Dere som har vært veldig utbrent

[AnonymBruker]

Energinivået er helt på bunn, og om jeg går rundt i huset blir jeg tidvis kvalm og svimmel. Orker jo ingenting. Forstår ikke hva som skjer med kroppen. Utslitt, men ikke så trøtt at jeg bare vil sove. Vil helst gjøre noe, men det stopper av seg selv. 
Jula har ikke vært bare lett, mannen har stelt i stand til jul og nyttår for første gang og jeg har bidratt med minimalt. 
Juleselskaper har gått fordi jeg sitter stille i sofaen. 
 

Flere som har hatt det sånn? Fortell hvordan dere kom dere ut av det!  Alle tips! 
Tenker yoga og strekking er bra, kroppen må jo bevege seg!?!

Skal man bare pushe på eller bare ligge? 
Kan legge til at legen ikke er så veldig til hjelp. Slappe mer av, men det sier jo ikke så mye.... jeg har ikke funnet noen veldig bra artikler om dette på nettet, så tenkte å spørre her 😉

Anonymkode: 4ddf6...b68

[AnonymBruker]

Min erfaring var at kroppen hadde gitt signaler lenge uten at jeg fikk det med meg, og så sa det til slutt helt stopp og kroppen bare nektet meg å gjøre noe som helst. Når jeg hadde fått signaler lenge om å bremse ned og hvile uten å lytte til det, så var det som om kroppen sa "nei vel, men da gir jeg deg ikke noe valg". Det gikk med MYE tid hver dag på å bare sitte i en stol og se ut i lufta. Uten bok, uten tv, uten musikk. Bare hvile blikket på noe og la tankene fly. Jeg opplevde ikke at det var et valg jeg gjorde, det var kroppen som styrte. Først når jeg gav helt etter for den, og sluttet å prøve å presse meg til noe som helst, begynte jeg å bli bedre. 

Anonymkode: c13ee...c00

[AnonymBruker]

Jeg måtte dessverre sykmelde meg og bare ta vare på meg selv. Det har tatt lang tid. Er fortsatt ikke helt meg selv og det er snart 3 år siden jeg gikk på veggen som jeg sier. Jeg starta med å bare være egoist. Kun tenke på meg selv. Gikk meg småe turer. Psykolog. For å sortere meg. Være flink til å ikke si nei når venner spurte om å finne på noe. For det gjorde godt etterpå lell om jeg synes det var et ork. Jeg var sykmeldt et år. Men bare 100 kanskje 6 mnd så jobba jeg meg opp til å stå i full jobb igjen. Jeg og mannen ble enig i at jeg ikke skal tilbake 100 % i jobb. Jeg klarer det ikke og har ikke lyst heller. Jeg kan gjøre slik siden vi har egen bedrift. Så jeg har full pensjon og full lønn fordi. 

Anonymkode: c785b...8d5

[AnonymBruker]

Utbrenthet handler jo gjerne (veldig kort sagt) om at man har jobbet så hardt hele livet for å please alle rundt seg, i håp om at det vil gjøre at man blir akseptert og verdt å elske, så det å frigjøre seg fra alle forventninger var veldig viktig for meg.
Fikk høre av en som jobber med utmattelse at nervesystemet må få fullstendig hvile, og det betydde at alt jeg gjorde i en periode skulle gjøres uten plikt (så langt det lot seg gjennomføre). For eksempel hvis man skulle gå en liten luftetur så skulle det være uten hunden, fordi fokuset skulle ikke være på å utføre en plikt eller ta ansvar for noe. Fokuset skulle være på at hodet skulle få frisk luft og kroppen skulle få bevege seg og få i gang blodsirkulasjonen. Nå var ikke akkurat dette relevant for meg da jeg ikke har hund, men det illustrerte veldig godt hvor stort behov kroppen har for hvile i en slik situasjon. 
Jeg kjempet så hardt imot lenge, og tenkte at "jeg klarer jo dette lille her", men det forlenget bare "sykdomsperioden" og gjorde at jeg ble hakket dårligere enn jeg hadde trengt..

Anonymkode: c13ee...c00

[AnonymBruker]

Ts her, takk for svar! 
kjenner meg igjen med at kroppen alltid har jobbet hardt og sliter alltid med dårlig samvittighet om jeg har lyst til å gjøre noe for meg selv/ ta en pause etc. 

Tror nok at jeg rett og slett ikke vet hvordan man tar pauser - hodet og følelser bare durer på som en evig motor.

Trening har fungert tidligere, men nå vil jo ikke kroppen bevege seg

 

Så takk for alle tips! 

 

Anonymkode: 4ddf6...b68

[AnonymBruker]

Ikke push noe som helst.

Jeg pusha og pusha helt til jeg forsto at alt må stoppes opp. Uansett. 
Fra da begynte det å gå oppover.

Anonymkode: 856cc...b42

[AnonymBruker]

Jeg har nettopp gått på snørra selv. Har merket subtile tegn i over ett år. Det smalt i november og plutselig fikk jeg støy i hodet,svimmel og følelsen av å være på en båt. Merker at følelser er volumknappen, uansett gode eller dårlige. Forventninger fra andre sender meg rett ut på tynn is. Jeg ignorerte dette i jula og drev med min egen eksponeringsterapi og endte på legevakten med mistanke om hjerteinfarkt som viste seg å være et panikkanfall (veldig fysisk smertefullt). Så nå har angst plutselig blitt en del av problemet også fordi jeg pushet meg. Kroppen har fått nok og jeg har ikke noe valgt, total ro og selv familie og venners omsorg stresser meg. 
Merkelig greier, men jeg skjønner at dette er som en hvilken som helst somatisk sykdom med akutt fase, behandlingsfase og vedlikeholdsfase. Håper å være i bedring til sommeren. Ønsker deg alt godt❤️‍🩹

Anonymkode: f3da9...897

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har nettopp gått på snørra selv. Har merket subtile tegn i over ett år. Det smalt i november og plutselig fikk jeg støy i hodet,svimmel og følelsen av å være på en båt. Merker at følelser er volumknappen, uansett gode eller dårlige. Forventninger fra andre sender meg rett ut på tynn is. Jeg ignorerte dette i jula og drev med min egen eksponeringsterapi og endte på legevakten med mistanke om hjerteinfarkt som viste seg å være et panikkanfall (veldig fysisk smertefullt). Så nå har angst plutselig blitt en del av problemet også fordi jeg pushet meg. Kroppen har fått nok og jeg har ikke noe valgt, total ro og selv familie og venners omsorg stresser meg. 
Merkelig greier, men jeg skjønner at dette er som en hvilken som helst somatisk sykdom med akutt fase, behandlingsfase og vedlikeholdsfase. Håper å være i bedring til sommeren. Ønsker deg alt godt❤️‍🩹

Anonymkode: f3da9...897

Takk for svar! ❤️
Har de samme symptomene som deg, med "støy i hodet" og at alt av følelser er triggende for f.eks muskelspenninger, uvirkelighetsfølelse ,eller ulike former for svimmelhet. 
 

Masse god bedring til deg også! 
 

 

 

 

Anonymkode: 4ddf6...b68

[AnonymBruker]

Veldig interessant tråd, og å kunne lese andres erfaringer, mye kjenner jeg meg igjen i. 

Jeg ble sykemeldt i nesten et år, starten av 2023. Er tilbake i full jobb nå, men har fortsatt "ettervirkninger", og må fortsatt ta hensyn til meg selv for å ikke havne tilbake til der jeg var når jeg ble sykemeldt. 

Kort fortalt gikk jeg fra å jobbe over 100% i mange år, med konstant press til å please både kolleger og sjefer at jeg var et supermenneske, til å bli en grønnsak. Gikk på jobb selv om jeg var syk, jobbet i helger... Gjorde kjempebra karriere da, men det er ikke verdt det. I tillegg holdt jeg også på slik på privaten, med en hobby som krevde ekstremt mye oppfølging ovenfor andre mennesker, noe sosialt som foregikk konstant. Hadde totalt sett enormt med ansvar, og prioriterte aldri meg selv. Hadde selvmordstanker, for jeg hatet egentlig livet mitt, samtidig som jeg utad så ut til å ha alt perfekt og under kontroll... Fikk alltid mye skryt fra alle rundt meg for hvordan jeg levde, så det motiverte meg til å fortsette galskapen. 

Når jeg skulle tilbake på jobb etter påtvunget juleferie, sa kroppen stopp. Jeg klarte ingenting, og fikk fullstendig sammenbrudd. Lå og grein ukontrollert i et døgn. Klarte omtrent ikke å lage meg mat, gå tur eller kle på meg.

Jeg hadde i et halvår før jeg fikk sammenbrudd hatt fysiske plager som å miste ting i gulvet, alvorlig hukommelsestap (husket ikke navnet på folk jeg egentlig kjente godt, måtte skrive ned hver minste ting for å ikke glemme det, kunne glemme hvilken dag det var og hvilket år osv osv, en gang glemte jeg hvor gammel jeg var og måtte regne meg selv frem til det...). Jeg hadde vondt i alle ledd i hele kroppen og var svimmel konstant. Mye skremmende egentlig, som jeg på det tidspunktet ignorerte fullstendig. Du gjør det frem til du kræsjer. 

Jeg fikk beskjed om at jeg ville bli varig kronisk syk dersom jeg ikke endret meg. 

Fikk beskjed om å være egoistisk. Roe helt ned. Si nei til ting! Ikke ha dårlig samvittighet. Slutte å være avhengig av anerkjennelse fra andre mennesker om at jeg var et godt menneske. 

Så jeg gjorde det. I starten var det helt forferdelig. Og jeg ble på et tidspunkt dårligere igjen, fordi jeg stresset sånn med å bli frisk igjen. Jeg byttet jobb, fikk mye mindre ansvar. Var veldig tydelig med meg selv, mine kolleger og min leder om hva som er mitt ansvar, og hva som ikke er det. Dvs jeg tar ikke på meg mer enn jeg skal. Jeg jobber aldri overtid og tar så mye fri jeg kan. Selv om jeg fortsatt gjør en bedre jobb enn alle andre på avdelingen, ifølge min leder. Og det er fint å høre at når jeg føler jeg gir 80% i stedet for 150%, så er det fortsatt mer enn godt nok! 

Jeg har kuttet ut hobby som tok så mye energi av meg. Sier nei til sosiale greier jeg egentlig ikke vil delta på og arrangere. Tenker på meg selv, hva JEG har lyst til å gjøre. Etterhvert går stressnivået ned igjen, og man får noe av den normale energien tilbake. 

Enkelte dager kjenner jeg på følelsen av utmattelse, og tar hensyn til den. Da stabiliserer det seg, og jeg blir ikke dårlig i mer enn en dag eller to.

Jeg har innsett at stresset jeg har påført meg selv har etterlatt et stort avtrykk jeg er tvunget til å ta hensyn til for alltid, og at jeg burde lyttet til det kroppen og hodet mitt forsøkte å fortelle meg, mye tidligere. Jeg var en som trodde utbrenthet var tull og fjas. At man bestemmer selv om man er sliten eller ei. Sånn er det altså ikke 😅 

Anonymkode: 8303d...511