Du som er autist -hvor funksjonshemmet er du?

[AnonymBruker]

Det som møter folk er en blid, engasjert jente som virker helt normal.

Det de ikke ser er at jeg har nok med å prøve å få i meg mat og å holde huset i akseptabel tilstand.

Jeg har minimalt med energi, og jeg sliter veldig kognitivt. 

Men jeg SER jo helt normal ut.

Og jeg klarer å stramme meg opp i møte med mennesker.

Deretter må jeg hvile fullstendig et par dager.

Jeg føler meg i aller høyeste grad funksjonshemmet.

Men folk stusser sikkert, siden de ikke ser den siden av meg🙈

Dere andre som er autister;

Hvor funksjonshemmet er du i hverdagen?

 

 

Anonymkode: 44802...f3e

[AnonymBruker]

Jeg sliter jo med det sosiale VELDIG. Med det mener jeg at jeg ikke har noen venner og på skolen blir jeg bare utestengt. Slik har det vært hele oppveksten. Ble aldri involvert i disse gruppene folk lagde, men alltid holdt utenfor. Det er det sosiale som er verst. Men også at jeg ikke tåler lyder. Må f eks bruke lydkansellerende headsett hele tiden om jeg er ute. Er mye mer også selvsagt. 

Anonymkode: 96b12...b36

[AnonymBruker]

Sliter ekstremt sosialt. Ender stort sett alltid opp alene, på utsiden av det som foregår, og klarer ikke å få meg venner. Skulle så inderlig ønske jeg kunne klart meg bedre sosialt, trenger ikke engang å være normal, bare på nivå med andre autister hadde vært en stor forbedring.
Det er egentlig mitt abolutt største problem, men er ikke veldig flink til å ha det ryddig heller. Det går greit nok, huset er ikke egentlig presentabelt, men har nok kontroll til at det ikke blir verre heller.

Anonymkode: f73b0...f11

[AnonymBruker]

Jeg mener selv å hevde «ikke så veldig», men det at jeg er på aap med utsikter mot ufør beviser vel det motsatte. Orker ikke ramse opp, men det største problemet er vel overstimuli. Blir fryktelig fort autistisk utbrent og mister da eksekutiv evne.

Anonymkode: 3f322...5ef

[Kassettspiller]

AnonymBruker skrev (På 27.10.2024 den 14.31):

Dere andre som er autister;

Hvor funksjonshemmet er du i hverdagen?

Jeg vil si at jeg egentlig ikke er det, selv om det finnes ting som kan motbevise det.

• Jeg er så redd for det uforutsigbare at jeg bruker altfor mye tid på planlegging og unngår situasjoner som kan utsette meg for ubehag. For eksempel unngår jeg å utsette meg for sykdom. Dette hindrer meg fra å gjøre flere ting.
• Lydsensitivitet gjør at jeg ofte unngår steder med mye lyd av fri vilje. Det kan selvfølgelig være kjipt når jeg ikke kan dra på spontane turer med folk eller delta i julehandelen i desember, med julemusikk og mye folk.
• Jeg har ikke lappen fordi jeg blir lett overstimulert, og jeg takler ikke at andre gjør feil i trafikken. Jeg stopper opp og det hindrer meg fra å kunne kjøre selv. Det samme gjelder å sitte i transport; det skjer så mange inntrykk på kort tid, og å sitte i en bil føles nesten som å være i en karusell.
• Jeg er for direkte, noe som kan skremme folk. Derfor burde jeg ikke jobbe i serviceyrker eller omsorgsyrker, selv om jeg ellers ville gjort en bra jobb.
• Jeg glemmer ofte å spise fordi jeg ikke merker sult i stor grad og jeg prioriterer ofte andre ting.
• Jeg forstår ikke hva andre tenker. Ikke at alle forstår hva alle andre tenker, men jeg klarer ikke å forstå hva du tenker, med mindre du sier det direkte og sier at det ikke er tull. Jeg er god på å reflektere, men det hjelper lite når jeg ikke får brukt det i praksis, for eksempel når jeg ikke forstår andre (kroppsspråk er vanskelig å tolke hos andre).
• Jeg er for sta, noe som kan være ødeleggende for meg selv. Om det gir mening for meg så står jeg på mitt.

Endret 22. november 2024 av Kassettspiller

[AnonymBruker]

Er i 40-årene og har aldri hatt fast jobb, er helt uten venner og omgangskrets, sliter med intimitet og følelsesregulering, klarer ikke å holde orden hjemme, har vansker med små ting som å handle og til og med krysse gaten, etc. Jeg lever ikke et "normalt" liv, men har i stor grad avfunnet meg med det og gjør det som trengs for å ha det fint i hverdagen. Jeg  er for øvrig velstelt og elegant, så verden møter meg som en helt annet person enn jeg egentlig er.

 

Anonymkode: b2bb2...468

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

Er i 40-årene og har aldri hatt fast jobb, er helt uten venner og omgangskrets, sliter med intimitet og følelsesregulering, klarer ikke å holde orden hjemme, har vansker med små ting som å handle og til og med krysse gaten, etc. Jeg lever ikke et "normalt" liv, men har i stor grad avfunnet meg med det og gjør det som trengs for å ha det fint i hverdagen. Jeg  er for øvrig velstelt og elegant, så verden møter meg som en helt annet person enn jeg egentlig er.

 

Anonymkode: b2bb2...468

Jeg er som deg bare jeg ikke er velstelt eller elegant. Går også nå til psykolog fordi jeg synes det er vanskelig å akseptere dette livet samtidig som jeg ikke klarer å få til et bedre liv. 

Anonymkode: c957c...a11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Er i 40-årene og har aldri hatt fast jobb, er helt uten venner og omgangskrets, sliter med intimitet og følelsesregulering, klarer ikke å holde orden hjemme, har vansker med små ting som å handle og til og med krysse gaten, etc. Jeg lever ikke et "normalt" liv, men har i stor grad avfunnet meg med det og gjør det som trengs for å ha det fint i hverdagen. Jeg  er for øvrig velstelt og elegant, så verden møter meg som en helt annet person enn jeg egentlig er.

 

Anonymkode: b2bb2...468

 

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg er som deg bare jeg ikke er velstelt eller elegant. Går også nå til psykolog fordi jeg synes det er vanskelig å akseptere dette livet samtidig som jeg ikke klarer å få til et bedre liv. 

Anonymkode: c957c...a11

Heldig dere som tydeligvis ikke opplever store forventninger om å bidra  fra familien. 

Anonymkode: f72ca...6f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

 

Heldig dere som tydeligvis ikke opplever store forventninger om å bidra  fra familien. 

Anonymkode: f72ca...6f3

Jeg har ingen familie å ha forventninger fra. Så om du ønsker å havne i samme situasjon som meg så er det bare å kutte ut all kontakt med familien din. Så kan du se hvor heldig jeg er. 

Anonymkode: c957c...a11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg har ingen familie å ha forventninger fra. Så om du ønsker å havne i samme situasjon som meg så er det bare å kutte ut all kontakt med familien din. Så kan du se hvor heldig jeg er. 

Anonymkode: c957c...a11

Ja, mye bedre enn å bli ribbet og nedpsyket av egen familie. Og heller velge sine støttespillere.

Anonymkode: f72ca...6f3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Ja, mye bedre enn å bli ribbet og nedpsyket av egen familie. Og heller velge sine støttespillere.

Anonymkode: f72ca...6f3

Så kutt dem ut av livet ditt. Det er ditt valg. 

Anonymkode: c957c...a11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så kutt dem ut av livet ditt. Det er ditt valg. 

Anonymkode: c957c...a11

Jeg høres sikkert usympatisk ut. Men det blir for dumt å kalle meg heldig som ikke har noe kontakt med min familie om du ikke er villig til å gjøre det samme selv. 

Anonymkode: c957c...a11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg høres sikkert usympatisk ut. Men det blir for dumt å kalle meg heldig som ikke har noe kontakt med min familie om du ikke er villig til å gjøre det samme selv. 

Anonymkode: c957c...a11

I tillegg er det ikke som om jeg har noe å bidra med om familien min ba om det. Å mase på meg om å gjøre oppgaver for dem hadde vært like håpløst som å mase på en blind person til å lese teksten på tv-skjermen. Jeg strever med bare det å klare å få kastet søppel ut av boligen min. 

Anonymkode: c957c...a11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

 

Heldig dere som tydeligvis ikke opplever store forventninger om å bidra  fra familien. 

Anonymkode: f72ca...6f3

Hva er dette for et svar? 

Anonymkode: b2bb2...468

[Sparkling_Pink]

Jeg er ikke sånn super handikappet. Jeg strever litt for ofte med oppvasken, vansker med å igangsette og bytte mellom aktiviteter, og jeg har ett bredt sett med følgeplager etter et stressende og krevende liv. Sanseforstyrrelser og å sosialt være litt i min egen verden skjer og. Mye enkle ting virker vanskeligere for meg, og endel kompliserte saker virker som jeg mestrer bedre enn de nervotypiske.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Hva er dette for et svar? 

Anonymkode: b2bb2...468

Naturlig at det er store forventninger til kvinner i 20- og 30-årene når man prater og ser normal ut.

Anonymkode: f72ca...6f3

[AnonymBruker]

Jeg ser kanskje velfungerende ut, helt til man prøver å få kontakt med meg. Da blir det veldig tydelig at noe ikke er helt som det skal. Det står faktisk i journalen min, alles første inntrykk er at jeg virker velfungerende og oppegående. Helt til samtalen faktisk starter... 

Jeg sliter veldig sosialt, øyekontakt, smalltalk, til og med det å svare på ja/nei spørsmål er vanskelig. Jeg unngår helst alt av sosiale greier. De gangene jeg er med, trenger jeg en helg etterpå hvor ingen snakker til meg, tar på meg, ser på meg, hvor jeg bare ligger alene på et mørkt rom helt paralysert av utmattelse. Jeg spiser kun spesifikke merker, og mat laget på min måte, det er ganske frustrerende for både meg og andre. Når jeg blir overstimulert får jeg veldig kort lunte, og har ikke lenger energi til å maskere. Så da blir jeg fort litt eksplosiv og ofte begynner jeg å gråte fordi alt føles for mye. 

Anonymkode: 554c2...f12