Til deg som er kvinne med ADHD/ ADD

[AnonymBruker]

Noen her som har fått en oppvekker i voksen alder, uavhengig av om diagnose ble stilt tidligere, om at ADHD/ADD er årsak til konflikter/problemer i livet ditt og at du ikke fungerer «godt nok» i arbeidslivet, sosialt liv m.m.? Og som har hatt god effekt av behandling/medisiner?

Jeg fikk diagnosen som ung voksen, men følte aldri at jeg trengte medisiner da jeg fungerte greit, fikk gode karakterer på studiene og bestod alt på normert tid. Havnet ikke i nevneverdig trøbbel med medstudenter, da gruppene med studenter var nye hvert år, og jeg har sjelden opplevd problemer ved samarbeid over kortere tid. Har slitt fra barndommen av både med konsentrasjon og sosiale relasjoner, emosjonsregulering m.m. Først nå nylig har det begynt å gå opp for meg at dette kanskje er årsaken til alle problemene i livet mitt. Har alltid lagt skylden på andre og i hodet mitt anklaget andre for å være dumme. Noen av dem har nok hatt delskyld i problemene, men det slår meg nå at jeg virkelig har et mønster med å havne i konflikt. Og at jeg strever mer med hverdagsstruktur og gjennomføring av oppgaver enn jeg har likt å tro. 

Jeg har vært utsatt for diverse hele veien som har gitt meg traumer i tillegg, det har ikke hjulpet på situasjonen. Men jeg ser nå at det er en kombinasjon og at traumene ikke kan være årsak alene, da jeg hele tiden bidrar selv til å påføre meg selv nye traumer. 

Dette er ufattelig vondt og jeg føler jeg er i en slags identitetskrise. Jeg er veldig glad for at jeg fikk diagnosen som ung, så jeg kanskje skjønner litt mer av meg selv. Jeg skal prøve medisiner nå i tillegg til forhåpentligvis samtalebehandling, og er så redd for at ting skal bli verre før det blir bedre. Jeg føler ikke at livet mitt har plass til det. 

Håper noen har lyst til å dele sin historie med meg?💛

 

Anonymkode: 402df...b66

[AnonymBruker]

Jeg har også adhd og har hatt og til dels har et mønster med å havne i konflikter. For min del var det å stokke kortene riktig svært viktig. Lett å skylde på adhd, fordi man vet at man er "feil" på et vis. For min del har dette imidlertid ingenting med adhd å gjøre, men med at jeg har for lett for å la andre tråkke over mine grenser og påta meg skyld når ting blir vondt og vanskelig. 

Joda jeg har også reagert til slutt når folk over tid har tråkket på meg eller over mine grenser, men mønsteret var likevel det overnevnte, og løsningen like vanskelig som den er enkel; Styre unna de menneskene som oppfører seg slik at ting blir vondt og vanskelig på denne måten. Samt jobbe med å bli flinkere til å sette kloke grenser  

Anonymkode: ada0e...568

[AnonymBruker]

Fant ikke ut om ADHD før 45 + år. Mange vekkere. Ble lettere å "se meg selv", og lettere å forstår hvorfor jeg (ubevisst) oppsøkte konflikter og drama, ekstremt følsom, ikke takler konfrontasjoner/kjeft/kritikk, hvorfor jeg er så ekstremt avhengig av rutiner for å fungere i hverdagen, hvorfor jeg aldri fullfører noe som helst, hvorfor jeg ikke klarer å holde på venner (både blir forlatt og forlater mye selv), hvorfor jeg blir lett overstimulert og må hvile, hvorfor jeg hyperfokuserer og skravler høl i huet på folk når noe er viktig for meg, men ikke skjønner det selv, osv. 

Jeg havner ikke i konflikter lenger, og det er nok fordi jeg er så sliten at jeg har trukket meg mye unna mennesker. Jeg har ikke samme evne til å maskere lenger, og de fleste relasjoner er overfladiske. Har store tilknytningsvansker, og alt som hører med ADHD. Jeg regulerer meg best ved å være mye i naturen og i aktivitet, også er jeg nøye med kosthold da jeg ser at det har en positiv innvirkning. 

I tillegg til ADHD så har jeg mye traumer fra oppveksten. Noe av det trolig pga ADHD i seg selv. Mye kjeft, mye mobbing. Livet mitt kunne nok vært veldig annerledes hvis jeg hadde fått diagnosen som yngre, for når man ikke vet hvorfor det er så kaos, så er det vanskelig å jobbe med det/ta hensyn. Mange har vært sinte på meg, og det er veldig vondt å bære på. 

Anonymkode: 8edd3...b25

[AnonymBruker]

Ts, du beskriver en over snittet fungerende person, ikke helt enkelt å forstå problemene dine? Er det relasjoner over tid, men ikke relasjoner over kort tid?

Anonymkode: c2f9b...9ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Ts, du beskriver en over snittet fungerende person, ikke helt enkelt å forstå problemene dine? Er det relasjoner over tid, men ikke relasjoner over kort tid?

Anonymkode: c2f9b...9ab

Folk må være så snill og slutte å sammenligne intensiteten ADHD opplever, med nevrotypiske. Vær så snill!
ALLE kan oppleve indre uro, relasjonsproblemer, problemer med følelsesregulering, men det er i svært moderat grad sammenlignet med noen som har ADHD. 

TS spør andre med ADHD rundt visse problemstillinger, da inkludert relasjoner. Alle som har ADHD, forstår automatisk hva slike utfordringer faktisk dreier seg om. 
 

Anonymkode: 8edd3...b25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Noen her som har fått en oppvekker i voksen alder, uavhengig av om diagnose ble stilt tidligere, om at ADHD/ADD er årsak til konflikter/problemer i livet ditt og at du ikke fungerer «godt nok» i arbeidslivet, sosialt liv m.m.? Og som har hatt god effekt av behandling/medisiner?

Jeg fikk diagnosen som ung voksen, men følte aldri at jeg trengte medisiner da jeg fungerte greit, fikk gode karakterer på studiene og bestod alt på normert tid. Havnet ikke i nevneverdig trøbbel med medstudenter, da gruppene med studenter var nye hvert år, og jeg har sjelden opplevd problemer ved samarbeid over kortere tid. Har slitt fra barndommen av både med konsentrasjon og sosiale relasjoner, emosjonsregulering m.m. Først nå nylig har det begynt å gå opp for meg at dette kanskje er årsaken til alle problemene i livet mitt. Har alltid lagt skylden på andre og i hodet mitt anklaget andre for å være dumme. Noen av dem har nok hatt delskyld i problemene, men det slår meg nå at jeg virkelig har et mønster med å havne i konflikt. Og at jeg strever mer med hverdagsstruktur og gjennomføring av oppgaver enn jeg har likt å tro. 

Jeg har vært utsatt for diverse hele veien som har gitt meg traumer i tillegg, det har ikke hjulpet på situasjonen. Men jeg ser nå at det er en kombinasjon og at traumene ikke kan være årsak alene, da jeg hele tiden bidrar selv til å påføre meg selv nye traumer. 

Dette er ufattelig vondt og jeg føler jeg er i en slags identitetskrise. Jeg er veldig glad for at jeg fikk diagnosen som ung, så jeg kanskje skjønner litt mer av meg selv. Jeg skal prøve medisiner nå i tillegg til forhåpentligvis samtalebehandling, og er så redd for at ting skal bli verre før det blir bedre. Jeg føler ikke at livet mitt har plass til det. 

Håper noen har lyst til å dele sin historie med meg?💛

 

Anonymkode: 402df...b66

 

Svært overraskende diagnose 46 år gammel. Noen mnd før jeg oppsøkte utredning, gikk det opp et lys for meg da jeg skulle tenke gjennom den årlige forestående medarbeidersamtalen. I hodet tenkte jeg at, jeg har en enorm kapasitet fordi jeg hyperfokuserer. I samme øyeblikk skjønte jeg at dette også henger sammen med stadig utmattelse (omtrent hver dag). Et skikkelig lyspære over hodet-øyeblikk, for plutselig ante jeg at det fins årsaker til alle utfordringene mine... 

En diagnose ga meg helt nye perspektiver, særlig dette med å dele erfaringer som av andre gjerne oppfattes som one up-ing. Altså at det virker som man vil snu fokus over på seg selv- men det er sånn mange med adhd snakker! Vi avbryter for å fortelle noe vi akkurat kom på, vi ler av en absurd assosiasjon, vi glemmer hva det var vi akkurat skulle.... og overtenker - hva sa jeg galt?? 

Jeg har hatt en tendens til å se humor i mye, men det blir også ofte tatt for å være useriøst. Som om damer ikke kan være både oppegående OG humoristiske. 

Men jeg har også hatt en tendens til å havne i konflikt, har lurt på mange ganger hvorfor det virker som andre reagerer så sterkt på meg. Der har jeg fortsatt en del blind spots, og er stadig litt sosialt engstelig for å si noe galt, være rar, le av noe de ikke plukker opp... "ikke vær rar nå!!" er en konstant indre kommando, og det er SÅ slitsomt. 

Jeg klarte meg gjennom skolen helt til midten av ungdomsskolen, da var det plutselig nødvendig å gjøre lekser og oppgaver og øve til prøver. Inntil da hadde jeg bare plukket opp ting automatisk og kunne svare på spørsmål på sparket osv. Det ble et enormt sjokk å oppleve at jeg "ikke var smart", for jeg husket ikke det jeg leste. Skrev notater, det hjalp ikke. Måtte skrive notater av notater, tegne, lage hjernekart... og jeg måtte ha syntesizer-musikk på anlegget (90-talls Vangelis etc) for å lese, og måtte ha annen musikk for å sove. 

Sove - måtte sove stort sett hver dag etter skolen. 

Har slitt med utmattelse store deler av livet, fikk ME-diagnose i 2013. Det har ballet på seg med andre ting som leger bare kaller "stresslidelser". 

Hvorfor klarer jeg ikke slappe av? Hvorfor kan jeg ikke sitte rolig og se en film? Hvorfor får jeg helt fnatt av å sitte 2 timer rundt et middagsbord? Hvorfor klarer jeg ikke holde på vennskap (jo, fordi jeg alltid har visst at jeg på et tidspunkt viser mitt ekte, rare jeg, og det orket jeg ikke, så trakk meg unna før de rakk å se hvor rar jeg egentlig er). 

Masse andre greier. 

MEDISINER: Har roet ned hjernen min. Før gikk jeg rundt med diskusjoner og avstemninger, konkurranser, takketaler, krangler, ideer til business eller neste type trening / kosthold / rutiner .. og ikke minst, et selvkritikk-MONSTER..... 😱 nå er det bare en brøkdel av dette! Musikk og sanger går fortsatt på repeat, men det er helt ok ❤️ når medisinen går ut mot kvelden, kjenner jeg det starter i hodet med diskusjoner igjen. Det var slik jeg best merket effekt av dem. 

Jeg glemmer fortsatt, og energien er fortsatt varierende. Må fortsatt ha alarmer og postit-lapper for alt mulig. Men hater ikke lenger meg selv for alt!!

Når man er 46 er det vanskelig å endre seg i stor grad, men bare det å være snillere mot meg selv er verdt det. Så får vi håpe medisinen fortsatt hjelper når overgangsalder er i full gang / ferdig, siden manglende østrogen også nedsetter effekten av medisinene. Påfyll med østrogener kan være løsningen, men jeg er ikke kommet dit ennå. 

Lykke til 🌸🌸

 

Anonymkode: 9addf...fc5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

Folk må være så snill og slutte å sammenligne intensiteten ADHD opplever, med nevrotypiske. Vær så snill!
ALLE kan oppleve indre uro, relasjonsproblemer, problemer med følelsesregulering, men det er i svært moderat grad sammenlignet med noen som har ADHD. 

TS spør andre med ADHD rundt visse problemstillinger, da inkludert relasjoner. Alle som har ADHD, forstår automatisk hva slike utfordringer faktisk dreier seg om. 
 

Anonymkode: 8edd3...b25

Gi deg! Jeg har ADHD sjæl og ser ikke hva ts beskriver så godt.

Anonymkode: c2f9b...9ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Gi deg! Jeg har ADHD sjæl og ser ikke hva ts beskriver så godt.

Anonymkode: c2f9b...9ab

 

Men det ble spurt etter andres historie. Hva du mener om det lille sammendraget ts forteller, er ganske irrelevant. Hun hadde faktisk ikke trengt å skrive et eneste ord om seg selv, all den tid hun spør etter andres erfaringer - ikke våre tolkninger av hennes opplevelser!

Anonymkode: 9addf...fc5

[AnonymBruker]

TS her.
Tusen takk for alle svar. Det er godt å vite at man ikke er alene! Og godt å lese at man kan få det så mye bedre med medisiner. Jeg har alltid vært sterkt i tvil om medisiner da jeg er redd bivirkninger. Jeg prøvde Ritalin for mange år siden og ble nok litt skremt fordi jeg ble skikkelig dårlig på den. 

Til spørsmålet om hvordan dette er utenfor normalen, jeg kan godt forstå at man lurer, jeg har jo selv vært kritisk hele livet til at noe ved meg er avvikende. Jeg er ikke hyperaktiv og jeg har jo klart både utdannelse og å ha livet relativt godt på stell. Det er det som også er grunnen til at det er så tøft å ta innover seg at man ikke er god nok som man er, for samfunnet vi lever i i dag. Jeg og mamma er enige om at dersom jeg hadde vokst opp i hennes generasjon så hadde ingen stilt spørsmål engang. Men nå er det sånn at jeg lever i den tiden jeg gjør, jeg opplever problemer på flere livsområder, og jeg må ta ansvar for meg selv. Og ved å ta tak i meg selv får jeg det forhåpentligvis bedre i dette samfunnet. 

Angående relasjoner over tid så vet jeg ikke helt selv hvorfor det oppstår problemer. Jeg antar at det har med misforståelser å gjøre. 

Men ja, som en annen skrev, jeg ønsker å høre andres erfaringer fordi jeg trenger håp om at jeg kan få det bedre. Det er nok ikke noe poeng å mene for mye om andre menneskers opplevelse av seg selv. 
 

Anonymkode: 402df...b66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

. Har alltid lagt skylden på andre og i hodet mitt anklaget andre for å være dumme. Noen av dem har nok hatt delskyld i problemene, men det slår meg nå at jeg virkelig har et mønster med å havne i konflikt. Og at jeg strever mer med hverdagsstruktur og gjennomføring av oppgaver enn jeg har likt å tro. 

 

 

Anonymkode: 402df...b66

Selv er jeg autist og gikk lenge udiagnostisert selv om jeg slet sosialt. For meg handlet det om at jeg hele tiden bortforklarte hvorfor jeg var venneløs.  Jeg tenkte aldri over at jeg gjorde noe galt. Jeg tenkte at jeg var uheldig.  De fleste vennene miste jeg fordi jeg ikke tok nok kontakt med dem. 

Men husker en dame kuttet vennskapet med meg og sa noe sånt som "du burde gå til psykolog og sjekke om du har autisme for måten du oppfører deg er helt ekstrem". Men da trodde jeg at personen kun sa det for å være stygg mot meg og at det ikke var noe realitet i kommentaren .Nå sa personen det trolig delvis for å være stygg mot meg for hun kom med mange stygge gloser også, men i ettertid så jeg også at måten jeg oppførte meg var veldig autistisk. 

 

Anonymkode: 3750f...e12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Selv er jeg autist og gikk lenge udiagnostisert selv om jeg slet sosialt. For meg handlet det om at jeg hele tiden bortforklarte hvorfor jeg var venneløs.  Jeg tenkte aldri over at jeg gjorde noe galt. Jeg tenkte at jeg var uheldig.  De fleste vennene miste jeg fordi jeg ikke tok nok kontakt med dem. 

Men husker en dame kuttet vennskapet med meg og sa noe sånt som "du burde gå til psykolog og sjekke om du har autisme for måten du oppfører deg er helt ekstrem". Men da trodde jeg at personen kun sa det for å være stygg mot meg og at det ikke var noe realitet i kommentaren .Nå sa personen det trolig delvis for å være stygg mot meg for hun kom med mange stygge gloser også, men i ettertid så jeg også at måten jeg oppførte meg var veldig autistisk. 

 

Anonymkode: 3750f...e12

Dette minner meg litt om sånn jeg opplever det nå også. Nå er ikke jeg autistisk, men jeg har hatt lignende atferd sosialt som de over her har beskrevet, uten at jeg skjønner det selv. Det er så forferdelig skamfullt for meg at jeg ikke har klart å se det selv. 
 

Anonymkode: 402df...b66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Jeg har også adhd og har hatt og til dels har et mønster med å havne i konflikter. For min del var det å stokke kortene riktig svært viktig. Lett å skylde på adhd, fordi man vet at man er "feil" på et vis. For min del har dette imidlertid ingenting med adhd å gjøre, men med at jeg har for lett for å la andre tråkke over mine grenser og påta meg skyld når ting blir vondt og vanskelig. 

Joda jeg har også reagert til slutt når folk over tid har tråkket på meg eller over mine grenser, men mønsteret var likevel det overnevnte, og løsningen like vanskelig som den er enkel; Styre unna de menneskene som oppfører seg slik at ting blir vondt og vanskelig på denne måten. Samt jobbe med å bli flinkere til å sette kloke grenser  

Anonymkode: ada0e...568

Det er helt sikkert noen som gjør det. Men føler det er forskjell på hva man kan noe for og hva man ikke kan noe for. For min del er deler av problemet at jeg tar ansvar for ting jeg ikke kan noe for. 

Anonymkode: 16764...0b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det er helt sikkert noen som gjør det. Men føler det er forskjell på hva man kan noe for og hva man ikke kan noe for. For min del er deler av problemet at jeg tar ansvar for ting jeg ikke kan noe for. 

Anonymkode: 16764...0b6

TS her. Jeg gjør også det, og kjenner meg til dels igjen i det første svaret i denne tråden. Er vel noe jeg har kjent på hele livet egentlig. Men samtidig har jeg aldri kommet til den erkjennelsen av ADHD tidligere som det jeg gjør nå, og derfor aldri heller helt godtatt at mine atferdsmønstre brakte meg selv inn i konflikt. For å skape en konflikt må det jo være flere enn 1 som bidrar i konflikten, men for mange andre personer ville det ikke blitt noen konflikt nettopp fordi man overså bagateller. Som er det jeg har hatt problemer med å gjøre. Alle må svelge noen små kameler her og der. 

Anonymkode: 402df...b66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Dette minner meg litt om sånn jeg opplever det nå også. Nå er ikke jeg autistisk, men jeg har hatt lignende atferd sosialt som de over her har beskrevet, uten at jeg skjønner det selv. Det er så forferdelig skamfullt for meg at jeg ikke har klart å se det selv. 
 

Anonymkode: 402df...b66

Jepp. Kjenner meg igjen i skammen over å ikke ha skjønt at jeg hadde diagnoser og at adferden min var av en type som førte til at jeg ikke klarte å ha venner.  Jeg skrev jeg er autist, men jeg har ADHD også. Det er mye overlapp mellom diagnosene så jeg vet ikke alltid om det er ADHDen eller autismen i meg som får meg til å gjøre som jeg gjør. 

 

Anonymkode: 3750f...e12

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jepp. Kjenner meg igjen i skammen over å ikke ha skjønt at jeg hadde diagnoser og at adferden min var av en type som førte til at jeg ikke klarte å ha venner.  Jeg skrev jeg er autist, men jeg har ADHD også. Det er mye overlapp mellom diagnosene så jeg vet ikke alltid om det er ADHDen eller autismen i meg som får meg til å gjøre som jeg gjør. 

 

Anonymkode: 3750f...e12

Opplevde du problemer i arbeidslivet også? Med kollegaer etc.?

Anonymkode: 402df...b66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Opplevde du problemer i arbeidslivet også? Med kollegaer etc.?

Anonymkode: 402df...b66

Ikke meg du spør, men vil svare likevel. Jeg klarte meg helt ok i arbeidslivet, helt til jeg skiftet arbeidsplass og fikk nye kolleger/arbeidsoppgaver. Evnen til maskering og tilpasning ble dårligere og dårligere jo eldre jeg ble, og til slutt ble jeg den alle irriterte seg over. 

Anonymkode: 8edd3...b25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Det er helt sikkert noen som gjør det. Men føler det er forskjell på hva man kan noe for og hva man ikke kan noe for. For min del er deler av problemet at jeg tar ansvar for ting jeg ikke kan noe for. 

Anonymkode: 16764...0b6

Det er nøyaktig hva jeg har hatt utfordringer med også. 

Anonymkode: ada0e...568

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.9.2024 den 15.23):

Jeg har også adhd og har hatt og til dels har et mønster med å havne i konflikter. For min del var det å stokke kortene riktig svært viktig. Lett å skylde på adhd, fordi man vet at man er "feil" på et vis. For min del har dette imidlertid ingenting med adhd å gjøre, men med at jeg har for lett for å la andre tråkke over mine grenser og påta meg skyld når ting blir vondt og vanskelig. 

Joda jeg har også reagert til slutt når folk over tid har tråkket på meg eller over mine grenser, men mønsteret var likevel det overnevnte, og løsningen like vanskelig som den er enkel; Styre unna de menneskene som oppfører seg slik at ting blir vondt og vanskelig på denne måten. Samt jobbe med å bli flinkere til å sette kloke grenser  

Anonymkode: ada0e...568

 

AnonymBruker skrev (På 18.9.2024 den 15.39):

Fant ikke ut om ADHD før 45 + år. Mange vekkere. Ble lettere å "se meg selv", og lettere å forstår hvorfor jeg (ubevisst) oppsøkte konflikter og drama, ekstremt følsom, ikke takler konfrontasjoner/kjeft/kritikk, hvorfor jeg er så ekstremt avhengig av rutiner for å fungere i hverdagen, hvorfor jeg aldri fullfører noe som helst, hvorfor jeg ikke klarer å holde på venner (både blir forlatt og forlater mye selv), hvorfor jeg blir lett overstimulert og må hvile, hvorfor jeg hyperfokuserer og skravler høl i huet på folk når noe er viktig for meg, men ikke skjønner det selv, osv. 

Jeg havner ikke i konflikter lenger, og det er nok fordi jeg er så sliten at jeg har trukket meg mye unna mennesker. Jeg har ikke samme evne til å maskere lenger, og de fleste relasjoner er overfladiske. Har store tilknytningsvansker, og alt som hører med ADHD. Jeg regulerer meg best ved å være mye i naturen og i aktivitet, også er jeg nøye med kosthold da jeg ser at det har en positiv innvirkning. 

I tillegg til ADHD så har jeg mye traumer fra oppveksten. Noe av det trolig pga ADHD i seg selv. Mye kjeft, mye mobbing. Livet mitt kunne nok vært veldig annerledes hvis jeg hadde fått diagnosen som yngre, for når man ikke vet hvorfor det er så kaos, så er det vanskelig å jobbe med det/ta hensyn. Mange har vært sinte på meg, og det er veldig vondt å bære på. 

Anonymkode: 8edd3...b25

 

AnonymBruker skrev (På 18.9.2024 den 16.43):

 

Svært overraskende diagnose 46 år gammel. Noen mnd før jeg oppsøkte utredning, gikk det opp et lys for meg da jeg skulle tenke gjennom den årlige forestående medarbeidersamtalen. I hodet tenkte jeg at, jeg har en enorm kapasitet fordi jeg hyperfokuserer. I samme øyeblikk skjønte jeg at dette også henger sammen med stadig utmattelse (omtrent hver dag). Et skikkelig lyspære over hodet-øyeblikk, for plutselig ante jeg at det fins årsaker til alle utfordringene mine... 

En diagnose ga meg helt nye perspektiver, særlig dette med å dele erfaringer som av andre gjerne oppfattes som one up-ing. Altså at det virker som man vil snu fokus over på seg selv- men det er sånn mange med adhd snakker! Vi avbryter for å fortelle noe vi akkurat kom på, vi ler av en absurd assosiasjon, vi glemmer hva det var vi akkurat skulle.... og overtenker - hva sa jeg galt?? 

Jeg har hatt en tendens til å se humor i mye, men det blir også ofte tatt for å være useriøst. Som om damer ikke kan være både oppegående OG humoristiske. 

Men jeg har også hatt en tendens til å havne i konflikt, har lurt på mange ganger hvorfor det virker som andre reagerer så sterkt på meg. Der har jeg fortsatt en del blind spots, og er stadig litt sosialt engstelig for å si noe galt, være rar, le av noe de ikke plukker opp... "ikke vær rar nå!!" er en konstant indre kommando, og det er SÅ slitsomt. 

Jeg klarte meg gjennom skolen helt til midten av ungdomsskolen, da var det plutselig nødvendig å gjøre lekser og oppgaver og øve til prøver. Inntil da hadde jeg bare plukket opp ting automatisk og kunne svare på spørsmål på sparket osv. Det ble et enormt sjokk å oppleve at jeg "ikke var smart", for jeg husket ikke det jeg leste. Skrev notater, det hjalp ikke. Måtte skrive notater av notater, tegne, lage hjernekart... og jeg måtte ha syntesizer-musikk på anlegget (90-talls Vangelis etc) for å lese, og måtte ha annen musikk for å sove. 

Sove - måtte sove stort sett hver dag etter skolen. 

Har slitt med utmattelse store deler av livet, fikk ME-diagnose i 2013. Det har ballet på seg med andre ting som leger bare kaller "stresslidelser". 

Hvorfor klarer jeg ikke slappe av? Hvorfor kan jeg ikke sitte rolig og se en film? Hvorfor får jeg helt fnatt av å sitte 2 timer rundt et middagsbord? Hvorfor klarer jeg ikke holde på vennskap (jo, fordi jeg alltid har visst at jeg på et tidspunkt viser mitt ekte, rare jeg, og det orket jeg ikke, så trakk meg unna før de rakk å se hvor rar jeg egentlig er). 

Masse andre greier. 

MEDISINER: Har roet ned hjernen min. Før gikk jeg rundt med diskusjoner og avstemninger, konkurranser, takketaler, krangler, ideer til business eller neste type trening / kosthold / rutiner .. og ikke minst, et selvkritikk-MONSTER..... 😱 nå er det bare en brøkdel av dette! Musikk og sanger går fortsatt på repeat, men det er helt ok ❤️ når medisinen går ut mot kvelden, kjenner jeg det starter i hodet med diskusjoner igjen. Det var slik jeg best merket effekt av dem. 

Jeg glemmer fortsatt, og energien er fortsatt varierende. Må fortsatt ha alarmer og postit-lapper for alt mulig. Men hater ikke lenger meg selv for alt!!

Når man er 46 er det vanskelig å endre seg i stor grad, men bare det å være snillere mot meg selv er verdt det. Så får vi håpe medisinen fortsatt hjelper når overgangsalder er i full gang / ferdig, siden manglende østrogen også nedsetter effekten av medisinene. Påfyll med østrogener kan være løsningen, men jeg er ikke kommet dit ennå. 

Lykke til 🌸🌸

 

Anonymkode: 9addf...fc5

 

AnonymBruker skrev (På 19.9.2024 den 8.19):

Selv er jeg autist og gikk lenge udiagnostisert selv om jeg slet sosialt. For meg handlet det om at jeg hele tiden bortforklarte hvorfor jeg var venneløs.  Jeg tenkte aldri over at jeg gjorde noe galt. Jeg tenkte at jeg var uheldig.  De fleste vennene miste jeg fordi jeg ikke tok nok kontakt med dem. 

Men husker en dame kuttet vennskapet med meg og sa noe sånt som "du burde gå til psykolog og sjekke om du har autisme for måten du oppfører deg er helt ekstrem". Men da trodde jeg at personen kun sa det for å være stygg mot meg og at det ikke var noe realitet i kommentaren .Nå sa personen det trolig delvis for å være stygg mot meg for hun kom med mange stygge gloser også, men i ettertid så jeg også at måten jeg oppførte meg var veldig autistisk. 

 

Anonymkode: 3750f...e12

 

AnonymBruker skrev (På 19.9.2024 den 19.00):

Ikke meg du spør, men vil svare likevel. Jeg klarte meg helt ok i arbeidslivet, helt til jeg skiftet arbeidsplass og fikk nye kolleger/arbeidsoppgaver. Evnen til maskering og tilpasning ble dårligere og dårligere jo eldre jeg ble, og til slutt ble jeg den alle irriterte seg over. 

Anonymkode: 8edd3...b25

TS her igjen. Jeg er så takknemlig for svarene i denne tråden. Så mye jeg kjenner meg igjen i og så mye som gir så mye mer mening for meg enn noen gang før. 

Jeg lurte på hvordan det går med dere i dag? Er dere i 100% jobb? Går dere på medisiner, isåfall hvilke? Går dere til samtaleterapi? Har dere fått samtaleterapi tidligere som har hjulpet, isåfall hvilken terapi? Jeg har mottatt kognitiv terapi tidligere og lært noen verktøy, men jeg klarer ikke bruke de i praksis, nettopp fordi jeg i øyeblikket ikke ser hva jeg gjør galt når folk reagerer på meg. Jeg har oppsøkt behandling nå og er så engstelig for at jeg ikke skal klare å endre meg og at jeg skal havne utenfor arbeidslivet. Er i 30-årene forresten. 

 

Anonymkode: 402df...b66

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

TS her igjen. Jeg er så takknemlig for svarene i denne tråden. Så mye jeg kjenner meg igjen i og så mye som gir så mye mer mening for meg enn noen gang før. 

Jeg lurte på hvordan det går med dere i dag? Er dere i 100% jobb? Går dere på medisiner, isåfall hvilke? Går dere til samtaleterapi? Har dere fått samtaleterapi tidligere som har hjulpet, isåfall hvilken terapi? Jeg har mottatt kognitiv terapi tidligere og lært noen verktøy, men jeg klarer ikke bruke de i praksis, nettopp fordi jeg i øyeblikket ikke ser hva jeg gjør galt når folk reagerer på meg. Jeg har oppsøkt behandling nå og er så engstelig for at jeg ikke skal klare å endre meg og at jeg skal havne utenfor arbeidslivet. Er i 30-årene forresten. 

 

Anonymkode: 402df...b66

Jeg er ikke i jobb, er ufør pga utmattelse. Går ikke på medisiner, men holder mye i sjakk med kosthold, tilskudd, og aktivitet. Ingen terapi, men skulle gjerne hatt det (får ikke hjelp av det offentlige, og har ikke mulighet til å gå privat). 

Jeg tror det er veldig individuelt hvordan folk fungerer i arbeidslivet over tid. Flere jeg kjenner kom seg aldri inn i arbeidslivet, mens andre har klart seg noenlunde. ADHD kommer jo i flere former, noen har store problemer med hyperaktivitet og fokus, mens andre har mer ro og klarer arbeidsoppgaver så lenge det er interessant nok og man føler mestring. Noen har også en del sekundervansker pga ADHD som gjør det vanskelig å fungere sosialt.

Tilpasning av miljø kan også være viktig for å unngå å bli overbelastet. For min del tror jeg at det å jobbe i åpent kontorlandskap i så mange år ikke var veldig heldig. Sterk belysning, konstant kolliderende lyder fra mennesker som snakket, radioer som stod på osv. Husker jeg brukte mye øretelefoner med musikk når det var mulig, så jeg kunne blokkere ut lyder. Men jeg forstod ikke da hvorfor. 

Hva er det som er hovedproblemet ditt i forhold til jobb som du trenger hjelp til?
 

Anonymkode: 8edd3...b25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (54 minutter siden):

Jeg er ikke i jobb, er ufør pga utmattelse. Går ikke på medisiner, men holder mye i sjakk med kosthold, tilskudd, og aktivitet. Ingen terapi, men skulle gjerne hatt det (får ikke hjelp av det offentlige, og har ikke mulighet til å gå privat). 

Jeg tror det er veldig individuelt hvordan folk fungerer i arbeidslivet over tid. Flere jeg kjenner kom seg aldri inn i arbeidslivet, mens andre har klart seg noenlunde. ADHD kommer jo i flere former, noen har store problemer med hyperaktivitet og fokus, mens andre har mer ro og klarer arbeidsoppgaver så lenge det er interessant nok og man føler mestring. Noen har også en del sekundervansker pga ADHD som gjør det vanskelig å fungere sosialt.

Tilpasning av miljø kan også være viktig for å unngå å bli overbelastet. For min del tror jeg at det å jobbe i åpent kontorlandskap i så mange år ikke var veldig heldig. Sterk belysning, konstant kolliderende lyder fra mennesker som snakket, radioer som stod på osv. Husker jeg brukte mye øretelefoner med musikk når det var mulig, så jeg kunne blokkere ut lyder. Men jeg forstod ikke da hvorfor. 

Hva er det som er hovedproblemet ditt i forhold til jobb som du trenger hjelp til?
 

Anonymkode: 8edd3...b25

Tusen takk for svar! Jeg kjenner meg veldig igjen i at jeg lett blir overveldet og overbelastet. Alt dette gir så mye mer mening nå enn før, og jeg hater at jeg ikke hadde anledning til å se det eller gjøre noe med det før nå. 

Det er vel egentlig to hovedproblemer. Det ene er at jeg har ikke så god struktur som jeg trodde jeg hadde, og jeg strever med å følge rutiner selvom jeg selv har bedt om rutinene. Det andre er at jeg ikke oppfatter hvordan andre opplever meg sosialt. Jeg lever meg veldig inn i en samtale og tolker så godt jeg kan signalene fra andre, og skjønner derfor ikke hvorfor noen går videre til bl.a. ledelse og uttrykker problemer med hvordan jeg er og ting jeg har sagt. Til og med tillitsvalgt, som jeg stolte på. Og det er ting jeg har sagt i fortrolighet. Men det sosiale og konflikter ser jeg nå mer et mønster i, enn tidligere når jeg var fast bestemt på at det alltid handlet om andre og at jeg syntes det var veldig mange som skapte drama og problemer, når jeg alltid bare ville alle vel. 

 

Anonymkode: 402df...b66