Noen ventere her?

[Freyja]

Er det noen her som ikke har blitt prøvere ennå, men som venter spent på at den andre parten skal bli klar?

Er skikkelig frustrert - har en kjæreste som har fått det for seg at han vil vente i NOEN ÅR (!!!!) til. Jeg er veldig klar NÅ. Men jeg kan jo ikke lure ham opp i det heller, det blir veldig feil utgangspunkt.

Håper det skjer et uhell! Om ikke barnet da er planlagt, er det i alle fall veldig ønsket. Og min kjære og jeg er veldig klare på at om så skulle skje, er ikke abort noe alternativ.

Men jeg er så babysyk at jeg får en klump i magen når jeg ser gravide kvinner/babyer. Jeg er fremdeles ung, har noen år på meg før klokken begynner å tikke, men jeg har ventet så lenge allerede - hadde det ikke vært for at fornuften stoppet meg, ville jeg blitt gravid på ungdomsskolen. Heh - hadde vel kanskje ikke vært så veldig lurt.

Noen som kjenner seg igjen?

[alicante]

Åja, jeg kjenner meg veldig godt igjen! Jeg har vært sammen med min samboer i snart 4 år, og har vel egentlig helt fra begynnelsen vært klar for å begynne å prøve. (egentlig har vel jeg også vært "klar" siden jeg gikk på ungdomsskolen, men som du også sier så har fornuften hele tiden seiret)

Derfor er det vel kanskje ekstra vondt når jeg nå begynner å innse at han kanskje aldri kommer til å bli klar, eller ha lyst på barn. Når han tidligere har sagt "nei, jeg har ikke lyst på barn nå", så har jeg tolket det dithen at han sikkert kommer til å få det. Men nå er jeg ikke så sikker lenger. Jeg har sagt at jeg er villlig til "å vente" på ham til han blir klar, men jeg kan jo ikke vente i all evighet. Jeg kjenner at klokka begynner å tikke, siden jeg nærmer meg 30, og selv om jeg vet at jeg har god tid føler jeg at ting burde begynne å skje snart.

Jeg begynner altså å lure på om jeg er i en situasjon der jeg vil komme til å måtte velge - enten et liv med ham jeg elsker (uten barn), eller et liv uten ham (og på leting etter en mann jeg kan tenke meg å ha barn med som også vil ha det med meg). Jeg vet det er et såkalt luksusproblem, men likefullt er det vondt. Og det er et valg jeg ikke vet hvordan jeg skal takle.

Sier din kjæreste noe om hvorfor han ikke vil ha barn ennå? Og er han klar over at du håper på et uhell? Hvis han vet om det, så er han kanskje ikke SÅ ukjent for tanken?

Det er forøvrig fint å vite at det er flere av oss, og at noen vet hvordan det føles.

Alicante

[Freyja]

Hei Alicante!

Han vet veldig godt at jeg vil bli gravid NÅ, helst. Han sa det til meg en dag; "du har skikkelig lyst på barn du?", og jeg svarte jo ærlig at "ja, det har jeg!" - "du hadde blitt superhappy om det hadde skjedd?". Og ja, det hadde jeg. Heh.. Han vet veldig godt at det er sånn. En periode ville han ikke ha sex fordi han var redd for at jeg skulle bli gravid, men de siste månedene har det roet seg veldig.

Heldigvis sier han at han vil ha barn, bare ikke nå. Han synes det passer så dårlig. Ok, enkelte ting bør vel komme i orden, men det eneste som gjenstår er vel egentlig å bygge ferdig huset! Men han har sett for seg å vente i fem år til. Minst. Jeg vet ikke om jeg har lyst til å vente fem år, minst. Jeg har ikke det. Enkelt og greit. Men som sagt - jeg kan jo ikke lure ham heller. Har selvfølgelig vært inne på tanken, fordi lengselen er så stor, men det blir et helt feil utgangspunkt for barnet.

Og samtidig har han allerede funnet både gutte- og jentenavn til våre kommende barn, så det virker som om han har et merkelig ambivalent forhold til det å bli far. Og han er jo ferdig utdannet, fast jobb - han er tømrer, så han blir nok aldri arbeidsledig. Vi har en flott tomt (ved sjøen ) hvor vi skal bygge så fort kommunen får fingeren ut av r..., og alt er egentlig lagt til rette. Barnets besteforeldre bor rett i nærheten, masse familie og venner - godt nettverk. Jeg ser ikke poenget i å vente, og det gjør det hele enda vondere!

Hva i alle dager er det som må skje i livet vårt for at han føler at barn passer inn??? Han har reist fra seg, festet fra seg - you name it! Og hvordan man enn vrir og vender på det - å få barn snur opp ned på hele tilværelsen, så om vi får det nå eller senere, blir det aldri kun rosenrødt.

Nei, jeg har problemer med å takle frustrasjonen. Skjønner godt dine tanker om at du kanskje må ut på markedet og finne en ny mann som virker... For det er visst et eller annet som ikke er skrudd på, og uansett hvor mye jeg prøver, så fungerer det ikke.

Jeg vil ikke sitte som småbarnsmor når jeg egentlig kunne hatt voksne barn!

[Litle Lady]

Må si jeg kjenner meg litt igjen her..... er vel også en av de som sitter å håper på at d skal skje en "Ulykke" Liksom... Når vårt motsatte kjønnn snakker "ikke enda...." kanskje om noen år...." Hva mener de egentlig da....? At vi bare må vente på noe som virker som en hel evighet og livstid....???? Føles værtfall sånn....

[Catus]

Må si jeg kjenner meg litt igjen her..... er vel også en av de som sitter å håper på at d skal skje en "Ulykke" Liksom...   Når vårt motsatte kjønnn snakker "ikke enda...." kanskje om noen år...." Hva mener de egentlig da....? At vi bare må vente på noe som virker som en hel evighet og livstid....???? Føles værtfall sånn.... 

←

Kunne ikke sagt det bedre selv..

Jeg har vært verpesjuk i noen måneder nå, mens mannen sier han vil vente..og vente..og vente! Synes nesten vi har venta i det uendelige jeg!

Men han har fornuftige argumenter da, det skal jeg være med på. Og jeg er vel forsåvidt enig med ham i mye også. Blant annet med dette med at han bør bli ferdig med skolen først (i desember), og at han bør få fast jobb. Men det fikk han tilbud om for en uke siden, så da er jo det i boks!

Ellers er jeg enig i at huset vårt bør bli ferdig oppusset før vi tenker på barn. Håper bare det kan skje FORT, slik at han ikke har flere argumenter igjen!

[Freyja]

Hei Litle Lady og Bippe! Hyggelig med flere frustrerte ventere. Heh...

Jeg ser jo at et par av argumentene til min kjære er gode. Men man kan jo ikke vente på riktig tidspunkt i all evighet heller...!?! Det kommer jo aldri - snakket med ei venninne av meg, som er mange år eldre og har store barn; de ventet til det nesten var for sent, og endte med å ha store problemer med å bli gravide. Det hun sa til meg var at det ikke er noen god ide å vente på riktig tidspunkt, for det kommer liksom aldri. Det er alltid noe som må gjøres, noe det er greit å bli ferdig med. Sant?

Ser selvfølgelig livssituasjonen litt an. Men for oss voksne, "normale" kvinner er ofte riktig tidspunkt nå.

Leste forresten en intervjuserie med noen menn som hadde blitt far på helt forskjellige tidspunkt i livet. Noen barn var planlagt, andre ikke. Vet dere hva som var fellesnevneren for dem alle? Alle sa at det tidspunktet de fikk barn på; DET VAR DET RETTE TIDSPUNKTET. Så, med andre ord - det blir hva man gjør det til.

Det skulle vært bytterett på menn, skulle det ikke? Sånn reklamasjon eller noe, at man kunne sende dem inn til reparasjon om det var en skrue løs eller noe.

For når jeg ser min kjære sammen med små barn (har små barn i nærmeste familie), virker det som om han er minst like babysyk som meg. Får han først tak i en baby, er det ingen andre som får slippe til. Han bare ler litt oppgitt og synes ungen er supersøt om h*n gulper over hele den nye dressen hans!

Det er jo sånt jeg finner på å gjøre! Og jeg kjenner det verke i eggstokkene bare jeg hører babygråt.

Den som fikk en time i en manns hode...

[Lucky?]

Signerer denne linken ja Min samboer er ikke klar ennå...jeg er meget klar Utdannelsen er jeg ferdig med, og huset skal vi bygge nå, så hva er det å vente på?? Blir lei den ventingen...klokka går og jeg vil jo ha barn før jeg blir 30!

Merker han ble litt stressa nå som bestis iss er gravid

Kanskje det hjelper å gi han en bok om hvordan det er å være foreldre?? :lese:

[Freyja]

Kanskje min kjære endrer mening når han blir onkel om noen måneder. Han har et godt forhold til sin bror, så...

Tror det er bedre enn en bok til min kjære. Han har ikke lest i en bok siden Albert Åberg i barnehagen, tror jeg...

Tror han trenger enda mere tid sammen med babyer og små barn så han kan aktivisere noen hormoner eller noe. Hvis menn også har sånne babysykhormoner da. Jeg har det i alle fall, det er jeg sikker på. Rett før jeg begynner å produsere melk

[Gjest gjest1]

Ventar på å prøve vi også.... Er ikkje så lett...

[Lucky?]

Hjalp ikke for min å bli onkel. Er nå onkel til to...synes jo det er stas å være sammen med de, men vil ikke ha sine egne ennå. Merkelig...Den første tanteungen er til broren min og han så vi ikke så mye til i førsten for de bodde et stykke unna, men flyttet hit nå, så ser han mer nå. Den andre er til broren hans og trodde det skulle løsne når han kom, men han er nå 5mnd og ingen tegn til forandring...

[Gjest Grønn]

Vi har ei skjønn llita tulle på 10 måneder - og jeg er sååå klar for neste, men mannen vil ikke ha flere

Håper han ombestemmer seg etterhvert som tulla sjarmerer mer og mer, vil så gjerne at hun skal få vokse opp med søsken.

[Gjest Gjest]

Heldig du er som fikk ham med på èn...

Gidder ikke strø litt babystøv over meg (og andre) så kanskje det skjer et lite uhell? Heh...

Som jeg skrev tidligere; Jeg har et håp! For pessar er jo vitterlig ikke spesielt sikkert. Leste nettopp at 4-18 (!!!) av hundre blir gravide ved RIKTIG bruk (i den grad det kan kontrolleres) i løpet av et år. Er som å hoppe av i svingen det. Nesten.

Hmmm...

[Gjest Gjest]

Lucky117: Hva skjer med mannfolka? Vil de ikke føre genene sine videre? ... Hrmpf...

[Freyja]

heh...

Hadde visst glemt å logge meg inn.

Det er jeg som er gjest...

[Freyja]

Herregud, er ikke forvirret i dag er jeg vel...?

Jeg mikser sammen innlegg her jeg.

Tingen er det at min kjære og jeg bruker pessar som prevensjon, og derfor har jeg så stort håp om at det skal skje et uhell - for sjansen er faktisk ganske stor!

:)

[Catus]

Kanskje min kjære endrer mening når han blir onkel om noen måneder.

←

Hmm, Bippemannen er allerede onkel, og har faktisk vært det i seks år uten at det har virka..

Så det håpet har jeg gitt opp. Men kanskje det funker for deg!

Rett før jeg begynner å produsere melk 

←

Måtte bare le litt av denne! Godt sagt!

[Lucky?]

Freya: Ser ikke sånn ut. Ellers ønsker de vel å få barn når de blir pensjonister...

Hva er de egentlig redde for? Det er jo som oftest vi damer som har det største ansvaret for barnet...i allefall i førsten...

[Freyja]

Jeg innbiller meg i mørke øyblikk at han ikke egentlig har lyst til å dele livet sitt med meg. Jeg mener - han ville faktisk ikke ha sex med meg en lang periode fordi han var redd jeg skulle bli gravid. Hvorfor i alle dager skal han være så redd for det om vi skal være sammen "forever"?!?

Heldigvis har han lagt fra seg den tanken. Jeg trodde han gikk gjennom en periode med dårlig sexlyst, og når han fortalte hva som egentlig var problemet, hva han var redd for, så ble jeg så såret og lei meg at jeg bare stortutet. Tenk å være så redd for det!

Som sagt, hans forhold til det å bli far er merkelig ambivalent.

Veldig vanskelig å forstå!

Så det var ingen av deres menn som endret seg når de ble onkler? Kjipt...

Lucky117: Det virker ikke som om det er det min kjære er redd for. Han har allerede bestemt seg for at så lenge økonomien tillater det, vil han være hjemme med hvert av barna (håper på å få ham med på mange... ) i et år. Etter det første året ser han for seg at jeg går ut i jobb, også er han hjemme. Han er jo tømrer, så han kan i stor grad styre sin egen arbeidstid.

Så hva han egentlig er redd for, det aner jeg vitterlig ikke.

Herlig land...

[Lucky?]

Nei ikke vet jeg hva de er redde for...min samboer har ikke mulighet til å være hjemme et år med våre barn(driver for seg selv), men godt din har planer om det da. Skal nok se det løsner på de fleste en gang, men når???

Kjenner jo noen godt voksne mennekser som ikke har barn, dermed ingen familie og de har jo ikke noe liv nå

[Lucky?]

Ingen fler som kjenner seg igjen her da?? Men hvorfor er det oftest vi kvinner som er klare, og mennene som trenger tid??