Hvorfor er det et "samfunnsproblem" at enkelte menn sliter med å finne en partner/få sex

[AnonymBruker]

MissKatt skrev (5 timer siden):

Jeg synes ikke det er et samfunnsproblem i det hele tatt, tvert i mot! For første gang i historien, kan kvinnen velge partner helt selv. Det resulterer i at de beste mennene blir valgt og får ført genene videre. Det resulterer i at det blir en akselerasjon i at fremtidige mennesker blir både friskere og smartere

Hvorfor fremhever du at det bare er kvinnen som for første gang i historien kan velge partner selv? Den må jeg innrømme at jeg ikke skjønte noe av?

Anonymkode: a9248...af0

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Men det er viktig mange foreldre skilles, alle er ikke ment til å holde sammen og vi er ikke perfekte nok som mennesker til å forutse hva fremtiden bringer.

Så selv om det er dumt barn må bo i koffert, er det bedre det enn at de får dårlige liv hjemme. Om skilte foreldre krangler, kan du gjette at de kranglet når de var sammen også ja. 

Jeg er evig takknemlig for alle mamma sine brudd. Var ikke krangel her. Først var det pappa som ble dopmisbeuker uten at mamma fikk vite det, han ble verre og verre mentalt, selvsagt måtte hun ta oss og dra. Så var neste utro, ikke akkurat så koslig. Kjenner flere hvor det var utroskap og generelle mye krangling. Et hvor det var vold. Alkoholisme. En forelsker seg å velger den andre. Mitt ble slutt fordi vi er venner, men ikke på noen måte noe mer så om han skulle hfått barn må han finne ei anna ei, for vi hadde ikke sex og det er synd å legge sexlivet dødt allerede tidlig i 20 årene. En festet mye og var som et barn hun måtte passe på. Noen bare vokser fra hverandre. Det er mange både alvorlige og mindre alvorlige grunner, å tro noen skal være sammen for evig er naivt og slemt å bestemme de må.

Anonymkode: 13c04...055

Tror kansje du misforstår meg litt her, så bekllager om jeg var uklar. Jeg er helt enig at det er mye bedre at foreldre skiller seg en at barna deres vokkser opp i ulykelige hjem!

Men jeg svarte en som mente at menn ikke ville forplikte seg og få barn på grun av risikoen for barnebidrag, som han foreslo å løse med at man altid skule ta utgangspunkt i 50/50 fordeling av barna (for da ville ingen måtte betale barnebidrag). 50/50 kan kansje fungere for noen familier med eldre barn, men det er ikke anbefalt om det ikke er godt sammarbeid og direkte omsorgsvikt om barna er for små! Så jeg var ikke kritisk til at folk skilte seg, men iden om å prioritere fedres økonomi over barns behov. Det er viktig å ha god kontakt med begge foreldre og at foreldre er lykelige, men barnas behov må komme før foreldres økonomiske intereser synes jeg. 

 

[AnonymBruker]

Pippi Lotta skrev (1 minutt siden):

Tror kansje du misforstår meg litt her, så bekllager om jeg var uklar. Jeg er helt enig at det er mye bedre at foreldre skiller seg en at barna deres vokkser opp i ulykelige hjem!

Men jeg svarte en som mente at menn ikke ville forplikte seg og få barn på grun av risikoen for barnebidrag, som han foreslo å løse med at man altid skule ta utgangspunkt i 50/50 fordeling av barna (for da ville ingen måtte betale barnebidrag). 50/50 kan kansje fungere for noen familier med eldre barn, men det er ikke anbefalt om det ikke er godt sammarbeid og direkte omsorgsvikt om barna er for små! Så jeg var ikke kritisk til at folk skilte seg, men iden om å prioritere fedres økonomi over barns behov. Det er viktig å ha god kontakt med begge foreldre og at foreldre er lykelige, men barnas behov må komme før foreldres økonomiske intereser synes jeg. 

 

Beklager for at jeg misforsto, burde bli flinkere til å spørre istede for å diskutere imot, når det er ukjent hva som er der 😊😅

Au, ja der er jeg enig med deg. Godt du diskuterer imot det, for det er ikke bra for alle barn nei. Selv om det funker for noen. Barn først. 

Anonymkode: 13c04...055

[Pippi Lotta]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Beklager for at jeg misforsto, burde bli flinkere til å spørre istede for å diskutere imot, når det er ukjent hva som er der 😊😅

Au, ja der er jeg enig med deg. Godt du diskuterer imot det, for det er ikke bra for alle barn nei. Selv om det funker for noen. Barn først. 

Anonymkode: 13c04...055

Fort gjort med misforståelser❤️

[AnonymBruker]

Gregarious skrev (22 timer siden):

Nei, vi vet at flere kvinner rapporterer at det har dårligere helse, det er ikke det samme som at de faktisk har det. Ikke når vi vet at menn konsekvent underrapportere lidelse relativt til kvinner.

Jeg hadde eksempelvis "foretrukket" å få hjerteinfarkt 10år senere, bedre prognose ved kreft, mindre sannsynlighet for kreft etc..

Men ja, menn er jo heldige som dør..... ingenting kurerer høyt blodtrykk som fravær av puls. 
 

Kvinner er mye mer utsatt for autoimmune sykdommer enn menn. Mange av de dør man med og ikke av, men mange av de medfører en god del lidelse og det tar ofte lang tid før man får diagnose og eventuelt hjelp.

Noen av de sykdommene menn får har en ganske sterk korrelasjon med livsstil. Mat og alkohol er slik jeg har forstått det en del av bildet, og jeg har inntrykk av at menn i forhold har et bedre kosthold og lavere alkoholforbruk enn single. Selv håper og tror jeg yngre menn er blitt mer opptatt av å lage seg ordentlig mat og at det vil påvirke når i livet de eventuelt får sykdommer. Forhåpentligvis vil også mer informasjon nå gjennom slik at menn ikke venter like lenge med å søke legehjelp. Da kan kanskje flere overleve kreft om den oppdages på et tidligere tidspunkt.

Anonymkode: e1c5b...0b5

[AnonymBruker]

Ezners skrev (5 timer siden):

Rent biologisk så er jeg forsåvidt enig i argumentasjonen din. Problemet er bare at når en stor nok andel av den mannlige populasjonen forblir barneløse. Så vil også  insentivet for å bidra til finansieringen av kollektive ordninger rundt barn og oppvekst svekkes på sikt. Folk setter sjeldent pris på offentlige goder de sjeldent benytter selv. De andre problemet er at man fort kan få politiske motreaksjoner som kan ha en negativ innvirkning på samfunnet. Hvis en stor nok andel av den mannlige befolkningen føler at de taper på velferds systemet som eksister nå, jo større sannsynlighet vil det være for at velferdsnivået  ikke opprettholdes på dages nivå. 

 

 

Er menns incentiv for å støtte velferdsstaten bare at han selv har barn? Hva med hans egen skolegang, all helsehjelp for ham selv og nære som hans mor og far og søsken, dagpenger, sykepenger, uføretrygd, aap, pensjon? Etc.

Anonymkode: 70e0d...71d

[Gregarious]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kvinner er mye mer utsatt for autoimmune sykdommer enn menn. Mange av de dør man med og ikke av, men mange av de medfører en god del lidelse og det tar ofte lang tid før man får diagnose og eventuelt hjelp.

Noen av de sykdommene menn får har en ganske sterk korrelasjon med livsstil. Mat og alkohol er slik jeg har forstått det en del av bildet, og jeg har inntrykk av at menn i forhold har et bedre kosthold og lavere alkoholforbruk enn single. Selv håper og tror jeg yngre menn er blitt mer opptatt av å lage seg ordentlig mat og at det vil påvirke når i livet de eventuelt får sykdommer. Forhåpentligvis vil også mer informasjon nå gjennom slik at menn ikke venter like lenge med å søke legehjelp. Da kan kanskje flere overleve kreft om den oppdages på et tidligere tidspunkt.

Anonymkode: e1c5b...0b5

Ja det har det, men autoimmune sykdommer er ofte mer alvorlige hos menn.

Men jeg håper folk forstår hvilken dør de åpner når de differensierer mellom såkalte selvpåførte og ikke-selvpåførte sykdommer?
Det er greit i forhold til positiv atferdsendring, men fullstendig ubrukelig og farlig om en mener visse sykdommer har mer rett på samfunnets omsorg eller oppmerksomhet. 

[AnonymBruker]

Gregarious skrev (1 minutt siden):

Ja det har det, men autoimmune sykdommer er ofte mer alvorlige hos menn.

Men jeg håper folk forstår hvilken dør de åpner når de differensierer mellom såkalte selvpåførte og ikke-selvpåførte sykdommer?
Det er greit i forhold til positiv atferdsendring, men fullstendig ubrukelig og farlig om en mener visse sykdommer har mer rett på samfunnets omsorg eller oppmerksomhet. 

Har du forandra deg i det siste? Jeg tror faktisk de siste innleggene dine er de eneste jeg noensinne har vært enig med deg i 😅

Anonymkode: 70e0d...71d

[Trolltunge]

Pippi Lotta skrev (8 timer siden):

Tror kansje du misforstår meg litt her, så bekllager om jeg var uklar. Jeg er helt enig at det er mye bedre at foreldre skiller seg en at barna deres vokkser opp i ulykelige hjem!

Men jeg svarte en som mente at menn ikke ville forplikte seg og få barn på grun av risikoen for barnebidrag, som han foreslo å løse med at man altid skule ta utgangspunkt i 50/50 fordeling av barna (for da ville ingen måtte betale barnebidrag). 50/50 kan kansje fungere for noen familier med eldre barn, men det er ikke anbefalt om det ikke er godt sammarbeid og direkte omsorgsvikt om barna er for små! Så jeg var ikke kritisk til at folk skilte seg, men iden om å prioritere fedres økonomi over barns behov. Det er viktig å ha god kontakt med begge foreldre og at foreldre er lykelige, men barnas behov må komme før foreldres økonomiske intereser synes jeg. 

 

Akkurat dette synes jeg er fryktelig vanskelig. Jeg er absolutt for at man har ett liv, og derfor kan og bør skille seg om man er virkelig ulykkelig i sitt forhold. Jeg ser likevel rundt meg at det har særdeles stor betydning for neste generasjon at foreldre kjempet kamper sammen, løste utfordringer og kom seg gjennom ulikt. Kan relatere til det selv også. Da jeg var tenåring hadde mine foreldre så store utfordringer at jeg ikke skjønte hvorfor de ikke skilte seg, men da mitt eget forhold slet big time var det mine egne foreldre og at de kjempet seg gjennom utfordringer sammen som medførte at jeg selv hadde samme innstilling, og tok den ekstra kampen for mitt forhold. For jeg hadde jo sett mine foreldre streve veldig, og visste at det var en belønning ved å komme seg gjennom slikt, ved at man vokste for hverandre, og sammen. Helt ærlig, hadde mine foreldre skilt seg da de strevde da jeg var tenåring hadde jeg ikke hatt det forbildet, og visshet om at det er verdt å kjempe HARDT for sitt forhold og sin familie. Hadde mine foreldre skilt seg da jeg var 14 år, som jeg da mente at de burde, så "uvenner" som de da var, så hadde jeg aldri lært at man kan komme seg gjennom slikt, og også bli sterkere av det. Som også ble min og min manns historie. Mye fordi jeg visste dette. 

Så nå har jeg og min mann antagelig også lært våre barn at slikt er mulig. Vi var også helt fu**ed up da våre barn var tenåringer. Ja litt tilfeldig (?) ganske samme alder som jeg var da mine foreldre strevde fryktelig, og i begge tilfeller kom vi gjennom dette og ble sterkere av det. For mine foreldre var de mest i generasjon at man bare ikke skilte seg. For oss var erfaring fra deres kamp, og svigerforeldre også (mye samme der), veldig avgjørende for at jeg og min mann ikke ga opp. 

Vi har nå vært gjennom det jeg tror må være største skilsmissealder. 40- årene. I 40- årene har enormt mange vennepar røket. Rundt halvparten faktisk, om ikke litt over. De som røk kan settes i to kategorier. Absolutt alle forhold med aldersforskjell 10+ år røk, og absolutt alle forhold der mine venninner hadde skilte foreldre røk. Jeg tuller ikke. Ingen venninner med skilte foreldre er fremdeles gift. De fleste med foreldre som fremdeles holder sammen er derimot ikke skilt. Bortsett fra noen få som hadde en del eldre partner. 

Det første, angående aldersforskjell, er kanskje ikke så rart, men det andre sier noe om at det har noe å si at foreldre holdet sammen. Dette er ting jeg på ingen måte tenkte gjennom da jeg var i 20- og 30- årene, men det er veldig tydelig nå når vi har (forhåpentligvis!) kommet oss gjennom de verste skilsmisseårene. De som har kjempet seg gjennom utfordringer er de som har hatt foreldre som kjempet seg gjennom det samme. Med såpass stor vennekrets og så tydelige skiller mellom dem som har foreldre som fremdeles holder sammen og ikke er det vanskelig å avvise en sammenheng. Ikke minst fordi jeg selv vet at da det stormet som verst for oss, og jeg helt fint kunne gått videre med hevet hode, så tenkte jeg selv på mine foreldre og deres kamp, og DET var inspirasjonen til å kjempe. At jeg hadde sett og følt på kroppen, gjennom at de var mine foreldre, at det var mulig, og hadde en belønning. 

Redigert: Kom på en venninne som fremdeles holder sammen med mannen selv om foreldrene skilte seg, men hun er vokst opp med stefar siden hun var så liten at hun ikke husker annet. Det er derfor mor og stefar som ble hennes erfaring, og de holdet sammen. 

Endret lørdag kl 02:40 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (5 minutter siden):

Akkurat dette synes jeg er fryktelig vanskelig. Jeg er absolutt for at man har ett liv, og derfor kan og bør skille seg om man er virkelig ulykkelig i sitt forhold. Jeg ser likevel rundt meg at det har særdeles stor betydning for neste generasjon at foreldre kjempet kamper sammen, løste utfordringer og kom seg gjennom ulikt. Kan relatere til det selv også. Da jeg var tenåring hadde mine foreldre så store utfordringer at jeg ikke skjønte hvorfor de ikke skilte seg, men da mitt eget forhold slet big time var det mine egne foreldre og at de kjempet seg gjennom utfordringer sammen som medførte at jeg selv hadde samme innstilling, og tok den ekstra kampen for mitt forhold. For jeg hadde jo sett mine foreldre streve veldig, og visste at det var en belønning ved å komme seg gjennom slikt, ved at man vokste for hverandre, og sammen. Helt ærlig, hadde mine foreldre skilt seg da de strevde da jeg var tenåring hadde jeg ikke hatt det forbildet, og visshet om at det er verdt å kjempe HARDT for sitt forhold og sin familie. Hadde mine foreldre skilt seg da jeg var 14 år, som jeg da mente at de burde, så "uvenner" som de sa var, så hadde jeg aldri lært at man kan komme seg gjennom slikt, og også bli sterkere av det. Som også ble min og min manns historie, fordi jeg visste dette. 

Så nå har jeg og min mann antagelig også lært våre barn at slikt er mulig. Vi var også helt fu**ed up da våre barn var tenåringer. Ja litt tilfeldig (?) ganske samme alder som jeg var da mine foreldre strevde fryktelig, og i begge tilfeller kom vi gjennom dette og ble sterkere av det. For mine foreldre var de mest i generasjon at man bare ikke skilte seg. For oss var erfaring fra deres kamp, og svigerforeldre også, veldig avgjørende for at jeg og min mann ikke ga opp. 

Vi har nå vært gjennom det jeg tror må være største skilsmissealder. 40- årene. I 40- årene har enormt mange vennepar røket. Rundt halvparten faktisk. De som røk kan settes i to kategorier. Absolutt alle forhold med aldersforskjell 10+ år røk, og absolutt alle forhold der mine venninner hadde skilte foreldre røk.

Det første er kanskje ikke så rart, men det andre sier noe om at det har noe å si at foreldre holdet sammen. Dette er ting jeg på ingen måte tenkte gjennom da jeg var i 20- og 30- årene, men det er veldig tydelig nå når vi har (forhåpentligvis!) kommet oss gjennom de verste skilsmisseårene. De som har kjempet seg gjennom utfordringer er de som har hatt foreldre som kjempet seg gjennom det samme. Med såpass stor vennekrets og så tydelige skiller mellom dem som har foreldre som fremdeles holder sammen og ikke er det vanskelig å avvise en sammenheng. Ikke minst fordi jeg selv vet at da det stormet som verst for oss, og jeg helt fint kunne gått videre med hevet hode, så tenkte jeg selv på mine foreldre og deres kamp, og DET var inspirasjonen til å kjempe. At jeg hadde sett og følt på kroppen, gjennom at de var mine foreldre, at det var mulig, og hadde en belønning. 

Mamman min skulle dratt før, å det skulle jeg i mitt også selv om mitt ikke var giftig. Noe  ganger er det rett å dra, selv om det er ganger det ikke er det.

Bra du kjempet for et forhold det var noe å hente i, men alle forhold har ikke det. Jeg hadde absolutt ingen forelskelse igjen for min, ikke noe som helst forbi vennskap. Det er direkte feil mot han også om vi skulle ha kjempet, når vi begge kan møte noen det er rettere med.

Så folk må tenke hva det er de står i, ikke kjempe for å kjempe.

Anonymkode: 13c04...055

[Trolltunge]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Mamman min skulle dratt før, å det skulle jeg i mitt også selv om mitt ikke var giftig. Noe  ganger er det rett å dra, selv om det er ganger det ikke er det.

Bra du kjempet for et forhold det var noe å hente i, men alle forhold har ikke det. Jeg hadde absolutt ingen forelskelse igjen for min, ikke noe som helst forbi vennskap. Det er direkte feil mot han også om vi skulle ha kjempet, når vi begge kan møte noen det er rettere med.

Så folk må tenke hva det er de står i, ikke kjempe for å kjempe.

Anonymkode: 13c04...055

Helt enig. Det er derfor jeg synes dette er litt vanskelig. For jeg synes oppriktig at man skal gå når man ikke ser mening med å bli, og er ulykkelig, men jeg kan ikke nekte for at jeg ser veldig tydelig at generasjonen etter blir påvirket av dette. At når de IKKE har sett foreldre jobbe seg gjennom vanskelige perioder blir det kjappere til at man velger skilsmisse enn om man har opplevd det, og sett at foreldre klarte det, og gjerne kom styrket ut av det. (Kun da! Når det ordnet seg.)

Likevel, man har et liv, og jeg mener ikke at man skal holde sammen til enhver pris. Absolutt ikke! Jeg forlot selv far til min eldste da han var baby, og jeg orker ikke engang tenke på hvordan det å ikke gå hadde blitt. Det ble et helvete av å forlate ham også, men ikke i nærheten av hva det å bli hadde blitt likevel. Så jeg kritiserer på ingen måte det valget, jeg bare kan ikke nekte for at jeg ser at det påvirker neste generasjon en del. 

Jeg relaterer egentlig ikke dette til når man nesten må rømme bort fra en farlig person, for da har man ikke noe valg. Da bør man bare komme seg bort. 

Endret lørdag kl 02:49 av Trolltunge

[AnonymBruker]

Trolltunge skrev (3 timer siden):

Akkurat dette synes jeg er fryktelig vanskelig. Jeg er absolutt for at man har ett liv, og derfor kan og bør skille seg om man er virkelig ulykkelig i sitt forhold. Jeg ser likevel rundt meg at det har særdeles stor betydning for neste generasjon at foreldre kjempet kamper sammen, løste utfordringer og kom seg gjennom ulikt. Kan relatere til det selv også. Da jeg var tenåring hadde mine foreldre så store utfordringer at jeg ikke skjønte hvorfor de ikke skilte seg, men da mitt eget forhold slet big time var det mine egne foreldre og at de kjempet seg gjennom utfordringer sammen som medførte at jeg selv hadde samme innstilling, og tok den ekstra kampen for mitt forhold. For jeg hadde jo sett mine foreldre streve veldig, og visste at det var en belønning ved å komme seg gjennom slikt, ved at man vokste for hverandre, og sammen. Helt ærlig, hadde mine foreldre skilt seg da de strevde da jeg var tenåring hadde jeg ikke hatt det forbildet, og visshet om at det er verdt å kjempe HARDT for sitt forhold og sin familie. Hadde mine foreldre skilt seg da jeg var 14 år, som jeg da mente at de burde, så "uvenner" som de da var, så hadde jeg aldri lært at man kan komme seg gjennom slikt, og også bli sterkere av det. Som også ble min og min manns historie. Mye fordi jeg visste dette. 

Så nå har jeg og min mann antagelig også lært våre barn at slikt er mulig. Vi var også helt fu**ed up da våre barn var tenåringer. Ja litt tilfeldig (?) ganske samme alder som jeg var da mine foreldre strevde fryktelig, og i begge tilfeller kom vi gjennom dette og ble sterkere av det. For mine foreldre var de mest i generasjon at man bare ikke skilte seg. For oss var erfaring fra deres kamp, og svigerforeldre også (mye samme der), veldig avgjørende for at jeg og min mann ikke ga opp. 

Vi har nå vært gjennom det jeg tror må være største skilsmissealder. 40- årene. I 40- årene har enormt mange vennepar røket. Rundt halvparten faktisk, om ikke litt over. De som røk kan settes i to kategorier. Absolutt alle forhold med aldersforskjell 10+ år røk, og absolutt alle forhold der mine venninner hadde skilte foreldre røk. Jeg tuller ikke. Ingen venninner med skilte foreldre er fremdeles gift. De fleste med foreldre som fremdeles holder sammen er derimot ikke skilt. Bortsett fra noen få som hadde en del eldre partner. 

Det første, angående aldersforskjell, er kanskje ikke så rart, men det andre sier noe om at det har noe å si at foreldre holdet sammen. Dette er ting jeg på ingen måte tenkte gjennom da jeg var i 20- og 30- årene, men det er veldig tydelig nå når vi har (forhåpentligvis!) kommet oss gjennom de verste skilsmisseårene. De som har kjempet seg gjennom utfordringer er de som har hatt foreldre som kjempet seg gjennom det samme. Med såpass stor vennekrets og så tydelige skiller mellom dem som har foreldre som fremdeles holder sammen og ikke er det vanskelig å avvise en sammenheng. Ikke minst fordi jeg selv vet at da det stormet som verst for oss, og jeg helt fint kunne gått videre med hevet hode, så tenkte jeg selv på mine foreldre og deres kamp, og DET var inspirasjonen til å kjempe. At jeg hadde sett og følt på kroppen, gjennom at de var mine foreldre, at det var mulig, og hadde en belønning. 

Redigert: Kom på en venninne som fremdeles holder sammen med mannen selv om foreldrene skilte seg, men hun er vokst opp med stefar siden hun var så liten at hun ikke husker annet. Det er derfor mor og stefar som ble hennes erfaring, og de holdet sammen. 

Klart det er en sammenheng, for foreldre og barn har gjerne like verdier og egenskaper, i mangel av et bedre ord. Den verdien kan like gjerne være negativ som positiv, f eks at du har lav selvfølelse og mer "åpen" for å godta å bli behandlet dårlig av partner og av den grunn blir. Jeg mener helt oppriktig at mange forblir i dårlige forhold fordi de ikke klarer/tør/orker å bryte. Så det er ikke alltid av det gode å holde sammen for enhver pris.

Anonymkode: 20a54...0c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Klart det er en sammenheng, for foreldre og barn har gjerne like verdier og egenskaper, i mangel av et bedre ord. Den verdien kan like gjerne være negativ som positiv, f eks at du har lav selvfølelse og mer "åpen" for å godta å bli behandlet dårlig av partner og av den grunn blir. Jeg mener helt oppriktig at mange forblir i dårlige forhold fordi de ikke klarer/tør/orker å bryte. Så det er ikke alltid av det gode å holde sammen for enhver pris.

Anonymkode: 20a54...0c8

Psykologer og parterapeuter sier jo ennå at folk holder ut for lenge, blir for lenge. Noen prøver å skape et inntrykk av at man i dag gir opp for tidlig, men det virker ikke som det er utbredt. Det kan selvfølgelig hende at man prøver feil, og begynner å prøve for seint. Mange fremhever jo at man bør søke hjelp og parterapi lenge før, og at man til og med kan bruke det forebyggende. Det tror jeg er lurt, å normalisere det.

Jeg er jævlig glad mine foreldre skilte seg. Det er ikke bra for barn å bo i et hjem som over tid er preget av mistillit, konflikter og dårlig stemning.  Hvis foreldrene i tillegg lar deres problemer og humør gå utover barna, om de så skjønner det selv eller ikke, kan det i tillegg bli veldig stygt og skape problemer for barn. Jeg var ganske ung da jeg forstod at deres forhold var dårlig. Jeg var litt mer voksen da jeg forstod at det var dette som gjorde at jeg ikke hadde det bra hjemme. Når foreldre fratar hverandre selvfølelse og selvtillit ved å ikke se hverandre og de ikke er trygge i seg selv eller har god rolleforståelse, da kan de begynne å behandle barna sine som både jevnbyrdige småfolk å dele ting de ikke skal dele med og til og med konkurrenter.

Anonymkode: 70e0d...71d

[Gregarious]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Har du forandra deg i det siste? Jeg tror faktisk de siste innleggene dine er de eneste jeg noensinne har vært enig med deg i 😅

Anonymkode: 70e0d...71d

Tror ikke det. Jeg prøver iallfall å være konsekvent i forhold til de grunnleggende meningene mine.  

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 20.11.2024 den 13.43):

Ok. Synes at du det er greit med organisasjoner som tilbyr homofile å bli lært opp til å bli heterofil? Eller synes du at det er en urimelig inngripen i menneskers natur?

Anonymkode: 29ba7...27a

Nå var det vel snakk om å lære å tilpasse seg omgivelsene, ikke å utsettes for tortur eller torturlignende regimer?

Jeg kan gi deg et eksempel angående det med legning som jeg føler representerer hvordan mange kvinner tilpasser seg når heterolivet ikke lenger synes mulig eller formålstjenelig for dem. De flytter sammen. Dette vet jeg flere eksempler på som alle har fungert bra. De deler bolig, økonomi, husarbeid, eventuell barneoppdragelse og emosjonell nærhet med andre kvinner. Lever som en ordinær familie, bortsett fra at de ikke deler seng. De lever som om de har skiftet legning bortsatt fra det rent seksuelle, hvor de heller velger avholdenhet fordi det er det som fungerer best når heterofil sex er umulig, farlig eller ikke ønskelig. De lever trygt, de har stabil økonomi, de slipper å krangle om husarbeid, deler det tredje skiftet, har en trygg familieramme for eventuelle barn og i alderdommen og emosjonell nærhet i bøtter og spann. Hender og leketøy fikser den siste biten.

Det er jo ikke snakk om å skifte legning eller å endre natur. Det er snakk om å leve best mulig med den legningen/naturen man har i det samfunnet/den kulturen man lever i. Det er hva tilpasnkngsdyktighet er. Det betyr ikke at man ikke kan og noen ganger må og bør gjøre hva man kan for å endre samfunn/kultur. Det har kvinner i den vestlige verden i stor grad gjort med hjelp fra noen menn og de har oppådd seier etter seier. Men før, når endring i retning likestilling var en umulighet for kvinner flest tilpasset de seg livet de fikk utdelt. Hva hadde de tjent på å la være annet enn å få et enda mer miserabelt liv med enda mer miserable barn?

Menn tilpasser seg ofte ikke samfunnet når de ikke liker det. De stikker av, de melder seg ut, de tar ut frustrasjonen sin på andre eller de ruser seg. Og de klager, men gjør lite for å endre ting med mindre de ønsker mer makt og penger til seg selv og en liten gruppe andre menn. Slik har det i stor grad alltid vært og slik er det fortsatt. (Nei, det gjelder ikke alle menn, men det gjelder skremmende mange). Mens kvinner blir, lever et liv så nært opp til det de ønsker å ha som omgivelsene gir rom for, dette mens de kjemper for et bedre liv for de rundt seg enten det er i et stort eller lite samfunn.

Å tilpasse seg og å kjempe for noe bedre er ikke gjensidig ekskluderende og fungerer stort sett best gjort samtidig. Problemet med menn som blir tapere i samfunnet i dag er at de ofte ikke gjør noen av delene. De snakker høyt og klager mye, men stritter imot alle former for tilpasning og gjør ingenting for å oppnå endring. Det er selve oppskriften på å ende opp med et liv man misliker eller i verste fall hater. 

Anonymkode: 1bb8c...70c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Nå var det vel snakk om å lære å tilpasse seg omgivelsene, ikke å utsettes for tortur eller torturlignende regimer?

Jeg kan gi deg et eksempel angående det med legning som jeg føler representerer hvordan mange kvinner tilpasser seg når heterolivet ikke lenger synes mulig eller formålstjenelig for dem. De flytter sammen. Dette vet jeg flere eksempler på som alle har fungert bra. De deler bolig, økonomi, husarbeid, eventuell barneoppdragelse og emosjonell nærhet med andre kvinner. Lever som en ordinær familie, bortsett fra at de ikke deler seng. De lever som om de har skiftet legning bortsatt fra det rent seksuelle, hvor de heller velger avholdenhet fordi det er det som fungerer best når heterofil sex er umulig, farlig eller ikke ønskelig. De lever trygt, de har stabil økonomi, de slipper å krangle om husarbeid, deler det tredje skiftet, har en trygg familieramme for eventuelle barn og i alderdommen og emosjonell nærhet i bøtter og spann. Hender og leketøy fikser den siste biten.

Det er jo ikke snakk om å skifte legning eller å endre natur. Det er snakk om å leve best mulig med den legningen/naturen man har i det samfunnet/den kulturen man lever i. Det er hva tilpasnkngsdyktighet er. Det betyr ikke at man ikke kan og noen ganger må og bør gjøre hva man kan for å endre samfunn/kultur. Det har kvinner i den vestlige verden i stor grad gjort med hjelp fra noen menn og de har oppådd seier etter seier. Men før, når endring i retning likestilling var en umulighet for kvinner flest tilpasset de seg livet de fikk utdelt. Hva hadde de tjent på å la være annet enn å få et enda mer miserabelt liv med enda mer miserable barn?

Menn tilpasser seg ofte ikke samfunnet når de ikke liker det. De stikker av, de melder seg ut, de tar ut frustrasjonen sin på andre eller de ruser seg. Og de klager, men gjør lite for å endre ting med mindre de ønsker mer makt og penger til seg selv og en liten gruppe andre menn. Slik har det i stor grad alltid vært og slik er det fortsatt. (Nei, det gjelder ikke alle menn, men det gjelder skremmende mange). Mens kvinner blir, lever et liv så nært opp til det de ønsker å ha som omgivelsene gir rom for, dette mens de kjemper for et bedre liv for de rundt seg enten det er i et stort eller lite samfunn.

Å tilpasse seg og å kjempe for noe bedre er ikke gjensidig ekskluderende og fungerer stort sett best gjort samtidig. Problemet med menn som blir tapere i samfunnet i dag er at de ofte ikke gjør noen av delene. De snakker høyt og klager mye, men stritter imot alle former for tilpasning og gjør ingenting for å oppnå endring. Det er selve oppskriften på å ende opp med et liv man misliker eller i verste fall hater. 

Anonymkode: 1bb8c...70c

Dette er veldig uriktig. Urettferdig og hovmodig.

Anonymkode: 70e0d...71d

[Example]

Maleficenta skrev (På 22.11.2024 den 11.40):

1 Menn er da likedan 

2 forstår ikke at menn skal tape mer på en skillsmisse enn kvinner. F eks det han tok med seg av verdi f eks da de giftet seg blir fortsatt kun hans ved en skillsmisse. Hun har ikke krav på halvparten av alt han eier og har ved en skillsmisse. Kun det som ble skaffet mens de var gift

3 om det skal være 50/50 så må det være krav om at far stiller opp for barna på lik linje med mor. Ikke at han forventer at hun skal stå for alt av klær  og utstyr til barna som de må frakte frem og tilbake mellom mor og far, men at han har ansvar for å kjøpe inn klær og utstyr de skal bruke når han har de. Er dessverre noen menn som hadde null interesse av barna mens de var gift plutselig skal ha 50/50 kun for å slippe barnebidrag. Og så forventer de at mor skal sende med barna alt de trenger når de er med han slik at han helst skal slippe å bidra noenting økonomisk med barna. Det blir feil. Man må ikke glemme at det er dyrt å ha barn. Og at det faktisk er dyrere for den som har full omsorg. Barnebidraget er mye mindre sum enn det den med full omsorg må ut med.

Beklager manglende avsnitt. Poenget mitt er at noen menn tror barnebidraget forsørger fullt mor og barn men det gjør det laaaaaaangt ifra

Problemet er at menn ikke vil gifte seg, og det er det grunner til. Det er sjelden er motsatt. Det henger sammen med det siste punktet også, barnefordeling. 

Utgangspunktet bør være at menn og kvinner er like gode omsorgspersoner for sine barn, også har man individuelle forskjeller. Derfor bør 50/50 være et utgangspunkt. Så bør man også se på hvordan man kan unngå at økonomi skal spille en mindre rolle når fordeling skjer.

Det er jo særlig en del menn der mannen er typisk arbeiderklassen, mens kona er ufør eller ikke i arbeid. Hun har gjerne fri rettshjelp, mens han må bla opp penger uten å egentlig ha råd til det. Han går med på skjevfordeling, og hun er meget motivert for det for å få overgangsstønad.

Det er mange fortvilte menn rundt om i Norge som føler seg lurt av både systemet og sin eks. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Dette er veldig uriktig. Urettferdig og hovmodig.

Anonymkode: 70e0d...71d

Hva er uriktig?

Anonymkode: 1bb8c...70c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Psykologer og parterapeuter sier jo ennå at folk holder ut for lenge, blir for lenge. Noen prøver å skape et inntrykk av at man i dag gir opp for tidlig, men det virker ikke som det er utbredt. Det kan selvfølgelig hende at man prøver feil, og begynner å prøve for seint. Mange fremhever jo at man bør søke hjelp og parterapi lenge før, og at man til og med kan bruke det forebyggende. Det tror jeg er lurt, å normalisere det.

Jeg er jævlig glad mine foreldre skilte seg. Det er ikke bra for barn å bo i et hjem som over tid er preget av mistillit, konflikter og dårlig stemning.  Hvis foreldrene i tillegg lar deres problemer og humør gå utover barna, om de så skjønner det selv eller ikke, kan det i tillegg bli veldig stygt og skape problemer for barn. Jeg var ganske ung da jeg forstod at deres forhold var dårlig. Jeg var litt mer voksen da jeg forstod at det var dette som gjorde at jeg ikke hadde det bra hjemme. Når foreldre fratar hverandre selvfølelse og selvtillit ved å ikke se hverandre og de ikke er trygge i seg selv eller har god rolleforståelse, da kan de begynne å behandle barna sine som både jevnbyrdige småfolk å dele ting de ikke skal dele med og til og med konkurrenter.

Anonymkode: 70e0d...71d

Ånei 🫂💔 Jeg håper du fikk være en smårolling og på et punkt fikk tilbake foreldrene dine i en trygg rolle. 

Om ikke.. 🫂

Anonymkode: 13c04...055

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hva er uriktig?

Anonymkode: 1bb8c...70c

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne en gang!!! Kan du ikke gjøre jobben selv. Jeg legger ved stikkord.

Tilpasning er ikke det samme som manglende grensesetting.

Tilpasning til usunne omgivelser kan gi konsekvenser (ref kvinner som kommer seg gjennom skole, men sliter psykisk).

Kvinner klager og forandrer ting. Ofte går klage og kamp hånd i hånd.

Mange menn gjør noe. Menn holder sjekkekurs (ikke alltid pent og vellykket) jobber i mannsorganisasjoner, jobber med menns psykiske problemer, forsker på drop outs og utarbeider forsøksvis løsninger. Menn står frem med psykisk uhelse og historier.

Man er ikke tilpasningsdyktig bare fordi man er undertrykt og ubevisst dette. Like lite som arbeidere, leilendinger og slaver er tilpasningsdyktige når de overtar den herskende klassens forestilling om seg selv og sin "naturlige" eller gudegitte posisjon.

At menn stritter imot er delvis damers feil som litt sånn ekkelt insisterer at de skal gjøre som damer. Og delvis menns feil, som insisterer på at sånne "femigreier" ikke funker på dem for de er menn må vite. Det får de de løse opp i selv, akkurat det der.

Anonymkode: 70e0d...71d