Vi må snakke om offerrollen......

[AnonymBruker]

........ For så mange mennesker som lider i denne rollen. Vet ikke om det er typisk norsk og slik samfunnet vårt har blitt? Men folk må våkne opp å ta ansvar for livet sitt. (Snakker da ikke om de som nå faktisk er offer, eller nettopp kommet seg ut av grusomme ting og er i en sorgprosess). 

Så lenge man lever i offerrollen hvor alle andre har ansvaret og skylden, vil man fortsette å være et offer for andre og aldri få det ordentlig godt med seg selv 💔

For i det øyeblikket man forstår at kun en selv er ansvarlig for sitt eget liv og lykke, så blir livet så himla mye bedre. Det åpner opp en helt ny verden, en frihet og masse muligheter. 

Aksepter det man ikke får gjort noe med i stede for å grave seg ned og bruke energi på det. Bruk heller tiden og energien på det man får gjort noe med, det positive, gleder etc. Gjøre det beste ut av situasjonen og fremtiden. Samtidig akseptere å ta imot det negative som er eller kommer. 

Jobb for det livet man ønsker å leve i stede for å være lei seg for det man ikke har fått til, for det eneste man får ut av det er å hindre seg selv å faktisk få det livet man ønsker. 

Alle har et valg. Venner, hvem man omgås, jobb, utdanning, kjæreste, ektefelle, tankegang, hva man fokuserer på etc. Noen er mer uheldig enn andre, har mer bagasje eller utfordringer. Men å leve i offerrollen vil bare opprettholde det negative og man vil ikke bevege seg fremover å få det godt. 

Kom gjerne med innlegg som prøver å motbevise det jeg skriver. Men vit at livet mitt har vært alt annet enn lett og jeg har både psykiske og fysiske sykdommer pga det. Men å leve i offerrollen gjør meg ingenting godt. Jeg er ikke ett offer lengre, kun jeg er ansvarlig for meg og mitt liv. Og jeg skriver ikke dette for å hakke ned andre, for det å komme ut av offerrollen er noe av det beste et menneske kan gjøre. 

Anonymkode: c1ede...8a5

[AnonymBruker]

Godt innlegg! 

Å innse hvilke tanker og holdninger en har som er del av offerrollen, og jobbe for å endre det er veldig "empowering". Det jeg synes er viktig er også å forstå at offerrollen er en form for lært hjelpeløshet som ofte er en konsekvens av mangler i oppveksten. Hvis en forstår at det at en ikke tror en kan påvirke eget liv er en reaksjon på f.eks traumer, psykisk vold i hjemmet eller mobbing på skolen i en tilstand der en som barn faktisk var ute av stand til å påvirke, så er det kanskje enklere å ta steget ut. Jeg er nå i midten av 30-åra og det tok lang tid for meg å innse at jeg faktisk har makt over noe som helst i mitt liv! 

Å ta steget ut av offerrollen for meg handlet om å gi slipp på forsøket om å kontrollere det som var utenfor min kontroll, og å ta ansvar for det som var innenfor min kontroll. Livet før og etter dette steget ut av offerrollen er enormt. Jeg er takknemlig for å leve hver dag, mens før var eksistensen noe jeg utholdt og led meg gjennom. 

Takk for at du startet refleksjonene her hos meg i kveld. ❤️ 

Anonymkode: 5db9d...cf4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Kom gjerne med innlegg som prøver å motbevise det jeg skriver. Men vit at livet mitt har vært alt annet enn lett og jeg har både psykiske og fysiske sykdommer pga det. Men å leve i offerrollen gjør meg ingenting godt. Jeg er ikke ett offer lengre, kun jeg er ansvarlig for meg og mitt liv. Og jeg skriver ikke dette for å hakke ned andre, for det å komme ut av offerrollen er noe av det beste et menneske kan gjøre. 

Anonymkode: c1ede...8a5

Jeg skal ikke prøve å motbevise det du skriver, men jeg tror du har misforstått psykisk helse. De som er låst i offerrollen kommer ikke til å endre seg ved å lese et innlegg på Kvinneguden. Det er ikke sånn det fungerer. Det er ingen som endrer sterke overbevisninger de har etter å ha lest et innlegg, uansett hvor godt innlegget måtte være skrevet. 

Du kunne like gjenre prøvd å forklare paven at Gud ikke finnes. Paven tror ikke på Gud fordi han aldri har hørt noen av argumentene mot Gud før. 

Anonymkode: 49740...903

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg skal ikke prøve å motbevise det du skriver, men jeg tror du har misforstått psykisk helse. De som er låst i offerrollen kommer ikke til å endre seg ved å lese et innlegg på Kvinneguden. Det er ikke sånn det fungerer. Det er ingen som endrer sterke overbevisninger de har etter å ha lest et innlegg, uansett hvor godt innlegget måtte være skrevet. 

Du kunne like gjenre prøvd å forklare paven at Gud ikke finnes. Paven tror ikke på Gud fordi han aldri har hørt noen av argumentene mot Gud før. 

Anonymkode: 49740...903

Dette. Det blir bare uendelig krangling side opp og side ned. Gjesp. Gå en tur i stedet. 

Anonymkode: 54e18...b49

[Nymerïa]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Snakker da ikke om de som nå faktisk er offer, eller nettopp kommet seg ut av grusomme ting og er i en sorgprosess

Hvem skal få definere hvem som har lov til å være offer og hvor lenge de har lov til å være offer?

Jeg har ikke noe behov for å fortelle hvordan andre skal leve livet sitt såfremt de ikke etterspør min mening.

[Raven.Writingdesk]

En del foreldre lærer barna sine offerrollen:

«det er ikke din feil, det er læreren sin, det er medeleven sin, vennene, det er rektor, helsesøster, legen, arbeidsgiveren».. osv. og de ser virkelig ikke dette selv. De skaper samfunnstapere.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Godt innlegg! 

Å innse hvilke tanker og holdninger en har som er del av offerrollen, og jobbe for å endre det er veldig "empowering". Det jeg synes er viktig er også å forstå at offerrollen er en form for lært hjelpeløshet som ofte er en konsekvens av mangler i oppveksten. Hvis en forstår at det at en ikke tror en kan påvirke eget liv er en reaksjon på f.eks traumer, psykisk vold i hjemmet eller mobbing på skolen i en tilstand der en som barn faktisk var ute av stand til å påvirke, så er det kanskje enklere å ta steget ut. Jeg er nå i midten av 30-åra og det tok lang tid for meg å innse at jeg faktisk har makt over noe som helst i mitt liv! 

Å ta steget ut av offerrollen for meg handlet om å gi slipp på forsøket om å kontrollere det som var utenfor min kontroll, og å ta ansvar for det som var innenfor min kontroll. Livet før og etter dette steget ut av offerrollen er enormt. Jeg er takknemlig for å leve hver dag, mens før var eksistensen noe jeg utholdt og led meg gjennom. 

Takk for at du startet refleksjonene her hos meg i kveld. ❤️ 

Anonymkode: 5db9d...cf4

Så fantastisk å høre ❤️ Ja, det er virkelig en enorm endring i livet. Selv med alle psykiske og fysiske sykdommer, vonde dager, motgang og vonde ting som skjer så har man faktisk makten der man kan. I stede for å lide seg igjennom livet, la ting man ikke kan kontrollere ha makten. 

Og godt forklart. Mange misforstår offerrollen. Men du forklarte det bra. 

Ts 

Anonymkode: c1ede...8a5

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (4 minutter siden):

En del foreldre lærer barna sine offerrollen:

«det er ikke din feil, det er læreren sin, det er medeleven sin, vennene, det er rektor, helsesøster, legen, arbeidsgiveren».. osv. og de ser virkelig ikke dette selv. De skaper samfunnstapere.

Ja, jeg tror egentlig det er et stort samfunnsproblem og litt typisk norsk. Vi klager mye, men gjør ikke noe med det. Vi har en tendens til å legge skylden på alle andre desverre, i stede for å ta ansvar selv. 

Anonymkode: c1ede...8a5

[AnonymBruker]

Jeg synes det er nedlatende å si til andre at de er i en offerrolle. Det du faktisk sier er at folk med psykiske problemer skal ta seg sammen. Samtidig sier du at siden de ikke tar seg sammen (forblir i offerrollen) er det deres egen feil at de har det jævlig. 

Så kan du jo gjette hvor mange ganger en gjennomsnittlig psykisk syk person har hørt akkurat dette før?

Ingen snakker sånn til folk med kreft, høyt kolesterol eller benskjørhet. Nei, da kan man behandles. Men er man deprimert, traumatisert eller har sosial fobi, da er man skjør og gjør seg selv til et offer. 

At du selv har opplevd forferdelige ting gjør ingen forskjell. Om noe gjør det det verre at du ikke klarer å forstå mekanismene bak, hvordan hjernen forandres, hormonnivåer kommer ut av balanse. Alle fortjener respekt for den veien de går, uavhengig om du synes du selv klarte det fortere, bedre og sterkere. 

Anonymkode: 534a5...960

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Jeg skal ikke prøve å motbevise det du skriver, men jeg tror du har misforstått psykisk helse. De som er låst i offerrollen kommer ikke til å endre seg ved å lese et innlegg på Kvinneguden. Det er ikke sånn det fungerer. Det er ingen som endrer sterke overbevisninger de har etter å ha lest et innlegg, uansett hvor godt innlegget måtte være skrevet. 

Du kunne like gjenre prøvd å forklare paven at Gud ikke finnes. Paven tror ikke på Gud fordi han aldri har hørt noen av argumentene mot Gud før. 

Anonymkode: 49740...903

Edit: Ingen hadde heller slitt med depresjon om alt som trengtes for å slutte å være deprimert var å bli fortalt at det er bortkastet å være deprimert. 

Ingen hadde vært alkoholikere om alt som trengtes for å slutte å drikke var at noen fortalte dem at de drikker for mye. 

Ingen hadde slitt med overvekt om alt som trengtes var å bli fortalt at de må spise mindre. 

OSV. 

Anonymkode: 49740...903

[AnonymBruker]

Nymerïa skrev (12 minutter siden):

Hvem skal få definere hvem som har lov til å være offer og hvor lenge de har lov til å være offer?

Jeg har ikke noe behov for å fortelle hvordan andre skal leve livet sitt såfremt de ikke etterspør min mening.

Det bestemmer man helt selv. Men på et punkt går det fra å være nødvendig og sunt, til å bli skadelig og ødeleggende. Å bli værende i offerrollen er vondt. Og det er leit at folk forsvarer denne destruktive tankegangen. Samtidig forstår jeg det da det kan være vondt og skummelt å ta steget ut av det. 

Ts

Anonymkode: c1ede...8a5

[AnonymBruker]

Nymerïa skrev (13 minutter siden):

Hvem skal få definere hvem som har lov til å være offer og hvor lenge de har lov til å være offer?

Jeg har ikke noe behov for å fortelle hvordan andre skal leve livet sitt såfremt de ikke etterspør min mening.

Samme her.  Man blir som regel kun upopulær ved å misjonere.  

Anonymkode: 49740...903

[AnonymBruker]

Virker som mange trives veldig godt i offerrollen. Noen ganger ser det ut som om det å låse seg i en offerrolle nesten er som en slags motstandskamp.

Motstand mot de som hele tiden er sååå flinke og synes at alt går så lett og greit. Har inntrykk av at de som har tatt bolig i offerrollen misliker disse flinkisene sterkt - og synes de både er overfladiske og ekstremt irriterende. Derfor gjør de seg ekstra vanskelige og ekstra udugelige når Flink Flinkersen & venner kommer med råd. "Du er ikke så flink at du kan hjelpe meg" - liksom. For der slår nemlig ofrene flinkisene endelig ned i støvlene. De er best på å være offer. Det ligger makt i det også nemlig!

 

Anonymkode: 02196...c4b

[AnonymBruker]

Raven.Writingdesk skrev (15 minutter siden):

En del foreldre lærer barna sine offerrollen:

«det er ikke din feil, det er læreren sin, det er medeleven sin, vennene, det er rektor, helsesøster, legen, arbeidsgiveren».. osv. og de ser virkelig ikke dette selv. De skaper samfunnstapere.

Det er nok delvis sant. Men når det kommer til lite konstruktive tanker så er alt mye lettere sagt enn gjort.  Det blir som med Therese Johaug som før hun ble tatt i doping snakket om at utøverne alltid har 100 prosent av ansvaret for hva de putter i seg og at hun alltid sjekker alt. Men med en gang hun ble tatt i doping så var det legens feil og hun kunne ikke forventes å lese på pakningen på noe hun fikk fra legen. 

Sånn er det hver gang. Alle snakker om å ta ansvar helt til de har gjort noe som får store konsekvenser for dem. Da har de null ansvar og er offer.  Er bare å se på politikerne våre. Det er samme regla hver gang. 

Anonymkode: f980d...29e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg synes det er nedlatende å si til andre at de er i en offerrolle. Det du faktisk sier er at folk med psykiske problemer skal ta seg sammen. Samtidig sier du at siden de ikke tar seg sammen (forblir i offerrollen) er det deres egen feil at de har det jævlig. 

Så kan du jo gjette hvor mange ganger en gjennomsnittlig psykisk syk person har hørt akkurat dette før?

Ingen snakker sånn til folk med kreft, høyt kolesterol eller benskjørhet. Nei, da kan man behandles. Men er man deprimert, traumatisert eller har sosial fobi, da er man skjør og gjør seg selv til et offer. 

At du selv har opplevd forferdelige ting gjør ingen forskjell. Om noe gjør det det verre at du ikke klarer å forstå mekanismene bak, hvordan hjernen forandres, hormonnivåer kommer ut av balanse. Alle fortjener respekt for den veien de går, uavhengig om du synes du selv klarte det fortere, bedre og sterkere. 

Anonymkode: 534a5...960

Du misforstår. ❤️

På ingen måte har jeg sagt at psykisk syke skal bare ta seg sammen, det går ikke. Eller at psykisk syke bare skal bli friske. Som nevnt har jeg både psykiske og fysiske sykdommer. Dårlige og vonde dager/perioder. Jeg sliter mye med sykdommene jeg har. Noe må jeg akseptere og andre ting kan jeg jobbe med. 

Men å forbli i offerrollen er kun skadelig og destruktivt. Jeg er ikke et offer lengre. I dag har jeg ansvar for mitt eget liv, utfra forutsetningne jeg har og med den bagasjen jeg har. Fokuserer jeg kun på at jeg ikke har noe kontroll og ansvar for livet mitt nå, alt det vonde jeg har opplevd, alt det jeg sliter med i dag...... da blir ikke livet særlig bra. 

Å være psykisk syk er ikke det samme som å være i offerrollen. 

Ts

 

 

Anonymkode: c1ede...8a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Edit: Ingen hadde heller slitt med depresjon om alt som trengtes for å slutte å være deprimert var å bli fortalt at det er bortkastet å være deprimert. 

Ingen hadde vært alkoholikere om alt som trengtes for å slutte å drikke var at noen fortalte dem at de drikker for mye. 

Ingen hadde slitt med overvekt om alt som trengtes var å bli fortalt at de må spise mindre. 

OSV. 

Anonymkode: 49740...903

Det du snakker om her handler ikke om offerrollen, men sykdom.

Ingen blir friske eller friskere/bedre når man kun legger skylden og ansvaret på alt og alle rundt. 💔 Jeg forstår det treffer hardt og man føler man må forsvare det, det gjorde det på meg før også. 

Ts

Anonymkode: c1ede...8a5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Virker som mange trives veldig godt i offerrollen. Noen ganger ser det ut som om det å låse seg i en offerrolle nesten er som en slags motstandskamp.

Motstand mot de som hele tiden er sååå flinke og synes at alt går så lett og greit. Har inntrykk av at de som har tatt bolig i offerrollen misliker disse flinkisene sterkt - og synes de både er overfladiske og ekstremt irriterende. Derfor gjør de seg ekstra vanskelige og ekstra udugelige når Flink Flinkersen & venner kommer med råd. "Du er ikke så flink at du kan hjelpe meg" - liksom. For der slår nemlig ofrene flinkisene endelig ned i støvlene. De er best på å være offer. Det ligger makt i det også nemlig!

 

Anonymkode: 02196...c4b

Jeg tror egentlig ingen trives i offerrollen. Men at noe annet kan være skummelt og vondt. Det å forbli i offerrollen er noe man er vant med, kjennes trygt ut selv så vondt det er. Tror også mange ikke er klar over at de er det, og blir veldig trigget av å høre det. 

Samtidig det å møte på folk som får til ting vil være triggende fordi man blir minnet på hvilken utfordringer man selv har, hva man ikke får til, hvilken begrensninger man selv har etc. 

Ts

Anonymkode: c1ede...8a5

[AnonymBruker]

Jeg synes det er litt godt å lese sånne ting jeg. Tror mange av oss blir litt fanget i ting som er bagateller i det store bildet. Jeg er feks sur for at jeg må betale mange penger for å fikse bilen min. Og sur for at jeg har kjipe kolleger som er vanskelige å jobbe med. Sur for at disse kollegene ikke tar ansvar og er i offerrollen. Men jeg er jo ille jeg og! Jeg har jo mye å være takknemlig for og mye jeg kan forbedre. 

Anonymkode: e9200...9bb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg synes det er litt godt å lese sånne ting jeg. Tror mange av oss blir litt fanget i ting som er bagateller i det store bildet. Jeg er feks sur for at jeg må betale mange penger for å fikse bilen min. Og sur for at jeg har kjipe kolleger som er vanskelige å jobbe med. Sur for at disse kollegene ikke tar ansvar og er i offerrollen. Men jeg er jo ille jeg og! Jeg har jo mye å være takknemlig for og mye jeg kan forbedre. 

Anonymkode: e9200...9bb

Og det er lov å bli sur, irritert, forbanna etc 😅❤️ Det er en del av livet. Men så må man videre. 

Er man misfornøyd med jobben eller kollegaer kan man endre på situasjonen, eller akseptere det hvis man ikke vil endre på situasjonen. Og det er kun man selv som kan. I det øyeblikket man tar det ansvaret blir livet så mye bedre ❤️

Ts

Anonymkode: c1ede...8a5

[AnonymBruker]

Husk alle sammen, husk å være bra, for det er da du kan gjøre alle feilene. Hvis du er karakterisert som en som alle ser ned på, da får du ikke lov til å gjøre feil. Fysj og fy. 
 

med andre ord, det å få lov til å være RÆVA er et privilegium for de ressurssterke. 

Anonymkode: a7254...176