Besteforeldre som ikke bryr seg

[AnonymBruker]

Det er bare vondt. Vi har ikke bedt om noe som helst, ikke hatt noen forventinger om at de skal hjelpe til eller noe. Da hun var nyfødt var det jeg som reiste dit ukentlig med henne så de skulle bli kjent med henne. De bor 15 minutter unna. Så har det vært jevnlig kontakt og besøk, men i det siste har de bare sluttet å ta kontakt. Null interesse. Barnet spør ikke etter dem lengre, og jeg er ikke interessert i at de skal komme og gå som de ønsker inn og ut av barnets liv. Det innebærer bare skuffelser. For ordens skyld, de er pensjonister, reiser ikke rundt og har all verdens tid til sine andre barnebarn som er en del år eldre. De er der ukentlig, 30 min kjøretid. Er det bare å gi opp dette?

Anonymkode: 1520b...34e

[AnonymBruker]

❤️ ja, det er vondt. Jeg har det slik med min far. Altså morfar til barna. Han bryr seg ikke. Jeg har gitt opp. I starten inviterte jeg han og kona, men nå vet jeg ikke lenger. Det er over et år siden de har vært hos oss eller takket ja til bursdagsinvitasjoner. Jeg orker ikke presse frem et familieforhold.
For min del er det kanskje at jeg er skilsmissebarn og faren min fikk seg ny kone og har fått barn med henne. Noe jeg var og er glad for, men jeg er ikke inkludert. Det blir heller ikke barna mine. Nå har alle mine halvsøsken fått barn, og vi blir ikke lenger invitert eller besøkt. Jeg vet ikke om barna mine hadde kjent igjen bestefaren sin på gata en gang. 

Anonymkode: e84e1...4f6

[AnonymBruker]

Dette er den mye fremtida og det er bare å akseptere det. 
Folk er blitt så selvopptatte og bryr seg kun om seg selv. 
Man ser det flere steder og ikke bare hos besteforeldre.
Kommer til å bli et problem for samfunnet at folk er blitt så kalde og distanserte. 

Anonymkode: 9894c...30b

[AnonymBruker]

Kan ikke endres. Beklager. 

Anonymkode: f61a2...502

[AnonymBruker]

Du har jo ingenting å tape på å spørre dem? Vil dere ha kontakt med barn og barnebarn? Si dere er usikre siden de ikke tar initiativ. Enten svarer de at de føler at de presser seg på/at de ikke orker/ at de vil fortsatt møtes av og til/annet. 
tenker dialog er lurt, de kan sitte med en annen oppfatning av situasjonen? 

Anonymkode: 61c7c...c5a

[AnonymBruker]

Besteforeldre i dag er jo beryktet for dette. De lever sine liv. Vi lever våre og lavbudsjettsinstitusjoner skal erstatte det tapte

Anonymkode: 6c68d...8b2

[AnonymBruker]

Iflg mitt barn, er vi sånne besteforeldre. 
 

Min side av saken er at vi begge er i full jobb, vi har fortsatt ungdom boende hjemme, og helsen begynner å bli utfordrende. 
 

Når vi er hjemme fra jobb kl fire, og barnebarna må legge seg kl syv, blir tiden knapp. I tillegg har de aktiviteter ol som skal taes hensyn til. 
 

Dette ser ikke de unge på samme måte, og sitter og surmuler i egen stue. Derfor sier de nei når vi inviterer, for vi fortjener ikke samværet. 
 

Jeg lar det ligge og har nok av annet å bruke energi på.

Anonymkode: 5a8ff...75c

[lillebamsemums]

Hadde nylig besøk av min far da jeg fødte første barnet på min side av familien nylig. Jeg har egentlig ganske god kontakt med min far og han var her i 3 dager. Ikke holdt han henne og var knapt så han rørte henne. Dette såret egentlig en del. Da jeg trodde han skulle være mer interessert. Når farsdag kom i går postet jeg bilde av meg og han. Samt min samboer og barnet. Fikk da bare et enkelt «takk». Men min stesøster som også har barn fikk full repost av innlegget osv. har ikke gått like langt som hos dere. Men er redd det går den veien. Skal sies at barnet til stesøsteren min er ofte hos dem, og han forguder barnet. Tror det har mye med at det er en gutt. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Iflg mitt barn, er vi sånne besteforeldre. 
 

Min side av saken er at vi begge er i full jobb, vi har fortsatt ungdom boende hjemme, og helsen begynner å bli utfordrende. 
 

Når vi er hjemme fra jobb kl fire, og barnebarna må legge seg kl syv, blir tiden knapp. I tillegg har de aktiviteter ol som skal taes hensyn til. 
 

Dette ser ikke de unge på samme måte, og sitter og surmuler i egen stue. Derfor sier de nei når vi inviterer, for vi fortjener ikke samværet. 
 

Jeg lar det ligge og har nok av annet å bruke energi på.

Anonymkode: 5a8ff...75c

Men dere er i full jobb, disse er pensjonister OG har masse tid med de andre barnebarna. Så det er ikke sammenliknbart i det hele tatt.

 

TS. Har du spurt om de ønsker tid med barnebarnet? Om ikke, så spør de.

Anonymkode: 53c75...6f9

[AnonymBruker]

Jeg synes du skal snakke med de om dette. De er pensjonister så det er muligens helsa som begynner å svikte, tålmodigheten med mindre barn er ikke den samme lengre, de blir kanskje fortere sliten nå enn for noen år siden. Grunnene kan være mange.

Anonymkode: 4207d...53a

[HMK]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Iflg mitt barn, er vi sånne besteforeldre. 
 

Min side av saken er at vi begge er i full jobb, vi har fortsatt ungdom boende hjemme, og helsen begynner å bli utfordrende. 
 

Når vi er hjemme fra jobb kl fire, og barnebarna må legge seg kl syv, blir tiden knapp. I tillegg har de aktiviteter ol som skal taes hensyn til. 
 

Dette ser ikke de unge på samme måte, og sitter og surmuler i egen stue. Derfor sier de nei når vi inviterer, for vi fortjener ikke samværet. 
 

Jeg lar det ligge og har nok av annet å bruke energi på.

Anonymkode: 5a8ff...75c

Dette traff litt hos meg. Jeg skal bli farmor for første gang, men har både 10-, 12- og 16-åring hjemme. Jeg har så lyst til å være en engasjert farmor, en sånn besteforelder som jeg aldri har hatt til mine barn. Barna mine misliker sin egen farmor, hun er rett og slett bare gammel, ufin og fæl mot unger. Min egen mor har aldri engasjert seg, aldri tatt initiativ til å være med dem eller invitert dem, aldri vært på en barnehage- eller skoletilstelning. Og jeg vil ikke være som dette! Men hvor skal jeg finne overskuddet til å bli en sånn farmor jeg ønsker å være? Jeg hadde vel egentlig, og ganske naivt, tenkt at dette lå 8-10 år frem i tid. At mine yngste ville være mye eldre, slik at jeg ville ha mer tid. 

En annen ting som gjør tanken vanskeligere er at de bor en time unna, så jeg vil få utfordringer med å feks kunne hjelpe i hverdagen med å hente i barnehage og ta med barnet hjem for å stelle middag, eller kjøre barnet i barnehagen om morgenen etter overnatting. Slike ting, som jeg jo egentlig har lyst til å bidra med, men som jeg ikke får til pga jobb og forpliktelser for egne barn og deres fritid. 

Jeg gleder meg til barnebarn, men er redd for at jeg ikke vil strekke til. Hvordan hjelpe og avlaste min sønn og svigerdatter, når jeg egentlig har behov for avlastning selv? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg synes du skal snakke med de om dette. De er pensjonister så det er muligens helsa som begynner å svikte, tålmodigheten med mindre barn er ikke den samme lengre, de blir kanskje fortere sliten nå enn for noen år siden. Grunnene kan være mange.

Anonymkode: 4207d...53a

Ja, for all del. Jeg skjønner at de kan være slitne og at helsa absolutt er et aspekt. Likevel så fremstår de friske og raske, kommer seg rundt og er f.eks frivillig på Frivillighetssentralen. Dette tror jeg er bra for dem, supert at de føler de kan bidra der. Jeg hadde uansett ikke tenkt å renne ned dørene eller be om noe. 

Anonymkode: 1520b...34e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, for all del. Jeg skjønner at de kan være slitne og at helsa absolutt er et aspekt. Likevel så fremstår de friske og raske, kommer seg rundt og er f.eks frivillig på Frivillighetssentralen. Dette tror jeg er bra for dem, supert at de føler de kan bidra der. Jeg hadde uansett ikke tenkt å renne ned dørene eller be om noe. 

Anonymkode: 1520b...34e

Nei, men da får du vel bare klage da om du ikke har ryggrad til å spørre de. 

Anonymkode: 4207d...53a

[AnonymBruker]

HMK skrev (1 time siden):

Dette traff litt hos meg. Jeg skal bli farmor for første gang, men har både 10-, 12- og 16-åring hjemme. Jeg har så lyst til å være en engasjert farmor, en sånn besteforelder som jeg aldri har hatt til mine barn. Barna mine misliker sin egen farmor, hun er rett og slett bare gammel, ufin og fæl mot unger. Min egen mor har aldri engasjert seg, aldri tatt initiativ til å være med dem eller invitert dem, aldri vært på en barnehage- eller skoletilstelning. Og jeg vil ikke være som dette! Men hvor skal jeg finne overskuddet til å bli en sånn farmor jeg ønsker å være? Jeg hadde vel egentlig, og ganske naivt, tenkt at dette lå 8-10 år frem i tid. At mine yngste ville være mye eldre, slik at jeg ville ha mer tid. 

En annen ting som gjør tanken vanskeligere er at de bor en time unna, så jeg vil få utfordringer med å feks kunne hjelpe i hverdagen med å hente i barnehage og ta med barnet hjem for å stelle middag, eller kjøre barnet i barnehagen om morgenen etter overnatting. Slike ting, som jeg jo egentlig har lyst til å bidra med, men som jeg ikke får til pga jobb og forpliktelser for egne barn og deres fritid. 

Jeg gleder meg til barnebarn, men er redd for at jeg ikke vil strekke til. Hvordan hjelpe og avlaste min sønn og svigerdatter, når jeg egentlig har behov for avlastning selv? 

Dette kunne jeg faktisk skrevet selv! Jeg ønsket også å bli en superbestemor, men det har ikke blitt sånn. Jeg har rett og slett ikke kapasitet. Jeg har barn i sårbar alder, og kan ikke prioritere barnebarn fremfor egne barn. 

Jeg håper det retter seg nå barnebarna blir litt større. Når de sover godt, slutter med bleier, og når de faktisk kan komme selv, med buss. 
 

Jeg anbefaler deg å avklare forventningene allerede nå. Si at du ønsker å bidra, men at det kan bli vanskelig å få til. Så gjør du så godt du kan❤️

Anonymkode: 5a8ff...75c

[AnonymBruker]

Min far er en slik morfar. Han var en slik far også. Alltid kjørt solo-løp, satt seg selv først og aldri prioritert familie. Ikke engang farmor og farfar prioriterte ham. Det var mamma som sørget for å opprettholde kontakt og tid med dem. 
‘Heldigvis’ er jeg vant til det og hadde ingen forventninger til at han skulle involvere seg. Han er pensjonist og har egentlig tid nok. Men han vil ikke og det har jeg forsonet meg med. 
Det som er mer trist er at broren min er helt lik. 
Skulle gjerne hatt både morfar og onkel til barna mine 💔❤️

Anonymkode: 9da77...ec9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Min far er en slik morfar. Han var en slik far også. Alltid kjørt solo-løp, satt seg selv først og aldri prioritert familie. Ikke engang farmor og farfar prioriterte ham. Det var mamma som sørget for å opprettholde kontakt og tid med dem. 
‘Heldigvis’ er jeg vant til det og hadde ingen forventninger til at han skulle involvere seg. Han er pensjonist og har egentlig tid nok. Men han vil ikke og det har jeg forsonet meg med. 
Det som er mer trist er at broren min er helt lik. 
Skulle gjerne hatt både morfar og onkel til barna mine 💔❤️

Anonymkode: 9da77...ec9

Det er leit når det blir slik. For meg er det vanskelig å ta inn over seg at voksne mennesker, som liksom skal være familie, ikke evner å forstå hvor viktig det er med nettverk rundt barn og at de selv har en rolle i det. Barn trenger å føle seg ønsket, å tilhøre og å ha sin faste plass i noe større. Det bidrar til å skape robuste barn med gode følelser i seg.

Anonymkode: 1520b...34e

[Furstina]

Jag har en bestemor i min närhet som har barn med ca 18 år skillnad. 
När hennes äldsta barn fick barn och hon blev bestemor hade hon själv barn, jobbade fulltid och även om de bodde väldigt nära var det begränsat hur mycket hon kunde och orkade engagera sig extra. De barnbarnen har hon en bra relation till, men inte alls lika nära som när det yngsta barnet fick barn.
Andra kullen barnbarn kom när hon varit utan barn hemma i flera år, och hon gått i pension men hade energi att vara nära.

Det är olika förutsättningar, men inte med någon av kullarna har hon "inte brytt sig". Hon har varit där, intresserat sig och ställt upp - men inte förutsättningslöst och flera gånger i veckan.


Det som gör ont, är när föräldrar eller besteförälder SÄGER att de är där, de pratar om att de älskar barnen/barnbarnen men handlingarna är liksom inte där. 
Det kan vara så att en annan besteförälder som bor långt borta får bättre relation, bryr sig mer och ställer upp på sitt sätt från distans bättre än den som bor nära.

Ibland måste man bara acceptera att intresset inte är tillräckligt starkt.

[AnonymBruker]

Mine svigerforeldre er sånn. De bor 5 min unna og er ikke interessert. De er pensjonister og er på cafe ca 3-4 ganger i uka. Jeg drømmer om at de en dag kunne spurt barna mine om å bli med dem. Bare en time liksom? Men, nei... Ingenting. 

Så nærme men likevel så lang borte. 

Anonymkode: a196c...07d

[AnonymBruker]

HMK skrev (2 timer siden):

Dette traff litt hos meg. Jeg skal bli farmor for første gang, men har både 10-, 12- og 16-åring hjemme. Jeg har så lyst til å være en engasjert farmor, en sånn besteforelder som jeg aldri har hatt til mine barn. Barna mine misliker sin egen farmor, hun er rett og slett bare gammel, ufin og fæl mot unger. Min egen mor har aldri engasjert seg, aldri tatt initiativ til å være med dem eller invitert dem, aldri vært på en barnehage- eller skoletilstelning. Og jeg vil ikke være som dette! Men hvor skal jeg finne overskuddet til å bli en sånn farmor jeg ønsker å være? Jeg hadde vel egentlig, og ganske naivt, tenkt at dette lå 8-10 år frem i tid. At mine yngste ville være mye eldre, slik at jeg ville ha mer tid. 

En annen ting som gjør tanken vanskeligere er at de bor en time unna, så jeg vil få utfordringer med å feks kunne hjelpe i hverdagen med å hente i barnehage og ta med barnet hjem for å stelle middag, eller kjøre barnet i barnehagen om morgenen etter overnatting. Slike ting, som jeg jo egentlig har lyst til å bidra med, men som jeg ikke får til pga jobb og forpliktelser for egne barn og deres fritid. 

Jeg gleder meg til barnebarn, men er redd for at jeg ikke vil strekke til. Hvordan hjelpe og avlaste min sønn og svigerdatter, når jeg egentlig har behov for avlastning selv? 

Tenk om man kunne snakket med egne barn in slike tanker, forventninger og hva man ønsker selv. Kanskje man faktisk heller ønsker å hjelpe hverandre isteden? 
Mine svigers bor over 1 time unna, jeg forstår at hverdagen blir vanskelig. De har hatt de litt her og der, tatt en helg i ny og ne, det er kvalitetstid når de er sammen. Og tenk så heldig dette barnet er som har onkler og tanter som ikke er mange, mange år eldre. Kanskje barna dine også vil elske å ha en liten tass som de kan få litt ansvar for. Man kan være tilstedeværende besteforeldre selv om man ikke henter i barnehagen.  

Anonymkode: e76e7...3d3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg håper det retter seg nå barnebarna blir litt større. Når de sover godt, slutter med bleier, og når de faktisk kan komme selv, med buss. 
 

Jeg anbefaler deg å avklare forventningene allerede nå. Si at du ønsker å bidra, men at det kan bli vanskelig å få til. Så gjør du så godt du kan❤️

Anonymkode: 5a8ff...75c

Problemet er dessverre slik at bånd bygges opp fra de er små, og om du venter til de kan ta buss selv så tror jeg nok dessverre at du blir ganske så skuffet.

Full forståelse for at du prioriterer dine egne barn altså, så det er ikke det. 

Nå har jeg tenåringer, og det er de besteforeldrene som har vært der hele veien de prioriterer å besøke. De drar aldri frivillig til de som har vært ganske fraværende. 

Anonymkode: 53c75...6f9