Har jeg sosial angst? What to do!

[AnonymBruker]

Jeg har lest noen tråder om dette men ingen jeg kjenner meh helt igjen i. Håper noen kan hjelpe meg å forstå meg selv litt..

Jeg er en kvinne på 33 år, barn og samboer, god jobb og hus. Jeg vet ikke helt når «angsten» startet, men tror det kan ha skjedd litt gradvis etter endt studietid tidlig 20-årene. Med årene har jeg følt at sosiale situasjoner har blitt værre og værre og nå er det såpass ille at jeg sliter med å ha en «vanlig» samtale med noen som ikke er min samboer eller som er på helt overfladisk høflig nivå. 
 

Sliter med disse tingene spesielt:

- Holde øyekontakt med den jeg snakker med. aner ikke hvor jeg skal se når jeg ikke holder øyekontakt, og klarer ikke holde øyekontakt spesielt lenge uten at jeg føler jeg ser awkward ut eller blir nervøs

- Klarer ikke fortelle om meg selv eller ting jeg liker, føler ikke jeg får til å være oppriktig og avslappet når folk lytter til meg. Sliter da enda mer med øyekontakt fordi jeg føler meg teit på et vis.. 

- Klarer ikke reagere oppriktig og naturlig på ting som blir sagt. Hvis jeg blir overasket over det noen sier så viser jeg ikke det med en gang men må på en måte tenke gjennom litt først hvordan jeg skal reagere

- Sliter spesielt med autoriteter, ala sjefer, på jobbintervju, folk jeg føler er «over meg». Da blir jeg veldig klønete og rar. Er så utrolig redd for å si noe feil eller som kan oppfattes feil

- Synes det er spesielt ekkelt når familie spør hva jeg ønsker meg til jul, eller hvis de tilbyr å hjelpe meg eller min familie med noe. Aner ikke hvordan jeg skal reagere, eller hva jeg skal si og blir kjemperar

- Har ingen venner. Før, i studietiden og tidligere hadde jeg mange venner mem det har bare dødd ut og jeg får ingen nye. Og uansett om jeg hadde fått nye hadde jeg ikke orket å møte dem fordi det er så utrolig krevende for meg med sosiale situasjoner. Uansett hvor godt jeg kjenner noen klarer jeg bare ikke være meg selv og være avslappet og jeg blir derfor så sliten. 
 

- Føler folk plukker opp med en gang de snakker med meg st jeg er veldig usikker og har lav selvtillit. Som igjen gjør at det blir enda værre og jeg fremstår enda mer usikker. Føler at jeg er annenrangs i mesten alle relasjoner jeg har, alt fra naboer til kolleger, venner og familie.. 

- Tror egentlig at jeg er en hyggelig og kul person, men jeg får aldri vist dette til noen fordi jeg aldri klarer slappe av og være meg selv. Tør aldri å si meningene mine eller vise personligheten min.
 

føler dette bare holder meg mer og mer tilbake og aner ikke hva jeg skal gjøre med det men ønsker å ta tak i det og prøve å snu det før det ender i at jeg blir totalt isolert. Kan legge til at jeg har vært i terapi og forsøkt å finne ut av det men jeg synes ikke det hjalp i særlig stor grad. 
 

Er dette sosial angst, eller hva er det? noen med erfaringer eller råd? 

Anonymkode: 1e5f6...69f

[AnonymBruker]

Oi, dette var nesten helt som å lese om meg selv! Jeg er 44 år og det blir bare verre og verre her også. Jeg har isolert meg mer og mer akkurat som deg.

Ble det verre for deg etter at du begynte å isolere deg, eller ble det gradvis verre før det også, den gangen du hadde venner og sånn?

Det er lett å isolere seg mer og mer fordi man får jo bekreftet om og om igjen at det sosiale er noe man føler man ikke mestrer. Man blir jo utslitt av det og mister troen på seg selv. Det er så utrolig leit, og man kan bli så ensom, men man føler jo at det ikke finnes noe alternativ. Svetter du og blir kald/svett i hendene og sånt også? Og skjelven?

Jeg har fått diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse. Hvis du ikke allerede har lest om det, så kan du jo søke det opp. Det kan ligne på sosial angst og man kan jo ha begge deler, det er mye av de samme symptomene. Uansett synes jeg det høres ut som sosial angst det du har, men noe i tillegg også kanskje, som gjør det mer alvorlig..?

Man kan jo tenke noe på autismespekteret også. Har hørt om folk som sliter med øyekontakt, autoriteter, at man må planlegge hva man skal si/hvordan man skal reagere, at man hele tiden føler seg rar og annerledes osv, og så har de fått en slik diagnose. Men da må det nok kanskje ha vært noe allerede fra man var liten. Det er jeg usikker på. Datteren min har en venninne som har aspberger og det er visst ikke lett å merke det på henne i det hele tatt. Hun merker det nok kanskje best selv.

Sønnen min ble utredet for sosial angst av en privat psykolog som vi fant på nettet. Trengte ikke å møtes personlig. I utgangspunktet ønsket psykologen videosamtale med han, men han klarte ikke det, og da tok de det over telefon. Det kostet litt, men var absolutt verdt det. Kanskje noe du kunne prøvd? 

Jeg kunne sagt til deg at du bør absolutt ikke isolere deg, for det er jo oppskriften på at det ihvertfall ikke blir bedre. Men samtidig tenker jeg at å stadig presse seg til sosiale ting som gjør at du bare får bekreftet igjen og igjen at det er fælt å være sosial, gjør det jo ikke noe bedre det heller. Det er ikke lett!

Vil råde deg til å be om en utredning og så ta det derfra. Unnvikende personlighetsforstyrrelse er vanskelig å behandle dessverre, men det finnes gruppeterapi man kan få tilbud om, dersom det skulle være det du har.

Ønsker deg uansett masse lykke til og håper det ordner seg for deg ❤️

 

Anonymkode: 8889b...1d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

føler dette bare holder meg mer og mer tilbake og aner ikke hva jeg skal gjøre med det men ønsker å ta tak i det og prøve å snu det før det ender i at jeg blir totalt isolert. Kan legge til at jeg har vært i terapi og forsøkt å finne ut av det men jeg synes ikke det hjalp i særlig stor grad. 
 

Er dette sosial angst, eller hva er det? noen med erfaringer eller råd? 

Anonymkode: 1e5f6...69f

Fikk du ikke diagnose når du var i terapi? Fikk du ikke behandling for sosial angst?

Anonymkode: 1db02...a3c