Alle venninnene bare flyttet.....

[AnonymBruker]

Daisy-love skrev (1 minutt siden):

Tenkte det samme, men lar tvilen komme til gode. Er ikke alle som forstår dette med å spre vingene, inkludert mine foreldre. 

Enig. Greit nok at man ikke forstår, men synes det høres ut som at TS tar det personlig og gjør det til å handle om henne selv.

Anonymkode: 3a2c4...d3b

[AnonymBruker]

Kunne aldri tenkt meg å bo der jeg vokste opp, flyttet derfra så fort jeg kunne, rett etter ungdomsskolen. Til et enda mindre sted faktisk, men hyggeligere. Nå bor jeg i Oslo og elsker byen, er glad ungene mine bokser opp her. Søsken og mor bor også her, faren min kommer innover på besøk.

Har igjen én ungdomskompis, vennene jeg har nå har jeg fått senere (det er ikke slik at man slutter å få venner etter barneskolen). Av de nærmeste barndomsvennene ble en gravid på videregående og en ble narkoman, flere døde unge.

Var «hjemme» en liten tur i sommer, det var klaustrofobisk, enda det er en (liten) by. Jeg vet flere som har flyttet tilbake med familien, og enkelte dro aldri. 

Anonymkode: 4e6f3...85c

[Daisy-love]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Enig. Greit nok at man ikke forstår, men synes det høres ut som at TS tar det personlig og gjør det til å handle om henne selv.

Anonymkode: 3a2c4...d3b

Enig, og det handler ikke om henne, men om de som flyttet. Folk må få lov til å flytte på seg. Noen vennskap består likevel, andre vokser en fra. Helt naturlig og ikke noe vondt i. 

[AnonymBruker]

Hvordan noen kan bli boende innerst i en trang dal hele livet klarer ikke jeg å forstå - der bygdedyret er største krafta, med sladder over kafébordet som dagens underholdning.

 

Anonymkode: 830ab...50b

[AnonymBruker]

Kålrota skrev (5 minutter siden):

Du mener ikke på alvor at det er å forlange at venner blir boende fordi dere har vokst opp samme sted?! Hvorfor kan dere ikke venner selv om dere bor langt fra hverandre? Dette er en ganske egoistisk tankegang, hvorfor er du viktigere enn alt annet? 
For mange er ikke barndomsvenner viktige nei, jeg gir blaffen i de jeg vokste opp sammen med. Det er ikke en fasit på dette. 

Gir du blaffen i dine barndomsvenner? det er i hvertfall ikke normalt...!

Kanskje de tenkte som deg, de gir blaffen i venner og slekt og familie? skremmende.....

Anonymkode: 0b12c...df9

[AnonymBruker]

Jeg flyttet ut. Mye for å utvidde egen horrisont. Nye venner. Sikkert egoistisk, men på hjemplassen er det kun 2-3 barndomsvenner igjen. Og de bor fremdeles med sine foreldre i en alder på 40 år. Så etter mine foreldre døde, har jeg ikke vært "hjemme". Kan ikke flytte tilbake dit for å glede de som aldri dro ut.

Anonymkode: 7a9e8...6f3

[AnonymBruker]

Bygda jeg vokste opp i, ble altfor liten for meg. Kunne ikke falle meg inn å bli boende bare fordi jeg har noen barndomsvenner der. 

Anonymkode: 67a37...fef

[Kålrota]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Gir du blaffen i dine barndomsvenner? det er i hvertfall ikke normalt...!

Kanskje de tenkte som deg, de gir blaffen i venner og slekt og familie? skremmende.....

Anonymkode: 0b12c...df9

Det er ikke unormalt heller? Det var ikke spesielle dype vennskap, jeg hadde definitivt ikke basert livsvalg av hensyn til dem. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Gir du blaffen i dine barndomsvenner? det er i hvertfall ikke normalt...!

Kanskje de tenkte som deg, de gir blaffen i venner og slekt og familie? skremmende.....

Anonymkode: 0b12c...df9

Ikke alle er som deg... Personlig blir jeg mer skremt av det du skriver, å være så avhengig av andre kan umulig føles bra? 

Anonymkode: 67a37...fef

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Enig. Greit nok at man ikke forstår, men synes det høres ut som at TS tar det personlig og gjør det til å handle om henne selv.

Anonymkode: 3a2c4...d3b

Ja jeg forstår det ikke helt, er stedet man vokste opp så  grusomt, så okei jeg kan skjønne det om de synes det er kjedelig der de kom fra, men det jeg tror er at det er kun jobb og barn som vil telle når man blir eldre for de fleste, og det er synd..

Anonymkode: 0b12c...df9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Ja jeg forstår det ikke helt, er stedet man vokste opp så  grusomt, så okei jeg kan skjønne det om de synes det er kjedelig der de kom fra, men det jeg tror er at det er kun jobb og barn som vil telle når man blir eldre for de fleste, og det er synd..

Anonymkode: 0b12c...df9

For hvem? Deg? 

Anonymkode: 359cb...7f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Ikke alle er som deg... Personlig blir jeg mer skremt av det du skriver, å være så avhengig av andre kan umulig føles bra? 

Anonymkode: 67a37...fef

det er mulig jeg ikke tenker som andre, jeg har ikke lett for å danne nye vennskap , jeg hadde en nær nær barndomsvenninne som flyttet , jeg ble så skuffet og såret da hun flyttet, ja jeg syntes det var rart....jeg følte at jeg betydde null og niks for henne...sårende 

Anonymkode: 0b12c...df9

[Daisy-love]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

det er mulig jeg ikke tenker som andre, jeg har ikke lett for å danne nye vennskap , jeg hadde en nær nær barndomsvenninne som flyttet , jeg ble så skuffet og såret da hun flyttet, ja jeg syntes det var rart....jeg følte at jeg betydde null og niks for henne...sårende 

Anonymkode: 0b12c...df9

Men flyttet hun for å studere? Eller for jobb? Det er jo naturlig og en del av å bli voksen for veldig mange. Mener du hun skulle blitt for deg? Studert noe annet, eller fått annen jobb? 

Endret 16. oktober 2024 av Daisy-love
Lagret for fort.

[AnonymBruker]

Jeg flyttet så fort jeg kunne. Vokste opp i et høl av en by hvor jeg ble mobbet av både store og små. Har fortsatt et par venninner og foreldre der, men det er virkelig ikke verdt å bli værende i et så giftig miljø. Har bodd flere steder senere, og aldri opplevd lignende, som bare bekrefter at det er stedet, og ikke meg det er noe feil med.

Har vært innom på besøk hor foreldrene mine en gang ca annenhvert år de siste 18 årene, og hver gang rives gamle sår opp, og alle vonde følelser kommer tilbske til tross for lang behandling av ptsd. Så.. nei takk!!

Anonymkode: e9ab3...0cd

[AnonymBruker]

selv om du strever sosialt så forstår du jo helt sikkert at de aller aller fleste vil studere. 

og så utvikler man seg hele tiden. man treffer nye venner på de nye arenaen man oppsøker. hvis man tør å gjøre de tingene man har lyst til, møter man andre der som også hadde så lyst at de turte. da har man plutselig veldig mye til felles, og knytter tette bånd. da betyr det ikke så mye at man tilfeldigvis gikk i samme klasse som noen andre fra hjemstedet. 

Når valgmulighetene blir flere, velger man. Du ble valgt bort virker det som. Kanskje fordi dere er så forskjellige at du ble og de ville vekk. Det er veldig store forskjeller. Av alle jeg kjenner, er det veldig få som har "barndomsvenner". Det betyr lite å ha sittet på samme vippehuske. Det som betyr noe, er de som har støttet deg under en tung konteeksamen, sittet med deg på nach, bært deg hjem fra byen, støttet deg i kjærlighetssorg og delt utallige middager etter jobb, alt det der. 

Hva har du gjort for å holde vennskapet ved like? 

Anonymkode: 8f6f0...372

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Ja jeg forstår det ikke helt, er stedet man vokste opp så  grusomt, så okei jeg kan skjønne det om de synes det er kjedelig der de kom fra, men det jeg tror er at det er kun jobb og barn som vil telle når man blir eldre for de fleste, og det er synd..

Anonymkode: 0b12c...df9

Du legger dine egne følelser, tanker, overbevisninger, antagelser osv. til grunn for å forstå andre. Kan du se hvordan det kan bli feil?

Anonymkode: 3a2c4...d3b

[caroline.s]

Jeg er oppvokst i Nordland og på bygda. Jeg gikk på barneskole, ungdomsskole og videregående i kommunen, med mange av de samme menneskene i alle år! Jeg begynte på folkehøgskole i Hamar da jeg var 20, og fikk mange venner fra hele landet. Jeg bodde hjemme året etter folkehøgskolen, før jeg flyttet til Oslo! Rett og slett fordi det ble litt for ensidig og kjedelig hjemme i nord. Med mindre man har barn og familie, kontakt med venner/et bra nettverk rundt seg og trives der man er, tror jeg det blir ensomt i lengden. Det ble iallefall det for meg (og flere andre, som også ville komme seg litt bort). I Oslo hadde jeg et større nettverk og gode venner, og det var lett å komme seg rundt/holde kontakten med de som bodde andre steder i landet.. i tillegg hadde jeg på det tidspunktet tre  søsken i Oslo og ett i Stockholm, så valget ble for meg ganske enkelt! Har også vært en fryd å være så nært tantebarna, som har kommet på rekke og rad🥰 Jeg elsker nord- Norge, verdens vakreste landsdel (etter min mening😅), men tror at om man først har fått oppdage litt mer av verden, kan det bli vanskeligere å bli boende der oppe eller på andre mindre steder (bygd, tettsted, øy). 

Flere av de jeg gikk på barneskole med, bor fremdeles i hjembygda og har alltid gjort det. For dem er noe annet utenkelig. Det samme gjør mange av de jeg gikk på ungdomsskole og vgs med (både fra min hjembygd, nabobygdene og ellers i kommunen). For meg var det litt annerledes. Jeg er eventyrlysten og liker nye og varierte opplevelser, og jeg har ikke barn, som flere av de i min omgangskrets fikk i veldig ung alder. Mange har hatt egen familie i mange, mange år. Jeg er 92-modell. 

Jeg har bodd i Oslo i 8-9 år. Flytter gjerne nordover en dag (blir kanskje til en by, gitt😅) men da vil jeg ha egen familie og la dem vokse opp i samme fine forhold som jeg gjorde. Nå har to av mine fire søsken flyttet nordover med sine partnere og barn, og så har jeg mine foreldre og min mormor der fremdeles. Så har jeg noen venner som enten har flyttet nordover igjen eller som jeg har fått bedre kontakt med i nyere tid. Da kan det kanskje lokke litt mer. Så skal det sies at jeg elsker å reise hjem til jul, sommer og ellers når muligheten byr seg ❤️
 

Endret 17. oktober 2024 av caroline.s

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

det er mulig jeg ikke tenker som andre, jeg har ikke lett for å danne nye vennskap , jeg hadde en nær nær barndomsvenninne som flyttet , jeg ble så skuffet og såret da hun flyttet, ja jeg syntes det var rart....jeg følte at jeg betydde null og niks for henne...sårende 

Anonymkode: 0b12c...df9

Problemet er at du gjør det hele om til deg. Du er (antagelig) ikke årsaken til at hun flyttet.

Og det å si at man betyr "null og niks" fordi noen flytter er bare overdrevent dramatisk. 

 

Anonymkode: ce06f...69f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Bygda jeg vokste opp i, ble altfor liten for meg. Kunne ikke falle meg inn å bli boende bare fordi jeg har noen barndomsvenner der. 

Anonymkode: 67a37...fef

Ja, fytti rakkern, flyttet på hybel da jeg var 15 og så meg aldri tilbake.

Var på en ungdomsskole reunion én gang i et lite, trangt, leid lokale for "der kunne vi ha med medbrakt"🙄

Kun ett menneske jobbet med noe verdiskapende i privat næringsliv, resten var i offentlig sektor som ppt, barnehage, nav etc, damer som menn. 

Grøss, ikke noe bygdaliv for meg, nei. 

 

Anonymkode: 6fe52...faf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Ja jeg forstår det ikke helt, er stedet man vokste opp så  grusomt, så okei jeg kan skjønne det om de synes det er kjedelig der de kom fra, men det jeg tror er at det er kun jobb og barn som vil telle når man blir eldre for de fleste, og det er synd..

Anonymkode: 0b12c...df9

For meg er det nettopp det at hjembyen er gørre kjedelig, det er helt ekstremt dyrt skulle reise derfra med mindre man ønsker seg på en chartertur hvor man kan ligge ved bassenget sammen med naboene hjemmefra... Det er lite konsertarenaer, for meg er det ikke engang årlig at interessante artister spiller i hjembyen. Alle barndomsvenner er opptatt med barn og familie, og snakker ikke om annet.

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

det er mulig jeg ikke tenker som andre, jeg har ikke lett for å danne nye vennskap , jeg hadde en nær nær barndomsvenninne som flyttet , jeg ble så skuffet og såret da hun flyttet, ja jeg syntes det var rart....jeg følte at jeg betydde null og niks for henne...sårende 

Anonymkode: 0b12c...df9

Men siden dere var nære venner, så var  du støttende og oppmuntrende til hennes valg? Du var glad på hennes vegne for at hun fikk muligheten til å oppmeve noe nytt, og du gledet deg oppriktig på hennes vegne? Og du gjorde ditt for å holde kontakten og opprettholde vennskapet?

Jeg har en veldig nær venn fra første stedet jeg bodde etter jeg flyttet fra hjembyen. Selv om jeg har flyttet videre, så har vi selvsagt daglig kontakt. For ekte vennskap blir ikke borte bare pga avstand.

Anonymkode: 48098...5f5