Alle disse forventingene om å kjøpe seg bolig, henger ikke på grep

[AnonymBruker]

Leser stadig tråder her inne og artikler i avisene om unge kjøpere som klager over at de aldri kommer seg inn på boligmarkedet. Og hvilket marked vil de inn på? Jo, det er selvsagt i Oslo, helst vest for Akerselva i nyoppussede og nybygde leiligheter. Det skal skje samtidig som man skal kjøpe dyr kaffe nesten daglig, dra på minst en utenlandstur i året og ha det nyeste av tøy. Selvsagt skal man ikke jobbe mer enn 100% heller, men gjerne mindre. 
 

Uttalelsen min over er kanskje litt vell stereotypisk. Men det er veldig likt mange unge i dag. Men når ble det en menneskerett å eie sin egen bolig i Oslo før man har fylt 30? Jeg er  selv født og vokst opp i Oslo, har både foreldre, min søster og alt av nettverk i Oslo. Men måtte kjøpe bolig rett i utkanten av Oslo, som 23 åring, for å komme inn på boligmarkedet. Jeg fikk ikke en krone i forskudd på arv/hjelp av foreldrene mine. Det eneste jeg fikk var å få bo gratis i huset deres i Oslo, gjennom hele studietiden, måtte betale klær, transport og alt annet selv. Jeg fikk bo gratis der mot at jeg sparte 80% av det jeg tjente og gjorde min del av husarbeidet. Jeg jobbet nesten hver helg, nesten alle ferier og fridager fra jeg var 18-23, mens jeg studerte. Jobbet som ringevikar på aldershjem, en jobb jeg fikk ved å ringe rundt. I 2015 kjøpte jeg meg en 3-roms alene, og i 2022 solgte vi den og kjøpte enebolig. Vi bor fremdeles utenfor Oslo, og vi har bevart både nettverk og kontakten med familien. Jeg har og har alltid hatt en helt gjennomsnittlig lønn, min mann tjener faktisk litt under gjennomsnittet. De første 3 årene etter at jeg kjøpte  meg bolig jobbet jeg 120 -150%. For å kunne spare ekstra buffer og betale ned fortere på boliglånet. Håper ikke noen oppfatter dette som selvskryt, for dette er bare en beskrivelse av nøyaktig hva jeg gjorde for å greie dette. 
 

Jeg har venninner som reiste, studerte og levde livet da de var 18-27 år, og nå er vi 33 år gamle. Ett par av dem har enda ikke kjøpt seg bolig, og de sier at det er dypt urettferdig at jeg har kjøpt hus og at jeg har vært heldig. Og det provoserer meg faktisk litt, da dette er hardt arbeid pg sparing over tid. Heldig hadde jeg vært hvis dette var vunnet i Lotto. Og de har hatt muligheten til å gjøre det samme som meg, men valgte å flytte ut tidlig, reise og oppleve mer. Og det er helt OK  men da kan man ikke forvente å komme seg inn på boligmarkedet med en gang heller hvertfall ikke midt i smørøyet der de forventer å bo. 
 

Poenget med innlegget mitt er at man må akseptere at boligmarkedet er ett ganske fritt marked der forespørsel og etterspørsel styrer. Ønsker man å bosette seg i de hotteste strøkene så må man betale den prisen det koster. Det er ikke mange lavtlønnede som bor i skyskraperne på Manhattan heller. Oslo er også i ferd med å bli en by der de med best råd kan bo. Det er ikke til å unngå, siden mange ønsker å bo der og det er ikke mange nok boliger til å huse alle. Ikke er det plass til å bygge ut mer der heller, med mindre mam bestemmer seg for å hogge ned skogen og bosette seg i marka. Det er bare positivt at alle ikke har råd til å bo i Oslo, fint at folk bor i strøkene rundt Oslo slik at befolkning blir mer spredt. 
 

 

 

 

 

 

Anonymkode: cb1d9...3c8

[AnonymBruker]

1. Jobber finnes i byene

2. Skoler legges ned

Anonymkode: d6a5a...481

[mommyaka]

Tror det er vanskelig å få bolig over alt...husker når jeg å mann min prøvde å å bolig lån for 15 år siden så var det vanskelig da. Og vi bodde i "bygda" . Vi måtte la svigers stå som kausjonist for oss. Vet om folk som leier og betaler 12000 i mnd...men får ikke lån som vil til di 10.000 i mnd....

[AnonymBruker]

Jeg har observert mye av det samme. Folk vil ha, ha ha, men vil helst ikke jobbe for det.

Synes jeg ser litt av det samme i jobbmarkedet, hvor mange klager på at de ikke får seg jobb, men så er de veldig kresne på hva slags jobb de søker. Jeg er sikker på at alle jobber er bedre enn ingen jobb, og om du søker jobb som f.eks. ingeniør, er det ti ganger bedre å ha et par-tre år med butikkjobb, serveringsjobb, sjåførjobb eller hva som helst på CV'en, fremfor å ha flere år hvor CV'en er blank. Jeg tenker i hvert fall mitt når jeg leser en CV og ser store uforklarlige huller, fordi det tyder på at kandidaten enten sliter med helse, med motivasjon til å få seg jobb, eller rett og slett er en som arbeidsgivere skygger unna av ukjente årsaker.

Anonymkode: ccb6e...81a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Leser stadig tråder her inne og artikler i avisene om unge kjøpere som klager over at de aldri kommer seg inn på boligmarkedet. Og hvilket marked vil de inn på? Jo, det er selvsagt i Oslo, helst vest for Akerselva i nyoppussede og nybygde leiligheter. Det skal skje samtidig som man skal kjøpe dyr kaffe nesten daglig, dra på minst en utenlandstur i året og ha det nyeste av tøy. Selvsagt skal man ikke jobbe mer enn 100% heller, men gjerne mindre. 
 

Uttalelsen min over er kanskje litt vell stereotypisk. Men det er veldig likt mange unge i dag. Men når ble det en menneskerett å eie sin egen bolig i Oslo før man har fylt 30? Jeg er  selv født og vokst opp i Oslo, har både foreldre, min søster og alt av nettverk i Oslo. Men måtte kjøpe bolig rett i utkanten av Oslo, som 23 åring, for å komme inn på boligmarkedet. Jeg fikk ikke en krone i forskudd på arv/hjelp av foreldrene mine. Det eneste jeg fikk var å få bo gratis i huset deres i Oslo, gjennom hele studietiden, måtte betale klær, transport og alt annet selv. Jeg fikk bo gratis der mot at jeg sparte 80% av det jeg tjente og gjorde min del av husarbeidet. Jeg jobbet nesten hver helg, nesten alle ferier og fridager fra jeg var 18-23, mens jeg studerte. Jobbet som ringevikar på aldershjem, en jobb jeg fikk ved å ringe rundt. I 2015 kjøpte jeg meg en 3-roms alene, og i 2022 solgte vi den og kjøpte enebolig. Vi bor fremdeles utenfor Oslo, og vi har bevart både nettverk og kontakten med familien. Jeg har og har alltid hatt en helt gjennomsnittlig lønn, min mann tjener faktisk litt under gjennomsnittet. De første 3 årene etter at jeg kjøpte  meg bolig jobbet jeg 120 -150%. For å kunne spare ekstra buffer og betale ned fortere på boliglånet. Håper ikke noen oppfatter dette som selvskryt, for dette er bare en beskrivelse av nøyaktig hva jeg gjorde for å greie dette. 
 

Jeg har venninner som reiste, studerte og levde livet da de var 18-27 år, og nå er vi 33 år gamle. Ett par av dem har enda ikke kjøpt seg bolig, og de sier at det er dypt urettferdig at jeg har kjøpt hus og at jeg har vært heldig. Og det provoserer meg faktisk litt, da dette er hardt arbeid pg sparing over tid. Heldig hadde jeg vært hvis dette var vunnet i Lotto. Og de har hatt muligheten til å gjøre det samme som meg, men valgte å flytte ut tidlig, reise og oppleve mer. Og det er helt OK  men da kan man ikke forvente å komme seg inn på boligmarkedet med en gang heller hvertfall ikke midt i smørøyet der de forventer å bo. 
 

Poenget med innlegget mitt er at man må akseptere at boligmarkedet er ett ganske fritt marked der forespørsel og etterspørsel styrer. Ønsker man å bosette seg i de hotteste strøkene så må man betale den prisen det koster. Det er ikke mange lavtlønnede som bor i skyskraperne på Manhattan heller. Oslo er også i ferd med å bli en by der de med best råd kan bo. Det er ikke til å unngå, siden mange ønsker å bo der og det er ikke mange nok boliger til å huse alle. Ikke er det plass til å bygge ut mer der heller, med mindre mam bestemmer seg for å hogge ned skogen og bosette seg i marka. Det er bare positivt at alle ikke har råd til å bo i Oslo, fint at folk bor i strøkene rundt Oslo slik at befolkning blir mer spredt. 
 

 

 

 

 

 

Anonymkode: cb1d9...3c8

Jeg har en lignende erfaring som deg.

Men jeg opplever at jeg har vært heldig, og jeg forstår at unge kan bekymre seg når de prøver å planlegge fremtiden sin.

Jeg har ikke sett en ung person som klager over å ikke kunne kjøpe bolig i ett nå perspektiv på veldig veldig lenge. Det er en generasjon som bekymrer seg for fremtiden sin, og som har mindre positive fremtidsutsikter enn hva jeg og deg hadde. 

Anonymkode: 00465...351

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Leser stadig tråder her inne og artikler i avisene om unge kjøpere som klager over at de aldri kommer seg inn på boligmarkedet. Og hvilket marked vil de inn på? Jo, det er selvsagt i Oslo, helst vest for Akerselva i nyoppussede og nybygde leiligheter. Det skal skje samtidig som man skal kjøpe dyr kaffe nesten daglig, dra på minst en utenlandstur i året og ha det nyeste av tøy. Selvsagt skal man ikke jobbe mer enn 100% heller, men gjerne mindre. 
 

Uttalelsen min over er kanskje litt vell stereotypisk. Men det er veldig likt mange unge i dag. Men når ble det en menneskerett å eie sin egen bolig i Oslo før man har fylt 30? Jeg er  selv født og vokst opp i Oslo, har både foreldre, min søster og alt av nettverk i Oslo. Men måtte kjøpe bolig rett i utkanten av Oslo, som 23 åring, for å komme inn på boligmarkedet. Jeg fikk ikke en krone i forskudd på arv/hjelp av foreldrene mine. Det eneste jeg fikk var å få bo gratis i huset deres i Oslo, gjennom hele studietiden, måtte betale klær, transport og alt annet selv. Jeg fikk bo gratis der mot at jeg sparte 80% av det jeg tjente og gjorde min del av husarbeidet. Jeg jobbet nesten hver helg, nesten alle ferier og fridager fra jeg var 18-23, mens jeg studerte. Jobbet som ringevikar på aldershjem, en jobb jeg fikk ved å ringe rundt. I 2015 kjøpte jeg meg en 3-roms alene, og i 2022 solgte vi den og kjøpte enebolig. Vi bor fremdeles utenfor Oslo, og vi har bevart både nettverk og kontakten med familien. Jeg har og har alltid hatt en helt gjennomsnittlig lønn, min mann tjener faktisk litt under gjennomsnittet. De første 3 årene etter at jeg kjøpte  meg bolig jobbet jeg 120 -150%. For å kunne spare ekstra buffer og betale ned fortere på boliglånet. Håper ikke noen oppfatter dette som selvskryt, for dette er bare en beskrivelse av nøyaktig hva jeg gjorde for å greie dette. 
 

Jeg har venninner som reiste, studerte og levde livet da de var 18-27 år, og nå er vi 33 år gamle. Ett par av dem har enda ikke kjøpt seg bolig, og de sier at det er dypt urettferdig at jeg har kjøpt hus og at jeg har vært heldig. Og det provoserer meg faktisk litt, da dette er hardt arbeid pg sparing over tid. Heldig hadde jeg vært hvis dette var vunnet i Lotto. Og de har hatt muligheten til å gjøre det samme som meg, men valgte å flytte ut tidlig, reise og oppleve mer. Og det er helt OK  men da kan man ikke forvente å komme seg inn på boligmarkedet med en gang heller hvertfall ikke midt i smørøyet der de forventer å bo. 
 

Poenget med innlegget mitt er at man må akseptere at boligmarkedet er ett ganske fritt marked der forespørsel og etterspørsel styrer. Ønsker man å bosette seg i de hotteste strøkene så må man betale den prisen det koster. Det er ikke mange lavtlønnede som bor i skyskraperne på Manhattan heller. Oslo er også i ferd med å bli en by der de med best råd kan bo. Det er ikke til å unngå, siden mange ønsker å bo der og det er ikke mange nok boliger til å huse alle. Ikke er det plass til å bygge ut mer der heller, med mindre mam bestemmer seg for å hogge ned skogen og bosette seg i marka. Det er bare positivt at alle ikke har råd til å bo i Oslo, fint at folk bor i strøkene rundt Oslo slik at befolkning blir mer spredt. 
 

 

 

 

 

 

Anonymkode: cb1d9...3c8

Hva er dette for noe sprøyt?

Sammenligne lille Oslo med Manhattan? 🙄

Det er jo ikke bare unge som sliter heller.

Hva er formålet med dette innlegget?

Å si at du er dyktig og smart, og at de som ikke har råd til å komme seg inn på boligmarkedet nå er dumme?

Er så lei av slike innlegg hvor folk som har kjøpt for mange år siden ser på seg selv som så mye bedre enn de som sliter, og som gjerne skal fortelle de at "det er ingen menneskerett å ha egen bolig".

Spar meg!

 

Anonymkode: c807d...659

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva er dette for noe sprøyt?

Sammenligne lille Oslo med Manhattan? 🙄

Det er jo ikke bare unge som sliter heller.

Hva er formålet med dette innlegget?

Å si at du er dyktig og smart, og at de som ikke har råd til å komme seg inn på boligmarkedet nå er dumme?

Er så lei av slike innlegg hvor folk som har kjøpt for mange år siden ser på seg selv som så mye bedre enn de som sliter, og som gjerne skal fortelle de at "det er ingen menneskerett å ha egen bolig".

Spar meg!

 

Anonymkode: c807d...659

Det var høye boligpriser i 2015 også. Da var jeg bare 23 år. Min lillesøster kjøpte seg sin første bolig i 2024, med samme fremgangsmåte som meg. Altså bo hjemme til man er 24, jobbe alle helger og ferier, spare og leve nøkternt. Så kommer du deg inn på boligmarkedet, selv med en helt vanlig jobb og lønn. Og lille Oslo er dyrt nå, riktignok ikke så dyrt som Manhattan. Men hele poenget er at det er ingen menneskerett å bo der. 
 

Hvordan tenker du vi skal legge opp til at alle som ønsker skal få bo i Oslo, til rimelig pris?? Skal vi ha fastpris på boliger og trekke lodd om hvem som får kjøpe? 

Anonymkode: cb1d9...3c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Uttalelsen min over er kanskje litt vell stereotypisk. Men det er veldig likt mange unge i dag. Men når ble det en menneskerett å eie sin egen bolig i Oslo før man har fylt 30? Jeg er  selv født og vokst opp i Oslo, har både foreldre, min søster og alt av nettverk i Oslo. Men måtte kjøpe bolig rett i utkanten av Oslo, som 23 åring, for å komme inn på boligmarkedet. Jeg fikk ikke en krone i forskudd på arv/hjelp av foreldrene mine. Det eneste jeg fikk var å få bo gratis i huset deres i Oslo, gjennom hele studietiden, måtte betale klær, transport og alt annet selv. Jeg fikk bo gratis der mot at jeg sparte 80% av det jeg tjente og gjorde min del av husarbeidet. Jeg jobbet nesten hver helg, nesten alle ferier og fridager fra jeg var 18-23, mens jeg studerte. Jobbet som ringevikar på aldershjem, en jobb jeg fikk ved å ringe rundt. I 2015 kjøpte jeg meg en 3-roms alene, og i 2022 solgte vi den og kjøpte enebolig. Vi bor fremdeles utenfor Oslo, og vi har bevart både nettverk og kontakten med familien. Jeg har og har alltid hatt en helt gjennomsnittlig lønn, min mann tjener faktisk litt under gjennomsnittet. De første 3 årene etter at jeg kjøpte  meg bolig jobbet jeg 120 -150%. For å kunne spare ekstra buffer og betale ned fortere på boliglånet. Håper ikke noen oppfatter dette som selvskryt, for dette er bare en beskrivelse av nøyaktig hva jeg gjorde for å greie dette. 
 

Jeg har venninner som reiste, studerte og levde livet da de var 18-27 år, og nå er vi 33 år gamle. Ett par av dem har enda ikke kjøpt seg bolig, og de sier at det er dypt urettferdig at jeg har kjøpt hus og at jeg har vært heldig. Og det provoserer meg faktisk litt, da dette er hardt arbeid pg sparing over tid. Heldig hadde jeg vært hvis dette var vunnet i Lotto. Og de har hatt muligheten til å gjøre det samme som meg, men valgte å flytte ut tidlig, reise og oppleve mer. Og det er helt OK  men da kan man ikke forvente å komme seg inn på boligmarkedet med en gang heller hvertfall ikke midt i smørøyet der de forventer å bo. 
 

Poenget med innlegget mitt er at man må akseptere at boligmarkedet er ett ganske fritt marked der forespørsel og etterspørsel styrer. Ønsker man å bosette seg i de hotteste strøkene så må man betale den prisen det koster. Det er ikke mange lavtlønnede som bor i skyskraperne på Manhattan heller. Oslo er også i ferd med å bli en by der de med best råd kan bo. Det er ikke til å unngå, siden mange ønsker å bo der og det er ikke mange nok boliger til å huse alle. Ikke er det plass til å bygge ut mer der heller, med mindre mam bestemmer seg for å hogge ned skogen og bosette seg i marka. Det er bare positivt at alle ikke har råd til å bo i Oslo, fint at folk bor i strøkene rundt Oslo slik at befolkning blir mer spredt. 
 

 

 

 

 

 

Anonymkode: cb1d9...3c8

Fra en annen tråd:

https://forum.kvinneguiden.no/topic/1817209-det-er-fullstendig-umulig-å-komme-innpå-boligmarkede

Sitat

Dagens boligmarked er en katastrofe for dem som ikke har kommet seg inn i markedet og sitter på en gyllen gren ved å eie bolig; folk snakker om å spare - da kan man gå tilbake 30 år tilbake; på denne tiden kunne man få en 1-roms sentralt i Oslo til 100.000. Samtidig var også leieprisene lave; for en tusenlapp i måneden kunne en student leie en hybel på Majorstua. Begge deler gjelder folk jeg selv kjente.

 

Anonymkode: 7f61e...938

[advent]

Det er ikke farlig å leie bolig.

Jeg leier min bolig og trives fint med det. Sparer heller ekstra til pensjon og andre ting.

Tross at jeg har mulighet til og kan kjøpe bolig hvis jeg ønsker det, så er det ikke noe jeg velger å gjøre.

Jada, bolig er en investering man tjener på i lengden. Men for meg er investering i fond og aksjemarkedet mer lønnsomt på sikt enn å på død og liv eie egen bolig.

[AnonymBruker]

advent skrev (8 minutter siden):

Det er ikke farlig å leie bolig.

Jeg leier min bolig og trives fint med det. Sparer heller ekstra til pensjon og andre ting.

Tross at jeg har mulighet til og kan kjøpe bolig hvis jeg ønsker det, så er det ikke noe jeg velger å gjøre.

Jada, bolig er en investering man tjener på i lengden. Men for meg er investering i fond og aksjemarkedet mer lønnsomt på sikt enn å på død og liv eie egen bolig.

Det blir vanskeligere å finne leieboliger og prisene øker. Hvem vil leie ut med tap? Og husk inflasjon og skatt mht aksjemarkedet.

Anonymkode: d6a5a...481

[AnonymBruker]

Man bør være villig til å jobbe mye, leve nøysomt, kjøpe bolig som ikke er sentral mm.

Samtidig må man kunne betale regninger, ha noe ferie, og ha råd til enten bil eller bo nær offentlig transport så man kommer seg på jobb(ene). 

Hadde jeg jobba i Oslo, så hadde jeg prøvd å få kjøpt i Lillestrøm, på Nesodden ol. 

Anonymkode: e919c...27a

[advent]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det blir vanskeligere å finne leieboliger og prisene øker. Hvem vil leie ut med tap? Og husk inflasjon og skatt mht aksjemarkedet.

Anonymkode: d6a5a...481

 

Det er et særnorskt fenomen at vi messer om at det er bedre å eie enn å leie.

[advent]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Man bør være villig til å jobbe mye, leve nøysomt, kjøpe bolig som ikke er sentral mm.

Samtidig må man kunne betale regninger, ha noe ferie, og ha råd til enten bil eller bo nær offentlig transport så man kommer seg på jobb(ene). 

Hadde jeg jobba i Oslo, så hadde jeg prøvd å få kjøpt i Lillestrøm, på Nesodden ol. 

Anonymkode: e919c...27a

Jeg foretrekker å ha kort avstand til jobb. Jeg ønsker ikke å bruke timevis hver dag på pendling. 

Fritiden min er dyrebar for meg. Jeg leier heller enn å eie og betaler heller litt mer for dette enn å absolutt eie boligen min.

[Knirke]

Jeg synes det er trist at så mange unge kaster seg på boligkjøper-hysteriet, og går glipp av de beste årene i livet sitt fordi de må spinke og spare. Men alle er jo forskjellige.

Jeg var en av de som studerte mye rart, jobbet deltid og sesong, bodde billig, drakk opp pengene og backpacket jorda rundt. Jeg ville aldri byttet bort alle opplevelsene jeg har hatt mot et bøttekott i Oslo eller en villa et annet sted💛

Jeg har valgt en jobb som gjør at jeg kan bo hvor jeg vil, og jeg kommer aldri til å flytte til pressområder sammen med saueflokken. 

[Knirke]

mommyaka skrev (2 timer siden):

Tror det er vanskelig å få bolig over alt...husker når jeg å mann min prøvde å å bolig lån for 15 år siden så var det vanskelig da. Og vi bodde i "bygda" . Vi måtte la svigers stå som kausjonist for oss. Vet om folk som leier og betaler 12000 i mnd...men får ikke lån som vil til di 10.000 i mnd....

Det er fordi det å eie bolig koster MYE mer enn de månedlige rentene og avdragene.  

Når du leier løper du null risiko. Når du eier risikerer du uforutsett vedlikehold og prisfall mm, og dette vet selvfølgelig banken.

[AnonymBruker]

Enig med TS! Jeg hadde alltid minst 2, ofte 3 ekstrajobber ved siden av studiene. De første årene som yrkesaktiv jobbet jeg som servitør i alle helger i tillegg til vanlig jobb. 

Jeg hadde sjelden mer en 1-2 uker fri på sommeren og jobbet alltid i de andre feriene også. 

Dagens unge må ha sååå mye fri, ikke rart de ikke klarer å spare. 

Anonymkode: eec3b...e9f

[AnonymBruker]

Jeg synes ts har et godt poeng. Du kan ikke få i pose og sekk, men prioritere hva man vil ha. Det er helt i orden å ikke kjøpe bolig. Men dersom det er noe du virkelig ønsker deg, så må du legge inn innsatsen. 

Anonymkode: a446f...72b

[altflyter]

Du virker noe blasert der oppe på hesten din… 

Det er mange som ikke er så heldige at de har muligheten til å bo hjemme langt ut i voksenlivet slik du hadde. Du sier det er hardt arbeid som har gjort at du er der du er, og har åpenbart sett deg totalt blind på det faktum at du bodde hjemme og kunne spare alt du tjente. 
 

Ikke alle velger å flytte ut når de er 16-18 år. Noen må flytte selv om de selv skulle ønsket det annerledes. Andre må bidra til husholdningen med en gang de får seg jobb.

Du snakker om hardt arbeid, og for all del, godt jobbet at du ikke bare surret bort pengene dine, men du har hatt mye flaks og hjelp i foreldre som har latt deg bo hjemme helt til du hadde nok egenkapital til å kjøpe deg bolig. Så ro deg ned tolv hakk.

[AnonymBruker]

altflyter skrev (39 minutter siden):

Du virker noe blasert der oppe på hesten din… 

Det er mange som ikke er så heldige at de har muligheten til å bo hjemme langt ut i voksenlivet slik du hadde. Du sier det er hardt arbeid som har gjort at du er der du er, og har åpenbart sett deg totalt blind på det faktum at du bodde hjemme og kunne spare alt du tjente. 
 

Ikke alle velger å flytte ut når de er 16-18 år. Noen må flytte selv om de selv skulle ønsket det annerledes. Andre må bidra til husholdningen med en gang de får seg jobb.

Du snakker om hardt arbeid, og for all del, godt jobbet at du ikke bare surret bort pengene dine, men du har hatt mye flaks og hjelp i foreldre som har latt deg bo hjemme helt til du hadde nok egenkapital til å kjøpe deg bolig. Så ro deg ned tolv hakk.

Jeg er klar over at ikke alle kan bo hjemme til de er 23. De av vennene mine som er uten bolig i dag, vokste opp og hadde foreldre i Oslo. Så de kunne faktisk det. Men de valgte å bo for seg selv, reise mye osv. Og det er helt greit, men da kan man ikke forvente å kjøpe seg bolig tidlig heller. Og ja, du tenker kanskje jeg var veldig heldig som fikk bo hjemme, men jeg måtte klippe gresset/måke snø, vaske og rydde for foreldrene mine, samt passe stesøsken om kvelden for å få bo hjemme. Mine foreldre krevde en innsats for å få bo der. Jeg kunne ikke spare alt jeg tjente, måtte dekke mat, transport, fritid og alle andre utgifter selv. Bodde på jenterommet og hadde ingen privatliv. Så bo hjemme til man er 23 har sin pris, ikke bare heldig. Jeg måtte også dekke førerkort selv, en del får det påspandert av foreldre. Mine foreldre ga meg heller ikke lappen i 18 årsgave slik mange i min krets har fåttp

Anonymkode: cb1d9...3c8

[AnonymBruker]

Jeg kjøpte min første bolig i 1980. Også da sa generasjonen før oss at «det er ingen menneskerett å bo i Oslo». Også da var det ikke nok boliger i Oslo. Og dermed den samme mekanismen som i dag, folk strakk seg så langt de kunne og bød så høyt som de hadde mulighet til for å få en av de boligene det var mangel på.  Selv kjøpte jeg utenfor Oslo. Vi hadde da ikke råd til noe annet enn bolig og nødvendig klær og mat samt bussbilletter. Ingen kafébesøk, få nye klær, aldri ferie. Ingen telefon, ikke fasttelefon heller. Ikke tv, ikke bil.

Det blir nok mulighet til det samme i dag hvis man er villig til å leve på samme måte.

Anonymkode: d491a...f1d