Sosial angst med panikk angst

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Ja, jeg forstår det. Er bare så redd for å bli gående slik lenge. Når jeg ba om hjelp sist tok det halvannet år før jeg fikk komme til. Synes det er skummelt hvis det bare setter seg mer og mer.

Anonymkode: 62502...611

Det er også risiko for å forsterke et negativt mønster når man ikke eksponerer seg på riktig måte. Du får nesten bare se det litt an selv da, hvordan du synes det går. Gjør eksponeringen deg verre bør du slutte.

Anonymkode: d9fb9...134

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Begynte du med situasjoner som skapte angst eller angstanfall først? Kan du gi noen eksempler på situasjoner du begynte med? Og hva gjorde du med de situasjonene høyt oppe på lista om du måtte gjennom det før du egentlig var kommet der? Om det gir mening. ❤️

Anonymkode: 62502...611

Jeg startet med situasjoner hvor jeg følte sterkt ubehag, men som jeg også hadde tro på at jeg ville klare (etter flere samtaler med psykiater). Etter å ha fått en grundig innføring i hva som faktisk skjer i kropp og hode, og hvorfor kroppen reagerer som den gjør, og ikke minst: At den kraftige angstreaksjonen er fullstendig ufarlig for oss fysisk!, turte jeg gjennomføre. Jeg skulle ikke «flykte» ved å distrahere meg selv eller bruke andre forsvarsstrategier, for da bekrefter jeg egentlig bare for meg selv at situasjonen er farlig. Strategien var å ta situasjonen innover meg, og dermed gradvis lære meg selv at dette faktisk er ufarlig. Jeg hadde også god hjelp av å fokusere på å puste inn gjennom nese og ut av munnen. 

Men det er helt riktig som en annen sa i tråden, at det er fornuftig å oppsøke profesjonell hjelp, så du får individuell hjelp og behandling. 
Jeg er sikker på at du klarer å komme deg ut av det med tid og riktig hjelp ❤️

Anonymkode: e42fe...9f2

[AnonymBruker]

Er noe dritt dette. Jeg er i grunn velfungerende i de rette omgivelsene.  Men en søndag snart fjorten dager siden fikk jeg skikkelig  hardt hjerte og vondt i hodet.   Løpte  ut av huset,løpte inn igjen og stupte over spisestuebordet. Ødelagte maten og pyntet meg i ansiktet for å si det mildt.  Husker over hodet ingen ting, men var visst vill i blikket og veldig annpusten.  

Ikke noe morsomt nei. Håper det ikke skjer igjen. 

Anonymkode: 57cd2...430

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Er noe dritt dette. Jeg er i grunn velfungerende i de rette omgivelsene.  Men en søndag snart fjorten dager siden fikk jeg skikkelig  hardt hjerte og vondt i hodet.   Løpte  ut av huset,løpte inn igjen og stupte over spisestuebordet. Ødelagte maten og pyntet meg i ansiktet for å si det mildt.  Husker over hodet ingen ting, men var visst vill i blikket og veldig annpusten.  

Ikke noe morsomt nei. Håper det ikke skjer igjen. 

Anonymkode: 57cd2...430

Dette hører vel kanskje ikke ut som sosial/panikkangst? Har du snakket med legen din om at du spinner rundt såpass at du skader deg selv og glemmer hva som har skjedd etterpå?

Anonymkode: d9fb9...134

[AnonymBruker]

14 hours ago, AnonymBruker said:

Du får veldig gode råd her i tråden fra et par som har gått i terapi og noen som har hatt suksess med eksponering. Men det de forklarer i korte trekk i et innlegg er noe som tar månedsvis å mestre i det virkelige liv og opplegget må tilpasses den enkelte. Eksponering må gjøres riktig og mange trenger profesjonell hjelp for å bli bedre. Jeg tenker veiledning av andre pasienter via forum blir en risikabel greie. Jeg tror egentlig jeg ville ventet med mer eksponering frem til du har time. 

Anonymkode: d9fb9...134

Det var jeg som skrev hvordan jeg jobbet mentalt for å akseptere angsten og ufarliggjøre den, og jeg er helt enig i dette! Jeg burde skrevet det selv, beklager det.

Hvordan man eksponerer seg er også avhengig av hva man konkret er redd for. Min problematikk er ikke den samme som ts sin, etter all sannsynlighet.

Det jeg kan si er at det til syvende og sist ikke spiller noen rolle at det tar litt tid å få profesjonell hjelp, ts. Du skal ha et langt liv og dette kapitlet vil virke så forsvinnende lite i ettertid. Det hjelper deg kanskje ikke nå, men om du klarer å slappe av og ikke stresse med at du skal bli frisk så fort som mulig, så kan det faktisk hjelpe deg å bli bedre<3

Anonymkode: f191e...cb4

[AnonymBruker]

Jeg foreslår at du tar med mannen din, og at du går ut og tar deg en gåtur hvis du kjenner det blir for heftig. Så går du inn igjen når du har roet deg ned.

Det blir ikke bedre med panikkanfall som gjør at du gruer deg enda mer til neste gang. Ofte hjelper det å vite at du har en fluktrute. Andre tips er, å huske på pusten. Gjerne meditere før, slik at du er rolig før dere drar. Når du blir usikker- nevn for deg selv; tre ting du kan høre, se og lukte. Få fokuset bort fra uroen inni deg. Har du langt hår- ha en AirPod i øret med rolig musikk som du liker på ett øre, høyt nok til at du kan fokusere på den, lavt nok til at du kan høre hva som blir sagt om noen snakker med deg. 

Og jeg ville personlig bedt om beroligende fra lege i ventetiden. Slik at du kan delta på slike ting. Det er viktig at du ikke tar det for å slippe ubehaget, men at du har en liggende i vesken slik at du kan ta den om du må løpe ut. Så tar du 1/2-1 tablett, hvis du kjenner at du ikke greier å roe ned. 

Jeg fikk det i en periode grunnet sosial angst som var utløst av et traume, brukte det minst mulig, men nok til at jeg slapp å oppleve angsten så sterk, at den forsterket angsten for angsten neste gang.

Anonymkode: 86f71...d06

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg foreslår at du tar med mannen din, og at du går ut og tar deg en gåtur hvis du kjenner det blir for heftig. Så går du inn igjen når du har roet deg ned.

Det blir ikke bedre med panikkanfall som gjør at du gruer deg enda mer til neste gang. Ofte hjelper det å vite at du har en fluktrute. Andre tips er, å huske på pusten. Gjerne meditere før, slik at du er rolig før dere drar. Når du blir usikker- nevn for deg selv; tre ting du kan høre, se og lukte. Få fokuset bort fra uroen inni deg. Har du langt hår- ha en AirPod i øret med rolig musikk som du liker på ett øre, høyt nok til at du kan fokusere på den, lavt nok til at du kan høre hva som blir sagt om noen snakker med deg. 

Og jeg ville personlig bedt om beroligende fra lege i ventetiden. Slik at du kan delta på slike ting. Det er viktig at du ikke tar det for å slippe ubehaget, men at du har en liggende i vesken slik at du kan ta den om du må løpe ut. Så tar du 1/2-1 tablett, hvis du kjenner at du ikke greier å roe ned. 

Jeg fikk det i en periode grunnet sosial angst som var utløst av et traume, brukte det minst mulig, men nok til at jeg slapp å oppleve angsten så sterk, at den forsterket angsten for angsten neste gang.

Anonymkode: 86f71...d06

Det du beskriver her, fluktrute, ta med mannen, musikk i øret, beroligende i vesken, mener jeg er det som kalles sikringsadferd. Det er som regel ikke anbefalt når man jobber med å bli bedre av angst. Det lindrer på kort sikt, men man kan bli avhengig av det og det kan gjøre at angsten vokser på lang sikt. Jeg sier ikke at dette må nødt til å være dårlige råd for alle mennesker i alle situasjoner, men tenker at det er verdt å vite hva sikringsadferd er og hvorfor den kan være negativ for oss som jobber med å bli bedre av angst.

Litt nede på siden her kan man lese om sikringsadferd (og unngåelsesadferd): https://www.baderhansenklinikken.no/3-fundamentale-grunner-til-at-du-ikke-blir-kvitt-angsten/

Det kan bli overveldende med all denne informasjonen og som pasient sitter man kanskje igjen og klør seg i hodet. Ikke kan man gjøre slik og ikke slik, hva er egentlig riktig? Det er ikke rart om man blir forvirret og det er heller ikke meningen at vi skal klare dette helt på egenhånd. Det er veldig vanskelig for ufaglærte å gjøre jobben til en profesjonell, særlig hvis man ikke er helt i form! 

Anonymkode: d9fb9...134

[AnonymBruker]

Mange gode råd i tråden! Hvordan gjør dere når dere får angstanfall når dere snakker med noen? Føler det er rart å springe ut, og samtidig opplever jeg jo at en del dømmer angsten min(Har både hørt snakk om det via andre foreldre, og ser det er utbredt her på kg). Redd denne dømmingen og opplevelsen av denne går utover barna.

Anonymkode: 62502...611

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Mange gode råd i tråden! Hvordan gjør dere når dere får angstanfall når dere snakker med noen? Føler det er rart å springe ut, og samtidig opplever jeg jo at en del dømmer angsten min(Har både hørt snakk om det via andre foreldre, og ser det er utbredt her på kg). Redd denne dømmingen og opplevelsen av denne går utover barna.

Anonymkode: 62502...611

Redselen for å bli dømt er jo selve kjernen i sosial angst.

Folk som liker å snakke om andre vil alltid gjøre det. De vil snakke selv om du ikke har angstanfall også. Rykter vil alltid gå om ett eller annet. Jeg mener at oppegående mennesker vet hvordan dette med rykter fungerer. Uttrykket en fjær og fem høns er velkjent av en grunn. Det er lite vi kan gjøre med det, annet enn å slutte å sloss mot det. Vi må gi slipp på å prøve å kontrollere noe som er umulig å kontrollere. Livet er for kort til å ikke gjøre de tingene vi ønsker. Og helt ærlig, vi er ikke så interessante. De færreste bryr seg egentlig særlig mye om hva vi driver med. Ditt angstanfall er kanskje tema i 10 sekunder, så er det noen andre som blir snakket om.

Anonymkode: d9fb9...134

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Redselen for å bli dømt er jo selve kjernen i sosial angst.

Folk som liker å snakke om andre vil alltid gjøre det. De vil snakke selv om du ikke har angstanfall også. Rykter vil alltid gå om ett eller annet. Jeg mener at oppegående mennesker vet hvordan dette med rykter fungerer. Uttrykket en fjær og fem høns er velkjent av en grunn. Det er lite vi kan gjøre med det, annet enn å slutte å sloss mot det. Vi må gi slipp på å prøve å kontrollere noe som er umulig å kontrollere. Livet er for kort til å ikke gjøre de tingene vi ønsker. Og helt ærlig, vi er ikke så interessante. De færreste bryr seg egentlig særlig mye om hva vi driver med. Ditt angstanfall er kanskje tema i 10 sekunder, så er det noen andre som blir snakket om.

Anonymkode: d9fb9...134

Takk for svar. Hvordan ville du løst det under et anfall? Bli eller gå? Og hvordan skal jeg håndtere det med tanke på barna? Snakke med dem på forhånd etc?

Anonymkode: 62502...611

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Takk for svar. Hvordan ville du løst det under et anfall? Bli eller gå? Og hvordan skal jeg håndtere det med tanke på barna? Snakke med dem på forhånd etc?

Anonymkode: 62502...611

jeg ville nok søkt behandling før jeg eksponerte meg mer, som sagt, men det er meg. Jeg skjønner at du ønsker deg en quick fix, men det er ikke lett å få til. 

Kan jo si det at jeg ikke tror friske barn tar skade av å se foreldrene gråte. Det er vel ikke sikkert at barnet merker at du får anfall? Barnet kommer til å være opptatt med annet på denne festen enn å stirre deg hele tiden.

Jeg skjønner at du ser for deg en verst-mulig situasjon hvor du gråter og hyperventilerer i 20 minutter mens alle stirrer sjokkert på deg og barna blir redde, men tror ikke det er særlig sannsynlig. Slike katastrofescenarier er noe man ofte jobber med i terapi.

Om jeg plutselig befant meg i en "offentlig" situasjon hvor jeg måtte gråte ville jeg nok gått på toalettet i 5 minutter, kastet kaldt vann i ansiktet og gjort pusteøvelser. Men du må ikke være med på dette akkurat nå. Det er helt ok å vente til du har fått litt behandling og kan angripe problemstillingene med en god plan, pågangsmot og en proff veileder i ryggen.

Anonymkode: d9fb9...134

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

jeg ville nok søkt behandling før jeg eksponerte meg mer, som sagt, men det er meg. Jeg skjønner at du ønsker deg en quick fix, men det er ikke lett å få til. 

Kan jo si det at jeg ikke tror friske barn tar skade av å se foreldrene gråte. Det er vel ikke sikkert at barnet merker at du får anfall? Barnet kommer til å være opptatt med annet på denne festen enn å stirre deg hele tiden.

Jeg skjønner at du ser for deg en verst-mulig situasjon hvor du gråter og hyperventilerer i 20 minutter mens alle stirrer sjokkert på deg og barna blir redde, men tror ikke det er særlig sannsynlig. Slike katastrofescenarier er noe man ofte jobber med i terapi.

Om jeg plutselig befant meg i en "offentlig" situasjon hvor jeg måtte gråte ville jeg nok gått på toalettet i 5 minutter, kastet kaldt vann i ansiktet og gjort pusteøvelser. Men du må ikke være med på dette akkurat nå. Det er helt ok å vente til du har fått litt behandling og kan angripe problemstillingene med en god plan, pågangsmot og en proff veileder i ryggen.

Anonymkode: d9fb9...134

Ja forstår det, bare skjønner ikke hvordan jeg skal holde meg borte fra slikt i lang tid fremover. Altså det er skikkelige anfall altså, ellers hadde jeg ikke skrevet her. Nå har det ikke vært rundt mine barn, men andre barn har spurt hva som skjer og alle rundt oss får det med seg uten unntak. Det er ikke slik at alle står og stirrer, men det er slik at alle i området stirrer ja. Havnet den ene gangen på legevakten med krampelignende ristninger, og intens hakking av tenner som førte til EKG og diverse målinger, men igjen bare angsten. Vet nå at det ikke er farlig, men kan ikke prøve lure meg selv til å tro at ikke andre merker det. Takker for svar, håper jeg får komme fortere til denne gangen enn sist gang.

Anonymkode: 62502...611

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Er noe dritt dette. Jeg er i grunn velfungerende i de rette omgivelsene.  Men en søndag snart fjorten dager siden fikk jeg skikkelig  hardt hjerte og vondt i hodet.   Løpte  ut av huset,løpte inn igjen og stupte over spisestuebordet. Ødelagte maten og pyntet meg i ansiktet for å si det mildt.  Husker over hodet ingen ting, men var visst vill i blikket og veldig annpusten.  

Ikke noe morsomt nei. Håper det ikke skjer igjen. 

Anonymkode: 57cd2...430

Huh?🤔

Anonymkode: cbb9f...126

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.8.2024 den 6.03):

Er noe dritt dette. Jeg er i grunn velfungerende i de rette omgivelsene.  Men en søndag snart fjorten dager siden fikk jeg skikkelig  hardt hjerte og vondt i hodet.   Løpte  ut av huset,løpte inn igjen og stupte over spisestuebordet. Ødelagte maten og pyntet meg i ansiktet for å si det mildt.  Husker over hodet ingen ting, men var visst vill i blikket og veldig annpusten.  

Ikke noe morsomt nei. Håper det ikke skjer igjen. 

Anonymkode: 57cd2...430

Svart i feil tråd? Eller bare trolling?

Anonymkode: d2089...bf1

[AnonymBruker]

Ser ut som om dette kan dra ut, da jeg visst ikke er rettighetspasient.. noen som har tips til panikkanfall? Sånn intense panikkanfall. 🥲

Anonymkode: 62502...611