"Angrer" på at jeg ikke ble lege

[AnonymBruker]

Majer skrev (40 minutter siden):

Det er sjeldent givende å være lege. På sykehuset får man inn en haug av pasienter som ikke hadde trengt å være der, de blir særlig henvist fra private helsetjenester som ønsker høyest mulig rating. De pasientene som kommer og faktisk trenger behandling har gjerne spist på seg plagene de har, eller fått de etter å ha tatt andre dumme valg. 

Samtidig vet man at to mennesker tar livet sitt hver eneste dag, og disse får sjeldent hjelp i det hele tatt. Man ser autistiske barn bli beltelagt fordi det mangler ressurser, siden de heller brukes på eldre mennesker som har delvis skyld i egen sykdom. Man ser studenter som ikke får hjelp fordi det visstnok ikke er alvorlig nok, men så får de ADHD diagnose ti år senere når de er utbrente og på vei til å falle ut av arbeidslivet. 

Som lege er man med på å opprettholde et sterkt umoralsk system. Ja, man hjelper folk, men til hvilken pris? 

Er ihvertfall lurt å ikke bli lege hvis holdninga er at de fleste pasienter leger sin egen sykdom. 

Anonymkode: 6e0fb...d51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sliter litt med det samme, bare at jeg er økonom og skulle ønske jeg kunne bli lærer. Jeg jobber sånn sett allerede med noe som det er noe mening i (i det offentlige), men min rolle er ikke sentral, jeg er bare en støttespiller og jeg kjenner jeg er så innmari lei av å bare snakke og regne på hva ting koster. 

Men økonomi stopper meg fra å endre retning, en ting er kostnaden ved å omskolere seg, en annen er nedgangen i lønn. 

Anonymkode: 6e810...4ec

Om du ikke er opptatt av å lære barn, kan du lære ferdighetene dine til voksne? At du kan gi kurs på arbeidsplassen din? 

Anonymkode: 3aa85...62d

[Lychees]

Hva med å jobbe med miljø? Sikkerhet? Finnes gode mulighet også i firma uten aksjonærer med massive sugerør i profittpotten.

[pop up bruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Nå var jeg ikke akkurat i nærheten da jeg valgte yrkesvei. Jeg ble ingeniør, men sliter med at arbeidet føles voldsomt meningsløst. Alt jeg bidrar med her i verden er mer penger i aksjonærenes lomme, og det er ikke akkurat noe jeg brenner for. Legeyrket derimot virker veldig spennende og veldig givende, men jeg er selvsagt også klar over det høye arbeidspresset og det enorme ansvaret legene har. Nå er det uansett for sent for meg å ta fatt på legestudier, da jeg er etablert med samboer, hus og to, snart tre barn. Kan ikke flytte på meg for å studere, og har heller ikke råd til det. En del av meg synes det er veldig trist at jeg sannsynligvis aldri vil få muligheten, og at jeg er "dømt" til en kjedelig og lite meningsfull arbeidshverdag.

Flere som kjenner på lignende følelser?

Eventuelt tips til deltidsutdanninger (nettbasert) som kvalifiserer til litt mer givende yrker, uten at man går veldig ned i lønn?

 

Anonymkode: c4cd5...505

Du er jo ikke dømt til kjedelige arbeidsoppgaver som ingeniør da. Jeg er sammen med en ingeniør og han jobber med hvordan bygninger kan være sikrest mulig på ulike vis, og standarder for dette. Det er jo kjempe meningsfullt, og som faktisk redder liv. Finnes sikkert mange andre måter også ditt yrke er faktisk meningsfullt. 

 

[AnonymBruker]

Jeg jobber på akuttpsyk på sykehuset og er uendelig glad jeg ikke er lege der i hvert fall. Og en av mine nærmeste venner sluttet som psykiater hos oss fordi hun jobbet seg syk, og ble fastlege istedet (det burde si litt). Men du kan fortsatt omskolere deg da, jeg har 4 barn og jobber der samtidig som jeg tar bachelor på deltid nå. (Ikke for å bytte jobb, bare mer utdannelse som er mer rettet hit.)

Anonymkode: 9612f...c77

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Om du ikke er opptatt av å lære barn, kan du lære ferdighetene dine til voksne? At du kan gi kurs på arbeidsplassen din? 

Anonymkode: 3aa85...62d

Jeg gjør det men det er ikke i nærheten av nok for mitt behov dessverre. Jeg er nå på min fjerde jobb på ti år der jeg bare kjenner at nå er jeg drittlei hele jobben, men jeg kan jo ikke bytte jobb hvert andre-tredje år heller. 🥴

Anonymkode: 6e810...4ec

[Nowayback]

Jeg angrer på at jeg ikke ble verdens beste fotballspiller. Ligger en del penger i det.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Nå var jeg ikke akkurat i nærheten da jeg valgte yrkesvei. Jeg ble ingeniør, men sliter med at arbeidet føles voldsomt meningsløst. Alt jeg bidrar med her i verden er mer penger i aksjonærenes lomme, og det er ikke akkurat noe jeg brenner for. Legeyrket derimot virker veldig spennende og veldig givende, men jeg er selvsagt også klar over det høye arbeidspresset og det enorme ansvaret legene har. Nå er det uansett for sent for meg å ta fatt på legestudier, da jeg er etablert med samboer, hus og to, snart tre barn. Kan ikke flytte på meg for å studere, og har heller ikke råd til det. En del av meg synes det er veldig trist at jeg sannsynligvis aldri vil få muligheten, og at jeg er "dømt" til en kjedelig og lite meningsfull arbeidshverdag.

Flere som kjenner på lignende følelser?

Eventuelt tips til deltidsutdanninger (nettbasert) som kvalifiserer til litt mer givende yrker, uten at man går veldig ned i lønn?

 

Anonymkode: c4cd5...505

Kjenner på akkurat det samme. Jeg skulle studert medisin, utvilsomt. Håper det løser seg for deg.

Anonymkode: 8496a...858

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg jobber på akuttpsyk på sykehuset og er uendelig glad jeg ikke er lege der i hvert fall. Og en av mine nærmeste venner sluttet som psykiater hos oss fordi hun jobbet seg syk, og ble fastlege istedet (det burde si litt). Men du kan fortsatt omskolere deg da, jeg har 4 barn og jobber der samtidig som jeg tar bachelor på deltid nå. (Ikke for å bytte jobb, bare mer utdannelse som er mer rettet hit.)

Anonymkode: 9612f...c77

Har selv vært pasient på akutt-psyk.  Psykologene/psykiaterne der gjør selvsagt en ekstremt viktig jobb, men skjønner godt at det er mentalt slitsomt.  Jeg var forresten en lite samarbeidsvillig og lite takknemlig pasient. Det tror jeg mange som drømmer om å bli lege og lignende ikke tenker over. Det er ikke slik at alle pasientene er samarbeidsvillige og takknemlige.  

Anonymkode: 3aa85...62d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kan love deg at gresset ikke er grønnere på andre siden. Jobben som sykehuslege i vakttunge fag har blitt nesten uutholdelig. Elendig sykehusledelse, rekrutteringskrise, stadig større krav til effektivisering kombinert med raskt økende pågang av pasienter bidrar til at jobbhverdagen er et mareritt. Jeg kan også garantere deg at majoriteten av tiden ikke går med til meningsfylt arbeid, men heseblesende dokumentering, multitasking og samtidighetskonflikt.

Vi er mange LIS som nå er halvveis i spesialiseringsløpet og lurer på veien videre. Mange av mine kolleger prøver å finne jobber som ikke innebærer pasientkontakt for å redde seg selv og familielivet. Nesten ingen av turnuslegene våre (et av Norges største sykehus) ønsker å jobbe på sykehus etter LIS1. 

Jeg synes det er utrolig at legeyrket fremdeles glorifiseres, og at kampanjer som «leger må leve» ikke har gjort større inntrykk. Jeg ville ikke anbefalt yrket videre og tror bare det er et spørsmål om tid før søkertallene til medisinstudiet begynner å falle.

 

Anonymkode: 2ba4e...ac7

Her det helt motsatt.  Alle som er ferdig med LIS1 vil jobbe på sykehuset. Vi har et lite sykehus på en liten plass i Nordland. De som ikke er lokale blir her istedet for å dra tilbake, selv om mulighetene for spesialisering er mer begrenset her enn andre steder i landet. 

Anonymkode: 627a8...321

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kan love deg at gresset ikke er grønnere på andre siden. Jobben som sykehuslege i vakttunge fag har blitt nesten uutholdelig. Elendig sykehusledelse, rekrutteringskrise, stadig større krav til effektivisering kombinert med raskt økende pågang av pasienter bidrar til at jobbhverdagen er et mareritt. Jeg kan også garantere deg at majoriteten av tiden ikke går med til meningsfylt arbeid, men heseblesende dokumentering, multitasking og samtidighetskonflikt.

Vi er mange LIS som nå er halvveis i spesialiseringsløpet og lurer på veien videre. Mange av mine kolleger prøver å finne jobber som ikke innebærer pasientkontakt for å redde seg selv og familielivet. Nesten ingen av turnuslegene våre (et av Norges største sykehus) ønsker å jobbe på sykehus etter LIS1. 

Jeg synes det er utrolig at legeyrket fremdeles glorifiseres, og at kampanjer som «leger må leve» ikke har gjort større inntrykk. Jeg ville ikke anbefalt yrket videre og tror bare det er et spørsmål om tid før søkertallene til medisinstudiet begynner å falle.

 

Anonymkode: 2ba4e...ac7

Takk for innspillet fra innsida. Det er forferdelig og helt uholdbart at situasjonen er sånn. Visste at det var ille, men ikke så ille. Det hjelper litt å vite at gresset er ganske vissent på den andre siden også, selv om jeg skulle ønske det ikke var sånn.

Anonymkode: c4cd5...505

[AnonymBruker]

Leger uten grenser har vel veldig behov for ingeniører? Kanskje om 10 år når barna er større?

Forstår godt behovet for mening i jobben.

Anonymkode: cbad4...879

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Kan love deg at gresset ikke er grønnere på andre siden. Jobben som sykehuslege i vakttunge fag har blitt nesten uutholdelig. Elendig sykehusledelse, rekrutteringskrise, stadig større krav til effektivisering kombinert med raskt økende pågang av pasienter bidrar til at jobbhverdagen er et mareritt. Jeg kan også garantere deg at majoriteten av tiden ikke går med til meningsfylt arbeid, men heseblesende dokumentering, multitasking og samtidighetskonflikt.

Vi er mange LIS som nå er halvveis i spesialiseringsløpet og lurer på veien videre. Mange av mine kolleger prøver å finne jobber som ikke innebærer pasientkontakt for å redde seg selv og familielivet. Nesten ingen av turnuslegene våre (et av Norges største sykehus) ønsker å jobbe på sykehus etter LIS1. 

Jeg synes det er utrolig at legeyrket fremdeles glorifiseres, og at kampanjer som «leger må leve» ikke har gjort større inntrykk. Jeg ville ikke anbefalt yrket videre og tror bare det er et spørsmål om tid før søkertallene til medisinstudiet begynner å falle.

 

Anonymkode: 2ba4e...ac7

Fortsette å snakke om det. Nå har jo dere allerede for mye ansvar, men for meg gir dette inntrykk og jeg føler med dere og ønsker dere endring. 

Men det må gjenntas mer, for at det skal nå ut til fler å virkelig vekke den NOE må endres ånden, som er der og faktisk MÅ være der. 

Skal spre ordet i mitt private liv, og steder det er relevant.

Anonymkode: cdb89...ba2

[AnonymBruker]

pop up bruker skrev (43 minutter siden):

Du er jo ikke dømt til kjedelige arbeidsoppgaver som ingeniør da. Jeg er sammen med en ingeniør og han jobber med hvordan bygninger kan være sikrest mulig på ulike vis, og standarder for dette. Det er jo kjempe meningsfullt, og som faktisk redder liv. Finnes sikkert mange andre måter også ditt yrke er faktisk meningsfullt. 

 

Ja, jeg prøver å søke meg til andre stillinger og håper det vil hjelpe litt. Jobber dessverre med salg i et knalltøft marked med 1% hitrate, så det sier seg selv at det føles meningsløst. Produktet vi selger er verdensledende, men det hjelper jo ikke når det er fryktelig langt mellom hvert salg, haha.

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Leger uten grenser har vel veldig behov for ingeniører? Kanskje om 10 år når barna er større?

Forstår godt behovet for mening i jobben.

Anonymkode: cbad4...879

Høres veldig interessant ut, men kanskje litt for spenstig for min del å jobbe i felt lenger perioder i strekk. Men noe må jeg jo gjøre, trivdes bedre som pleieassistent på sykehjem liksom.

Anonymkode: c4cd5...505

[AnonymBruker]

Jeg er en ingeniør som har jobbet på sykehuslaboratorier, akademia og medisinstudiet. Kan love deg at gresset ikke er grønnere på andre siden.

Helsevesenet er veldig firkantet, du må stille i arbeidsklær klokken 8 og jobbe til klokken 16. Må du noe som helst innen arbeidstiden må dette søkes om og godkjennes av leder. Det er alltid sykdomsfravær og de ansatte er alltid overarbeidet. (De er virkelig hverdagshelter, alle som en). Du må jobbe røde dager. Du må jobbe halve dager. Og lønnen er til å grine av.

Akademia er ekstremt hierarkisk og man må alltid jage artikler og økonomisk støtte. Det er en livsstil med ekstremt lav timelønn. Kunne skrevet mye mer... Men. 

Nå jobber jeg som ingeniør og jeg har spennende arbeidsoppgaver, kompetende kolleger og lønnen er bra. Har det som plommen i egget. Jeg angrer virkelig på at jeg ikke gikk over til det private før.

Skulle jeg byttet beite ville jeg muligens jobbet med prosjekter innen sykehus eller det offentlige. Hvordan bruke KI til å effektivisere prosesser, for eksempel. Det virker spennende. Men akkurat nå har jeg det veldig bra. 

Anonymkode: b1349...52a

[AnonymBruker]

Jeg utdannet meg til psykolog i voksen alder av samme motivasjon som deg. Jeg ønsket også et yrke som ga meg mer mening enn å jobbe i næringslivet, som jeg gjorde til jeg begynte å studere. Jeg drev mye med frivillighet, men det gikk ikke opp å jobbe fullt i næringslivet og å stille opp frivillig ved siden av. Jeg er veldig glad for mitt valg som å endre kurs, selv om det var hardt. Nå ser jeg i tråden at andre har andre erfaringer enn meg, men her kan du ihvertfall lese om hvordan det ble for min del  

Anonymkode: 5c46c...092

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg synes det er utrolig at legeyrket fremdeles glorifiseres, og at kampanjer som «leger må leve» ikke har gjort større inntrykk. Jeg ville ikke anbefalt yrket videre og tror bare det er et spørsmål om tid før søkertallene til medisinstudiet begynner å falle.

 

Anonymkode: 2ba4e...ac7

Det er fordi det er for få legar ute i media og forteller korleis arbeidsdagen faktisk er. Tippar at dei er redde for å bli stigmatiserte og sett ned på av arbeidskollegaer og eige fagmiljø.

Anonymkode: 1cb29...ea0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Har selv vært pasient på akutt-psyk.  Psykologene/psykiaterne der gjør selvsagt en ekstremt viktig jobb, men skjønner godt at det er mentalt slitsomt.  Jeg var forresten en lite samarbeidsvillig og lite takknemlig pasient. Det tror jeg mange som drømmer om å bli lege og lignende ikke tenker over. Det er ikke slik at alle pasientene er samarbeidsvillige og takknemlige.  

Anonymkode: 3aa85...62d

Ja, vi har absolutt flinke leger! Men jeg er glad jeg har de å skylde på, med foreks lite samarbeidsvillige pasienter, da sier jeg bare "ja, det skjønner jeg godt at du vil, det er legen som bestemmer vet du så vi må ta det med de, jeg bestemmer ingenting". 😂

Det er jo helt sant og, men guri så bra det er for min del som faktisk skal være sammen med pasientene hele dagen/kvelden, blir ofte bedre samarbeid med oss "på gulvet". Jeg strekker meg jo også lengre enn langt for å gi alle det lille ekstra som evnt kan gjøre en positiv forskjell der jeg kan. 😁

Anonymkode: 9612f...c77