Psykisk helse/depresjon/hjelp

[AnonymBruker]

Fountaine skrev (23 minutter siden):

Har du prøvd mange antidepressiva?

 

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Ja, en i hver "kategori" eller hva man kaller det. Har opplevd omtrent alle bivirkninger man kan få, pluss flere. Og null virkning. Legen konkluderte med at jeg ikke tåler sånt, men jeg har notert ned at jeg skal ta en sånn cyp-feil-test. 

Kvetapin er det aller verste jeg har forsøkt, men den er vel ikke antidepressiva. Gikk rett i en slags rar psykose av den.

Anonymkode: 64b12...255

 

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Okei, etter en kjapp googling er det disse jeg VET at jeg har prøvd: Cipralex, Zoloft, Efexor, Wellbutrin, Tolvon, Brintellix, Remeron, Kvetiapin

Men jeg tror det er fler, bare at jeg ikke husker navnet. Det er (foreløpig) totalt uaktuelt å prøve noe annet, med tanke på hvor dårlig jeg har blitt før, dessverre. 

I tillegg får jeg Imovane som jeg har litt effekt av, og sobril ved behov. Har også fått Propranolol for bruk i situasjoner der jeg har mye fysiske angstsymptomer, men den pakken ligger stort sett på badet pga lite behov.

Anonymkode: 64b12...255

 

Capazitet skrev (1 minutt siden):

Har du vurdert antidepressive legemidlar? Det er mange ulike typar

Siterer bare disse innleggene fra lenger opp så jeg slipper å skrive "oppat"  

Anonymkode: 64b12...255

[AnonymBruker]

Om du ikke vil forsøke andre antidepressiva fins det jo elektrosjokkbehandling for de som er dypt deprimerte. Har du tenkt på den type behandling?

Anonymkode: 270bc...4ca

[AnonymBruker]

https://www.unn.no/kliniske-studier/transkraniell-magnetstimulering-som-behandling-for-depresjon

Siden du er desperat, som jeg ser som håp, så pøser jeg på, ikke fordi jeg er i samme situasjon som deg, men fordi jeg har vært deprimert over tid, ikke i samme grad som deg.

Du har vært deprimert siden du var 12. Klart det gjør noe med identitetsfølelsen din. Kanskje skal du ikke bare være deprimert pasient, som du nok har vært veldig lenge. Kanskje skal du kjøpe deg et telt og stikke ut og sove ute i en uke, 2 uker. Flytte til et annet sted, nærmere naturen, eller midt i byen. Jeg har lest noen bøker av folk som har vært deprimert over mange mange år, men fått det bedre etter at de begynte å leve større deler av livet ute.

Det er alltid viktig at du har i deg det du trenger. En gang jeg manglet både d-vitamin og jern, hadde jeg det helt jævlig.

Jeg tenker også at du kommer til å hige etter forandring  i humør og at det kan gjøre at du overser små nyanser i humør som kan være viktige. Dette lærte jeg. Jeg er ikke alltid tung. Lilletåa mi feks, den kjennes lett ut. Og kanskje var jeg litt mindre likegyldig til himmelen i går enn i dag.

Jeg bare prater, jeg.

Anonymkode: 6df0f...4a2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei alle. Dette blir sikkert kanskje både langt og rotete. Jeg kjenner også meg selv godt nok til å forstå på forhånd at jeg sikkert kommer til å sable ned de fleste forslagene som eventuelt kommer her. Men jeg er desperat, så jeg skal gjøre så godt jeg kan å ta (de seriøse) svarene seriøst.

(I tillegg gjør jeg om diverse info fordi jeg ikke ønsker å bli gjenkjent, men prøver å ikke endre på ting som gjør at jeg får irrelevante svar.)

Jeg sliter massivt med depresjon. Det har jeg gjort litt av og på, men mest på, siden jeg var 12. Er idag 33. Med årene fikk jeg også angst, og diverse ting jeg opplevde/ble utsatt for gjorde at jeg fikk diagnosen ptsd og unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse. Jeg klarte aldri fullføre VGS, men klarte å jobbe noen få år tidlig i 20-årene. Gikk på veggen totalt, endte opp som uføretrygdet.

Har gått mange, mange år i behandling, hos diverse behandlere. Psykologer, psykiatere og annet psykiatrisk helsevesen. Noe har selvfølgelig hjulpet litt, jeg har mer innsikt nå i hvordan jeg fungerer for eksempel. (Eller ikke fungerer, da.) Ingen medisiner har virkning. Jeg skal nå få tatt en sånn cyp-feil-test, som jeg har lest litt om her inne. Men vet ikke så mye om det. 

Men jeg henger ikke sammen. Har ingen livsglede eller livslyst. Begynner stort sett å gråte et par timer etter jeg står opp, og gråter helt til jeg legger meg.  Jeg klarer ikke å opprettholde egen hygiene. Jeg klarer ikke ha orden i leiligheten. Jeg klarer ikke få i meg mat, og i alle fall ikke sunn mat. Alt vokser i halsen og vil opp igjen. Nå har det blitt litt sånn at jeg kun spiser på kveldene etter jeg har tatt sovemedisin, siden den gjør meg litt likegyldig. 

Min fastlege sier at det kanskje vil komme behandling "med årene", men per nå er alt utprøvd og jeg er egentlig stemplet som behandlingsresistent. Diagnosene mine jobber mot hverandre, den ene gjør at jeg ikke er mottakelig for behandling på den andre osv, evig rundgang. 

Finnes det noe annet? Hva faen gjør jeg? Orker ikke 50 år til med dette, det er uaktuelt. 

TLDR; Psykisk syk, ingen behandling har virket, alternativer? (IKKE som i alternativ-alternativ med krystaller og spøkelser altså.)

 

 

Anonymkode: 64b12...255

Jeg vil bare si at ordet «behandlingsresistent» burde vært forbudt å bruke om psykisk sykdom. Så mye handler om hvilke personer man har møtt og hvordan man er blitt forstått. Fikk stempelet selv for 15 år siden. Så møtte jeg folk som så meg med nye øyne, fikk etterhvert andre og riktige diagnoser, og en helt annen tilnærming. Frisk blir jeg nok aldri, men livet er allerede så mye bedre, og bedre skal det bli. Personlighetsforstyrrelses-diagnosene er for øvrig under sterk debatt, og mange som «bare» har fått dem har vist seg å ha uoppdaget dissosiativ lidelse (som ledd i cptsd), autismespekter, og/eller adhd. 
Man må se hele personen, man trenger noen som vil prøve å se hele bildet og er nysgjerrig. Men man må dessverre ha litt flaks. 

Anonymkode: 285d9...dd1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg vil bare si at ordet «behandlingsresistent» burde vært forbudt å bruke om psykisk sykdom. Så mye handler om hvilke personer man har møtt og hvordan man er blitt forstått. Fikk stempelet selv for 15 år siden. Så møtte jeg folk som så meg med nye øyne, fikk etterhvert andre og riktige diagnoser, og en helt annen tilnærming. Frisk blir jeg nok aldri, men livet er allerede så mye bedre, og bedre skal det bli. Personlighetsforstyrrelses-diagnosene er for øvrig under sterk debatt, og mange som «bare» har fått dem har vist seg å ha uoppdaget dissosiativ lidelse (som ledd i cptsd), autismespekter, og/eller adhd. 
Man må se hele personen, man trenger noen som vil prøve å se hele bildet og er nysgjerrig. Men man må dessverre ha litt flaks. 

Anonymkode: 285d9...dd1

Her er jeg enig i mye. Liker heller ikke ordet behandlingsresistent, men jeg tar det med en klype salt. Fastlegen min sier at det de egentlig mener er at ingenting av det som tilbys her/nå har fungert for meg. Ikke at ingenting kan fungere i fremtiden.

Jeg passer helt klart inn i den der engstelig/unnvikende-PF'en, men jeg har ikke alltids vært sånn. For meg er det helt tydelige årsaker til at jeg har endret meg til den jeg er. Ta som eksempel en person som har opplevd en bjørn komme inn soveromsvinduet for å bite. Det er klart personen kan bli redd for bjørner etterpå, liksom... 🙂 

Anonymkode: 64b12...255

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Om du ikke vil forsøke andre antidepressiva fins det jo elektrosjokkbehandling for de som er dypt deprimerte. Har du tenkt på den type behandling?

Anonymkode: 270bc...4ca

 

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

https://www.unn.no/kliniske-studier/transkraniell-magnetstimulering-som-behandling-for-depresjon

Siden du er desperat, som jeg ser som håp, så pøser jeg på, ikke fordi jeg er i samme situasjon som deg, men fordi jeg har vært deprimert over tid, ikke i samme grad som deg.

Du har vært deprimert siden du var 12. Klart det gjør noe med identitetsfølelsen din. Kanskje skal du ikke bare være deprimert pasient, som du nok har vært veldig lenge. Kanskje skal du kjøpe deg et telt og stikke ut og sove ute i en uke, 2 uker. Flytte til et annet sted, nærmere naturen, eller midt i byen. Jeg har lest noen bøker av folk som har vært deprimert over mange mange år, men fått det bedre etter at de begynte å leve større deler av livet ute.

Det er alltid viktig at du har i deg det du trenger. En gang jeg manglet både d-vitamin og jern, hadde jeg det helt jævlig.

Jeg tenker også at du kommer til å hige etter forandring  i humør og at det kan gjøre at du overser små nyanser i humør som kan være viktige. Dette lærte jeg. Jeg er ikke alltid tung. Lilletåa mi feks, den kjennes lett ut. Og kanskje var jeg litt mindre likegyldig til himmelen i går enn i dag.

Jeg bare prater, jeg.

Anonymkode: 6df0f...4a2

Noterer meg ned begge disse forslagene, jeg kan i alle fall gjøre research Takk.

Anonymkode: 64b12...255

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

https://www.unn.no/kliniske-studier/transkraniell-magnetstimulering-som-behandling-for-depresjon

Siden du er desperat, som jeg ser som håp, så pøser jeg på, ikke fordi jeg er i samme situasjon som deg, men fordi jeg har vært deprimert over tid, ikke i samme grad som deg.

Du har vært deprimert siden du var 12. Klart det gjør noe med identitetsfølelsen din. Kanskje skal du ikke bare være deprimert pasient, som du nok har vært veldig lenge. Kanskje skal du kjøpe deg et telt og stikke ut og sove ute i en uke, 2 uker. Flytte til et annet sted, nærmere naturen, eller midt i byen. Jeg har lest noen bøker av folk som har vært deprimert over mange mange år, men fått det bedre etter at de begynte å leve større deler av livet ute.

Det er alltid viktig at du har i deg det du trenger. En gang jeg manglet både d-vitamin og jern, hadde jeg det helt jævlig.

Jeg tenker også at du kommer til å hige etter forandring  i humør og at det kan gjøre at du overser små nyanser i humør som kan være viktige. Dette lærte jeg. Jeg er ikke alltid tung. Lilletåa mi feks, den kjennes lett ut. Og kanskje var jeg litt mindre likegyldig til himmelen i går enn i dag.

Jeg bare prater, jeg.

Anonymkode: 6df0f...4a2

Ser nå at jeg scorer maks på den ICD-10-depresjonstesten som er alvorlig depresjon. Så da er jeg nok uansett utelukket fra den studien dessverre... 

Anonymkode: 64b12...255

[Ninaen]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Her er jeg enig i mye. Liker heller ikke ordet behandlingsresistent, men jeg tar det med en klype salt. Fastlegen min sier at det de egentlig mener er at ingenting av det som tilbys her/nå har fungert for meg. Ikke at ingenting kan fungere i fremtiden.

Jeg passer helt klart inn i den der engstelig/unnvikende-PF'en, men jeg har ikke alltids vært sånn. For meg er det helt tydelige årsaker til at jeg har endret meg til den jeg er. Ta som eksempel en person som har opplevd en bjørn komme inn soveromsvinduet for å bite. Det er klart personen kan bli redd for bjørner etterpå, liksom... 🙂 

Anonymkode: 64b12...255

Hvis du ikke alltid har vært sånn, og i tillegg har du diagnosen PTSD, så er det ikke sikkert den diagnosen er rett nei (pf). Det du beskriver i andre avsnitt er jo en konsekvens av traumer du har opplevd, og dermed helt forståelse uten at det trenger å forklares som et personlighetsavvik. Hvor mye traumebehandling har du fått? PF-disgnosene har vært en enkel måte for behandlere å sortere pasienter de ikke helt får taket på eller ikke lykkes med behandling på, fordi «PF er jo vanskelig å gjøre noe med» var mantraet i mange år, og da slipper man jo å ta ansvar som behandler også når ting ikke fører frem. I stedet for å finne ut av om det er ting man ikke har forstått eller tenke litt utafor boksen… 

[AnonymBruker]

Jeg tror ikke det er uvanlig å ikke respondere godt på disse medisinene, for øvrig. Jeg har gått på fire antidepressiver. Jeg tror at efexor fungerte noe, samtidig er det vanskelig å isolere effekt fra placebo, og kanskje har man lagt om livet sitt noe samtidig. Det som skjer er uansett at man utvikler toleranse og så funker de ikke lenger. Det fungerer sjeldent i lengden for mennesker med vedvarende depresjon.

Ts, har du lest om andre erfaringer med så lang depresjon som det du har? Kanskje det er noe å lære/lytte til der ute.

Anonymkode: 6df0f...4a2

[AnonymBruker]

Ninaen skrev (1 minutt siden):

Hvis du ikke alltid har vært sånn, og i tillegg har du diagnosen PTSD, så er det ikke sikkert den diagnosen er rett nei (pf). Det du beskriver i andre avsnitt er jo en konsekvens av traumer du har opplevd, og dermed helt forståelse uten at det trenger å forklares som et personlighetsavvik. Hvor mye traumebehandling har du fått? PF-disgnosene har vært en enkel måte for behandlere å sortere pasienter de ikke helt får taket på eller ikke lykkes med behandling på, fordi «PF er jo vanskelig å gjøre noe med» var mantraet i mange år, og da slipper man jo å ta ansvar som behandler også når ting ikke fører frem. I stedet for å finne ut av om det er ting man ikke har forstått eller tenke litt utafor boksen… 

Det har egentlig aldri vært så mye snakk om den PF'en, så jeg bryr meg ikke så mye om den. Tror heller det er ptsd som har "gjort meg sånn", i tillegg til depresjon og medfødt sårbarhet.

Jeg har forsøkt EMDR-terapi og myyyye kognitiv terapi for ptsd. Men jeg er ikke mottakelig, sies det. Jeg vet ikke selv. Har jo prøvd. Hadde det vært en kran jeg kunne åpne, så hadde jeg jo gjort det liksom.

Men om det nå er sånn da? At jeg kanskje egentlig ikke er personlighetsforstyrra, men bare passer litt inn i den "boksen" også? Har det noe å si? Burde jeg bedt om ny utredning? Vil det endre noe? Jeg har bare slått meg til ro med at diagnoser betyr at det er diverse bokser jeg passer godt/halvgodt oppi og ferdig med det liksom.

Anonymkode: 64b12...255

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tror ikke det er uvanlig å ikke respondere godt på disse medisinene, for øvrig. Jeg har gått på fire antidepressiver. Jeg tror at efexor fungerte noe, samtidig er det vanskelig å isolere effekt fra placebo, og kanskje har man lagt om livet sitt noe samtidig. Det som skjer er uansett at man utvikler toleranse og så funker de ikke lenger. Det fungerer sjeldent i lengden for mennesker med vedvarende depresjon.

Ts, har du lest om andre erfaringer med så lang depresjon som det du har? Kanskje det er noe å lære/lytte til der ute.

Anonymkode: 6df0f...4a2

Jeg fikk så raskt bivirkninger at det aldri var snakk om å holde ut en stund lenger for å muligens få noe virkning. Kom nok aldri så langt at jeg utviklet noen toleranse heller.

Stygt og brutalt å si det, men dem jeg vet om med like erfaringer som meg har tatt selvmord. Det er litt derfor jeg søker anonyme på nett nå. 

Anonymkode: 64b12...255

[Ninaen]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det har egentlig aldri vært så mye snakk om den PF'en, så jeg bryr meg ikke så mye om den. Tror heller det er ptsd som har "gjort meg sånn", i tillegg til depresjon og medfødt sårbarhet.

Jeg har forsøkt EMDR-terapi og myyyye kognitiv terapi for ptsd. Men jeg er ikke mottakelig, sies det. Jeg vet ikke selv. Har jo prøvd. Hadde det vært en kran jeg kunne åpne, så hadde jeg jo gjort det liksom.

Men om det nå er sånn da? At jeg kanskje egentlig ikke er personlighetsforstyrra, men bare passer litt inn i den "boksen" også? Har det noe å si? Burde jeg bedt om ny utredning? Vil det endre noe? Jeg har bare slått meg til ro med at diagnoser betyr at det er diverse bokser jeg passer godt/halvgodt oppi og ferdig med det liksom.

Anonymkode: 64b12...255

Det handler jo om å kunne få riktig behandling og tilnærming, og å forstå ting, nettopp for å finne på-knappen til krana. Du bryr deg kanskje ikke om PF-diagnosen, men helsevesenet lar dem ofte påvirke tilnærming og tilbud… 

Traumeterapi handler i stor grad om terapeuten, og i tillegg er det anbefalte såkalt faseorientert tilnærming snarere enn vanlig kognitiv terapi. God psykoeduksjon er også viktig. Og depresjon er jo som hovedregel symptom på det andre som er galt, ikke en sykdom i seg selv. Man passer ikke «bare litt inn i den boksen» med pf-diagnose, pf er nettopp at man er «ekstrem» i personlighetsfungering, at det er gjennomgripende,og derfor det også er «til stedet før fylte 18 år» som hovedregel for diagnosen også, ikke at man blir sånn etter en/flere alvorlige livshendelser i ung/voksen alder. 
Og hva er sårbarheten din? Det er jo også viktig å forstå? Er du såkalt født sårbar? Er du blitt sårbar pga ting som har skjedd med deg? Sånne ting er viktig å forstå for å finne veier ut av de mønsterne hjernen og det autonome nervesystemet har låst seg i, som særlig skjer ved traumer. 
Har du forsøkt psykomotorisk fysioterapi?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg fikk så raskt bivirkninger at det aldri var snakk om å holde ut en stund lenger for å muligens få noe virkning. Kom nok aldri så langt at jeg utviklet noen toleranse heller.

Stygt og brutalt å si det, men dem jeg vet om med like erfaringer som meg har tatt selvmord. Det er litt derfor jeg søker anonyme på nett nå. 

Anonymkode: 64b12...255

Ja, det forundrer meg jo ikke at du sier det.

Men jeg tenker mer på bøker/lydbøker, historier lenger ut, så du ikke blir den eneste som står igjen som et slags avvik fra den tragiske statistikken, der det er det eneste utfallet du ser.

Anonymkode: 6df0f...4a2

[AnonymBruker]

Ninaen skrev (Akkurat nå):

Det handler jo om å kunne få riktig behandling og tilnærming, og å forstå ting, nettopp for å finne på-knappen til krana. Du bryr deg kanskje ikke om PF-diagnosen, men helsevesenet lar dem ofte påvirke tilnærming og tilbud… 

Traumeterapi handler i stor grad om terapeuten, og i tillegg er det anbefalte såkalt faseorientert tilnærming snarere enn vanlig kognitiv terapi. God psykoeduksjon er også viktig. Og depresjon er jo som hovedregel symptom på det andre som er galt, ikke en sykdom i seg selv. Man passer ikke «bare litt inn i den boksen» med pf-diagnose, pf er nettopp at man er «ekstrem» i personlighetsfungering, at det er gjennomgripende,og derfor det også er «til stedet før fylte 18 år» som hovedregel for diagnosen også, ikke at man blir sånn etter en/flere alvorlige livshendelser i ung/voksen alder. 
Og hva er sårbarheten din? Det er jo også viktig å forstå? Er du såkalt født sårbar? Er du blitt sårbar pga ting som har skjedd med deg? Sånne ting er viktig å forstå for å finne veier ut av de mønsterne hjernen og det autonome nervesystemet har låst seg i, som særlig skjer ved traumer. 
Har du forsøkt psykomotorisk fysioterapi?

Først; takk for svar! Nå må jeg bare si med en gang at jeg er for trøtt for å henge med på fagspråk.

Jeg kommer tilbake i morgen for å lese med våkne øyne.

Psykomotorisk fysioterapi forsto jeg nå (haha), og nei det har jeg ikke prøvd.  Kan man finne ut hvor det tilbys?

 

Og tusen takk til alle dere andre som har svart også. ❤️

Anonymkode: 64b12...255

[Ninaen]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Først; takk for svar! Nå må jeg bare si med en gang at jeg er for trøtt for å henge med på fagspråk.

Jeg kommer tilbake i morgen for å lese med våkne øyne.

Psykomotorisk fysioterapi forsto jeg nå (haha), og nei det har jeg ikke prøvd.  Kan man finne ut hvor det tilbys?

 

Og tusen takk til alle dere andre som har svart også. ❤️

Anonymkode: 64b12...255

Psykomotorisk fysioterapeut: sjekk hva som finnes i kommunen og nabokommuner, du trenger ikke henvisning fra fastlege lenger, ofte lange ventelister, men definitivt verdt å prøve med den sykehistorien du framlegger! Om noen av dem har tilleggskompetanse /erfaring med traumer er det stort bonus.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Ingen medisiner har virkning. Jeg skal nå få tatt en sånn cyp-feil-test, som jeg har lest litt om her inne.

Hvorfor har ikke fastlegen tatt den før? Jeg tok cyp-test da jeg startet på antidep for p se om reseptorene eller hva de heter, mottok medisinen. En venn med adhd tok også testen, lettere å dosere ut dosen på den måten, da opptaket er sinnsykt individuelt. 

Ønsker deg alt godt. Psycilocybin begynner heldigvis å bli mer utbredt i depresjonsbehandling. Hadde søkt å bli henvist til dette. Resetter nevronene og de negative tankebanene. Vet om flere som har blitt betydelig bedre ifh angst og depresjon av dette. Lov i flere land, hadde seriøst dratt dit og betalt for å få det bedre psykisk. Selvsagt med fagfolk i bakhånd. 

Anonymkode: 08d4a...468

[AnonymBruker]

Ps . Når jeg skriver psilocybin mener jeg ikke ketamin. De behandler depresjon med ketamin nå også. 

Anonymkode: 08d4a...468

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Ketamin har jeg svært lyst til å prøve. Fastlegen min har tro på dette. Problemet er at det koster 40 000 og jeg har ikke råd til det. Har bestilt en sånn "uforpliktende gratis samtale" hos en klinikk da, den timen er om noen dager. I praksis vil en slik behandling koste meg rundt 70 000 med reise og overnatting og alt.... 

ECT er dessverre uaktuelt

Anonymkode: 64b12...255

Psilocybin hadde jeg absolutt vurdert før ketamin. Ketamin er syntetisk fremstilt, men kan sikkert ha effekt selv om jeg er skeptisk til studiene på den fronten. 

Anonymkode: 08d4a...468

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Da har jeg notert ned alle vitaminer og (for meg) uforståelige navn du har nevnt  Har jo en legetime om noen uker, så jeg får se om jeg ringer å ber om resultatene eller om jeg venter på timen. Er jo ikke så god til å forstå det språket der, så det er kanskje bare greit at legen får gått gjennom sammen med meg. 

Håper han er som din lege da, som forstår at det med referanseverdier kanskje kan fucke opp en del selv om man teknisk sett er innafor normalen. Men han er en veldig grei og flink lege, altså.

Jeg kjenner at jeg håper sterkt at det kanskje bare er en "fillesak" som dette, eller at dette her kunne endret noe eller økt livskvaliteten min. Så er det skeptikeren/depresjonsstemmen som sier at dette er bare tull. Tenker legen får ha siste ord der, jeg er en sånn som aldri kan stole på magefølelsen. For den er det depresjonen som bestemmer over.

Anonymkode: 64b12...255

Ingen av mine leger gjennom flere år som forstod dette med referanseverdier. Var bl.a info fra B-12 foreningen som fikk opp øynene mine, og jeg fikk legen med på å prøve injeksjoner. Heldigvis. B-12 foreningen postet en artikkel om ei som ble feildiagnosert med schizofreni, hvor det egentlig var b-12 mangel. Nå hadde hun en åpenbar mangel sånn i forhold til blodprøver da, men det sier jo mye om hvor mentalt syk man kan bli når man ikke har nok b12. 

Her står det også at man kan ha funksjonell mangel opp til 350. Jeg vet at litt mer oppdaterte leger/spesialister anbefaler 4-500 som et absolutt minimum. Jeg brukte 1 helt år på å få opp nivåene mine til et mer akseptabelt nivå. 

https://www.helse-bergen.no/avdelinger/laboratorieklinikken/medisinsk-biokjemi-og-farmakologi/fagleg-rettleiing/analysar-av-vitamin-b12-folat-homocystein-og-methylmalonsyre/

Du kan lese info fra b-12 klinikken. Ikke bare om b12 alene, men hvordan det skal ses i sammenheng med andre b vitaminer, symptomer, og andre ting. Du kan bruke menyen og lese artikler og andre ting. 

https://b12-klinikken.no/VitaminB12mangel/utredning/
https://b12-klinikken.no/VitaminB12mangel/#Symptomene


 

Anonymkode: 782f1...1f7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Ikke den du siterer

Er 143 veldig lavt? Står at 60 er normalområdet. Legen har ikke sagt noe på at jeg har et lavt B12 nivå

Anonymkode: 2105b...d90

Det der er vel aktiv b-12, og ikke s-b12. Det er to forskjellige måter å teste på.  Jeg hadde aktiv b-12 på ca 100 tror jeg, det skal være godt innenfor normalen. Men jeg hadde likevel funksjonell mangel. 

Jeg syns det er lettere å lese/forstå serum b12/kobalaimin b12 med tester. 

Anonymkode: 782f1...1f7