Jeg er så glad i barnet mitt

[AnonymBruker]

ja! 🥰

Anonymkode: 35188...d80

[AnonymBruker]

Jeg elsker rollen som mamma og jeg elsker å se mannen min være pappa. Barna er nå 11, 13 og 15 og jeg syns fremdeles det blir bedre og bedre 🩵🩷🩵 de er skikkelig fine mennesker!

Anonymkode: 6fe6c...b2f

[AnonymBruker]

Er overasket over at ingen barnløse enda har kommentert noe negativt her.

Anonymkode: c12b9...d9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du er ikke alene. Jeg har også et lite barn, men har aldri kjent på denne altoppslukende kjærligheten som folk beskriver her. Det er helt greit å være mor, men ofte savner jeg livet uten barn. (Dette kan jeg aldri si høyt, veldig tabu)

Føler en slags misunnelse mot andre mødre fordi jeg ikke opplever samme eufori og lykke, og dårlig samvittighet ovenfor barnet som blir elsket for lite..

Anonymkode: fa2dc...d1f

Heller aldri kjent på denne følelsen. Lurer på hvor vanlig eller uvanlig det er å ikke kjenne på sånne følelser ovenfor barna sine.

Anonymkode: 25796...b0c

[AnonymBruker]

Jeg har en sønn som er tidlig i 20-årene og har flyttet ut. Jeg har hele veien alltid følt på dette at jeg elsker han så høyt. Denne kjærligheten er noe helt annet enn den jeg følte for faren hans eller for foreldrene mine. Den kom med en gang han ble født, og har aldri avtatt.

Det må sies at vi har et veldig godt mor- sønn-forhold. Han er min favorittperson i hele verden og jeg er hans. Han har aldri vært redd for å gi meg en klem foran kompisene sine uansett alder heller. ❤️

Han sier selv at han har lyst på barn, og jeg vet at jeg kommer til å bli så inderlig glad i det barnet eller de barna han evt. får. Håper virkelig at jeg får oppleve å bli bestemor. 

Håper at du også får oppleve dette, TS. ❤️

Anonymkode: 6270d...941

[AnonymBruker]

Jeg har to tenåringer som snart er voksne. De har begge vært enkle, flotte og verdens beste gutter. Jeg synes alle aldre har vært fine. Klart det er noe her og der som er slitsomt, men jevnt over har det å være mor vært helt fantastisk flott. Når jeg ser på bilder fra når de var små så savner jeg tiden veldig. Men at de er snart voksne er også flott. Det å følge et menneske gjennom barndommen og se at de blir til flotte voksne er noe faktisk ganske kult. Det er verdt hver eneste våken natt. 

Anonymkode: 47330...d15

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Føler meg så heldig som har barnet mitt. Føler meg nesten forelska når jeg ser på henne, kjenner på de myke bollekinna, og når hun smiler til meg. Jeg er 100% alene med henne, så det eneste triste er at jeg ikke kan dele denne følelsen med noen. Jeg er bare så sykt glad i henne, og syns følelsen bare blir sterkere og sterkere. Jeg gruer meg til hun blir større kjenner jeg..kommer til å savne å ha en god liten 3-åring

Noen som kjenner seg igjen?

Anonymkode: 61b76...607

Sånn er det for alle 

Anonymkode: 5a0e7...3ba

[LillaGorilla<3]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Så bra! Du trenger dette til de blir tenåringer.. da bryter helvete løs 😄😄  Men vi elsker de for det🥰🥰🥰

Anonymkode: f71d3...c07

Har allerede en tenåring, og en straks tenåring. Digger dem begge 😉

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Jeg sier ikke at det ikke er smelling med dører, harde ord, våkennetter, testing av grenser etc, for det er det. Men det er heldigvis så mye mer enn det. Og aller mest er det bare skikkelig fint!

Anonymkode: d56d9...14d

Har allerede fått en forsmak på dette fra seksåringen😂. Ikke våkennetter men

Endret 25. oktober 2024 av Maleficenta

[AnonymBruker]

LillaGorilla&lt;3 skrev (5 minutter siden):

Har allerede en tenåring, og en straks tenåring. Digger dem begge 😉

Jeg digget sønnen glugg ihjel gjennom tenårene. Han hadde ikke noe spesielt ungdomsopprør. Kun de vanlige "hvorfor får ikke jeg når ... ". Han fikk gode forklaringer på hvorfor han fikk nei, og aksepterte dem. Han sier nå at han synes det var veldig urettferdig og følte at jeg var streng, men han forsto hvorfor. Han sier også at hvis han får barn, kommer sikkert han også til å være streng. 😁

Anonymkode: 6270d...941

[AnonymBruker]

Jeg elsker det lille mennesket mitt, som jeg har fått til låns disse dyrebare barneåra. Hun er til og med søt når hun trasser litt.
 

Jeg elsker henne så inderlig og jeg må ta meg sammen for å ikke være helt tussete av stolthet ute blant andre mennesker💕

Anonymkode: fef29...d5d

[AnonymBruker]

Åh, var godt å lese her. Jeg har en fireåring og det ser ikke ut til at det kommer flere barn. Jeg virkelig elsker henne over alt på jord og prøver å nyte tiden mens hun er barn så godt hun kan. Er redd for at det ikke fortsetter å være så bra når hun blir eldre, men merker etter å ha lest her at jeg får et lite håp om at ting holder seg ❤️

Det er jo ikke en dans på roser hele tiden nå, og det blir jo garantert ikke det hele veien med en tenåring i hus heller

Anonymkode: 52128...368

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Så heldig du er, jeg synes livet med tenåringer er et mareritt og skulle ønske det var mulig å skru tiden tilbake. Savner småbarnstiden så innmari..

Anonymkode: 866aa...1d6

❤️

Anonymkode: 0088c...d51

[AnonymBruker]

Jeg må bare signere alle de som har større barn i denne tråden 🥰 Mine er nå 10 og 12, og jeg har vært helt tussete «forelsket» i dem siden de var nyfødte. Elsket babytiden (selv om den, spesielt med førstemann, var veldig krevende fordi han hadde refluks), jeg elsket småbarnstiden, med morsomme ord og uttrykk, stabbende liten kropp som strekker små armer mot deg, jeg elsket småskoletiden med forventninger til skolen, entusiasme for læring, at de knakk lesekoden osv, og jeg elsker tiden jeg har med dem nå.

Det er SÅ gøy å kunne gå lange skiturer i marka med dem, å kunne sitte fordypet sammen over et puslespill med 1000 brikker, farge mandala sammen, ta berg- og dalbaner i tivoli, og diskutere historie og samfunnsfag (som spesielt eldstemann er veldig glad i). De er begge to også fortsatt veldig kosete, og elsker for eksempel at vi ligger sammen og prater og koser i senga ved leggetid. Så jeg er helt enig med de andre her - livet med barn er fantastisk hele veien, og dere som har småbarn nå, har SÅ mye herlig å glede dere til i årene som kommer ❤️

Anonymkode: 8c045...266

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Åh, var godt å lese her. Jeg har en fireåring og det ser ikke ut til at det kommer flere barn. Jeg virkelig elsker henne over alt på jord og prøver å nyte tiden mens hun er barn så godt hun kan. Er redd for at det ikke fortsetter å være så bra når hun blir eldre, men merker etter å ha lest her at jeg får et lite håp om at ting holder seg ❤️

Det er jo ikke en dans på roser hele tiden nå, og det blir jo garantert ikke det hele veien med en tenåring i hus heller

Anonymkode: 52128...368

Jeg har absolutt følt på det samme. Vi endte med to barn, den yngste er fire nå. Og jeg har også opplevd småbarnstiden som så utrolig fin, og hatt en vemodighet når jeg tenker på at de blir stadig eldre, og at livet med småbarn etter hvert er over for alltid. 

Men som noen andre er inne på her, dette å følge med på hvordan det lille barnet utvikler seg, hvordan en ser mer og mer, nye fine sider av et menneske som en får ha en slik nær relasjon til, det er altså helt fantastisk. Min eldste er skolebarn, og det er altså så fint. Jeg får stadig bli mer kjent med henne, hun viser og forteller meg stadig mer om hvem hun er. Og jeg liker både henne og fireåringe så godt (selv om jeg til tider også blir grundig irritert på dem, og har dager hvor jeg er sliten). 

Jeg trodde jeg skulle synes det var mer trist, at jeg skulle savne klemmene fra de små toåringene, savne at babyen sovnet på brystet mitt osv. i større grad. Det er nydelige minner. Men jeg er for opptatt med livet som det er nå til å bli trist. Med to, fortsatt små, og veldig spennende mennesker på 4 og 6 år som jeg i stadig større grad kan reflektere over livet sammen med.

Så vet jeg jo ikke noe om fortsettelsen, men jeg syns det er skikkelig fint og lese det flere her skriver om å ha tenåringer i hus ❤️ 

Anonymkode: 2ac80...035

[L.E.]

For en utrolig fin tråd! Og jeg er så enig! ❤️ Jeg også var en av de som faktisk ikke følte den der sterke kjærlighetsfølelsen umiddelbart da datteren vår ble født. Heldigvis visste jeg fra før at det ikke er noe som "skjer" alle men kan utvikle seg over tid. Og det gjorde det minnsanten! Helt enig i at jeg våkner opp og føler meg forelsket hver eneste dag. Da jeg av og til hadde et par timer "fri" under mammapermisjonen f.eks. for å gå til frisør, føltes det helt feil og rart å være fra henne så "lenge". Nå som jeg har begynt å jobbe tenker jeg på henne stadig vekk og på hvor søt og morsom hun er, sitter og blar gjennom bilder og drømmer meg bort.😅 Pappaen henens og jeg har ganske mye problemer i vårt parforhold, men en ting har vi til felles og det er denne stadige nyforelskelsen i datteren vår hehe. Vi synes liksom alt hun gjør bare er så sjarmerende og morsomt, og er superstolte over alle utviklingstrinn selv om hun er helt innenfor normalen og kanskje til og med litt etter 😅 Våkenetter, gråt, sykdom, rot, stadig vasking, lite egentid og fritid - alt føles koselig og fint og overraskende lite slitsomt. 

Har heldigvis hørt fra en venninne at denne kjærligheten faktisk bare kan vokse (selv om det er vanskelig å se for seg). Hun har en datter på snart seks år og hun sier at hun er så glad i henne at det nesten gjør vondt. 

Så glad for å kunne få lov til å boltre meg litt i denne kjærligheten her.