Forelder som ligger for døden, og samboer som svarer "å ja"

[knooters]

Det er jo en eksepsjonell situasjon, og hvis du ikke vet hva som er en fornuftig reaksjon blir reaksjonen fort ingenting. Det er vel det som heter å "bli satt ut"?

Ser ikke problemet egentlig. Jeg forventer ikke noe fra andre de gangene jeg selv ramler borti Mister Død, heller. Et pliktløp av at noen sier "kondolerer" på messenger, er liksom greit nok. Kunne selvsagt ønsket noe mer, samtidig har jeg full forståelse for at situasjonen blir rar også for de rundt meg. it is what it is.

[AnonymBruker]

knooters skrev (4 minutter siden):

Det er jo en eksepsjonell situasjon, og hvis du ikke vet hva som er en fornuftig reaksjon blir reaksjonen fort ingenting. Det er vel det som heter å "bli satt ut"?

Ser ikke problemet egentlig. Jeg forventer ikke noe fra andre de gangene jeg selv ramler borti Mister Død, heller. Et pliktløp av at noen sier "kondolerer" på messenger, er liksom greit nok. Kunne selvsagt ønsket noe mer, samtidig har jeg full forståelse for at situasjonen blir rar også for de rundt meg. it is what it is.

Men hva skal man med en partner, da, hvis man uansett sitter der alene med sorg og problemer? Må man håndtere alt alene, så er det like greit å bo alene. Så kan man ha en pulekompis/venn med fordeler, som man tilbringer tid med og hygger seg med når det passer seg slik. 

TS

Anonymkode: 2f5d5...263

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.12.2024 den 9.45):

Takk for svar. Ser at flere menn er slik. Da får jeg bestille time til psykolog. For jeg trenger faktisk å snakke med noen. Fravær av familie og venner gjør at da må jeg betale for å ha en samtalepartner. Ganske kjipt i grunn. 

Anonymkode: 2f5d5...263

Ja, min venninne opplevde dette da moren hennes døde. Hun var helt fortvilt og mannen fremsto litt likegyldig. Jeg tror ikke han helt forsto hva hun gikk gjennom. Så døde hans far, og da var det kanskje en større forståelse for at dette er vanskelig og hardt. 

Du må sette deg ned med mannen din og si at du trenger at han prøver å forstå deg. Du er bekymret for dine foreldre, du må være der, og dere må sammen legge en plan. Han må faktisk være der for deg både emosjonelt og praktisk. Spør om det er noe han ikke forstår .....!!

Anonymkode: 6ce77...c4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Men hva skal man med en partner, da, hvis man uansett sitter der alene med sorg og problemer? Må man håndtere alt alene, så er det like greit å bo alene. Så kan man ha en pulekompis/venn med fordeler, som man tilbringer tid med og hygger seg med når det passer seg slik. 

TS

Anonymkode: 2f5d5...263

Det er klart at du skal forvente at han er der for deg! Helt enig. Du trenger han ikke hvis han ikke stiller opp når du går gjennom noe vanskelig. 

Anonymkode: 6ce77...c4f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.12.2024 den 9.53):

Kan du ikke bare øse ut litt til han uten at han behøver å si så mye? Jeg synes det virker litt overdrevet å gå til psykolog når en så gammel forelder dør. Det er livets gang.

Anonymkode: 0d50d...b0d

Enig. Bare øs det ut selv om han frykter tilbake. For helvete - han er mannen!

Anonymkode: 0b74a...d09

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 12.12.2024 den 9.45):

Takk for svar. Ser at flere menn er slik. Da får jeg bestille time til psykolog. For jeg trenger faktisk å snakke med noen. Fravær av familie og venner gjør at da må jeg betale for å ha en samtalepartner. Ganske kjipt i grunn. 

Anonymkode: 2f5d5...263

Hvorfor kan du ikke dra? Om det er jobben så kan du ta ferie, ulønnet perm eller kanskje du får en kort sykemelding. Du har jo en mann hjemme, så kan ikke være noe problem å reise til foreldrene sånn egebtlig 

Anonymkode: f82c5...879

[AnonymBruker]

Hvis du har mulighet,  så hadde jeg reist til dem ut året jeg. Det er en tid man ikke får igjen.  

Tenker det er lov i en slik situasjon,  og spesielt når du ikke kan snakke med din nermeste om det heller, så kan det være det du også trenger.  

Nå vet jeg ikke hvor han bor og hvor dyrt det er å dra. Og om det er praktisk mulig. Også hadde jeg kanskje revurdert forholdet, om man ikke  kan møtes bittelitt på veien. 

Anonymkode: 9ec73...c11

[Prøver18]

Jeg er 30 år og mistet min siste forelder nå i år. Send meg en melding om du trenger. Folk oppfører seg helt fucka i sånne situasjoner. Rart han ikke sier noe bedre enn åja

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvorfor kan du ikke dra? Om det er jobben så kan du ta ferie, ulønnet perm eller kanskje du får en kort sykemelding. Du har jo en mann hjemme, så kan ikke være noe problem å reise til foreldrene sånn egebtlig 

Anonymkode: f82c5...879

Problemet består i at det er reiserestriksjoner til hjemlandet mitt akkurat nå, og flere blir arrestert helt uten grunn. Jeg tør derfor ikke reise.

Anonymkode: 2f5d5...263

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvis du har mulighet,  så hadde jeg reist til dem ut året jeg. Det er en tid man ikke får igjen.  

Tenker det er lov i en slik situasjon,  og spesielt når du ikke kan snakke med din nermeste om det heller, så kan det være det du også trenger.  

Nå vet jeg ikke hvor han bor og hvor dyrt det er å dra. Og om det er praktisk mulig. Også hadde jeg kanskje revurdert forholdet, om man ikke  kan møtes bittelitt på veien. 

Anonymkode: 9ec73...c11

De bor i Hviterussland (Belarus). Det er reiserestriksjoner dit, jeg skulle ha fornyet innenlandspasset tidligere, men gjorde det ikke fordi jeg ikke har reist dit på mange år. To stykker som jeg kjenner har blitt arrestert helt uten grunn der. De fleste i Norge vet hvordan situasjonen i landet er akkurat nå. Ellers hadde jeg selvfølgelig reist.

Anonymkode: 2f5d5...263

[knooters]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men hva skal man med en partner, da, hvis man uansett sitter der alene med sorg og problemer? Må man håndtere alt alene, så er det like greit å bo alene. Så kan man ha en pulekompis/venn med fordeler, som man tilbringer tid med og hygger seg med når det passer seg slik. 

TS

Anonymkode: 2f5d5...263

Hvis noen gråter, gir man dem en klem. Det er i seg selv greit, men slik jeg leser dette handler det om at man liksom skal lage en slagplan for å takle sorgen når man ikke engang vet hvordan man ville reagert selv. Det går ikke. Spesielt ikke om du får en sånn nyhet midt i trynet.

Det er den som sørger som må fortelle hvordan andre kan hjelpe dem.