik de sier.

Veldig ofte ser jeg at han leker alene når jeg kommer for å hente ham, og når jeg leverer vil han ikke leke med de andre som regel heller - han vil helst være med en av de voksne (og jeg er usikker på om dette er vanlig hos deres barn også?) men jeg har god kommunikasjon med barnehagen og de hevder at det går fint, selv om PPT påpekte at dette var fremtredende og at barnehagen bør legge mer til rette for at dette bedres på generelt grunnlag..

Jeg har hele veien tenkt at han har godt av å bli pushet litt og at det er fin øvelse for ham, som er litt sjenert, å være rundt andre barn som er litt mer gutsy og at han på denne måten blir litt tøffere over tid. Men kanskje jeg egentlig bare setter ham opp til å bli et mobbeoffer? 
Kan man egentlig oppdra barn til å "ikke bli mobbeoffer"? Hva annet kan man gjøre enn å gi dem gode verdier, lære dem å stå opp for seg selv (uten å overkjøre andre) og ikke være blind på når det er eget barn som er ugrei?

Anonymkode: 2bbea...3f9

[AnonymBruker]

Du må ikke dulle for mye med barnet. Og du må la barnet oppleve motstand slik at det utvikler motstandsdyktighet. Og du må lære bort det at gråt låser ingen problemer, og at frykt er noe man må overvinne. Du må med andre ord ikke sy puter under armene på det. 

Anonymkode: a4e3f...5ac

[Daisy-love]

Mulig barnehagen tar for lett på det. Mulig det vil gå seg til. Mulig du duller for mye som annen mener. Jeg fikk vondt av han jeg da 💚

En venninne hadde (og har) en utrolig sympatisk, omsorgsfull, og vennlig nå ungdom. Han hadde ikke språkproblemer, men var rett og slett ikke tøff nok når han begynte på skolen med en haug med gutter som tok plass, og var mye tøffere. Hun sendte sønnen på kampsport. Ikke for å ta igjen, men for å få mestring og bli litt tøffere. Det hjalp veldig. Din er jo litt liten enda, men om det fortetter kan det å ha et sted hvor en mestrer og har sine venner, og en da bygger opp litt god selvfølelse og selvtillit virkelig hjelpe, så det kan du kanskje tenke på om det ikke går seg til. 

[AnonymBruker]

Du har jo mye av svaret selv. Du må gjøre han trygg - helt og absolutt sikker helt inn i ryggmargen - på at han er god nok som han er. Altså få han til å stå støtt i seg selv, og drive med «sine ting».

Og så begynner du å rote. For å fjerne seg fra situasjonen når andre barn velger å være slemme er helt ok. Hva slags idiotisk barn (eller voksen) ønsker tross alt å være venner med mennesker som er stygge med en? Det å søke vennskap med fiendtlige barn er kun (og kun bare) en negativ øvelse. Ja, man må ikke la seg pelle på nesen. Men det å ikke la seg pelle på nesen betyr ikke å yppe til krangel, slosskamp etc. Det betyr å la være å søke vennskap med mennesker som ikke er ålreite folk.

Altså å - gå vekk. 

Ikke tenk tanken på å hindre han i å forlate situasjonen. Eller å søke bifall hos slike barn. Hjelp han heller finne sine folk. Hyggelige barn har hyggelige foreldre, og blir gjerne hyggelige voksne. Ufine barn har ufine foreldre og blir gjerne voksen man på ingen måte ønsket omgåes.

Du forveksler trygghet med popularitet, ts. Og det er en feilslutning. 

Anonymkode: 3cf90...54f

[AnonymBruker]

Vanskelig denne. Selv om barn har godt av å møte motstand og lære seg å takle motgang/konflikter, så blir det feil å la dem gå alene på den veien. Dette er jo allerede et problem, han er allerede utenfor. Og ganske liten. Jeg ville nok snakket med barn vdr tiltak for å hjelpe han inn i leken, det er grenser for hva en 4 åring skal håndtere på egenhånd. Hvis ingen hjelper han litt i dette, så tipper jeg dette etableres. Han tror han skal være utenfor fordi det ikke er noen korreksjon, det samme gjelder de andre guttene. 

Anonymkode: 63996...cd6

[AnonymBruker]

Har han en farsfigur i livet? I den alderen er det viktig for barn har noen som kan "manne ting". Om ikke far, en bestefar eller en onkel?

Anonymkode: a5fdb...c4a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Du må ikke dulle for mye med barnet. Og du må la barnet oppleve motstand slik at det utvikler motstandsdyktighet. Og du må lære bort det at gråt låser ingen problemer, og at frykt er noe man må overvinne. Du må med andre ord ikke sy puter under armene på det. 

Anonymkode: a4e3f...5ac

Men for å være helt ærlig; jeg duller jo ikke med ham? Jeg trer aldri inn i leken eller avbryter eller trøster, han gråter ikke heller, så jeg vet ikke helt hvor du får dette fra? Jeg har som nevnt latt dette gå fordi jeg absolutt er enig i at han bør bli tøffere, men det ser ut til at han ikke blir tøffere av denne metoden men bare trekker seg mer unna.

Anonymkode: 2bbea...3f9

[mommyaka]

Helt ærlig...de som mobber vil finne tung p mobbe om...der hjelper ikke om gutten din lærer å stå opp mot mobberen. Tror du om noen sier..stopp og mobb meg...så stopper de 

De vil mobbe om klær, språk, hvordan du er på håret, din sykkel, vekt, hva du liker, ikke liker,hva du ikke klarer etc...mobbere er usikker mennesker som vil gjør alt for å mobbe. 

[AnonymBruker]

Det eneste du kan og skal gjøre er å gi barnet ditt masse kjærlighet og fortsette å oppfordre til at han hevder seg selv, sine ønsker og meninger. Men han bør ikke oppfordres til å være med barn som har guts, hvis guts betyr at de ber ham gå vekk eller behandler ham dårlig. La ham finne sine egne venner. Det er mange barn som er mer inkluderende. Hvis det ikke er noen som vil være med ham og skolen ikke ønsker å gjøre noe, så kan det være en idé å vurdere og bytte skole til en skole der det er en mer inkluderende kultur. Skoler og skolemiljøet er veldig forskjellige, men har det først satt seg en ukultur i en klasse, så går det vanskelig bort.

Anonymkode: 63f1f...8b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har han en farsfigur i livet? I den alderen er det viktig for barn har noen som kan "manne ting". Om ikke far, en bestefar eller en onkel?

Anonymkode: a5fdb...c4a

Han har pappaen sin, onkler, bestefedre og er generelt en glad og selvhevdende gutt - på hjemmebane. Jeg hadde faktisk ikke så godt innsyn i hvor utenfor han var i barnehagen og det sosiale før PPT ga mer innsyn i dette- siden barnehagen har sagt at det går fint hele tiden.. Det var i denne perioden jeg begynte å observere og har sett mange av disse situasjonene utspille seg.

Jeg drar med barnet på alt mulig av aktiviteter, pusher ham til å gjøre/prøve/finne ut av ting på egenhånd. Det samme gjør pappaen hans. 

 

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Du har jo mye av svaret selv. Du må gjøre han trygg - helt og absolutt sikker helt inn i ryggmargen - på at han er god nok som han er. Altså få han til å stå støtt i seg selv, og drive med «sine ting».

Og så begynner du å rote. For å fjerne seg fra situasjonen når andre barn velger å være slemme er helt ok. Hva slags idiotisk barn (eller voksen) ønsker tross alt å være venner med mennesker som er stygge med en? Det å søke vennskap med fiendtlige barn er kun (og kun bare) en negativ øvelse. Ja, man må ikke la seg pelle på nesen. Men det å ikke la seg pelle på nesen betyr ikke å yppe til krangel, slosskamp etc. Det betyr å la være å søke vennskap med mennesker som ikke er ålreite folk.

Altså å - gå vekk. 

Ikke tenk tanken på å hindre han i å forlate situasjonen. Eller å søke bifall hos slike barn. Hjelp han heller finne sine folk. Hyggelige barn har hyggelige foreldre, og blir gjerne hyggelige voksne. Ufine barn har ufine foreldre og blir gjerne voksen man på ingen måte ønsket omgåes.

Du forveksler trygghet med popularitet, ts. Og det er en feilslutning. 

Anonymkode: 3cf90...54f

Neida, jeg forveksler ikke trygghet og popularitet.
Som sagt så er dette en problemstilling jeg har -oppdaget- i forhold til barnehagen og det som skjer med dynamikken der ettersom den har vokst frem og det er diametralt forskjellig fra hvordan gutten oppfører seg og oppleves hjemme nettopp fordi han er trygg med oss og sier godt i fra om hva han vil, ikke vil, liker og ikke liker. Han uttrykker seg uten problemer og er sta som et esel med både far og meg; det er til dels derfor jeg er ganske overrasket både over hvordan andre barn er mot ham i ubevoktede øyeblikk (der de ikke ser at vi voksne hører f.eks) og hvordan han reagerer tilbake.

Det er klart derimot at jeg må legge mer fokus og vekt på at han ikke trenger å leke med de som er slemme (selv om dette er tatt opp ofte) og at han kanskje ikke opplever å bli trodd eller tatt på alvor av de voksne i barnehagen (og meg, siden jeg ikke har fått riktig informasjon om hva som egentlig foregår). Jeg får rett og slett ta dette via PPT/barnehagen i samtaler hvis det fortsetter:)

Anonymkode: 2bbea...3f9

[got2go]

Meld barnet inn i kampsport.

[AnonymBruker]

mommyaka skrev (3 minutter siden):

Helt ærlig...de som mobber vil finne tung p mobbe om...der hjelper ikke om gutten din lærer å stå opp mot mobberen. Tror du om noen sier..stopp og mobb meg...så stopper de 

De vil mobbe om klær, språk, hvordan du er på håret, din sykkel, vekt, hva du liker, ikke liker,hva du ikke klarer etc...mobbere er usikker mennesker som vil gjør alt for å mobbe. 

Joda, jeg er enig, men nå er denne gjengen fortsatt (til dels) bleiebarn:) Det bør være mulig å etablere en god kultur før de blir mobbere/mobbeoffere? Eller er det bare hver mann for seg selv😅

Anonymkode: 2bbea...3f9

[AnonymBruker]

Min var helt motsatt. Han var veldig på og absolutt ikke den som trakk seg, men noe umoden i språk og generelt. Han ble dessverre mobbeoffer. 

At han har klart seg godt i livet likevel er mye på grunn av trygghet og forståelse han fikk hjemme. Mye tid, kjærlighet, trygghet og forståelse, så han følte seg møtt  og akseptert i det som var vanskelig. At vi var på hans side og synes han var god nok som han var. Ikke feil/dum/annet han fikk høre. 

Nå er dessverre ofte foreldre de siste som får vite om mobbing, så også i vårt tilfelle, men da vi fikk vite om det gikk vi all in for å sørge for at dette sluttet. I vårt tilfelle var det ikke mulig å få til der vi bodde, så vi endte opp med å flytte og hadde da veldig tett og god dialog med ny skole både i forkant og etter at han startet der, så nissen ikke kom med på lasset. 

Jeg tror dessverre ikke man kan forsikre seg om at slikt ikke skjer, for når noen blir utpekt som mobbeoffer er det ikke nødvendigvis noe som kan påpekes som feil ved barnet, og mange mange barn har diverse utfordringer uten å bli mobbeoffer. Så gi ham trygghet, forståelse og kjærlighet, og DERSOM det verste skulle skje så stå på for barnet så sterkt og stødig at det opplever at man virkelig virkelig er på barnets side, og ikke gir seg før barnet har det bra. Det verste som kan skje er nok ikke at barnet opplever mobbing, uansett hvor fryktelig det er, men å da ikke oppleve 100% støtte og trygghet hjemme. 

Jeg kunne nok ikke ha forebygget noe særlig mer enn det vi gjorde av innsats for å gi barnet trygghet og gode evner ut fra sine forutsetning,  og det kunne ha gått kjempefint at han var noe umoden om han ikke tilfeldigvis havnet i et miljø hvor dette ble noe noen barn valgte å angripe. Jeg har sett det gå bra med mange barn som har hatt vel så store utfordringer, og skilt seg mer ut, når de ikke tilfeldigvis havnet i miljø hvor slikt ble angrepet. Hvordan jeg/vi taklet situasjonen, med å stå 100% på barnets side og gi alt for at han igjen skulle få det bra, DET er differansen mellom at det kunne gått skikkelig galt og at det til syvende og sist gikk veldig bra. Det sier gutten selv. Hadde vi nølt og ikke vært 100% på hans side, og gitt ham full trygghet på det, så hadde han trodd på dem som mobbet, og bukket under. 

Gjenganger i at folk forteller om mobbing og at det knuste dem er ofte at de heller ikke fikk tilstrekkelig støtte og trygghet hjemme, men hadde foreldre som vek litt unna og håpte på at det gikk over/ba barnet takle det bedre. DA svikter man! 

Anonymkode: d1d2e...64b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Men for å være helt ærlig; jeg duller jo ikke med ham? Jeg trer aldri inn i leken eller avbryter eller trøster, han gråter ikke heller, så jeg vet ikke helt hvor du får dette fra? Jeg har som nevnt latt dette gå fordi jeg absolutt er enig i at han bør bli tøffere, men det ser ut til at han ikke blir tøffere av denne metoden men bare trekker seg mer unna.

Anonymkode: 2bbea...3f9

Ingen blir tøffere av å bli bedt om å gå bort og få høre at man ikke kan si dette eller dette.

Man blir tøffere av å erfare at man får være med å bestemme, og blir lyttet til sosialt. Når man vet at dette er mulig, vil man forstå at man ikke trenger å finne seg i det når andre prøver å gjøre det umulig. Men hvis man mest opplever at man ikke blir hørt og ekskludert, så tror man at dette er sånn verden fungerer og at det er noe galt med en selv. Mennesker generaliserer ut fra egne erfaringer. Den verden man opplever, er det som er.

Anonymkode: 63f1f...8b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Joda, jeg er enig, men nå er denne gjengen fortsatt (til dels) bleiebarn:) Det bør være mulig å etablere en god kultur før de blir mobbere/mobbeoffere? Eller er det bare hver mann for seg selv😅

Anonymkode: 2bbea...3f9

Nei. Der har de som jobber i barnehage et ansvar.

Anonymkode: 63f1f...8b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det eneste du kan og skal gjøre er å gi barnet ditt masse kjærlighet og fortsette å oppfordre til at han hevder seg selv, sine ønsker og meninger. Men han bør ikke oppfordres til å være med barn som har guts, hvis guts betyr at de ber ham gå vekk eller behandler ham dårlig. La ham finne sine egne venner. Det er mange barn som er mer inkluderende. Hvis det ikke er noen som vil være med ham og skolen ikke ønsker å gjøre noe, så kan det være en idé å vurdere og bytte skole til en skole der det er en mer inkluderende kultur. Skoler og skolemiljøet er veldig forskjellige, men har det først satt seg en ukultur i en klasse, så går det vanskelig bort.

Anonymkode: 63f1f...8b8

De er veldig små, og ganske få i barnehagen, så det er ingen andre enn disse å velge mellom reellt sett, før han er gammel nok til å begynne på skole og/eller andre fritidsaktiviteter:) 
Men selvsagt kommer jeg ikke til å oppfordre videre til å fortsatt leke med de gutsy guttene når jeg nå vet og ser situasjonen med litt andre øyne ❤️ Jeg trodde faktisk at jeg var ganske flink til å balansere det å gi ham bekreftelse med å ikke være overbeskyttende/anta at han er helt uskyldig i alt.. men jeg har nok feilet i å ikke ta det så alvorlig at han har sagt at ingen er vennene hans etc:( 

Anonymkode: 2bbea...3f9

[AnonymBruker]

"Gode råd" fra mor kan fort gjøre mer skade enn godt. Husker enda en gutt på et landstreff i speideren som gikk rett opp til fremmede og sa "vil du være vennen min". Og når han ble avvist gikk har rett opp til neste gruppe og gjorde det samme mens de forrige ungene sto og kniste seg imellom. Han var vel sikkert litt på spekteret og hadde nok fått den setningen som et "godt råd" fra mor tenker jeg.

Anonymkode: 9833f...23f

[AnonymBruker]

Jeg har en gutt på 4 år som er motsatt av din. Han snakker klart, høyt og tydelig. Han finner seg ikke i noe tull og blir lett fornærmet. Så er det en del knuffing med de andre gutta og det blir ofte blåmerker og sår. Jeg er også bekymret. Bekymret for om han tar for mye plass eller om de andre ikke liker han fordi han er for mye. Det er også ganske vanskelig. 
 

Jeg tror at jeg har funnet meg til rette med at jeg lå veilede han i hva som er greit og ikke, si tydelig i fra om at vi må tilpasse oss andre, la andre bli med i leken osv. Så håper jeg at det går bra til slutt med denne veiledningen og tydeligheten. 
 

Jeg skjønner deg veldig godt TS!! For man vil jo bare at barna skal være grei, en god lekekamerat, omsorgsfulle, sosialt smarte og henge med i svingene i alt som skjer. Det er ikke bare bare å forvente av en som har vært på jorden i 4 år 🥺 

Anonymkode: b2374...e2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Min var helt motsatt. Han var veldig på og absolutt ikke den som trakk seg, men noe umoden i språk og generelt. Han ble dessverre mobbeoffer. 

At han har klart seg godt i livet likevel er mye på grunn av trygghet og forståelse han fikk hjemme. Mye tid, kjærlighet, trygghet og forståelse, så han følte seg møtt  og akseptert i det som var vanskelig. At vi var på hans side og synes han var god nok som han var. Ikke feil/dum/annet han fikk høre. 

Nå er dessverre ofte foreldre de siste som får vite om mobbing, så også i vårt tilfelle, men da vi fikk vite om det gikk vi all in for å sørge for at dette sluttet. I vårt tilfelle var det ikke mulig å få til der vi bodde, så vi endte opp med å flytte og hadde da veldig tett og god dialog med ny skole både i forkant og etter at han startet der, så nissen ikke kom med på lasset. 

Jeg tror dessverre ikke man kan forsikre seg om at slikt ikke skjer, for når noen blir utpekt som mobbeoffer er det ikke nødvendigvis noe som kan påpekes som feil ved barnet, og mange mange barn har diverse utfordringer uten å bli mobbeoffer. Så gi ham trygghet, forståelse og kjærlighet, og DERSOM det verste skulle skje så stå på for barnet så sterkt og stødig at det opplever at man virkelig virkelig er på barnets side, og ikke gir seg før barnet har det bra. Det verste som kan skje er nok ikke at barnet opplever mobbing, uansett hvor fryktelig det er, men å da ikke oppleve 100% støtte og trygghet hjemme. 

Jeg kunne nok ikke ha forebygget noe særlig mer enn det vi gjorde av innsats for å gi barnet trygghet og gode evner ut fra sine forutsetning,  og det kunne ha gått kjempefint at han var noe umoden om han ikke tilfeldigvis havnet i et miljø hvor dette ble noe noen barn valgte å angripe. Jeg har sett det gå bra med mange barn som har hatt vel så store utfordringer, og skilt seg mer ut, når de ikke tilfeldigvis havnet i miljø hvor slikt ble angrepet. Hvordan jeg/vi taklet situasjonen, med å stå 100% på barnets side og gi alt for at han igjen skulle få det bra, DET er differansen mellom at det kunne gått skikkelig galt og at det til syvende og sist gikk veldig bra. Det sier gutten selv. Hadde vi nølt og ikke vært 100% på hans side, og gitt ham full trygghet på det, så hadde han trodd på dem som mobbet, og bukket under. 

Gjenganger i at folk forteller om mobbing og at det knuste dem er ofte at de heller ikke fikk tilstrekkelig støtte og trygghet hjemme, men hadde foreldre som vek litt unna og håpte på at det gikk over/ba barnet takle det bedre. DA svikter man! 

Anonymkode: d1d2e...64b

Tusen takk for denne, jeg kommer absolutt til å være mer på for å sørge for at han blir ivaretatt og være tilstede for ham. Det hadde ikke kostet meg en krone å bytte barnehage eller å ta opp det jeg opplever som problematisk, hvis jeg visste hvordan dette var før. Og det er godt at det har gått bra for gutten din ❤️ 

Anonymkode: 2bbea...3f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har en gutt på 4 år som er motsatt av din. Han snakker klart, høyt og tydelig. Han finner seg ikke i noe tull og blir lett fornærmet. Så er det en del knuffing med de andre gutta og det blir ofte blåmerker og sår. Jeg er også bekymret. Bekymret for om han tar for mye plass eller om de andre ikke liker han fordi han er for mye. Det er også ganske vanskelig. 
 

Jeg tror at jeg har funnet meg til rette med at jeg lå veilede han i hva som er greit og ikke, si tydelig i fra om at vi må tilpasse oss andre, la andre bli med i leken osv. Så håper jeg at det går bra til slutt med denne veiledningen og tydeligheten. 
 

Jeg skjønner deg veldig godt TS!! For man vil jo bare at barna skal være grei, en god lekekamerat, omsorgsfulle, sosialt smarte og henge med i svingene i alt som skjer. Det er ikke bare bare å forvente av en som har vært på jorden i 4 år 🥺 

Anonymkode: b2374...e2f

Tusen takk! Ja, helt enig, jeg ser jo at de som tar mer plass slik som gutten din - også har sine vansker og at foreldrene mye oftere korrigerer (eller ber dem roe seg osv.) og har vært veldig klar på at de må jo få lov å prøve seg frem og finne ut av ting mellom seg til en viss grad:) Det er jo mye de skal lære og venne seg til, håpløst om jeg eller andre foreldre går inn for å micromanage' hvordan barna finner ut av det.

Men samtidig når etableres et mønster, og hva gjør man for å balansere det uten å være "den forelderen" liksom? Det er der jeg sliter litt, godt at det ikke bare er meg:)

Anonymkode: 2bbea...3f9