Stigma rundt uføre

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Perspektivmeldingen viser at 1 av 5 unge voksne mellom 18-27 år hverken er i arbeid eller studier. Mener du virkelig at Norge er et så grusomt land å leve i at 20 % av den unge voksne befolkningen er altfor syke til å klare å stå i jobb? 

Anonymkode: 89566...30b

At 1 av fem unge ikke er i jobb eller studere er totalt irrelevant i denne sammenheng da det ikke er sånn at 1 av 5 er uføretrygdet. Og selv om det er vanskelig å forstå for dere som alltid skal komme med kritikk til oss som er uføretrygdet så hadde vi som er såpass syke hatt akkurat den samme sykdommen/lidelsen uansett hvor i verden vi hadde bodd.

Anonymkode: 14a73...566

[AnonymBruker]

Jeg pleier å svare: Jobber med livet.

Er jo det alle gjør, med eller uten arbeidslivet.

Anonymkode: 74ee9...db8

[lillevill]

enhjørningfis skrev (På 31.8.2024 den 1.20):

Nå.. er jeg kanskje frekk.. men hva er årsaken til at du er ufør? 

Du sier det er få som har den nevrologiske sykdommen du har, kan du flette den inn sammen med "jeg er ufør. på grunn av ...., så har jeg ingen mulighet til å jobbe uansett hvor mye jeg har lyst. Tidligere så har jobben min vært å ..., hva med deg?"

Er det ikke litt risky å brette ut om hvorfor man er ufør til hver eneste fremmed da? Du Vet ikke hvem de er, eller om intensjonen deres er dårlig. Jeg er Kansje i overkant skeptisk men jeg opplever at ofte er folk klønete og kan si skikkelig sårende ting. Ofte uten å mene det. Husk at om det feks gjelder angst eller psykisk sykdom så er ikke det info som bør gå ut til hver eneste du møter, fordi det finnes folk som ikke vil en godt, og folk som bare er dømmende. Noen er fine men vi trenger ikke gjøre oss sårbare for de som ikke er det. 

[lillevill]

Hva er et bedre passende spørsmål å stille enn hva man jobber med? Det er jo en typisk frase som dukker opp uten at man mener noe vondt med det. Jeg pleier ikke å spørre når jeg merker at vedkommede styrer samtalen vekk fra jobb med det samme. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Tenker du sånn når det kommer til alle andre ting her i livet? At så lenge du selv ikke har erfart så stemmer det ikke? Og er du selv ung ufør eller er du en uføretrygdet som rakk å ha noen år i arbeidslivet? Å nei jeg sier ikke at eldre uføretrygdede ikke opplever noe stigma eller hets.

Anonymkode: 14a73...566

Men herlighet da, hvorfor i all verden skal du dra slutninger i den retningen? Hvorfor skal DU bestemme at unge uføre har det verre mtp stigma enn de som blir uføre senere? Jeg sier bare at som middelaldrene ufør at hetsen pisker like mye uansett hvor gammel man er. Det er helt latterlig å skulle påstå at en aldersgruppe har det verre enn den andre. 

Anonymkode: c57b9...013

[Daria]

lillevill skrev (4 minutter siden):

Hva er et bedre passende spørsmål å stille enn hva man jobber med? Det er jo en typisk frase som dukker opp uten at man mener noe vondt med det. Jeg pleier ikke å spørre når jeg merker at vedkommede styrer samtalen vekk fra jobb med det samme. 

Jeg synes i utgangspunktet det er helt greit å bli spurt om det - det er jo et naturlig spørsmål i mange sammenhenger. Utfordringen er hvordan den som spør håndterer å få et annet svar enn de er forberedt på. 

Generelt tenker jeg at stigmaer bekjempes med åpenhet, ikke med fortielse og berøringsangst; samtidigmå det være opp til den enkelte å bestemme hvor åpen man ønsker å være. Spør gjerne, men aksepterer svaret du får, og så er det også opp til meg å svare på en måte som leder samtalen i ønsket retning. En del vanlige spørsmål kan man ha litt forberedte standardsvar på.

[AnonymBruker]

For meg er det forelder som har vært styggest/mest kritisk, og ikke random folk. Som er enda verre, fordi jeg må forholde meg til det, i hverdagen. Dessverre.

Anonymkode: a8c4e...818

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.8.2024 den 0.45):

Ts her

Veldig få som lider av den nevrologiske sykdommen jeg lider av, så ingen støttegruppe her ivertfall. 
 

jeg har store vansker med å akseptere at jeg ikke skal få bidra i samfunnet, og ha kollegaer, et nettverk😱

 

Anonymkode: 17360...8b7

Det høres jo fryktelig trist ut. 
Har du ikke noe annet nettverk enn kollegaene dine per i dag da? Kommer du til og miste dem? Er det ingenting du kan bidra med i samfunnet? 
jeg kjennner ikke til sykdommen din og funksjonsevnen. Jeg er ufør selv, men har klart og beholde nettverk , bidra i samfunnet og kan jobbe litt i perioder. Noen perioder blir bare og finne « noe man ikke har sett på Netflix før « for og få dagene til og gå fra sofaen eller sengen og det er slitsomt og deprimerende. Periodene jeg kan gå turer, gå i svømmehallen,  gå på cafe og jobbe litt er absolutt og foretrekke. Håper du finner « noe « i din nye situasjon ❤️ en ny hobby kanskje ? 

Anonymkode: 74888...63b

[AnonymBruker]

Hater å få det spørsmålet. Når frisøren spør meg om jeg har fri eller har tatt ferie, så har jeg i mitt akutte stress over mangel på et bedre svar bare svart kort "Ja", og stirret ned på telefonen igjen. Samtale avsluttet, fordi hun tar et hint. Jeg hater også å være så avvisende og kjedelig. Jeg har aldri vært i arbeidslivet og kan derfor ikke nevne tidligere jobb, dersom jeg skulle vært ærlig om uførhet. Og ikke har jeg utdanning eller barn heller. Så hvert besøk er en pine fordi jeg føler på så mye skam og mindreverdighet. 

Anonymkode: 9c5c1...bbd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Hater å få det spørsmålet. Når frisøren spør meg om jeg har fri eller har tatt ferie, så har jeg i mitt akutte stress over mangel på et bedre svar bare svart kort "Ja", og stirret ned på telefonen igjen. Samtale avsluttet, fordi hun tar et hint. Jeg hater også å være så avvisende og kjedelig. Jeg har aldri vært i arbeidslivet og kan derfor ikke nevne tidligere jobb, dersom jeg skulle vært ærlig om uførhet. Og ikke har jeg utdanning eller barn heller. Så hvert besøk er en pine fordi jeg føler på så mye skam og mindreverdighet. 

Anonymkode: 9c5c1...bbd

Leit at du føler det sånn. Men hvorfor skammer du deg? Det er jo ikke din skyld at du er syk og ikke kan være i jobb, og at du ikke rakk å få deg utdanning før du ble syk. Jeg er ikke flau over å si at jeg er ufør, og sier det med hevet hode. Har heller ingen utdanning eller barn. 

Jeg kan ikke gjøre noe med hva andre folk tenker, men jeg kan gjøre noe med egne holdninger i forhold til min situasjon. Det er IKKE flaut å være ufør. Det er ikke flaut å være singel og barnløs. Det eneste som er flaut, er at folk skal ha nedlatende holdninger mot mennesker som ikke passer inn i boksen som samfunnet har skapt. Rett deg opp, vær det beste mennesket du kan, gjør det du kan for å få en så god dag som mulig, og tenk bedre tanker om deg selv. Jeg skal love deg at frisøren din ikke bryr seg om verken sivilstatus eller jobbsituasjon ❤️ 

Anonymkode: c57b9...013

[AnonymBruker]

Ikke noe galt med å være ufør.  Mange har jobb eller andre oppgaver som gjør at man i større eller mindre grad kan yte for andre eller seg selv. Er en plass for alle enten det er et smil eller hugging av tømmer. 

Anonymkode: e6842...ccf

[Adrenalina1]

AnonymBruker skrev (På 31.8.2024 den 0.48):

Du er verdifull også når du ikke kan bidra med noe.

Anonymkode: 7ef0f...145

Dessverre ikke mange som mener det. 

[enhjørningfis]

AnonymBruker skrev (På 1.9.2024 den 13.20):

Ja du er frekk.

Anonymkode: 4e0fc...ee7

Takk 🤩

[AnonymBruker]

Best å unngå sosial omgang. Døden opptar meg mye. 

Anonymkode: 02776...07f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.8.2024 den 20.27):

Jeg er 40 år, vært sykemeldt i noen mnd, og skal rett over på varig uføretrygd etter sykemeldingsperioden. Jeg føler at jeg har tapt, hva skal jeg si hvis nye mennesker spør hva jeg jobber med? Hvordan skal man få dagene og livet til å gå framover? 
Jeg hadde trodd det skulle være en langvarig prosess, og at jeg ville få avslag på uføre etter så kort tid sykemeldt. Jeg har ikke en dødelig diagnose, men den er livsvarig, uten utsikter for bedring av situasjonen.

ikke bare økonomisk vanskelig, men også psykisk vanskelig å innse at jeg er ferdig i arbeidslivet.

Er det noen her som har tips til hvordan man kan mestre dette?

 

Anonymkode: 17360...8b7

Jeg er kvinne 49 år og ble varig ufør da jeg var 43 år. Jeg har MS. 

Når nye mennesker spør hva jeg jobber med sier jeg: jeg jobber ikke akkurat nå, men jeg er utdannet bioingeniør. 

Folk er stort sett oppegående nok til å forstå hva jeg egentlig sier. Jeg sier: jeg er ufør og det er privat, la oss small talke om utdannelsen min, og så din. 

Jeg fyller dagene med podcast, bøker,

MYE trening (sånn er det med MS),

pleier vennskap i inn og utland (digitalt),

bidrar litt i borettslaget (plukker søppel, måker eller strør inngangspartiet, slår av en prat med en pensjonist, hjelper en måkeunge over veien, melder fra til styret om det er skader på bygningsmassen),

og generelt er litt Batman i bydelen (hjelper til å finne løse hunders eier, hjelpe småunger på med sykkelkjedet, bære handleposer for gamle og halte, smile til hun som kjører brøytebilen, etc). 

Jeg fryder meg i livet. Det var fryktelig smertefullt å jobbe de siste åra. Og ydmykende ikke minst. 

Vær et godt menneske for noen andre. Det skal ikke mye til. Og det varmer deg også. F.eks

etter å sittet på rutebussen i 15 minutter la jeg merke til at sjåføren kjørte uvanlig mykt. Da jeg skulle av gikk jeg av fremme og sa som sant var - du kjører uvanlig bra, dette var en behagelig tur. Jeg sovnet nesten. 

Og han ble så glad! Han sa - ja, jeg prøver alt jeg kan for at det skal bli mest mulig behagelig for passasjerene mine, jeg har kjørt i 30 år nå. 

Sant? Det handler ikke om deg, det handler om oss alle. Den sykeste av oss kan gi pleieren sin et svakt og skrøpelig håndtrykk og kanskje et smil om hen klarer. Tror du ikke det gjør dagen for pleieren? 

Så! Hodet ut av ræva og gjør det beste ut av det. Det går bra etterhvert skal du se. Bare hold deg litt aktiv så du ikke blir deppa. 

 

Anonymkode: 5e93c...92a