Sosial angst med panikk angst

[AnonymBruker]

Har fått meg et kjempe problem, og trenger råd. Har alltid hatt en del sosial angst, men det har vært slik at jeg kunne bite tennene sammen og delta på lik linje med andre. Etter en ulykke for rundt 1 år siden, har derimot angsten blitt verre(generelt og sosialt) og nå har jeg begynt å få panikkanfall hver gang jeg er sosial. Har blitt henvist til behandling, men det er en del ventetid. Har også fått prøve ssri, men det hjalp ikke noe. Mine to utfordringer nå; yngste jenta har begynt på skole og vi skal ha "bli kjent fest" med resten av klassen. På en side ønsker jeg å gå, vil jo ikke la angsten vinne. Så tenker jeg at jenta mi skal slippe å ha en forelder med anfall foran hele klassen. Jeg føler meg litt fastlåst her, jeg bør gå, men jeg bør ikke gå. Den andre tingen er, pga disse anfallene føler jeg angsten blir verre for hver gang jeg eksponerer meg, men jeg er jo nødt. Etter et anfall tar det bare litt tid så kommer det et nytt og sånn fortsetter det. Jeg føler meg helt nedslått. Noen tips til meg?

Anonymkode: 62502...611

[AnonymBruker]

https://nhi.no/selvhjelp-og-kurs/kognitiv-terapi/sosial-angst-selvhjelpskurs

 

Anonymkode: 1eb4f...d4a

[AlternativX]

Hvor lenge prøvde du ssri? Hos meg tok det 6 mnd før jeg ble bedre. Eksponering blir ofte verre når man prøver det på egen hånd, fordi man rett og slett gjør det feil. Ville nesten ventet med trening på dette til du kom til psykolog. Finnes mye bra på nett du kan lese deg opp på, om linken over på forrige innlegg. Forstår godt dette er utrolig kjipt, men vit at det ikke er farlig og at det gode odds for å bli bedre! Evt prøv privat psykolog hvis ventetiden er veldig lang.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

https://nhi.no/selvhjelp-og-kurs/kognitiv-terapi/sosial-angst-selvhjelpskurs

 

Anonymkode: 1eb4f...d4a

Har sett denne før, men synes ikke det var så nyttig. De snakker jo om at man etter eksponering føler seg bedre enn man trodde fordi det man var redd for ikke skjer, eller ikke var så ille likevel. Etter x antall panikkanfall foran andre bekjente/fremmede kjenner jeg ikke på noe sånt i allefall. 

Anonymkode: 62502...611

[AnonymBruker]

AlternativX skrev (Akkurat nå):

Hvor lenge prøvde du ssri? Hos meg tok det 6 mnd før jeg ble bedre. Eksponering blir ofte verre når man prøver det på egen hånd, fordi man rett og slett gjør det feil. Ville nesten ventet med trening på dette til du kom til psykolog. Finnes mye bra på nett du kan lese deg opp på, om linken over på forrige innlegg. Forstår godt dette er utrolig kjipt, men vit at det ikke er farlig og at det gode odds for å bli bedre! Evt prøv privat psykolog hvis ventetiden er veldig lang.

Jeg prøvde over 6 måneder, har også prøvd tidligere uten hell når angsten var plagsom, men håndterbar. Du tenker jeg burde droppe alt nå fremover? Redd det blir verre om jeg isolerer meg, tenker også på smitteeffekten til barna. Men så igjen er jeg redd det blir verre om de ser meg slik. Har ikke råd til å gå privat dessverre.

Anonymkode: 62502...611

[AnonymBruker]

Det finnes vel egentlig ikke noe klart svar på dette. Nøkkelen er til syvende og sist å slutte å bry seg. Ikke bry seg om andre ser angsten, ikke bry seg om alt man er redd kanskje skjer, ikke bry seg om hva andre tenker om deg, akseptere følelsen av at kroppen rives i stykker, akseptere at man blir verre før man blir bedre.

Men det tar tid å komme dit, man må ha hodet på riktig plass, og man må ha trua. Det tok lang tid før jeg fikk trua. Når jeg eksponerte meg uten en strategi ble jeg også verre. Nå vet jeg jo at det ikke gjorde noe, for jeg ble uansett frisk. Så det skader ikke å bli verre, ikke på lang sikt.

Det er bedre å møte opp litt enn ingenting. Kan du dra hjem tidlig og la mannen bli igjen? 

Anonymkode: f191e...cb4

[AlternativX]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg prøvde over 6 måneder, har også prøvd tidligere uten hell når angsten var plagsom, men håndterbar. Du tenker jeg burde droppe alt nå fremover? Redd det blir verre om jeg isolerer meg, tenker også på smitteeffekten til barna. Men så igjen er jeg redd det blir verre om de ser meg slik. Har ikke råd til å gå privat dessverre.

Anonymkode: 62502...611

Jeg ville gitt det enda mer tid på ssri, men det vet du best! Hvis du får panikkanfall hver gang du er sosial, så ville jeg droppet det. Fordi du enda ikke vet hvordan du skal forberede deg og stå i situasjoner som er ubehagelige. Men å isolere seg er jo heller ikke bra. Kanskje du kan gjøre små andre sosiale ting som ikke krever så mye av deg?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det finnes vel egentlig ikke noe klart svar på dette. Nøkkelen er til syvende og sist å slutte å bry seg. Ikke bry seg om andre ser angsten, ikke bry seg om alt man er redd kanskje skjer, ikke bry seg om hva andre tenker om deg, akseptere følelsen av at kroppen rives i stykker, akseptere at man blir verre før man blir bedre.

Men det tar tid å komme dit, man må ha hodet på riktig plass, og man må ha trua. Det tok lang tid før jeg fikk trua. Når jeg eksponerte meg uten en strategi ble jeg også verre. Nå vet jeg jo at det ikke gjorde noe, for jeg ble uansett frisk. Så det skader ikke å bli verre, ikke på lang sikt.

Det er bedre å møte opp litt enn ingenting. Kan du dra hjem tidlig og la mannen bli igjen? 

Anonymkode: f191e...cb4

Jeg tenker mest på barna, det må jo være ganske forvirrende når den ene forelderen plutselig rister, gråter og hiver etter pusten. Pluss at det sikkert må være flaut med tanke på de andre jevnaldrende i klassen. Hva slags strategi brukte du når du ble bedre ift når du ble verre?

Anonymkode: 62502...611

[AlternativX]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg tenker mest på barna, det må jo være ganske forvirrende når den ene forelderen plutselig rister, gråter og hiver etter pusten. Pluss at det sikkert må være flaut med tanke på de andre jevnaldrende i klassen. Hva slags strategi brukte du når du ble bedre ift når du ble verre?

Anonymkode: 62502...611

Er det det som alltid skjer? At du blir stående å gråte, hive etter pusten og riste forran barna? Eller forlater du samlingen?

[AnonymBruker]

AlternativX skrev (1 minutt siden):

Er det det som alltid skjer? At du blir stående å gråte, hive etter pusten og riste forran barna? Eller forlater du samlingen?

Jeg har ikke gått sammen med barna før(etter at dette dukket opp), men har hatt en del andre sammenkomster og da forløper de slik ja. Blir alltid værende til slutten uansett, fordi jeg ikke ønsker å "lære kroppen" at det er farlig.

Anonymkode: 62502...611

[AlternativX]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Jeg har ikke gått sammen med barna før(etter at dette dukket opp), men har hatt en del andre sammenkomster og da forløper de slik ja. Blir alltid værende til slutten uansett, fordi jeg ikke ønsker å "lære kroppen" at det er farlig.

Anonymkode: 62502...611

Kan du alliere deg med noen? Har du en mann som kan være tilstede?

[AnonymBruker]

AlternativX skrev (2 minutter siden):

Kan du alliere deg med noen? Har du en mann som kan være tilstede?

Ja, mannen min blir ofte med. Hvordan tenker du jeg bør løse det med han? Bør jeg gå når jeg får anfallet eller mener du at han går istedenfor? 

Anonymkode: 62502...611

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg tenker mest på barna, det må jo være ganske forvirrende når den ene forelderen plutselig rister, gråter og hiver etter pusten. Pluss at det sikkert må være flaut med tanke på de andre jevnaldrende i klassen. Hva slags strategi brukte du når du ble bedre ift når du ble verre?

Anonymkode: 62502...611

Når jeg ble verre bare kjørte jeg på. Jeg fokuserte på hvor jævli det var, men at jeg bare måtte holde ut. Jeg tok ikke noe lærdom fra situasjonen, f.eks at det gikk over, at krisescenarioene ikke skjedde, jeg tok med meg at det var helt forferdelig og kanskje også verre enn noen gang. Jeg glemte å fokusere på pusten, jeg lot katastrofetankene overta fullstendig. Istedet for å komme hjem og tenke "for en fin forestilling!" tenkte jeg at jeg aldri skulle på forestilling igjen.

For å bli bedre tok jeg grep ved hvert minste tegn på angst, og fokuserte på aksept. Jeg endret først forholdet mitt til følelser. Følelser dukker opp hos alle, og angst er like naturlig som glede. Jeg får ikke glede uten sorg, og jeg får ikke ro uten angst. Alle følelser er velkommen hos meg. Det er ingen av dem som er farlig, og ingen av dem kan gjøre meg noe. Bare fordi en følelse dukker opp betyr det ikke at den er betydningsfull eller skal få påvirke meg. JEG bestemmer hva som skal få påvirke meg, og akkurat angsten har minst makt av dem alle. Jeg fikk selve følelsen på avstand og klarte derfor å ta to steg tilbake når angsten meldte seg. Jeg lot den ikke ta over kroppen min. Jeg kunne tenke at "der er angsten ja, velkommen hit. Du kan få være her, men jeg kommer ikke til å gi deg noe oppmerksomhet. Jeg var nemlig opptatt med å handle, så jeg skal fortsette med det". Det hjalp også ofte å se for seg at det var barnet i meg som hadde angst, og så gjøre mot meg selv det jeg ville gjort for barnet. Gi meg selv medlidenhet og trøst.

Jeg må også nevne at jeg jobbet med årsaken til problemet, som var at jeg var livredd for andres vurderinger av meg. I løpet av behandlingen sluttet jeg å bry meg så mye om hva andre mente, begynte å sette mer grenser og fikk luket ut mennesker fra livet mitt som dro meg i begge ender. Jeg ble mer trygg i meg selv. Vet du hvor angsten din stammer fra?

Pusten er uansett det aller viktigste, den hjelper deg, sammen med din fornuft, å ta kontroll over anfallet. Det finnes mange gode pusteteknikker på f.eks YouTube. Man kan også gjøre f.eks jumping jacks eller noe annet tungt fysisk som tvinger kroppen til å puste på en annen måte.

Før jeg ble god på pusteteknikker trakk jeg meg unna folk for å få ro til å fokusere på pusten. Jeg kunne også alliere meg med noen og si at "går jeg ut må du bli med". Så ble de med, satt med meg, trøstet meg, kunne tulle litt og det føltes ikke så stort og skummelt lenger.

Anonymkode: f191e...cb4

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg ville droppet sammenkomstene en stund, i alle fall til du får kommet i terapi, barna har ikke vondt av å gå med bare en av foreldrene. Det kommer ingenting positivt utav det for verken deg eller dem. Det vil bli negativt og selvforsterkende om du setter deg selv i slike situasjoner til stadighet. For å sette det på spissen, hvis man setter en hund som er livredd andre hunder i en hundepark hvor hunden ikke mestrer situasjonen og får panikk, kan jeg love deg at den angsten blir ikke bedre. Den blir verre for hver gang. Dersom man derimot starter på avstand, akkurat nok til at hunden er aktivert, men rolig nok til at den kan lære av situasjonen, da har man en begynnelse. Jeg sier ikke at du er en hund, men kroppen vår er litt på samme måte, det nytter ikke å si til kroppen at dette er ufarlig, du må vise det over tid. Masse lykke til. 

Anonymkode: d2089...bf1

[Molly 4.5 år]

Prøv et annet antidepressiva.  Jeg bruker cymbalta mot angst. Måtte opp i 90 mg før angsten ble levbar. 

[AnonymBruker]

Molly 4.5 år skrev (14 minutter siden):

Prøv et annet antidepressiva.  Jeg bruker cymbalta mot angst. Måtte opp i 90 mg før angsten ble levbar. 

Jeg har prøvd en del før da jeg hadde angst, opplevde bare å bli "flat" og deppa på dem dessverre.

Anonymkode: 62502...611

[AnonymBruker]

Jeg har vært i kognitiv terapi med god effekt. 
Første trinn er å forstå hva som skjer i hode og kropp - hvordan tankeprosessene (bevisst og ubevisst) leder til angstanfallet.

Deretter laget jeg en liste over hvilke situasjoner som førte til angstanfall, og ga hver situasjon en score på hvor ille jeg synes situasjonen var. Så startet jeg med eksponering sammen med en jeg er trygg på, og begynte da med situasjonen med lavest score. Poenget var da å være i situasjonen til ubehaget forsvant. Deretter repetere om nødvendig før eksponering for neste situasjon på lista.

Jeg måtte øve på ulike situasjoner i minimum 20 minutter per dag. Når eksponeringen er gjennomført, og hele listen er gjennomgått, er det viktig å vedlikeholde ved å stadig eksponere seg selv for å ikke falle tilbake. Frem til du er så trygg at du ikke lenger tenker på det ❤️

Anonymkode: e42fe...9f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har vært i kognitiv terapi med god effekt. 
Første trinn er å forstå hva som skjer i hode og kropp - hvordan tankeprosessene (bevisst og ubevisst) leder til angstanfallet.

Deretter laget jeg en liste over hvilke situasjoner som førte til angstanfall, og ga hver situasjon en score på hvor ille jeg synes situasjonen var. Så startet jeg med eksponering sammen med en jeg er trygg på, og begynte da med situasjonen med lavest score. Poenget var da å være i situasjonen til ubehaget forsvant. Deretter repetere om nødvendig før eksponering for neste situasjon på lista.

Jeg måtte øve på ulike situasjoner i minimum 20 minutter per dag. Når eksponeringen er gjennomført, og hele listen er gjennomgått, er det viktig å vedlikeholde ved å stadig eksponere seg selv for å ikke falle tilbake. Frem til du er så trygg at du ikke lenger tenker på det ❤️

Anonymkode: e42fe...9f2

Begynte du med situasjoner som skapte angst eller angstanfall først? Kan du gi noen eksempler på situasjoner du begynte med? Og hva gjorde du med de situasjonene høyt oppe på lista om du måtte gjennom det før du egentlig var kommet der? Om det gir mening. ❤️

Anonymkode: 62502...611

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Begynte du med situasjoner som skapte angst eller angstanfall først? Kan du gi noen eksempler på situasjoner du begynte med? Og hva gjorde du med de situasjonene høyt oppe på lista om du måtte gjennom det før du egentlig var kommet der? Om det gir mening. ❤️

Anonymkode: 62502...611

Du får veldig gode råd her i tråden fra et par som har gått i terapi og noen som har hatt suksess med eksponering. Men det de forklarer i korte trekk i et innlegg er noe som tar månedsvis å mestre i det virkelige liv og opplegget må tilpasses den enkelte. Eksponering må gjøres riktig og mange trenger profesjonell hjelp for å bli bedre. Jeg tenker veiledning av andre pasienter via forum blir en risikabel greie. Jeg tror egentlig jeg ville ventet med mer eksponering frem til du har time. 

Anonymkode: d9fb9...134

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (59 minutter siden):

Du får veldig gode råd her i tråden fra et par som har gått i terapi og noen som har hatt suksess med eksponering. Men det de forklarer i korte trekk i et innlegg er noe som tar månedsvis å mestre i det virkelige liv og opplegget må tilpasses den enkelte. Eksponering må gjøres riktig og mange trenger profesjonell hjelp for å bli bedre. Jeg tenker veiledning av andre pasienter via forum blir en risikabel greie. Jeg tror egentlig jeg ville ventet med mer eksponering frem til du har time. 

Anonymkode: d9fb9...134

Ja, jeg forstår det. Er bare så redd for å bli gående slik lenge. Når jeg ba om hjelp sist tok det halvannet år før jeg fikk komme til. Synes det er skummelt hvis det bare setter seg mer og mer.

Anonymkode: 62502...611