Stigma rundt uføre

[Daria]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Med mindre du er sengeliggende og pleietrengende så kan du jo f eks være støttekontakt, eksamensvakt, jobbe med veldedighet som Redd Barna og Lions, osv?

Mye av fordommene mot uføre skyldes jo at de på tross av å produsere barn etter barn og å ha helse til å være med på Old Girls-treningslag osv, så er de altså så innmari syke at de ikke klarer å bidra med noe som helst for samfunnet. Det er tydeligvis bare pensjonister med kunstige hofter og gjennomgått hjerteinfarkt og kreftsykdom som klarer å jobbe frivillig f eks 🤷‍♀️

Anonymkode: 89566...30b

Og en av grunnene til at disse fordommene fortsatt finnes og spres er nettopp mennesker som deg, som forveksler egen uvitenhet med sannhet, ikke skjønner at det finnes nivåer mellom sengeliggende og arbeidsfør, tror alt de hører av rykter og vandrehistorier og ser uføre som en homogen gruppe. Takk for ditt bidrag i så måte.

Jeg er hverken pleietrengende eller sengeliggende, jeg håndterer livet sånn noenlunde på egen hånd og kommer meg til mine 3-4 ukentlige behandlinger ved hjelp av kollektivtransport og gåstaver. Jeg kommer meg til og med både på kafé og på konsert innimellom. Jeg har også kraftig og uforutsigbar fatigue, svimmelhet, dårlig balanse, gangproblemer og lydsensitivitet. På en middels dag har jeg noen få timer jeg kan være i aktivitet - da skal energien helst dekke både ting jeg må, ting jeg bør og ting jeg vil. Fordi energi og form varierer fra dag til dag (og gjerne uten forklaring og forvarsel) kan jeg sjelden binde meg til noe - alle avtaler gjøres med forbehold. Svært lite forenelig med frivillig arbeid i de fleste former, selv om jeg innimellom har dager hvor det teknisk sett kunne vært mulig. Jeg ville elsket å faktisk kunne bidra med noe, det er ikke viljen det står på.

Dette er min historie og min sannhet - alle uføre har sine historier og alle er forskjellige, men felles for de aller fleste er at de gjerne skulle gjort mer om de hadde kunnet. Det er faktisk ikke så stas å få livet og mulighetene sine begrenset av ting man ikke har kontroll på, og så i tillegg bli belært av andre (som ikke aner hva de snakker om)om hva man egentlig burde gjøre.

Endret 31. august 2024 av Daria

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hvorfor mener du det? 

Anonymkode: c57b9...013

Fordi det er mye mere fordommer og stigma forbundet med mennesker som er uføretrygdet uten å ha vært i jobb. Og vi kan heller ikke si jeg er ufør men før jobbet jeg med det og det. Ja jeg begynte å jobbe når jeg var 12 og hadde en eller annen form for jobb frem til sykdommen min tok helt overhånd et halv år etter videregående, men jeg kan jo ikke akkurat si at jeg var i jobb jeg ble ufør på det..

Anonymkode: 14a73...566

[AnonymBruker]

Misunnelse.  Slik er det om man vinner i NAV-lotteriet eller Lotto. Janteloven. 

Anonymkode: e6842...ccf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Fordi det er mye mere fordommer og stigma forbundet med mennesker som er uføretrygdet uten å ha vært i jobb. Og vi kan heller ikke si jeg er ufør men før jobbet jeg med det og det. Ja jeg begynte å jobbe når jeg var 12 og hadde en eller annen form for jobb frem til sykdommen min tok helt overhånd et halv år etter videregående, men jeg kan jo ikke akkurat si at jeg var i jobb jeg ble ufør på det..

Anonymkode: 14a73...566

Er det? Det har jeg ærlig talt aldri hørt, egentlig tvert i mot. Spiller ingen rolle for nett-troll og idioter om man ble ufør som 20-åring eller 50-åring. 

Har man vært i jobb så blir man beskyldt for å ha lav utannelse og dårlig betalt jobb. For meg og alle andre som jobbet i mange år før vi ble syke, så må vi tåle mye hets fordi vi får samme (og noen ganger mer) utbetaling enn noen lavtlønnede yrker. "Vi har det for godt", og derfor gidder vi heller aldri prøve å jobbe igjen. Vi er "late" og har "vondt i viljen", og fant ut at det er bedre å nyte godt av god trygd enn å være i jobb. Så nei, unge uføre er nok ikke mer utsatt for stigma. 

Anonymkode: c57b9...013

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Misunnelse.  Slik er det om man vinner i NAV-lotteriet eller Lotto. Janteloven. 

Anonymkode: e6842...ccf

Jeg visste ikke at NAV var et lotteri man vant. Tenk å sammenligne det med Lotto....

Anonymkode: c57b9...013

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 timer siden):

Jeg er usikker på om jeg greier å jobbe helt til det som blir pensjonsalderen om ca. 20 års tid. Mye kan jo skje med nye pensjonsreformer. Jeg kunne fint fått ufør for lenge siden, men velger å stå i jobb enn så lenge, fordi jeg tjener ganske godt, og det gir meg muligheter til å bo i en fin leilighet og ha råd til å unne meg mye som jeg som ufør ikke kommer til å ha mulighet til. Jeg klamrer meg altså fast til yrkeslivet så lenge jeg kan.

Den dagen jeg ikke greier å stå i arbeid lenger, skal jeg gå ut av yrkeslivet med hevet hode. Hvis jeg da blir sett ned på fordi jeg er ufør, så er det helt ålreit å kutte ut disse folka fra livet sitt, som noen over her har skrevet. Det er en grunn til at folk blir uføre. Det forundrer meg stadig at folk går rundt og tror at det finnes mange mennesker som velger dette som enkleste utvei, for det er virkelig ikke enkelt å være ufør. 

Lykke til og hev deg over mennesker som mener at uføre ikke bidrar til samfunnet. Det er det mange som gjør, sipelten bare ved å være den de er, og det å være der for andre enten det er venner, barn, andres barn, foreldre eller en frivillig organisasjon. 🧡

Anonymkode: e82f3...734

Perspektivmeldingen viser at 1 av 5 unge voksne mellom 18-27 år hverken er i arbeid eller studier. Mener du virkelig at Norge er et så grusomt land å leve i at 20 % av den unge voksne befolkningen er altfor syke til å klare å stå i jobb? 

Anonymkode: 89566...30b

[AnonymBruker]

Vær nøye med hvilkne aktiviteter du poster. Ikke gå på alle fester du blir invitert på.

Anonymkode: 4e0fc...ee7

[AnonymBruker]

Daria skrev (17 timer siden):

Og en av grunnene til at disse fordommene fortsatt finnes og spres er nettopp mennesker som deg, som forveksler egen uvitenhet med sannhet, ikke skjønner at det finnes nivåer mellom sengeliggende og arbeidsfør, tror alt de hører av rykter og vandrehistorier og ser uføre som en homogen gruppe. Takk for ditt bidrag i så måte.

Jeg er hverken pleietrengende eller sengeliggende, jeg håndterer livet sånn noenlunde på egen hånd og kommer meg til mine 3-4 ukentlige behandlinger ved hjelp av kollektivtransport og gåstaver. Jeg kommer meg til og med både på kafé og på konsert innimellom. Jeg har også kraftig og uforutsigbar fatigue, svimmelhet, dårlig balanse, gangproblemer og lydsensitivitet. På en middels dag har jeg noen få timer jeg kan være i aktivitet - da skal energien helst dekke både ting jeg må, ting jeg bør og ting jeg vil. Fordi energi og form varierer fra dag til dag (og gjerne uten forklaring og forvarsel) kan jeg sjelden binde meg til noe - alle avtaler gjøres med forbehold. Svært lite forenelig med frivillig arbeid i de fleste former, selv om jeg innimellom har dager hvor det teknisk sett kunne vært mulig. Jeg ville elsket å faktisk kunne bidra med noe, det er ikke viljen det står på.

Dette er min historie og min sannhet - alle uføre har sine historier og alle er forskjellige, men felles for de aller fleste er at de gjerne skulle gjort mer om de hadde kunnet. Det er faktisk ikke så stas å få livet og mulighetene sine begrenset av ting man ikke har kontroll på, og så i tillegg bli belært av andre (som ikke aner hva de snakker om)om hva man egentlig burde gjøre.

Perspektivmeldingen viser at 1 av 5 unge voksne mellom 18-27 år hverken jobber eller studerer. Er Norge virkelig et så grusomt land at 20 % av den unge voksne befolkningen er for syke til å bidra?

Regnestykket går ikke opp. En stadig mindre andel av befolkningen er i arbeid og skal forsørge en stadig større del av befolkningen som sitter med tykke sugerør i statskassa, og misforholdet blir stadig større. Det er jo et paradoks at stadig flere skriker om et stadig dårligere helsetilbud, når størsteparten av arbeidskraften har meldt seg helt ut.

Ja, kanskje nordmenn ER så syke at 40 % til enhver tid ikke klarer å bidra (pensjonister, uføre, barn). Men da må man innse at velferdssamfunnet er på hell og at man i fremtiden ikke kan forvente gratis helsevesen, gratis skole og ikke minst levelig lønn for å sitte hjemme.

Anonymkode: 89566...30b

[AnonymBruker]

Jeg jobba i 25 år før jeg ble syk av nevrologisk sykdom ( multippel  sklerose)

Går mot ufør her også , men er ennå innom jobben min et par dager i uka 

I mitt tilfelle  er det stor forening og støtteapparat  rundt diagnosen  - sikker på det ikke  er rundt din?

Ang penger  bør du få en ganske  ok Sum utbetalt om du har jobbet  helt frem til nå. Og du får vel fra klp også?

Jeg  går å trener x3 i uka for å holde sykdom  i sjakk. Det tar en del av dagen. Har hus og barn også .

Når jeg  blir 100% ufør tenkte jeg å spør å få henvisning  å begynne  på terapiridning  x1 i uka.

Ellers fins det frivillighets organisasjoner  du kan melde deg inn i ( de dagene du ikke er så syk)

Har du ala  lik min diagnose  blir du møtt med forståelse 99% av gangene. 

Ellers jan du si du jobba x antall år før du ble syk.

Anonymkode: 84b8e...798

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Er det? Det har jeg ærlig talt aldri hørt, egentlig tvert i mot. Spiller ingen rolle for nett-troll og idioter om man ble ufør som 20-åring eller 50-åring. 

Har man vært i jobb så blir man beskyldt for å ha lav utannelse og dårlig betalt jobb. For meg og alle andre som jobbet i mange år før vi ble syke, så må vi tåle mye hets fordi vi får samme (og noen ganger mer) utbetaling enn noen lavtlønnede yrker. "Vi har det for godt", og derfor gidder vi heller aldri prøve å jobbe igjen. Vi er "late" og har "vondt i viljen", og fant ut at det er bedre å nyte godt av god trygd enn å være i jobb. Så nei, unge uføre er nok ikke mer utsatt for stigma. 

Anonymkode: c57b9...013

Jo mye verre å være ung og ufør da alle forventer at man er frisk og har mye energi. Middelaldrende slipper mye lettere unna.

Anonymkode: 106f3...b6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jo mye verre å være ung og ufør da alle forventer at man er frisk og har mye energi. Middelaldrende slipper mye lettere unna.

Anonymkode: 106f3...b6a

Du får nesten lese hva jeg skrev igjen. Du tar veldig feil hvis du tror middelaldrende slipper lett unna stigma. 

Anonymkode: c57b9...013

[AnonymBruker]

enhjørningfis skrev (På 31.8.2024 den 1.20):

Nå.. er jeg kanskje frekk.. men hva er årsaken til at du er ufør? 

Du sier det er få som har den nevrologiske sykdommen du har, kan du flette den inn sammen med "jeg er ufør. på grunn av ...., så har jeg ingen mulighet til å jobbe uansett hvor mye jeg har lyst. Tidligere så har jobben min vært å ..., hva med deg?"

Ja du er frekk.

Anonymkode: 4e0fc...ee7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.8.2024 den 0.45):

Ts her

Veldig få som lider av den nevrologiske sykdommen jeg lider av, så ingen støttegruppe her ivertfall. 
 

jeg har store vansker med å akseptere at jeg ikke skal få bidra i samfunnet, og ha kollegaer, et nettverk😱

 

Anonymkode: 17360...8b7

Men når helsepersonell sier stopp. Da må man lytte ❤️

Anonymkode: 4e0fc...ee7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.8.2024 den 20.27):

Jeg er 40 år, vært sykemeldt i noen mnd, og skal rett over på varig uføretrygd etter sykemeldingsperioden. Jeg føler at jeg har tapt, hva skal jeg si hvis nye mennesker spør hva jeg jobber med? Hvordan skal man få dagene og livet til å gå framover? 
Jeg hadde trodd det skulle være en langvarig prosess, og at jeg ville få avslag på uføre etter så kort tid sykemeldt. Jeg har ikke en dødelig diagnose, men den er livsvarig, uten utsikter for bedring av situasjonen.

ikke bare økonomisk vanskelig, men også psykisk vanskelig å innse at jeg er ferdig i arbeidslivet.

Er det noen her som har tips til hvordan man kan mestre dette?

 

Anonymkode: 17360...8b7

Jeg drar en hvit løgn når nye mennesker spør meg, spesielt om jeg vet at det er stor sannsynlighet for at dette er mennesker jeg kommer til å treffe engang eller veldig sjeldent i fremtiden.

Jeg sier at jeg har en liten stilling hos ... Noe som forsåvidt er delvis sant, for har en stilling som ringevikar der. De har derimot ikke ringt meg på 6 år nå, så er utrolig at jeg ikke har mottatt noen oppsigelse.

Men jeg fyller dagene mine med å være sammen med barna, når de ikke er i bhg. Når de er i bhg så sover jeg 1,5-2 t, gjør lett husarbeid, trener noen dager i uka, men det blir mye tv titting. Gjør meg egentlig ingenting. Jeg liker både film, en rekke tv program og serier. Sosial skjer inne i mellom, men har ikke så mye ork i hverdagen. Blir kanskje en 2 ganger i mnd at jeg treffer venner. Ellers er det familie besøk av og til, og resten av tiden tilbringes sammen med mann og barn.

Anonymkode: 13125...e3b

[Brunello]

AnonymBruker skrev (På 30.8.2024 den 20.27):

Jeg er 40 år, vært sykemeldt i noen mnd, og skal rett over på varig uføretrygd etter sykemeldingsperioden. Jeg føler at jeg har tapt, hva skal jeg si hvis nye mennesker spør hva jeg jobber med? Hvordan skal man få dagene og livet til å gå framover? 
Jeg hadde trodd det skulle være en langvarig prosess, og at jeg ville få avslag på uføre etter så kort tid sykemeldt. Jeg har ikke en dødelig diagnose, men den er livsvarig, uten utsikter for bedring av situasjonen.

ikke bare økonomisk vanskelig, men også psykisk vanskelig å innse at jeg er ferdig i arbeidslivet.

Er det noen her som har tips til hvordan man kan mestre dette?

 

Anonymkode: 17360...8b7

Hva??? Dette er jo i følge kvinneguiden umulig. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg visste ikke at NAV var et lotteri man vant. Tenk å sammenligne det med Lotto....

Anonymkode: c57b9...013

Tja, for meg ville uføretrygd vært som å vinne i Lotto. Sikker "inntekt" resten av livet. Er på AAP nå, og det er jo en grunn til at jeg står på AAP. Har to høyere utdannelser som jeg fortsatt betaler for (studielån), men klarer ikke stå i jobb pga psyken. De siste 20 årene av livet har jeg prøvd "alt", men jeg ender alltid opp med å si opp jobben etter kort tid og heller leve på mannens inntekt (noe som presser ham til å jobbe langt mer enn 100%). Jeg skal snart ut i arbeidsutprøving, noe som kommer til å kjøre meg nesten direkte til graven, men det er prisen å betale for å i det hele tatt kunne søke ufør. Når jeg da kommer helt ødelagt ut på andre siden er det absolutt ikke selvsagt at NAV står og ta4 meg imot med åpne armer. Jeg kan like godt få beskjed om at jeg er arbeidsfør, og dermed taper i NAV-lotteriet. Så blir det å leve på mannen igjen, helt til han eventuelt ikke orker å forsørge meg lenger. Så står jeg der plutselig alene i 40-/50-årene med fortsatt studielån, null oppspart pensjon, og absolutt ingen inntekt inn. At andre med akkurat samme personlighetsforstyrrelse da kan seile på en uføretrygd kun pga små forskjeller kommer til å svi kjempehardt hos meg. Det er nemlig et lotteri; noen "vinner" og noen "taper". 

SELVSAGT skulle jeg ønske at jeg hadde klart å bruke utdannelsene mine og livet mitt på å bidra i samfunnet. Jeg ble primet for det hele oppveksten. Men det var også oppveksten min som skulle gjøre meg så psyk som jeg er i dag, så jeg sitter på en måte stuck i limbo. Men det skal sies at jeg ikke føler meg sett ned på eller hetset fordi jeg ikke jobber. Kun på KG folk ytrer slike meninger, irl treffer jeg folk som er superhyggelige og vennlige mot meg. Hjelper sikkert litt at jeg ikke ser ut som en sofapotet/takras😆

Anonymkode: d2975...abf

[AnonymBruker]

Jeg ser ingen grunn til å utlevere meg selv og mitt så jeg sier kort at jeg er mamma på heltid. Holder det for folk flest.

Anonymkode: a99f6...dfa

[AnonymBruker]

Brunello skrev (57 minutter siden):

Hva??? Dette er jo i følge kvinneguiden umulig. 

Syns dette er rart også.

Må være en alvorlig  sykdom 🤷‍♀️

Noen saker i NAv er kurante( Alzheimer/ terminal kreft  )

Jeg er ganske  syk med MS men må allikevel  innom AAP før Søknad  om ufør.

Anonymkode: 84b8e...798

[AnonymBruker]

Brunello skrev (1 time siden):

Hva??? Dette er jo i følge kvinneguiden umulig. 

l noen sjeldne tilfeller så er det så opplagt at personen aldri vil kunne fungere i arbeidslivet, at det er kort prosess. Men for folk flest så er det en lang prosess. 

Anonymkode: c57b9...013

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Er det? Det har jeg ærlig talt aldri hørt, egentlig tvert i mot. Spiller ingen rolle for nett-troll og idioter om man ble ufør som 20-åring eller 50-åring. 

Har man vært i jobb så blir man beskyldt for å ha lav utannelse og dårlig betalt jobb. For meg og alle andre som jobbet i mange år før vi ble syke, så må vi tåle mye hets fordi vi får samme (og noen ganger mer) utbetaling enn noen lavtlønnede yrker. "Vi har det for godt", og derfor gidder vi heller aldri prøve å jobbe igjen. Vi er "late" og har "vondt i viljen", og fant ut at det er bedre å nyte godt av god trygd enn å være i jobb. Så nei, unge uføre er nok ikke mer utsatt for stigma. 

Anonymkode: c57b9...013

Tenker du sånn når det kommer til alle andre ting her i livet? At så lenge du selv ikke har erfart så stemmer det ikke? Og er du selv ung ufør eller er du en uføretrygdet som rakk å ha noen år i arbeidslivet? Å nei jeg sier ikke at eldre uføretrygdede ikke opplever noe stigma eller hets.

Anonymkode: 14a73...566