Eliza again...

[Cr@sh]

Så slitsomt med maserier... Skjønner at du venter på the real thing ja... Det gjør jeg også - til tross for at jeg verken har hatt maserier eller har passert termin...

Blir spennende å se om det skjer noe i natt da... Du må ha lykke til i så fall!!! Stor

og litt vibber:

((((((((((((((((((((føde))))))))))))))))))))

((((((((((((((((((((føde)))))))))))))))))))))

[Fibonacci]

Det er slitsomt å holde på sånn, men det er nok ikke lenge til det setter i gang for alvor! Kjempespennende!

Du skal ikke prøve litt da? Det funka for oss

[Eliza]

Det er slitsomt å holde på sånn, men det er nok ikke lenge til det setter i gang for alvor! Kjempespennende!

Du skal ikke prøve litt da? Det funka for oss

←

Hehe, vi prøvde jo i forgårs da... Er jo litt tiltak, men kan jo alltids prøve igjen!

Endret 10. september 2006 av Eliza

[Fibonacci]

Jo mer, jo bedre

[Cr@sh]

Hjalp det med mer ? Er du i fødsel eller har født kanskje?

[Fibonacci]

Spent på om du er her i dag jeg også!

Noen som vet om Eliza har sladrevenn??

[Eliza]

Ble ikke nødvendig med noe mere sengekos gitt... 11. september kl 13.53 kom vår lille prins til verden på St Olavs Hospital! 3970 g og 51 cm. Og aldeles nydelig selvfølgelig... Fyldig rapport kommer senere!

Endret 18. september 2006 av Eliza

[Marilla]

Gratulerer med prinsen!!! Jeg tenkte nok at det hadde skjedd noe siden du ikke hadde skrevet på et par dager.

Etter fire uker som tobarnsmamma kan jeg si at du har mye å glede deg til! Hadde glemt hvor utrolig deilig det er med små babyer jeg, selv om det bare er to år siden sist.

Nyt disse første ukene med den lille - tida går så altfor fort! Jeg har nettopp sett en som bare er fire uker eldre enn min lille prins, og det skremte meg. Han var jo så stor!! Så nå har jeg bestemt meg for å nyte i fulle drag mens han fremdeles er bitte liten.

[Cr@sh]

Åh... gratulerer så masse med gutten, Eliza!!!

Gleder meg til å høre fyldig rapport... Kos deg masse med gutten og storesøster... Stor

[Gjest Gjesta]

Gratulerer så mye med lille

[Fibonacci]

Gratulerer så masse!

[Pepita]

Gratulerer med prinsen!

[Eliza]

Takk for gratulasjoner!

Da er det vel på tide å avslutte denne dagboka snart... Lillebror er 1 uke gammel i dag, og vi er bunnløst forelsket i ham alle mann! Storesøster er veldig stolt, og er stadig borte hos ham og gir ham susser og klemmer. Veldig søtt! Han tar puppen veldig greit, og melkeproduksjonen er allerede på topp. Er veldig glad for at amminga går så bra denne gangen også.

Formen min er upåklagelig, men merker at det er en del muskler som ikke har vært veldig hyppig brukt de siste 9 mnd... Har vært på noen trilleturer allerede, så formen er vel på vei oppover. Som fødselsrapporten min vil fortelle (den kommer snart) så mistet jeg en del blod etter fødselen, noe som medførte at jeg var ganske så slapp de første 2 dagene etterpå. Jeg må derfor ta det litt med ro til HB-verdiene mine har kommet tilbake til normalnivå igjen, men til tross for dette så føler jeg meg bra.

Vi sover godt, takket være lillebror som sover ca. 23 timer i døgnet foreløpig... I natt sov han f.eks. fra midnatt til kl 04, og etter påfyll med pupp sov han til 07.30. Veldig deilig at han er så rolig i starten, men jeg regner med at han blir litt mer livlig av seg etterhvert...

Nå skal meieristen til pers igjen! Fødselsrapport kommer ganske snart!

Hilsen Eliza - superlykkelig 2-barnsmor

[Eliza]

DA LILLEBROR BLE FØDT

Termindatoen min var som kjent 8. september, men denne dagen forløp uten at noe spesielt skjedde. Ikke uventet, siden storesøster kom 13 dager på overtid... Men jeg hadde jo opptil flere ”nær-fødselen-opplevelser” i dagene før fødselen virkelig startet, senest søndag 10. september. Da gikk jeg trilletur med lillemor for å se om det kunne sette i gang noe, og underveis merket jeg noen usedvanlig kraftige kynnere som nesten kjentes ut som rier. Det dabbet imidlertid av utover kvelden, som så mange ganger før. Gikk og la oss til normal tid, men i 02.30-tida våknet jeg av noen kraftige tak i magen...

Ble liggende våken en god stund og kjenne på riene, men de var liksom ikke kraftige nok synes jeg. Duppet litt av igjen, men våknet ganske brått kl 05.30 av en rie som gjorde meg ganske så sikker på at dette var ”the real thing”. Ventet litt for å se om det kom mer, og 6 min etter kom en til. Da fant jeg ut at det var best å vekke mannen, slik at vi fikk ordnet oss og varslet mamma som skulle sitte barnevakt for lillemor. Idét jeg skulle reise meg fra senga gikk den såkalte slimproppen. Jeg kom meg i dusjen, mens mannen barberte seg og pakket toalettsakene sine. Mamma kom i 06-tida, og vi satt på kjøkkenet sammen en liten stund og roet det helt ned før jeg og mannen kjørte på sykehuset i 06.30-tida. Riene kom da med 2-4 minutters mellomrom og varte i 40-50 sekunder. De var overraskende milde til å komme så tett, og jeg greide fint å puste meg gjennom dem. Ble vist inn på en flott, ny fødestue når vi kom på sykehuset, og da dabbet (selvfølgelig) riene av. Nå kom de med 5-6 minutters mellomrom, men med samme styrke. Ble undersøkt av en veldig trivelig jordmor, som kunne konstatere 3 cm åpning og et babyhode som fremdeles ikke var festet og som lå litt høyt oppe. Ble litt skuffet over at jeg ikke var kommet lengre, og var redd for at vi skulle ble sendt hjem igjen... Etter en liten stund kom en ny jordmor inn og hilste på oss, for det hadde vært vaktskifte. Hun var nyutdannet, og var veldig sympatisk. Hun rådet oss til å gå en tur på sykehusområdet og komme opp igjen når riene hadde stabilisert seg. De hadde imidlertid bestemt at fødestua nå var reservert til oss, og med det sa hun vel indirekte at fødselen kanskje ikke var så langt unna likevel. Gikk en tur ned i bakgården på Kvinne-Barn senteret (veldig pent), og vandret litt i korridorene utenfor kantina fram til i 9-tida. Riene stabiliserte seg etterhvert på 2-4 minutters intervaller igjen, men var fremdeles overkommelige. Gikk opp på fødestua igjen, og snakket litt mer med jordmor. Hun anbefalte meg å ta et klyx for å se om det kunne få opp farta på riene litt (de dabbet av så fort jeg satt meg ned på fødestua), og jeg takket ja til dette. Fikk på meg en lekker sykehusskjorte og nettingtruse, og fikk satt klyxet. Det var ikke så ille som jeg hadde fryktet, heldivis... Etter dette ble vi etterlatt litt til oss selv på fødestua, og jeg fikk kjørt inn en prekestol som jeg kunne lene meg på når det sto på som verst. Som ved forrige fødsel kjente jeg riene mest i ryggen og nedover lårene, og det begynte etterhvert å bli ubehagelig å stå. Nå kom riene sjeldnere (hvert 5-7 minutt), men varte lenger (60-80 sekunder). Hadde det egentlig ganske bra, og syntes jeg taklet smertene greit enda. Etter å ha vært litt ut og inn fra fødestua vår skulle jordmor undersøke meg på nytt i 11-tida. Jeg var livredd for at åpningen fremdeles skulle være liten, men det hadde jeg ingen grunn til! Tror både jeg og jordmor ble ganske overrasket over 7 cm åpning og meget myk og tøyelig livmorhals. Hodet til barnet sto fremdeles litt høyt oppe, men jordmor mente at dette skyldtes den spente fostervannshinna som sto og sperret i åpningen. Hun tippet at dersom vannet gikk nå, så ville barnet komme ganske fort. Jeg ble ganske oppspilt etter dette, men også litt redd siden jeg skjønte at mulighetene for epidural begynte å svinne hen... Siden fosterhinna var skikkelig seig og sterk, ba jordmor meg om å presse forsiktig nedover på neste ri, så skulle hun forsøke å ta hull på fostervannssekken. Det funket! Splæsj sa det, og både jordmor, jeg og hele senga ble søkkblaute... Det var nesten litt komisk, og vi lo godt alle sammen. For å holde riene i gang (de ble tydelig veldig påvirket av at jeg var oppe og bevegde meg) ble jeg bedt om å stå og gå mest mulig, og så fikk jeg tilbud om å prøve lystgass. Følte ikke at den hjalp noe på smertene, men det var i det minste noe som kunne flytte fokus litt. Følte fremdeles at det gikk bra og at jeg hadde rimelig bra kontroll, selv om det nå begynte å gjøre temmelig vondt. Jordmor begynte å gjøre klart utstyret for mottak av barnet, noe som nesten føltes litt uvirkelig. Men i halv ett-tida begynte helvetet, for å si det sånn... Jeg begynte å få trykketrang under riene, og tenkte at nå var det like før! Jeg ble undersøkt, og det sto bare igjen en liten kant av livmorhalsen før jeg kunne få lov til å presse. Jeg ble bedt om å holde igjen under riene, da trykking ville føre til at denne kanten hovnet opp. Men det var jo lettere sagt enn gjort å holde igjen trykkingen, når det eneste kroppen ville var å trykke! Jeg ble bedt om å stå krumbøyd over en saccosekk oppe i senga for å lette trykketrangen, og slik ble jeg stående de neste 45 minuttene. På dette tidspunktet kom riene tett, lystgassen hadde absolutt ingen virkning lenger, og jeg trodde jeg skulle dø... Både jordmor, barnepleier og mannen fikk seg noen skikkelige gloser, og jeg hadde overhode ikke kontroll over meg selv under riene. Gang på gang fikk jeg høre at ”bare en liten kant igjen nå”, og det virket som denne kanten aldri skulle forsvinne slik at jeg kunne begynne å presse. Til slutt ble en eldre jordmor tilkalt for å bistå, og sammen greide de faktisk å lirke vekk denne siste kanten av livmorhalsen. Jeg ble lagt riktig vei i senga, og fikk endelig lov til å presse. For en lettelse... Selv om dette også selvfølgelig gjorde kjempevondt, så var det godt å la kroppen gjøre det den ville i stedet for å holde igjen. Siden jeg ikke var påvirket av noe som helst smertestillende kjente jeg godt hvordan hodet seg ned i fødselskanalen da det ble full åpning. Begynte å bli forferdelig sliten, men hadde noen superkrefter igjen til å presse hodet fram i åpningen. Følelsen da hodet kom ut var helt ubeskrivelig, men i motsetning til lillemors fødsel kom ikke hele barnet ut på ett press. Jeg måtte vente til neste pressrie før jeg fikk ut hele barnet. Men lillebror var sprek – selv med bare hodet ute i friluft gråt han masse! Det var helt surrealistisk å titte ned mellom bena og se et hode som gråt, mens resten av kroppen hans var inne i meg... Tok ut de siste kreftene på siste pressrie, og barnet ble lirket helt ut av meg. Jeg trenger vel ikke si noe annet enn at akkurat da var jeg utrolig sliten men også verdens lykkeligste... Vår kjære lille gutt ble født kl 13.53, 8 timer og 23 minutter etter første ri!

I etterkant ble det imidlertid noe dramatisk, da jeg mistet godt over 1 liter blod. Livmora ville ikke trekke seg sammen med en gang, og ble stående å blø. Da jeg skulle reise meg opp fra senga et kvarters tid etter fødselen for å vaske meg litt fosset koagulert blod ut av meg, og jeg ble beordret rett opp i senga igjen. Jeg skjønte ikke helt at dette faktisk var ganske alvorlig, og tok det derfor med knusende ro. Fikk brakt litt mat opp til meg, men idét de skulle reise opp ryggen på senga mi besvimte jeg. Kom til meg selv igjen nesten med en gang, men skjønte da at ting kanskje ikke var helt som de skulle. Fikk sprøyte i låret som skulle stoppe blødningen, samt en stikkpille. I tillegg fikk jeg drypp som skulle hjelpe livmora til å trekke seg sammen, samt saltvannsoppløsning for å erstatte væsketapet. På dette tidspunktet hadde mannen dratt hjem, men jeg fikk ringt og varslet om at det ikke var noen vits i at storesøster kom på besøk den dagen, slik vi opprinnelig hadde planlagt. Jeg ble liggende på fødestua helt til i 19-tida om kvelden, da ble jeg flyttet over på barsel. Utover kvelden og natta trakk livmora seg heldigvis fint sammen, og blødningene gikk over til å være ”normale”. Jeg hadde imidlertid ikke sjans til å reise meg fra senga før over et halvt døgn etter fødselen, og måtte ha hjelp til å komme meg på do om kvelden og natta. Morgenen etter følte jeg meg bedre, og greide til og med å ta en dusj uten hjelp. Om ettermiddagen ble det besluttet at jeg skulle få en blodoverføring slik at jeg skulle komme meg i form enda fortere. Og med god pleie og masse sunn mat på barsel så ble jeg faktisk såpass pigg under oppholdet at jeg kunne reise hjem etter 3 døgn!

Sammenliknet med forrige fødsel vil jeg si at denne var mye vondere og mye mer heftig siden jeg ikke hadde noen form for smertelindring denne gangen. Men jeg vil også si at opplevelsen denne gangen var sterkere enn forrige gang, kanskje nettopp fordi jeg hadde så nærkontakt med kroppen min og smertene mine. Alt i alt en flott opplevelse, men jeg har vel ikke helt kommet dit at jeg er klar for et barn til enda... Nå skal vi bare kose oss med det nye familiemedlemmet, og jeg gleder meg veldig til å begynne å bruke kroppen min normalt igjen.

Takk til alle som har fulgt meg gjennom svangerskapet! Jeg kommer nok til å snoke rundt her selv om jeg ikke er gravid lenger...

Endret 18. september 2006 av Eliza

[Cr@sh]

Så flott å lese at dere har det bra... Ble jo helt rørt av fødselshistorien din... Kanskje ikke så rart så lettrørt og hormonell som jeg er for tiden...

Kos deg!